Uenighet med far om at jeg ikke ønsker at familien hans skal ha noe med datteren våres å gjøre

[AnonymBruker]

Jeg har nå skrevet sikkert x-antall innlegg her inne på kvinneguiden om noe som har gjort hjertet mitt tungt i nesten to år.

Jeg ønsker ikke å gå inn gjennom alle detaljene for da blir fort dette innlegget lengre enn Norges lover å da orker ingen å lese dette...

Når jeg ble gravid for to år siden kunne ikke moren hans finne plass der egentlig hjertet henne skulle ha vært til å gratulere han, moren hans har kastet han inn og ut fra han var godt under 10 år å har da ikke ville snakket med han for selv den minste ting. Familien ble invitert til dåp, men moren hans fikk hele familien hans til å ikke komme i dåpen, fikk heller ikke julegave fra noen i slekten kun fordi han ble pappa. Jeg har aldri møtt moren så hvordan i alle verden skulle hun ha fått ett inntrykk av meg?. Jeg har nermest vært ``Knust``. Både for hvor forferdelig dem har behandlet han i alle år å hvordan dem oppførte seg når datteren vår kom til verden. Jeg har også sendt melding til moren før dåp å sa at jeg syns det hadde vært hyggelig om dem ville kommet i dåpen... men ingen svar... sendte også melding flere måneder etterpå å spurte om vi skulle legge ting bak oss å evt. ta en kaffe en dag... ingen svar. +++++

Men idag kom dagen jeg har fryktet i to år... Dem snakker sammen igjen, å faren ønsker at datteren vår skal ha kontakt med familien hans... Jeg er kvalm, jeg skjelver å jeg har grått nesten to dager i strekk fra han igår sa at han hadde kontakt med dem igjen å skulle møte dem på tirsdag. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, skal jeg gjøre det slutt??. Det er jeg som har foreldreretten så får jeg heller si at vi får møtes i retten om han vil ha foreldreansvar?. Jeg vil nesten heller ta mitt egent liv eller bli lagt inn på psykiatrisk avdeling eller fengsel enn å la familien hans ha noe med datteren min å gjør overhode!!!. Skal datteren min vokse opp med en familie som har psykisk nedbrutt mannen min i 30 år??. Det har tatt 5 år for å bygge han opp igjen til den han er nå. Datteren min skal ikke få livet sitt ødelagt å vokse opp i samme dårlige familieforholdet som jeg å faren har hatt!. (Faren på min side). (Moren på hannes side)...

Jeg ønsker virkelig ikke noe drittslenging, jeg føler meg allerede som ett ødelagt nervevrak som ikke klarer å slutte å gråte når jeg tenker på det. Jeg har foreslått at han heller kan holde oss unna den delen av familien hans men det var han ikke enig med...

DESPERAT ETTER GODE RÅD! jeg knekker kun ved tanken. Styggeste mest grusomme personene jeg har (Møtt) i hele mitt liv.

Anonymkode: 7f1d5...ae3

[AnonymBruker]

Greit nok at de ikke har villet ha noe med barnet å gjøre, men det er kanskje litt vel dramatisk å si at du heller vil ta ditt eget liv enn av de, jentas familie, får møte henne. Du skal jo selvfølgelig ikke sende henne bort der alene, dere skal jo være der. Jeg hadde ikke godtatt å la dem passe barnet alene, men å nekte dem å se jenta ser jeg ikke noe poeng i. 

Er det hevn, eller prøver du å beskytte henne?

Anonymkode: 82d47...f95

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Greit nok at de ikke har villet ha noe med barnet å gjøre, men det er kanskje litt vel dramatisk å si at du heller vil ta ditt eget liv enn av de, jentas familie, får møte henne. Du skal jo selvfølgelig ikke sende henne bort der alene, dere skal jo være der. Jeg hadde ikke godtatt å la dem passe barnet alene, men å nekte dem å se jenta ser jeg ikke noe poeng i. 

Er det hevn, eller prøver du å beskytte henne?

Anonymkode: 82d47...f95

Ja var bare litt emosjonell akkurat der... Dem ønsker tydeligvis ikke noe med meg å gjøre selv om jeg aldri har sagt så lite til ett pip til dem.. Nei dette er ikke hevn, hadde du hørt hvilken oppvekst mannen min har hatt hadde du forstått det. Dette er helt forferdelige mennesker. -TS

Anonymkode: 7f1d5...ae3

[AnonymBruker]

Hvordan kan du ha foreldrerett alene om dere bor sammen?

Ellers er du i overkant dramatisk. Ja, de er sikkert møkkafolk, men det er ikke der dattera di skal bo! Det er du og din mann som er foreldre, som har størt påvirkning og er avgjørende i hverdagen. Du får bruke mer energi på å ikke videreføre dårlig oppvekst til ditt barn via deg og mannen sin oppførsel enn å overdramatisere familiens innflytelse. 

Anonymkode: 55df2...1f7

[AnonymBruker]

Nå har vi bare din side av historien, og du igjen har vel kun din manns side av hele greia. Du har jo aldri møtt familien så har ikke kunnet skape et eget inntrykk av dem. Uansett ville jeg satt noen føringer for hva som skal skje fremover. 

Det første er at du skal møte dem før de får møte barnet ditt. Det andre er at de ikke får møte barnet ditt uten deg tilstede. Hvis de virkelig er helt grusomme så sett en karantenetid. De må kunne behandle din mann bra i xantall tid før de får møte barnet ditt. Du kan selvfølgelig ikke bar presantere dette i sinne og frustrasjon. Du må rolig og behersket snakke med mannen din om dine bekymringer mens du viser forståelse for hans ønske om ha et forholdt til familien. 

Det siste du gjør er å gå fra han. Han kan få samvær og da jar du null kontroll over familiekontakten. 

Anonymkode: afa10...80e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Ja var bare litt emosjonell akkurat der... Dem ønsker tydeligvis ikke noe med meg å gjøre selv om jeg aldri har sagt så lite til ett pip til dem.. Nei dette er ikke hevn, hadde du hørt hvilken oppvekst mannen min har hatt hadde du forstått det. Dette er helt forferdelige mennesker. -TS

Anonymkode: 7f1d5...ae3

Unnskyld meg ts, her blir jeg bare forvirret. Du kjenner de dårlige sidene deres, men har aldri fått sjansen til å nullstille deg og bli kjent med dem selv? Forstår jeg det riktig? Du vil ta avstand for evig og alltid, når mannen din har fått kontakt igjen? 

Jeg kommer fra en familie som... ikke er helt 100% etter boken. Oppveksten min var traumatiserende i perioder, jeg slet i voksen alder og har flere dårlige minner. Det er ikke sånn at alt kan glemmes og tilgis over natten, men for å oppsummere har jeg innsett at familien min er flere mennesker med ulike utfordringer. De har sine dårlige sider, som oss alle, men de har også noe som er verdt å bli kjent med og som gjør at de kan kalles familie. I voksen alder tok vi opp kontakten, litt etter litt, og nå har vi et familieforhold. På grunn av oppveksten min vil jeg aldri ha den følelsen av 100% lykkelig barndom, men med å fokusere på nuet har vi fått det bra ilag. Og det har ikke kommet over natten det heller, men jeg er GLAD for at jeg ikke kvernet på barndommen og de psykiske rollespillene jeg ble dratt i, for da hadde jeg aldri fått møtt og akseptert flere av mine familiemedlemmer for dem dem er. Mennesker som har gjort feil. Jeg var på vakt og klar til å kutte kontakten lenge, og det har vært en trygghet ovenfor meg selv og min nå etablerte familie. 

Gi familien hans en sjanse, ikke ha skyhøye forventninger og legg vekk noe av fordommer du har fått igjennom prosessen med å bygge opp din mann. Støtt mannen din, han trenger deg. Trekker du deg unna vil familien få tak i ham igjen, om de ikke er gode eller har uærlige hensikter. 

Anonymkode: 9431b...9ad

[Diamant20]

Kan dere ikke bli enige om at datteren deres ikke skal involveres før det gått feks 6 mnd med kun positiv kontakt. Eller mer om du føler for det, hvis de skal ha kontakt skal det være med dere ikke fordi de vil ha kontakt med datteren når hun er så liten.

[NancyDrew]

Her synes jeg det er rett og rimelig at de skal møte deg først, og bli kjent med deg - før du tar datteren din med på besøk. De må nå innfinne seg med at barnet tross alt bare er to år, og kjenner ikke deres familie. Da er det på sin plass at der barnet drar/er, der er også mor. 

Synes du bør gi dem den muligheten. Ja, så har de (i følge deg) gjort mye feil, men av en eller annen grunn så trår de til nå. Det kan være fint for barnet å ha en stor familie. Om far og hans familie nå har ordnet opp, tross komplisert fortid, så må du støtte han på valget sitt. 

Og for å legge til; far har rett på samvær. Blir det slutt mellom dere har du null og niks å si om hvor han tar med datteren på besøk. Grip heller muligheten til å bli kjent med de mens du ennå kan. — Hvorfor har du, ene og alene, foreldreretten forresten?

Endret 22. oktober 2018 av NancyDrew
Skriveleif

[AnonymBruker]

14 timer siden, NancyDrew skrev:

 

Her synes jeg det er rett og rimelig at de skal møte deg først, og bli kjent med deg - før du tar datteren din med på besøk. De må nå innfinne seg med at barnet tross alt bare er to år, og kjenner ikke deres familie. Da er det på sin plass at der barnet drar/er, der er også mor. 

Synes du bør gi dem den muligheten. Ja, så har de (i følge deg) gjort mye feil, men av en eller annen grunn så trår de til nå. Det kan være fint for barnet å ha en stor familie. Om far og hans familie nå har ordnet opp, tross komplisert fortid, så må du støtte han på valget sitt. 

Og for å legge til; far har rett på samvær. Blir det slutt mellom dere har du null og niks å si om hvor han tar med datteren på besøk. Grip heller muligheten til å bli kjent med de mens du ennå kan. — Hvorfor har du, ene og alene, foreldreretten forresten?

Takk for svar  det kan jeg gjøre... også karantene tid som noen andre skrev over her.. Det ble slutt en liten periode når jeg var gravid så fant vi tilbake igjen litt etter fødselen. Så foreldreretten gikk til meg (Vi er ikke gift, kaller han bare mannen min). Vi ordner opp i dette senere siden han ikke har noe imot dette. -TS 

Problemet er at dem ikke bryr seg rakkern om meg av en eller annen grunn, jeg har nesten vært helt knust med tanke på at jeg trodde jeg en eller annen dag måtte si til henne i litt voksnere alder at familien på far siden ikke brydde seg overhode at du ble født. Jeg kommer selv fra ett veldig godt familieforhold (Mor siden, har ikke hatt kontakt med far), så hele situasjonen har vært tung å svelge. Dette er ikke hevn eller noe mot dem, han skal snart opp til dem nå å dem har jo ikke sagt noe ønske om å ha noe med henne å gjøre når familien hans snakket med han (men regner med det). Jeg vil bare ikke ha henne rundt folk som går inn og ut av livet hennes å har den psykiske mishandlingen som dem der holder på med... Mye info jeg utelater her men orker ikke å gå inn på hele situasjonen til mannen min siden dette er internett å redd for at noen skal kjenne han+meg igjen...

Anonymkode: 7f1d5...ae3

[Calypso]

Jeg får inntrykk av at du har prøvd å nå ut til dem flere ganger uten respons men når de vil ha kontakt med dere så er ikke det bra nok heller?

[AnonymBruker]

Men hvis du ikke vil at datteren din skal ha noe som helst form for kontakt med far sin side, hvorfor ba du de da i dåpen, og har sendt flere meldinger der du oppfordrer til kontakt ? 

Anonymkode: 0ee4c...fc0

[AnonymBruker]

Vil du eller vil du ikke ha kontakt??

Om far vil la barnet se sine besteforeldre og øvrig familie så har du ikke så mye du skulle ha sagt... om samboeren din endelig har fått kontakt med familien sin vil nok han bli utrolig skuffet om du motarbeider dette. Og det kan gi negative konsekvenser for deres forhold... 

Skjønner at det er mye følelser ute og går, men tenk litt over hvorfor kontakt var ok for 2 år siden (dåpen du inviterte til) men ikke nå??

Anonymkode: 0c14b...9ce