Introverte/ usosiale foreldre

[AnonymBruker]

Hei! Er det flere av foreldrene her inne som er introverte, eller som ikke er så flinke sosialt/ikke har så mange venner? Hvilke utfordringer har dere mtp. barna? Er dere redd dette påvirker barna negativt?

Anonymkode: dc711...687

[AnonymBruker]

Hvorfor skulle det påvirke negativt? Så lenge man følger opp barnas vennskap og deltar sosialt i hverdagen, følger opp fritidsaktiviteter og inviterer barn hjem, så er vel det bra nok? Er introvert selv med få venner, men mannen er mer utadvendt og har større nettverk enn meg. 

Anonymkode: 20994...310

[AnonymBruker]

Vi er litt introverte, har noen få nære venner som vi er mest sammen med. Barna har flere venner, og er glade og harmoniske. Selv voks jeg opp med ekstremt sosiale/utadvendte foreldre, og husker at jeg til tider syntes dét var travelt. 

Tenker at gode foreldre lærer barna sine å akseptere både seg selv og andre som de er uansett. :) 

Anonymkode: 2b31e...105

[Gjest BearMama]

Så lenge dere klarer å opprettholde en fin tone med barnas foreldre og ikke sitter i et hjørne og ikke inkluderte dere i barnas lek på lekeplassen så er det ikke noe problem at dere ikke har masse venner og er supersosiale. Man kan fint ha sosiale barn og følge opp fritidsaktiviter uten at man er superutadvendte som foreldre.

[AnonymBruker]

Ja, det er vi. Men vi har også blitt det enda mer etter vi fikk barn, da vi fikk ett barn som har en del utfordringer. Blir veldig fort sliten, spesielt av sosiale settinger og ting hvor det er mye lyd og aktivitet rundt. Derfor var en kort barnehagedag mer enn nok stimuli for barnet. Etter en skoledag er barnet også helt utslitt, og orker ikke stort mer. 

Jeg har følt litt på det like vel, for selv om vi av og til er sosiale, så har vi ekstremt lite besøk. NESTEN litt slik at man skvetter hvis det ringer på døra. Det har jeg vært litt redd for at skal påvirke barnet, ikke helt sikker på hvordan, men like vel. 😛 

Barnet får selvfølgelig selv ha besøk når det ønsker og passer, men vi har ett barn som stort sett trives best alene, så det blir ikke så ofte det heller. Vi tilrettelegger uansett for at det kan ha besøk, og følger opp skole og eventuelle aktiviteter. Går for tiden ikke på noen aktivitet, da det ikke orker.

Anonymkode: 092ed...02d

[AnonymBruker]

Jeg har barn på 6 og 8 år, og synes akkurat oppstarten av skolen med vennskap og slikt er slitsom. Mens barna ennå er for små til å organisere vennskap og besøk på egen hånd. Det er foreldrene som må ta initiativ, ringe rundt til andre foreldre på klasselisten, og holde oversikt over hvilke av de potensielle venninnene som er på fritidsaktivitet hvilken dag i uka, hvem som har mammauke og pappauke, og så ringe rundt og invitere eller høre om det passer å sende barnet på besøk. Selv har jeg en ganske høy terskel for å kontakte andre foreldre på denne måten - men når jeg ikke gjør det, blir barna sittende hjemme uten noe å gjøre. Vi bor ikke på et sted der mange barn springer ute fritt, det er ingen lekekamerater i nabohusene eller på den nærmeste lekeplassen.

Nå som åtteåringen har mobil selv, kan hun til en viss grad styre dette litt selv - men det er mye miskommunikasjon ute og går, og avtaler som hun trodde hun hadde gjort med andre barn som bare blir glemt av de andre barna eller løper ut i sanden. Det er bedre hvis foreldre avtaler seg imellom. Men det er litt tiltak å få dette til i tidsklemma når vi begge har full jobb og barna har fritidsaktiviteter og slikt. Jeg har av og til litt dårlig samvittighet for at jeg ikke er kijempesosial, skravler med alle halvkjente på butikken osv. Men når jeg tenker på min egen barndom, var jo ikke mine foreldre engasjerte i mitt sosiale liv heller, og det gikk jo greit likevel...

Anonymkode: aaed7...ae7

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar, nå føler jeg meg mye bedre!:o) 

Anonymkode: dc711...687