Blir sjelden invitert med på ting

[AnonymBruker]

Håper at det er noen her ute som har samme "problematikk" som meg, eller som eventuelt kan hjelpe meg å dra hodet opp og eventuelt få litt perspektiv på ting (gravid i uke 25, og sannsynligvis ekstra hormonell.. 😜)

Vel, dette er et gjengangertema hver høst hos meg: følelsen av at man alltid er den som tar initiativ for å få noe til å skje, og at man sjelden blir invitert med på noe. Vi er en liten familie på tre; meg, mannen min og vår sønn på 3 år. Så har vi ei jente på vei som kommer i februar. :-) Jeg tenker at det kanskje er mye hormoner ute og går, men nå er dette som sagt ikke første gang jeg føler på dette. Mannen min registrerer også at man selv må ta initiativ hvis det skal skje noe i helgene. Nå er så og si alle i "vennegjengen" vår etablert med ett, to eller tre barn, og tenker at dagene naturligvis er ganske fullbooket for de fleste. Men så har også de fleste sin egen familie i byen, enten det er søsken, foreldre, eller mannens/damas søsken/foreldre. Så jeg prøver å tenke at folk er opptatt med sin egen familie i helgene. Men så har det altså skjedd et par ganger i høst at jeg har sett et par av våre vennepar, som jeg har tenkt var relativt nære oss, og at det ville være naturlig av vi var inkludert, som har vært på teater sammen for eksempel. Ser plutselig snap av at de sosialiserer. Og da har man ikke hørt noenting. Av og til føler jeg meg bare ensom. Savner egen familie som er langt unna, savner søsteren min som er MIN nærmeste venninne. Jeg er ikke herfra, men har bodd her i flere år, så kjenner veldig mange, og har etter hvert begynt å se på flere av de i mannen min sin vennegjeng (det er han som er herfra) som mine venner også. Men det er altså sjelden jeg blir bedt med på ting, med mindre det er sånn type jentekveld eller fest som "alle" i gjengen blir invitert med på, og sjelden noen spør på dagtid i helgene om "playdates" og sånn- sønnen vår har mange på sin alder som vi kan leke med, og når VI tar kontakt, får vi som regel positivt ja, så lenge de ikke er opptatt med andre ting. Men problemet er at man aldri hører noe tilbake, og jeg blir så lei meg av å være den som tar initiativ hele tiden. Det får meg til å føle meg så uviktig. Jeg har jo mine "egne" venner, men de bor spredt rundt i hele landet og til og med i utlandet. Av og til skulle jeg ønske at de alle kunne være HER, for de vet jeg hvor jeg "har" om dere skjønner. Det er ikke lett å være "ny", selv om jeg nå har bodd her i 7 år allerede. Men jeg var 32 når jeg kom hit, så det er ikke så lett å skape nye nære vennskapsbånd når man har komt såpass oppi "åra". 

Det ble langt dette her, håper på noen kloke svar/råd fra dere der ute! :-) 

Anonymkode: b4702...d3d