Jeg tror ikke jeg elsker han lenger.

[AnonymBruker]

Trist, men sant. Vi har et barn på 2 år og jeg makter ikke å gå ifra han nå. Rett og slett fordi jeg vil at barnet vårt skal ha et stabilt hjem med begge foreldre til stedet. Spesielt når det er så lite. Jeg orker bare ikke tanken på å gjøre det slutt. Blir kvalm av tanken, men er ulykkelig i forholdet hvor jeg har aldri lyst på sex eller nærhet. Vil ikke kyss eller klemmer fra han. Han er blitt så kjedelig og uinteressan. Føler også han er blitt litt for «enkel». Noen som har følt det slik i ett forhold med barn involvert? Er det en fase? Vi har vært gift i 5 år, kjent hverandre i 7 år. Vi går ut og spiser og finner på ting bare jeg og han. Men jeg føler ingenting... er det for sent for oss?

Anonymkode: f6ba1...bed

[AnonymBruker]

Hvilken prevensjon bruker du? Jeg har brukt hormonspiral, noe som  medførte at jeg hadde 0 sexlyst. Ny hverdag med barn og logistikk, begge var sliten og unnet hverandre lite. Glemte å snakke sammen. Var inne i en ganske dårlig periode der jeg var usikker på om vi kom til å holde.

Jeg fjernet spiralen og der var helt sinnsykt hvor stor effekt det hadde. Sexlyst og mer opplagt. Vi har jobbet aktivt med å ha voksentid, snakke sammen, ta på hverandre og se hverandre. Og nå er jeg sikker igjen og vi prøver på nr 2 💕

Trenger ikke ha noe med hormoner å gjøre for deg, men ville bare nevne det...

Anonymkode: a0887...abc

[AnonymBruker]

Ja, sånne følelser kan gå opp og ned i et forhold. Jeg har vært sammen med samboeren min i 8 år og begge har følt det slik, men jobbet oss igjennom det. Forhold er mye jobb. Vi har et barn. Mye endrer seg også etter man får barn, både det mentale men også mye homorner som endres samt man har en til å tenke på.  

Samboeren er min aller beste venn. Men det fysiske mellom oss er av og på. Noen ganger er jeg super forelsket og vi koser og har mye nærhet. Andre perioder er vi bare irriterte, slitne og lei, og det føles som følelsene dabber litt av. 

Anonymkode: 60ef5...5d7

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg har følt det slik ganske lenge nå. Det er ikke slik at følelsene går opp og ned, men det er ganske lik følelse hver gang. Likegyldighet. Det er kun barnet som er i fokus hos meg. Det er akkurat som jeg har sluttet å bry meg om han. Han er bare der, men samtidig er han ikke her på en måte. Jeg vet ikke hva han føler rundt dette, jeg har ikke turd å prate med han om det. Jeg vet ikke hva jeg ska si. Jeg vil jo ikke såre han på noen måter. Han er en fantastisk flink pappa og er veldig snill og god. Jeg føler meg trygg med han, vi krangler ikke, vi bare er venner liksom. Jeg får ingen varme følelser av å tenke på han eller jeg gleder meg på en måte ikke når han kommer hjem osv. Kun hvis jeg trenger hjelp med noe, da er jeg glad for at han er hjemme, mens ellers er det bare deilig å ha tid for seg selv når barnet har lagt seg og han reiser på trening. Jeg føler også at han har sluttet å passe på utseendet sitt, føler han ser litt skitten ut, uten at jeg kan sette finger på hva som gjør det. Faren hans er også slik. Veldig ustelt mann. Selv om han dusjer og steller seg så ser han fremdeles utstelt ut. Han var ikke slik da jeg traff han. Det kan godt hende han er sliten han også, men jeg føler han tar meg for gitt. 

Jeg bruker p-piller som prevensjon. Jeg er ganske misfornøyd med det, så skal til lege i neste uke for å få noe annet. Har tenkt litt på p-sprøye. Jeg har også slitt litt med angst og tidligere vært deprimert. Men nå merker jeg at depresjonen kan ha kommet tilbake, fordi jeg er ikke helt fornøyd med tilværelsen. Men det jeg vet er at jeg er ubeskrivelig glad i barnet mitt og vet at barnet mitt er utrolig glad i pappaen sin. Jeg kan ikke bare flytte fra han og splitte familien. Vi hadde jo også lyst på et barn til, men nå er jeg usikker.

Anonymkode: f6ba1...bed

[AnonymBruker]

Hvor lenge har du følt det slik? Hva med parterapi? Få barnevakt i noen ganger og finne på noe bare du og han? 

Jeg hadde  ihvertfall prøvd det jeg kunne først, siden han er en god og snill mann som også er en god far. Slike vokser ikke på trær. Så er du ihvertfall sikker den dagen du eventuelt går. 

Vi har hatt nedturer på over et år, men har klart å finne tilbake igjen. Men man må også være åpen og kommunisere med hverandre. 

Anonymkode: 60ef5...5d7

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hvor lenge har du følt det slik? Hva med parterapi? Få barnevakt i noen ganger og finne på noe bare du og han? 

Jeg hadde  ihvertfall prøvd det jeg kunne først, siden han er en god og snill mann som også er en god far. Slike vokser ikke på trær. Så er du ihvertfall sikker den dagen du eventuelt går. 

Vi har hatt nedturer på over et år, men har klart å finne tilbake igjen. Men man må også være åpen og kommunisere med hverandre. 

Anonymkode: 60ef5...5d7

Jeg har følt det slik i ett års tid. Alt irriterer meg ved han for tiden. Jeg virker nok veldig sur og grinete for tiden da alt irriterer meg, men jeg kan ikke noe for det. 

Parterapi er siste utvei. Jeg er ikke negativ til det, men vil helst unngå det. Må finne ut av dette på en eller annen måte. Men som sagt, når vi er ute alene så føler jeg ingenting. Føler vi er bare venner og det dukker ikke opp varme følelser hos meg. Vi har ikke hatt sex på 6 mnd minst. Det virker nesten som det er OK for han, han spør ikke etter sex, klager ikke eller noe sånt, men tror ikke han har vært utro heller liksom. 

Du har rett i det at slike menn vokser ikke på trær. Han er en fantastisk pappa og men jeg føler han kunne vært en litt bedre kjæreste. Han gir meg ingen oppmerksomhet på den fronten. Jeg søker ikke etter det heller, så vi er mer som venner enn kjærester. Og det blir litt kjedelig i grunn. 

Det er ikke engang godt i ligge i armkroken hans heller lenger, fordi jeg føler ingenting. Jeg er helt tom. 

Som sagt vi har ikke pratet om dette her, da i hans øyner virker det som om han er fornøyd slik det er. Og jeg har ikke orket å nevne noe, fordi jeg vet ikke hvordan jeg skal starte en slik prat. Med eksen var det litt lettere, vi hadde ingen barn i lag og kranglet hele tiden, men her er alt stille og rolig, ingen roping, ingen skriking, ingenting. Skulle tro vi var et gammelt ektepar. Vi er bare i slutten av 20 åra.

Anonymkode: f6ba1...bed

[AnonymBruker]

Dette er akkurat som å lese om meg selv... vært sammen i 8 år , gift i 2 år... Men vi har to barn.. 

Blir også deprimert av tanken, og føler ingenting annet enn irritasjon og misnøye.. Min mann bryr seg ikke om hva han spiser , mosjon eller noe sånt, han ser også ustelt ut.. Vi krangler også , der er du heldig, sånn sett... 

Min mann er også flink med barna og hjelper til i huset , men vi har ikke noe sexliv eller noe felles mer..

 

Anonymkode: 67b4b...830

[AnonymBruker]

19 hours ago, AnonymBruker said:

 

Trist, men sant. Vi har et barn på 2 år og jeg makter ikke å gå ifra han nå. Rett og slett fordi jeg vil at barnet vårt skal ha et stabilt hjem med begge foreldre til stedet. Spesielt når det er så lite. Jeg orker bare ikke tanken på å gjøre det slutt. Blir kvalm av tanken, men er ulykkelig i forholdet hvor jeg har aldri lyst på sex eller nærhet. Vil ikke kyss eller klemmer fra han. Han er blitt så kjedelig og uinteressan. Føler også han er blitt litt for «enkel». Noen som har følt det slik i ett forhold med barn involvert? Er det en fase? Vi har vært gift i 5 år, kjent hverandre i 7 år. Vi går ut og spiser og finner på ting bare jeg og han. Men jeg føler ingenting... er det for sent for oss?

Anonymkode: f6ba1...bed

Tror du at kjærlighet varer evig? Du er mor og du er forpliktet til å gi barnet et stabilt hjem. Hva med at du setter barnets velvære før deg selv? Er du virkelig så ego at du vil ha skilsmisse fordi du ikke elsker mannen? Det er bedre om du er utro enn at du splitter familien...snakk med mannen din om det også kanskje dere kan ha et åpent ekteskap. 

Anonymkode: 96b8c...5c1

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Tror du at kjærlighet varer evig? Du er mor og du er forpliktet til å gi barnet et stabilt hjem. Hva med at du setter barnets velvære før deg selv? Er du virkelig så ego at du vil ha skilsmisse fordi du ikke elsker mannen? Det er bedre om du er utro enn at du splitter familien...snakk med mannen din om det også kanskje dere kan ha et åpent ekteskap. 

Anonymkode: 96b8c...5c1

Det er nettopp det jeg gjør. Jeg skrev i første innlegg at jeg orker ikke gå i fra han og splitte familien. Fordi jeg synes barnet fortjener å ha to foreldre til stedet til enhver tid. Men utroskap er ikke løsningen. 

Anonymkode: f6ba1...bed

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Tror du at kjærlighet varer evig? Du er mor og du er forpliktet til å gi barnet et stabilt hjem. Hva med at du setter barnets velvære før deg selv? Er du virkelig så ego at du vil ha skilsmisse fordi du ikke elsker mannen? Det er bedre om du er utro enn at du splitter familien...snakk med mannen din om det også kanskje dere kan ha et åpent ekteskap. 

Anonymkode: 96b8c...5c1

Jeg har litt problemer med å tro på at du er seriøs nå.

Jeg er klar over at det er andre enn deg jeg siterer som svarer i andre tråder på KG, men man leser tråd på tråd på tråd om f.eks utroskap - at man må fortelle, man må gå fra mannen for å gjøre den stakkars mannen en tjeneste så han blir fri og kan møte noen som er lojal og elsker han.

Hvis følelsene er over og noen spør om de skal være i forholdet uansett så får de høre at de bør gå så mannen får en sjanse til å møte en som vil elske han osv.

Hvorfor er det annerledes her? Og du syns det er ok at hun er utro, bare hun ikke skiller seg? 

Anonymkode: 0a41a...f53

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bruker p-piller som prevensjon. Jeg er ganske misfornøyd med det, så skal til lege i neste uke for å få noe annet. Har tenkt litt på p-sprøye. Jeg har også slitt litt med angst og tidligere vært deprimert. Men nå merker jeg at depresjonen kan ha kommet tilbake, fordi jeg er ikke helt fornøyd med tilværelsen. Men det jeg vet er at jeg er ubeskrivelig glad i barnet mitt og vet at barnet mitt er utrolig glad i pappaen sin. Jeg kan ikke bare flytte fra han og splitte familien. Vi hadde jo også lyst på et barn til, men nå er jeg usikker.

Anonymkode: f6ba1...bed

Hormonene i prevensjon kan ha deppresiv effekt, så det kan bidra. Jeg har innsett at jeg ikke kan bruke hormonprevensjon, så her blir det sterilisering hos mannen eller kobberspiral hvis vi får nr 2. 

Det med å slutte å gjøre seg flid har jeg vært skyldig i. Joggebukse og fett hår er ikke en veldig fin look, men den har mannen fått litt for ofte. Min mann måtte be om fysisk kontakt, jeg måtte be om at han spurte hvordan dagen min var. Vi glemte hverandre i logistikk og slitenhet. Og det er nok ikke siste gang i et langt liv. Men vi er enig om at det er målet, å blir gamle sammen, så må vi hjelpe hverandre dit.

Tør du å ta en samtale om status quo i forholdet? Du trenger ikke være 100% ærlig i dag, men åpne døren for å begynne en samtale om hvordan dere har det.

Anonymkode: a0887...abc

[AnonymBruker]

Du sier at parterapi kun er siste utvei? Du har sterke ønsker om å gå fra han og du elsker ham ikke lenger, om ikke dette er endestoppet, så hva er det da? 

Og du vil ikke prate med ham om det, for du er redd for å såre ham? Tenker du han blir mindre såret om du bryter opp familien uten en gang å ha latt ham få prøve? Sannsynligvis vet han jo alt dette allerede og har visst det lenge. Sånt merkes. 

Dere MÅ snakke sammen, og dere bør virkelig gjøre det i en terapisammenheng også. 

Videre støtter jeg de som nevner prevensjon. Kan selv ikke gå på hormonell prevensjon, for blir helt tom. Holdt selv på å gå fra en tidligere partner på grunn an p-piller. 

Ønsker dere lykke til med praten. Å gå i et slikt vakuum, hvor så mye er usagt, kan gjøre en helt tom. Når dere begynner å prate og sprekke hull på verkebyllen kan det være følelse kommer tilbake. 

Anonymkode: 149ca...04f

[AnonymBruker]

Hva har dere å tape på parterapi? 

Hadde selv aldri kunnet leve med å ha gått fra far til mine barn uten en gang å prøve helt basis tiltak. 

Parterapi anser jeg som helt grunnleggende for alle som sliter. Det er til og med gratis i regi av Familievernkontoret! 

Anonymkode: 149ca...04f