Er kroppspress selvforskyldt?

[AnonymBruker]

Det sies mye at ungdom er stresset og jager etter det perfekte utseendet- og at de blir syke fordi de føler seg mislykket. Mange sier det er på grunn av sosiale medier; at det ligger et press som sier at man skal se slik og slik ut; at man skal være tynn, ha brede hofter, smal nese, små ører, store pupper, timeglassfasong osv- og at det er bloggere eller andre influencere som setter mye av standarden for hvordan man skal se ut, at samfunnet presser. At samfunnet har skylden for hvordan vi har det.

Jeg tenker egentlig at dette er litt feil. Selvsagt kan blogger, instagram og snapchat påvirke, men jeg tenker at vi i utgangspunktet har ansvar for eget liv og egen helse. Jeg føler det blir galt å skylde på samfunnet for at man er misfornøyd med egen kropp; for hvem bestemmer hva som er vakkert? Hvem setter standard for hvilket "perfekt" utseende man skal ha? Er det ikke vi som har ansvar for hva vi leser, ser, eksponerer oss for- er ikke vi herre i vårt eget liv? Eller er det slik at vi er maktesløse skapninger som ikke kan annet enn å la andre definere hvordan vi skal se ut? 

Anonymkode: 00c03...88c

[AnonymBruker]

Det handler mye om hvor påvirkelig man er. 
Jeg selv ble aldri påvirket av kroppspress, og alle disse bloggerne og sosiale medier og sånt påvirker ikke mitt syn på kroppen. Jeg er langt fra "perfekt" kroppsmessig, men har litt tankegangen "dette er det jeg er født med, det må jeg bare akseptere" 
Derimot har jeg kjent mer på presset om prestasjoner, da med skole, jobb, verv, idrett, hobbyer. Jeg er en av dem som presset seg syk... 
Når jeg tok på meg verv eller ansvar, så fortalte folk at jeg var så flink. Så jeg tok på meg mer, og mer, og mer. Så fikk jeg høre hvor flink jeg var som klarte håndtere så mye. Jeg elsket jobben og alt jeg drev med på fritiden, jeg elsket anerkjennelsen jeg fikk. Men døgnet mitt hadde ikke nok timer til slutt, om jeg ikke var på jobb eller møter/arrangementer, så skulle jeg ta vare på venner og sosialt. Jeg trivdes faktisk kjempegodt med denne tidsklemma jeg lagde meg selv, og jeg innbilte meg at jeg virkelig levde livet som jeg alltid hadde drømt om. Jeg bare glemte en vesentlig detalj i tidsklemma, meg selv. Jeg dro hjemmefra 06 og kom sjelden hjem før 23 hver dag, kroppen prøvde si litt i fra, jeg ignorerte det for jeg trivdes jo så bra. Jeg var helt overbevist om at jeg var skikkelig lykkelig, helt til jeg kollapset. 
Psykologen spør om jeg har skjønt hva jeg gjorde feil, og joda, har jo skjønt at jeg tok på meg for mye, men samtidig vil jeg tilbake dit, for jeg var jo lykkelig. Det å prioritere andre og alltid si ja, var det som ga meg en god følelse. 

Til dels har vi selvfølgelig ansvar for hva vi leser og hva vi eksponeres for, men vi får trykt disse "perfekte livene" i trynet uansett hvor vi snur oss. Det begynner ofte i det små, "om jeg bare går opp/ned 4 kg" "om jeg farger håret" "om jeg tar den utdannelsen" "om jeg fikser på leppene" etc. i en kamp om bekreftelse fra de rundt oss. Får man en bekreftelse som "oj så fin du ble" eller "skulle ønske jeg var like slank" så er det lett å tenke at om man gjør litt til så blir man jo enda bedre. De aller fleste av oss ser ting man vil endre på når man ser seg i speilet. Jeg tror noe av det viktigste er å heller se rundt seg, å anerkjenne de man har rundt seg for det dem er, og heller bremse dem som vil "for mye". Jeg tror det er viktig å begynne fokusere på det "uperfekte", det gjennomsnittlige og det vanlige. 
Det har vært noen runder med det i SoMe, som de usminka bildene folk tok av hjemmet sitt, med rot å kaos. Samme med disse "woke up like this" som viser at de fleste faktisk ser jævlig trøtt ut når dem våkner. Det har også vært en del om "mammakroppen" hvor kvinner viser at kroppen ikke er så stram rett etter en fødsel. Det burde også vært fokus på å fremheve de mindre anerkjente yrkene, som at en snekker er god nok uten å måtte bli ingeniør, en helsefagarbeider er like bra og viktig som en sykepleier/lege. 
Så jo, man har til dels ansvar for hva man eksponerer seg for, men man har minst like mye ansvar for hva man eksponerer andre for også. 

Anonymkode: b7754...982

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Det handler mye om hvor påvirkelig man er. 
Jeg selv ble aldri påvirket av kroppspress, og alle disse bloggerne og sosiale medier og sånt påvirker ikke mitt syn på kroppen. Jeg er langt fra "perfekt" kroppsmessig, men har litt tankegangen "dette er det jeg er født med, det må jeg bare akseptere" 
Derimot har jeg kjent mer på presset om prestasjoner, da med skole, jobb, verv, idrett, hobbyer. Jeg er en av dem som presset seg syk... 
Når jeg tok på meg verv eller ansvar, så fortalte folk at jeg var så flink. Så jeg tok på meg mer, og mer, og mer. Så fikk jeg høre hvor flink jeg var som klarte håndtere så mye. Jeg elsket jobben og alt jeg drev med på fritiden, jeg elsket anerkjennelsen jeg fikk. Men døgnet mitt hadde ikke nok timer til slutt, om jeg ikke var på jobb eller møter/arrangementer, så skulle jeg ta vare på venner og sosialt. Jeg trivdes faktisk kjempegodt med denne tidsklemma jeg lagde meg selv, og jeg innbilte meg at jeg virkelig levde livet som jeg alltid hadde drømt om. Jeg bare glemte en vesentlig detalj i tidsklemma, meg selv. Jeg dro hjemmefra 06 og kom sjelden hjem før 23 hver dag, kroppen prøvde si litt i fra, jeg ignorerte det for jeg trivdes jo så bra. Jeg var helt overbevist om at jeg var skikkelig lykkelig, helt til jeg kollapset. 
Psykologen spør om jeg har skjønt hva jeg gjorde feil, og joda, har jo skjønt at jeg tok på meg for mye, men samtidig vil jeg tilbake dit, for jeg var jo lykkelig. Det å prioritere andre og alltid si ja, var det som ga meg en god følelse. 

Til dels har vi selvfølgelig ansvar for hva vi leser og hva vi eksponeres for, men vi får trykt disse "perfekte livene" i trynet uansett hvor vi snur oss. Det begynner ofte i det små, "om jeg bare går opp/ned 4 kg" "om jeg farger håret" "om jeg tar den utdannelsen" "om jeg fikser på leppene" etc. i en kamp om bekreftelse fra de rundt oss. Får man en bekreftelse som "oj så fin du ble" eller "skulle ønske jeg var like slank" så er det lett å tenke at om man gjør litt til så blir man jo enda bedre. De aller fleste av oss ser ting man vil endre på når man ser seg i speilet. Jeg tror noe av det viktigste er å heller se rundt seg, å anerkjenne de man har rundt seg for det dem er, og heller bremse dem som vil "for mye". Jeg tror det er viktig å begynne fokusere på det "uperfekte", det gjennomsnittlige og det vanlige. 
Det har vært noen runder med det i SoMe, som de usminka bildene folk tok av hjemmet sitt, med rot å kaos. Samme med disse "woke up like this" som viser at de fleste faktisk ser jævlig trøtt ut når dem våkner. Det har også vært en del om "mammakroppen" hvor kvinner viser at kroppen ikke er så stram rett etter en fødsel. Det burde også vært fokus på å fremheve de mindre anerkjente yrkene, som at en snekker er god nok uten å måtte bli ingeniør, en helsefagarbeider er like bra og viktig som en sykepleier/lege. 
Så jo, man har til dels ansvar for hva man eksponerer seg for, men man har minst like mye ansvar for hva man eksponerer andre for også. 

Anonymkode: b7754...982

Veldig mange gode poenger. Jeg kjenner meg godt igjen i det jeg understreket i innlegget ditt. Jeg var veldig opptatt av å få gode karakterer. Jeg var enormt perfeksjonistisk, jobbet 5 timer daglig med skole på vgs etter skoledagen var over. Jeg var ikke fornøyd før jeg gikk helt til topp av karakterskalaen. 

Nå som jeg er student merker jeg det motsatte- jeg har fryktelig lite motivasjon. 

Jeg har aldri vært så påvirket av dette samfunnspresset, men selvsagt litt som alle andre. Det eneste jeg vil nå er å bli frisk, fortsette å ha det godt med de jeg er glad, få en jobb jeg trives i slik at jeg kan forsørge meg selv uten nav. og så har jeg fryktelig lyst på en baby da. Føler det er sunne verdier. Jeg vil ikke oppnå det samfunnet sier jeg skal oppnå. Jeg vil oppnå å ha det bra med meg selv og med de rundt meg. 

Anonymkode: 00c03...88c

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er så mange som jager etter et spesifikt ytre. Jeg tror det er langt mer vanlig at det ytre er mer en sideting av en større pakke som egentlig bare dreier seg om å ville gjøre sitt beste og være sitt beste hele tiden, der ting eskalerer til sykelig perfeksjonisme som er destruktiv og stressende. 

 

Anonymkode: a97f2...691

[AnonymBruker]

Man kan velge om man skal følge alle disse bloggene, Instagram-babes osv, men jeg tror det er vanskeligere for de som er unge. De opplever nok litt press fra hverandre og mange unge mennesker er ekstra opptatt av å passe inn.

Jeg var tenåring før internett og sosiale medier ble en stor del av livene til folk, men det var litt kroppspress da også. Jeg opplever allikevel det som mer nå og at man skal være så perfekt hele tiden.

Selv var jeg fryktelig usikker før og ønsket å passe inn, men samtidig ikke. Jeg merket at alt ble bedre når jeg sluttet å bry meg så mye om hva alle andre gjør og heller fokusere på hva jeg gjør.

Jeg synes det er litt press på kvinner generelt, siden mange er overopptatt av å se ung ut, skryter av at de ble spurt om legg på polet og dameblader har stort fokus på slanking. Men så kan man velge da, om dette er noe som skal definere en eller om fokuset skal ligge på andre ting(også).

Anonymkode: 4d0ba...617

[AnonymBruker]

Jeg er 15 år og jeg føler veldig på kroppspress, men det er jo ikke sånn folk sier «du må bli tynn» det er det jo jeg som sier til meg selv. Jeg følger med på bloggere og følger mange pene instagram jenter. Søker også på thinspo osv... men dette er jo jeg som gjør. Jeg er 173 og 56 kg så er jo helt normal vektig, men vil jo bare bli tynnere..): 

Anonymkode: 7ddba...184