Vil gi far full omsorg for barnet

[AnonymBruker]

Jeg er ung, og ikke klar. Barnet er 13 mnd. Jeg føler meg helt elendig som tenker at jeg ikke vil ha barnet boende hos meg.

Jeg er bare 17 år. Nå vet jeg at det kommer mange spydige kommentarer.

Nå etter jeg fikk barn er jeg bare så deprimert. Jeg kan ikke gå ut med venner. Har mistet mange pga d. Får ikke fullføre skole osv. Jeg er bare ikke klar og far har søkt om å få barnet. Vi skal i retten om noen uker. Idag hadde jeg en person fra retten som kom hjem til meg for å se hvordan vi bor og for å snakke om hva jeg tenker rundt denne saken. Da sa jeg at jeg ikke vil at far skal ha full omsorg og gidde begrunnelser. Dette sa jeg pga jeg skammer meg veldig for å ikke ville ha barnet hos meg. Han var ikke noe god far da vi var ilag (vi kranglet mye, det gikk utover at han stakk og ikke var tilstede for barnet). Men når han faktisk tok barnet med ut og slik var han helt utrolig! Jeg tror barnet vil få det bra hos han. Så problemet er... hvordan skal jeg si at jeg faktisk ønsker at barnet skal bo hos han? 😕

Anonymkode: 868fd...b92

[AnonymBruker]

Det er alltid barnets beste som er det viktigste. Om du med hånda på hjertet mener at barnet har det best hos far bør du la barnet være der.

Du kan si at du har tenkt nøye ang dette og du mener at barnet vil få det best hos far. 

Lykke til

Anonymkode: 082a2...f2b

[Blueblizz]

Det er ingenting i veien for at barnet skal bo hos far hvis du mener det er det riktige. Ber deg (og far) om å revurdere den "full omsorg"biten. Tror du ikke en fleksibel 50/50deling vil gi deg den friheten du trenger? Og disse "vennene" du har mistet, de erstatter du lett med mennesker som er interessert i å bli kjent med deg og barnet ditt. 

Husk at barnet snart vil begynne i barnehagen, noe som vil gi deg et visst spillerom (hvis ikke det går der allerede?)

Ber deg også om å kontakte noen med tanke på å sjekkes ut for mulig fødselsdepresjon. Den kan vare lenge, og også komme en tid etter fødsel. 

Jeg er overbevist om at du elsker barnet ditt, og jeg forstår også godt at du ønsker å få lov å være ungdom. Men å skulle gi fra seg omsorgen for barnet fullt og helt (og f.eks. bare se det annenhver helg) er veldig drastisk. Var jeg deg ville jeg pvd en annen ordning og sett om det kunne fungert for dere alle tre.

Og du? Samarbeid med babyen sin pappa, smil når du ser ham. Det vil gjøre livet ditt lettere og barnets oppvekst bedre.

Endret 26. oktober 2018 av Blueblizz

[AnonymBruker]

Det er ingenting i veien for å la barnet bor hos far hvis du føler at det er det riktige for barnet. Jeg tenker også at du kan ha godt av å snakke med noen om de tankene du har, lege feks. 

Du kan jo fortsatt se barnet ofte selv om det ikke bor hos deg fast. 

Anonymkode: 24511...7b1

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke at du skal skamme deg for at du vil gi omsorgen for barnet til far. Det viser at du tenker på barnets beste, og at du vurderer det som det beste alternativet når du selv føler deg for umoden for å ha hovedomsorgen. 

Så lenge far er en egnet omsorgsperson så gjør du ingenting galt ved å gi han hovedomsorgen.

Anonymkode: 0853f...305

[AnonymBruker]

Har du familie og støtte rundt deg? Du må snakke med noen❤️ besteforeldre som kanskje vil avlaste og ta med barnet på tur/overnatting etc? Du må ikke tvile på deg selv, men tenk deg godt om, det blir stor omveltning for barnet.

Første bud er å få hjelp til det psykiske du sliter med. Og søk barnehageplass og snakk med skolen din når du føler deg klar. 

Har du foreldre som kan hjelpe deg? Du må være ærlig og si du føler deg alene, kanskje du får avlasting noen timer nå og da så du kan dra på kino eller lignende med de (ekte) vennene dine?

Anonymkode: e1e2d...661

[Gjest BearMama]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er ung, og ikke klar. Barnet er 13 mnd. Jeg føler meg helt elendig som tenker at jeg ikke vil ha barnet boende hos meg.

Jeg er bare 17 år. Nå vet jeg at det kommer mange spydige kommentarer.

Nå etter jeg fikk barn er jeg bare så deprimert. Jeg kan ikke gå ut med venner. Har mistet mange pga d. Får ikke fullføre skole osv. Jeg er bare ikke klar og far har søkt om å få barnet. Vi skal i retten om noen uker. Idag hadde jeg en person fra retten som kom hjem til meg for å se hvordan vi bor og for å snakke om hva jeg tenker rundt denne saken. Da sa jeg at jeg ikke vil at far skal ha full omsorg og gidde begrunnelser. Dette sa jeg pga jeg skammer meg veldig for å ikke ville ha barnet hos meg. Han var ikke noe god far da vi var ilag (vi kranglet mye, det gikk utover at han stakk og ikke var tilstede for barnet). Men når han faktisk tok barnet med ut og slik var han helt utrolig! Jeg tror barnet vil få det bra hos han. Så problemet er... hvordan skal jeg si at jeg faktisk ønsker at barnet skal bo hos han? 😕

Anonymkode: 868fd...b92

Herlighet jente. Du var knapt 16 år da du fikk barnet. Du er jo bare barnet selv. Det er helt naturlig at du føler deg overveldet og ikke klar for å få barn. 

Du har ikke noe å skamme deg over. Hvor gammel er barnefar? Har han jobb og ressurser nok til å ivareta et barn på fulltid så er det til barnets beste sånn som situasjonen er per i dag.

Ikke gi fra deg foreldreretten, men gi han den daglige omsorgen og så kan du besøke barnet så mye som mulig. Er nok lurt å få deg en god utdannelse og en mer stabil livssituasjon og så kan det hende at du er klar for mer samvær om noen år når du er litt eldre og har fått ting litt mer på plass. 

Godt mulig at du føler at du er klar for mer ansvar 

 

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Har du familie og støtte rundt deg? Du må snakke med noen❤️ besteforeldre som kanskje vil avlaste og ta med barnet på tur/overnatting etc? Du må ikke tvile på deg selv, men tenk deg godt om, det blir stor omveltning for barnet.

Første bud er å få hjelp til det psykiske du sliter med. Og søk barnehageplass og snakk med skolen din når du føler deg klar. 

Har du foreldre som kan hjelpe deg? Du må være ærlig og si du føler deg alene, kanskje du får avlasting noen timer nå og da så du kan dra på kino eller lignende med de (ekte) vennene dine?

Anonymkode: e1e2d...661

Synes det blir helt feil og sitte på et forum og nesten overtale ts til å ikke gi omsorgen til far.

Barnet er 13 mnd, og hun har fått prøve ut ansvaret ved å ha barn. Hun føler seg ikke klar for det enda.

Jenta er 17 år gammel, og bør sikkert hos foreldrene enda. Det er ikke sikkert de har overskudd eller anledning til å avlaste henne. Kan jo hende at de allerede avlaster så mye de kan. Foreldrene er sikkert i full jobb også, og kanskje ta har yngre søsken som fortsatt krever oppfølging. 

Hun har sikkert kontakt med både helsestasjon og kommunen, og får nok både råd og veiledning der.

Jeg synes at valget til ts skal respekteres. Hun vil sikkert ha samvær med barnet sitt, og vil ikke miste hele kontakten.

Barnet kjenner nok også far,  så det vil ikke bli så store omveltningen for han, og barn tilpasser seg. 

Ta er sikkert en veldig god person, og hun tar et voksent valg som måne andre skulle tatt. 

Anonymkode: 0853f...305

[AnonymBruker]

Samboeren min fikk barn da han var veldig ung og mammaen til barnet dems var like gammel som deg. De måtte også gjennom en runde i retten, sakkyndige og alt dere opplever nå. 

Mor følte mye av det samme som deg, hun følte seg kanskje ikke helt klar til å "vie" livet sitt til noen andre. Sønnen dems har bodd hos far og hatt samvær med mor annenhver helg. Han er nå 11 år og i sommerferien var han annenhver uke hos mor og det fungerte veldig fint, så fint at det valgte dem å fortsette med. 

Delt samvær var ikke noe hun bare "fikk", men som hun engasjerte seg veldig for å få. Hun tok initiativ, ringte å hørte om hun kunne ha en dag ekstra, om hun kunne kjøre til fotballtreninger, masse forskjellige ting. 

Hun er en veldig god mor idag og forholdet mellom mor og sønn kan jeg ikke se er preget av at han har vært mest hos faren sin. Han er veldig glad i mammaen sin også. 

Om du mener at barnet har det best hos far og tørr å "innrømme" det så gjør du det som er best for barnet ditt. Barnet ditt gagner også på at du tar en utdannelse. 

Lykke til! 

Anonymkode: 73f57...bea

[Kvartz]

Før du tar en avgjørelse bør du snakke med en lege om depresjon du gjennomgår nå, det er ikke uvanlig å ha slike depresjoner. Fødselsdepresjon kan sitte lenge i og det kan ta litt tid å komme ut av den. Når du er 100% sikker og har fått sjekket depresjon så kan du gå for å gi full ansvar til far. 

[AnonymBruker]

På 27.10.2018 den 0.50, Kvartz skrev:

 

Før du tar en avgjørelse bør du snakke med en lege om depresjon du gjennomgår nå, det er ikke uvanlig å ha slike depresjoner. Fødselsdepresjon kan sitte lenge i og det kan ta litt tid å komme ut av den. Når du er 100% sikker og har fått sjekket depresjon så kan du gå for å gi full ansvar til far. 

Ts har bestemt seg. Hvem er du da til å fortelle henne hva hun skal gjøre?

Greit å komme med råd om å snakke med legen, men det andre kunne du spart deg for.

Ts har nok et apparat rundt seg som hjelper henne. 

Anonymkode: 0853f...305

[SoWhat?]

På 26.10.2018 den 18.12, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er ung, og ikke klar. Barnet er 13 mnd. Jeg føler meg helt elendig som tenker at jeg ikke vil ha barnet boende hos meg.

Jeg er bare 17 år. Nå vet jeg at det kommer mange spydige kommentarer.

Nå etter jeg fikk barn er jeg bare så deprimert. Jeg kan ikke gå ut med venner. Har mistet mange pga d. Får ikke fullføre skole osv. Jeg er bare ikke klar og far har søkt om å få barnet. Vi skal i retten om noen uker. Idag hadde jeg en person fra retten som kom hjem til meg for å se hvordan vi bor og for å snakke om hva jeg tenker rundt denne saken. Da sa jeg at jeg ikke vil at far skal ha full omsorg og gidde begrunnelser. Dette sa jeg pga jeg skammer meg veldig for å ikke ville ha barnet hos meg. Han var ikke noe god far da vi var ilag (vi kranglet mye, det gikk utover at han stakk og ikke var tilstede for barnet). Men når han faktisk tok barnet med ut og slik var han helt utrolig! Jeg tror barnet vil få det bra hos han. Så problemet er... hvordan skal jeg si at jeg faktisk ønsker at barnet skal bo hos han? 😕

Anonymkode: 868fd...b92

Vær ærlig du. Du er en god mor når du vet og vil barnets beste ❤️  

[Kvartz]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Ts har bestemt seg. Hvem er du da til å fortelle henne hva hun skal gjøre?

Greit å komme med råd om å snakke med legen, men det andre kunne du spart deg for.

Ts har nok et apparat rundt seg som hjelper henne. 

Anonymkode: 0853f...305

Man bør ikke ta store avgjørelser når man er deprimert/syk og langt nede. Hvis man ikke ønsker å høre andres meninger skriver man vanligvis ikke på et forum med flere hundre brukere. Hva har du med å fortelle meg hva jeg skal gjøre?

[AnonymBruker]

Hvis du synes det er rette valget for deg og barnet ditt så gjør du det. Er du usikker på far som omsorgsperson, kan du høre om å få oppført farmor/farfar som medverge for eksempel hvis de er villige til det?

Å være mor med samvær er ikke noe problem. Er akkurat det samme som hvis det var far.. Du har det samværet som blir satt opp + at du kan still opp når du kan extra. Yngste sønnen min bodde hos far da vi ble skilt, ikke noe problem for oss da det i den perioden ville blitt for mye for meg med begge guttene alene. 

Ville også funnet en profesjonell å pratet med, kan være veldig god hjelp å få pratet å ordnet opp i tanker å følelser. Finn en du føler god kjemi med, det blir litt lettere da. 

Og til slutt, du er en god mor, selv om det ble litt for mye for deg. Du er jo bare 17 år enda(var selv 18 da jeg fikk første, det var en tøff tid), men det at du setter barnets behov først nå viser at du bryr deg veldig om barnet. Det blir lettere når ting er ordnet opp i å du kan få sett på ting fra ett nytt perspektiv tror jeg.

Anonymkode: 5d240...14e

[AnonymBruker]

På 26.10.2018 den 19.26, BearMama skrev:

 

Herlighet jente. Du var knapt 16 år da du fikk barnet. Du er jo bare barnet selv. Det er helt naturlig at du føler deg overveldet og ikke klar for å få barn. 

Du har ikke noe å skamme deg over. Hvor gammel er barnefar? Har han jobb og ressurser nok til å ivareta et barn på fulltid så er det til barnets beste sånn som situasjonen er per i dag.

Ikke gi fra deg foreldreretten, men gi han den daglige omsorgen og så kan du besøke barnet så mye som mulig. Er nok lurt å få deg en god utdannelse og en mer stabil livssituasjon og så kan det hende at du er klar for mer samvær om noen år når du er litt eldre og har fått ting litt mer på plass. 

Godt mulig at du føler at du er klar for mer ansvar 

 

Han er nærmere 30. Han har jobb. Ikke nær familie i Norge😕 Men kjenner mange gode mennesker

Anonymkode: 868fd...b92

[AnonymBruker]

På 26.10.2018 den 19.02, AnonymBruker skrev:

 

Har du familie og støtte rundt deg? Du må snakke med noen❤️ besteforeldre som kanskje vil avlaste og ta med barnet på tur/overnatting etc? Du må ikke tvile på deg selv, men tenk deg godt om, det blir stor omveltning for barnet.

Første bud er å få hjelp til det psykiske du sliter med. Og søk barnehageplass og snakk med skolen din når du føler deg klar. 

Har du foreldre som kan hjelpe deg? Du må være ærlig og si du føler deg alene, kanskje du får avlasting noen timer nå og da så du kan dra på kino eller lignende med de (ekte) vennene dine?

Anonymkode: e1e2d...661

Familien bor noen timer unna. Eneste jeg har her rundt meg er venner😕 Men kontakt med familien daglig

Anonymkode: 868fd...b92

[Rotemor]

Barn trenger begge foreldre. Hvordan man skal fordel ansvar og samvær bør man prøve ut litt i fellesskap.

Om du nå føler det overveldende så trenger du kanskje nettopp at barnet bor hos far. Kanskje du vil se det anderledes etterhvert.

De avgjørelsene du tar hogges ikke inn i stein. Jeg håper du vil snakke åpent med far om dine tvil og usikkerhet og at derr kan enes om en prøveperiode. Det kan igså være lurt å avtale dette sammen på foreldrevernkontoret. Lykke til.

[AnonymBruker]

Du skrev at barnets far ikke stilte opp. Barnet er bare 13 mnd. Gå for en delt omsorg der far gradvis får mer samvær. Jeg tenker at barnevernet kanskje vil reagere på dere begge hvis du gir fra deg ansvaret. Din alder og hans manglende engasjement inntil nå når du har tenkt å gi fra deg omsorgen. 

Anonymkode: 8a784...02e

[Rotemor]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Du skrev at barnets far ikke stilte opp. Barnet er bare 13 mnd. Gå for en delt omsorg der far gradvis får mer samvær. Jeg tenker at barnevernet kanskje vil reagere på dere begge hvis du gir fra deg ansvaret. Din alder og hans manglende engasjement inntil nå når du har tenkt å gi fra deg omsorgen. 

Anonymkode: 8a784...02e

Hvorfor skal barnevernet «reagere»? Og hva skal de «reagere» med??

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Rotemor skrev:

 

Hvorfor skal barnevernet «reagere»? Og hva skal de «reagere» med??

Hun skrev at barnets far ikke har stilt så mye opp. 

Anonymkode: 8a784...02e