Miste noen i selvmord

[Jannemo]

Hei.

Det er straks 3 år siden jeg mistet min storesøster. Vi var bestevenner, det var vi to som kjente hverandre best i hele verden.
Hun valgte å ta livet sitt etter en lang kamp med psykiske vanskeligheter.

Jeg syns dette er ufattelig tøft fremdeles og kjenner at det er et stort tomrom. Jeg tenker på hun hver eneste dag.
Det er vanskelig å høre på musikk. Omtrent alle sanger minner meg om hun på en eller annen måte, eller får meg til å tenke tilbake på minner vi har. Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal klare å leve resten av livet uten å kunne se hun igjen. (jeg er ikke suicidal, men kjenner en enorm sorg over å ha mistet min kjæreste venn.)

Jeg opplevde ikke at noen av mine venninner stilte opp på noen måte da dette skjedde for 3 år siden. De spurte kanskje en gang om hvordan jeg hadde det, men var generelt fraværende. Dette føltes veldig kjipt. Og trist.

Vi har i dag ingen kontakt. Vi gled vel fra hverandre. Eller de gled sammen, og jeg alene.
Så i dag føler jeg meg veldig alene i tillegg til at jeg føler en enorm skyldfølelse for at jeg ikke fikk gjort mer for søsteren min. Jeg føler jeg kunne gjort så mye for å forhindre dette, selv om psykologer og familie gjentatte ganger har fortalt meg at jeg ikke kunne gjort mer.
Det er kanskje en tanke som jeg ikke noen gang kan gi slipp på?
Jeg smiler i familieselskap og på jobb, men jeg er lite sosial og vil egentlig bare lukke meg inn på rommet. Det føles som jeg har trukket meg helt tilbake fra det meste og det føles falskt når jeg faktisk har dager hvor jeg hygger meg.

 

Er det noen andre som har mistet en de hadde kjær, til selvmord? Som kanskje har noen tips til meg?
Vil sorgen alltid være like sterk?

[NyOgBedre]

Først: Stor klem til deg! 

Jeg har ikke mistet noen i selvmord, men mistet mannen min pga sykdom. Etter at han døde ble jeg med i en sorgguppe for andre som hadde mistet partner i relativt ung alder. Er du eller har du vært del av en sorggruppe? Dersom ikke, kan det være verdt et forsøk. Det vil du møte andre i samme situasjon (særlig om du har mulighet for å bli med i en gruppe spesielt for selvmordsetterlatte), som vil forstå at du har slike følelser etter såpass "lang" tid. 

Lykke til, prøv å være snill med deg selv. ❤️

Endret 23. oktober 2018 av NyOgBedre

[AnonymBruker]

Kan det være at de gamle vennene dine bare så vidt kanskje har opplevd at en av sine nærmeste har gått bort, og at ingen av de har opplevd selvmord blant sine nære? 

 

Jeg tror det har utrolig mye å si for hvordan man tar vare på pårørende selv.

 

Personlig er jeg pårørende til en som har valgt å ta sitt liv, og til en som heldigvis har overlevd flere forsøk. Begge deler er tøft. 

 

Hvis du mestrer engelsk godt, så vil jeg tipse deg om nettsiden https://optionb.org/category/grief-and-loss

Den nettsiden er laget av en dame som mistet mannen sin ganske brått. Husker ikke akkurat nå hvordan det var han døde, men nettsiden er et sted der man kan lese andres fortellinger for å prøve å få et fremtidshåp igjen, finne ut hvordan de mestret lignende situasjoner, og man kan legge ut egne innlegg om hvordan man har det, samt få respons fra personer i ca. lik situasjon. 

 

Personlig tror jeg nok ikke det kommer til å skje at det vil gå en dag uten at du kommer til å tenke på din søster. Men det går an å endre på måten du tenker på det på, og man etter en viss tid kan man kanskje selv "velge" i større grad hvor mye det skal prege dagene...

 

❤️ 

Anonymkode: 16672...c87

[Gjest Atom]

Min far tok selvmord. Det er noen år siden, men tenker på han hver dag. Den vonde tyngende sorgen er for det meste borte. Kan beskrives mer som et savn nå. Men det finnes noen dager hvor jeg faller tilbake på gamle tanker og som blir ekstra tunge. 5 år er det gått, og jeg er ikke den samme (mentalt).

Men ting blir bedre med tiden. Det verste du kan gjøre er å sperre deg inne. Da å start med noen enkle turer i uka og se om du kan finne nye bekjentskaper på for eks. Sidetmedord. En organisasjon som hjelper pårørende etter selvmord er Leve. Du burde kontakte dem. De har samlinger noen ganger i året.

Føler med deg og håper framtiden din blir lysere. 

[AnonymBruker]

Mistet min søster i selvmord etter lang tids psykisk sykdom.  Jeg har aldri blitt meg selv igjen. Dette er over 4 år siden. Tenker som deg , jeg skulle gjort det og det så hadde tragedien ikke skjedd. Jeg er bitter på lege familie og alle , inkludert meg selv og til tider min søster. 

Man lærer vel å leve med det men man kommer aldri over tapet. 

❤️

Helt umulig for folk å forstå smerten om de ikke har opplevd å miste noen i selvmord selv. 

Har stengt meg inne og mistet mange venner. Skiftet kurs. Prøver å fullføre utdannelse men er vanskelig å konsentrere seg. 

Du har min forståelse ❤️❤️❤️ Håper du finner trøst og hvile for tankene. 

Naturen og dyr hjelper meg. 

Anonymkode: f7c19...0f2

[AnonymBruker]

På 23.10.2018 den 13.01, Jannemo skrev:

 

Hei.

Det er straks 3 år siden jeg mistet min storesøster. Vi var bestevenner, det var vi to som kjente hverandre best i hele verden.
Hun valgte å ta livet sitt etter en lang kamp med psykiske vanskeligheter.

Jeg syns dette er ufattelig tøft fremdeles og kjenner at det er et stort tomrom. Jeg tenker på hun hver eneste dag.
Det er vanskelig å høre på musikk. Omtrent alle sanger minner meg om hun på en eller annen måte, eller får meg til å tenke tilbake på minner vi har. Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal klare å leve resten av livet uten å kunne se hun igjen. (jeg er ikke suicidal, men kjenner en enorm sorg over å ha mistet min kjæreste venn.)

Jeg opplevde ikke at noen av mine venninner stilte opp på noen måte da dette skjedde for 3 år siden. De spurte kanskje en gang om hvordan jeg hadde det, men var generelt fraværende. Dette føltes veldig kjipt. Og trist.

Vi har i dag ingen kontakt. Vi gled vel fra hverandre. Eller de gled sammen, og jeg alene.
Så i dag føler jeg meg veldig alene i tillegg til at jeg føler en enorm skyldfølelse for at jeg ikke fikk gjort mer for søsteren min. Jeg føler jeg kunne gjort så mye for å forhindre dette, selv om psykologer og familie gjentatte ganger har fortalt meg at jeg ikke kunne gjort mer.
Det er kanskje en tanke som jeg ikke noen gang kan gi slipp på?
Jeg smiler i familieselskap og på jobb, men jeg er lite sosial og vil egentlig bare lukke meg inn på rommet. Det føles som jeg har trukket meg helt tilbake fra det meste og det føles falskt når jeg faktisk har dager hvor jeg hygger meg.

 

Er det noen andre som har mistet en de hadde kjær, til selvmord? Som kanskje har noen tips til meg?
Vil sorgen alltid være like sterk?

Ifølge en sorggruppe jeg var i noen ganger tar det ca 5 år å komme over den verste sorgen og klare å leve «normalt».  Tiden er litt til hjelp. Det har til tider vært tsunamier av sorg som har slått meg over ende. Til små små øyeblikk hvor jeg fortsatt tror hun lever. (Da føler jeg meg gal). 

Jeg drømmer veldig mye om henne. Jeg orker ikke gå så mye på graven. Det er ikke der hun er. Merker jeg blir lei meg nå mens jeg skriver.  Jeg har begynt å skyve følelsene bort. Har vel aldri helt bearbeidet de. Fikk ikke rom til det jeg måtte ta meg av andre i tragedien også har resten av livet skjedd også. Jeg sliter m angst, traumer, stress, auto-immune sykdommer. Jeg er sikker på at det er mye av dette som kommer av sjokket og smerten over å miste min elskede søster. 

Gi deg selv tid. Husk at hun elsket deg. ❤️ Vi kan prøve å leve litt for våre søstre.

jeg har nå begynt å tro sjelen lever evig og jeg tror jeg vil få møte min søster igjen. Av og til snakker jeg til henne. Da føler jeg meg ikke helt forlatt av henne. 

Anonymkode: f7c19...0f2