Hvorfor blir noen sykt empatiske og andre monstre av en dårlig barndom?

[AnonymBruker]

Det er noe jeg ikke klarer helt å forstå. Det finnes veldig mange mennesker som har hatt tragiske barndommer, og noen av disse menneskene blir veldig snille, empatiske og gode omsorgspersoner for andre. Noen av dem utdanner seg til å jobbe med mennesker eller jobber frivillig for å forbedre andres hverdag. De tar aldri egen smerte utover andre. Så har vi den rake motsetningen, mennesker som behandler alle rundt seg dårlig og skylder på en dårlig barndom. Mennesker som er kjipe, slemme, baksnakkende, voldelige og overgripere. 

Selvfølgelig finnes det mennesker som ligger på midten, som verken er verdens snilleste eller onde. Jeg lurer bare på genuint hva det er som skjer når et menneske blir ondt på bakgrunn av negative erfaringer i oppveksten. Jeg forstår at de er sinte. Jeg kan forstå at man er så sint at man fantaserer om drap, men når man går så langt at man faktisk utfører det, så føler jeg man burde sperres inne for godt. Da hjelper det ikke å si at man ble dårlig behandlet som barn og bruke dette som unnskyldning. 

Hva er årsaken til at folk reagerer så totalt forskjellig på belastende livshendelser? Selvfølgelig gener, oppvekst og personlighet. Det er bare rart, og kanskje litt fascinerende hvor ulikt mennesker reagerer. Hvordan skapes disse rake motsetningene?

Anonymkode: 73575...f4d

[AnonymBruker]

Det kommer veldig an på hvem du har i livet ditt gjennom barndommen. Om du har hvertfall hatt én eneste som har gitt deg oppriktig kjærlighet, tid og omsorg og som en kunne stole på så kan det være utslagsgivende. Noen er også mer utsatt pga arv og miljø. Alle sine historier er også helt unike og kan derfor aldri sammenlignes.

Jeg f.eks. har opplevd så mye at det er klin umulig å vite hva av alle de forskjellige tingene som har gjort at jeg er som jeg er og takler/ikke takler ting på de måtene jeg gjør. Så jeg må bare gi opp på å prøve å finne det ut. Men ett snnet menneske kan ha opplevd én av de tingene jeg har opplevd og fått totalt ødelagt livet sitt. Det betyr ikke at jeg er «sterkere» enn denne personen fordi jeg ikke har gjort det samme. Vi er bygget opp forskjellig, reagerer med forskjellige forsvarsmekanismer, har forskjellig innsikt, timingen når ting skjer, hvem du har av folk rundt deg. Jeg tror det er komplisert og ikke ett enkelt svar på.

Folk er forskjellig og jeg tror det er veldig mye som spiller inn ift hvorfor folk takler ting på forskjellige måter.

Anonymkode: 84fbe...aef

[BiancaWhite]

På samme måte som noen skylder på "at de ble mobbet" resten av livet, og nesten blir mobbere selv, mens andre vet hvor vondt ting er og kjemper mot mobbing.
Noen barn av alkoholikere blir det selv, mens andre hater alkohol.
Jeg tror det rett og slett er gemyttet en blir født med. I hver slekt finner man alltid veldig mange som er veldig like. 

[Tøytigern]

Fordi folk er forskjellige.

[RoseFox]

Tror de hadde vært sånn de er uansett hva de hadde opplevd. Er nok først og fremst arv og personlighet. Gode og dårlige hendelser i livet bare gjør personlighetstrekkene man allerede har, sterkere. Tror jeg da, vet ikke 🤔

[AnonymBruker]

Noen er sterke, noen er svake. Sånn er det bare og det er lite man egentlig kan gjøre med det. Man er bare skapt slik.

Anonymkode: 77a72...7e4

[AnonymBruker]

Synes ikke mord og vold mot overgripere er så ille at det gjør noe jeg da... hvis morderen er offeret. 

Anonymkode: 2b9ff...597

[AnonymBruker]

10 minutter siden, RoseFox skrev:

 

Tror de hadde vært sånn de er uansett hva de hadde opplevd. Er nok først og fremst arv og personlighet. Gode og dårlige hendelser i livet bare gjør personlighetstrekkene man allerede har, sterkere. Tror jeg da, vet ikke 🤔

Interessant tanke. Jeg tror også at hvordan man takler svik og skam har mye og si.

Anonymkode: 84fbe...aef

[RoseFox]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Interessant tanke. Jeg tror også at hvordan man takler svik og skam har mye og si.

Anonymkode: 84fbe...aef

Ja, det er jo da en del av personligheten man er født med vil jeg tro. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, RoseFox skrev:

 

Ja, det er jo da en del av personligheten man er født med vil jeg tro. 

Mhm. Og at det man kan finne like eller lignende personlighetstrekk fra foreldrene.

Anonymkode: 84fbe...aef

[RoseFox]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Mhm. Og at det man kan finne like eller lignende personlighetstrekk fra foreldrene.

Anonymkode: 84fbe...aef

Ja, jeg har hørt noe om at de har forsket på en eggede tvillinger, der de har oppvokst i forskjellige kulturer, de ble jo veldig forskjellige, men jeg tror uansett de grunnleggende personlighetstrekkene er de samme. Men de kommer ikke helt frem i lyset før de har opplevd noe som fremorovoserer de personlighetstrekkene. Nå kan jo faktisk eneggede tvillinger arve forskjellige personlighetstrekk også, så forskningen er vel ikke helt relevant. Men på en annen side da, der to eneggede tvillinger har vokst opp i samme hjem og har hatt samme miljø osv, allikevel kan bli forskjellige som natt og dag, så sier vel det sitt at personlighet er det som sier mest om hvordan man takler forskjellige ting. 

[Skriblerinna]

Det er veldig sammensatt dette. Jeg har en traumatisk barndom bak meg, med systematisk psykisk vold og omsorgssvikt. Jeg og mine søsken har reagert svært ulikt på dette hele veien, og som voksne er vi totalt forskjellige. Jeg tror det er en sum av mange ting som gjør at det blir slik. En ting er arv og personlighet, men en annen er også hva slags strategier man lager seg i møte med vanskelighetene. Når man er barn, har man ingen verktøy til å deale med det vonde man er utsatt for, så man lager strategier helt ubevisst. Disse igjen gjør at man møter resten av verden på ulike måter og får ulike opplevelser med den. Andre mennesker reagerer på deg igjen og gir deg kanskje omsorg, kanskje nye vonde opplevelser osv. 

[AnonymBruker]

Personlighet. Jeg ble godt empatisk med jobb hvor jeg hjelper andre. Søsteren min er derimot antisosial. 

Anonymkode: 2d7bc...301

[Skriblerinna]

3 minutter siden, Skriblerinna skrev:

 

Det er veldig sammensatt dette. Jeg har en traumatisk barndom bak meg, med systematisk psykisk vold og omsorgssvikt. Jeg og mine søsken har reagert svært ulikt på dette hele veien, og som voksne er vi totalt forskjellige. Jeg tror det er en sum av mange ting som gjør at det blir slik. En ting er arv og personlighet, men en annen er også hva slags strategier man lager seg i møte med vanskelighetene. Når man er barn, har man ingen verktøy til å deale med det vonde man er utsatt for, så man lager strategier helt ubevisst. Disse igjen gjør at man møter resten av verden på ulike måter og får ulike opplevelser med den. Andre mennesker reagerer på deg igjen og gir deg kanskje omsorg, kanskje nye vonde opplevelser osv. 

Mente forresten ikke å antyde at søsknene mine er monstre med innlegget mitt! 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Skriblerinna skrev:

 

Det er veldig sammensatt dette. Jeg har en traumatisk barndom bak meg, med systematisk psykisk vold og omsorgssvikt. Jeg og mine søsken har reagert svært ulikt på dette hele veien, og som voksne er vi totalt forskjellige. Jeg tror det er en sum av mange ting som gjør at det blir slik. En ting er arv og personlighet, men en annen er også hva slags strategier man lager seg i møte med vanskelighetene. Når man er barn, har man ingen verktøy til å deale med det vonde man er utsatt for, så man lager strategier helt ubevisst. Disse igjen gjør at man møter resten av verden på ulike måter og får ulike opplevelser med den. Andre mennesker reagerer på deg igjen og gir deg kanskje omsorg, kanskje nye vonde opplevelser osv. 

Dette!

Ser flere viser til personlighet, men det er ikke noe statisk, men dynamisk som endres gjennom livet av arv og miljø. 

Hjernen er heller ikke ferdig utviklet før uti 20 åra og påvirkes av hendelser i livet på ulikt vis fraalle person til person, som igjen vil påvirke ens indre arbeidsmodeller, strategier, som så vil bli møtt ulikt, som igjen....

Anonymkode: 65e94...579

[AnonymBruker]

Dette har jeg tenkt på selv, spesielt de siste ukene. Har vært i et forhold med en mann som har opplevd mye grusomt i oppveksten. Det samme har jeg. Vi er helt forskjellige og har håndtert det på helt vidt forskjellige måter, selv om det vi har opplevd går ut på det samme.

Han er sånn at han "dyrker" alt det vanskelige (slik jeg opplever det), altså han lar seg ikke gå videre i livet, men henger fast i alt som har skjedd i fortiden og lar det påvirke hverdagen og fremtiden. Han har liksom bestemt seg for at siden han har opplevd disse tingene, så er han dømt til å være en "fuck up" resten av livet. Hver gang han oppførte seg dårlig i forholdet vårt (havnet ofte i slåsskamp, drev med silent treatment mye, lukket seg fullstendig), så var det visst ikke noe han kunne jobbe med eller bli bedre på, fordi han hadde "tross alt opplevd det han hadde opplevd". Han har også mistet litt evnen til å forstå at andre også kan ha hatt det vondt i barndommen, uten at man nødvendigvis må ta det utover andre mennesker/relasjoner. Jeg husker jeg forsøkte å fortelle om min egen oppvekst, som er nesten lik mtp hva vi har opplevd, og det var ikke så interessant for han, for det kunne visst "umulig" ha vært så fælt som han hadde hatt det, for da hadde jeg ikke klart å leve et tilnærmet normalt liv, med sunne relasjoner til de fleste rundt meg, gjennomført utdanning, ting på stell o.l.

Skjønner at det er mye arv i bildet her, men samtidig tror jeg også at i enkelte tilfeller er det noen som virkelig vet å benytte seg av å kunne være kjip og lite omtenksom, havne i bråk og utsette andre for smerte, fordi de tenker at de bare kan skylde på at "jammen, hallo, jeg har hatt det helt jævelig når jeg var liten". Også skal man forstå veldig mye og heller syntes synd på dem. Skjønner at det høres krasst ut, og jeg er ikke perfekt jeg heller og har mine ting, men..

 

Anonymkode: b7860...b0d

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er noe jeg ikke klarer helt å forstå. Det finnes veldig mange mennesker som har hatt tragiske barndommer, og noen av disse menneskene blir veldig snille, empatiske og gode omsorgspersoner for andre. Noen av dem utdanner seg til å jobbe med mennesker eller jobber frivillig for å forbedre andres hverdag. De tar aldri egen smerte utover andre. Så har vi den rake motsetningen, mennesker som behandler alle rundt seg dårlig og skylder på en dårlig barndom. Mennesker som er kjipe, slemme, baksnakkende, voldelige og overgripere. 

Selvfølgelig finnes det mennesker som ligger på midten, som verken er verdens snilleste eller onde. Jeg lurer bare på genuint hva det er som skjer når et menneske blir ondt på bakgrunn av negative erfaringer i oppveksten. Jeg forstår at de er sinte. Jeg kan forstå at man er så sint at man fantaserer om drap, men når man går så langt at man faktisk utfører det, så føler jeg man burde sperres inne for godt. Da hjelper det ikke å si at man ble dårlig behandlet som barn og bruke dette som unnskyldning. 

Hva er årsaken til at folk reagerer så totalt forskjellig på belastende livshendelser? Selvfølgelig gener, oppvekst og personlighet. Det er bare rart, og kanskje litt fascinerende hvor ulikt mennesker reagerer. Hvordan skapes disse rake motsetningene?

Anonymkode: 73575...f4d

Barndommen er en for lang, bred og subjektiv erfaring til å forklare noe substansielt om ditt forhold til enkeltmennesker. 

Anonymkode: fe175...f59

[AnonymBruker]

Det er gjort forsøk på barn som er født av 2 psykopatiske foreldre. Barna ble adoptert bort som spebarn til kjærlige adoptivforeldre, men allikevel utviklet en stor prosent av disse barna psykopati, altså er arv et viktig moment. Man ser det også hos veldig små barn, noen blir født med et " smilende" temperament, mens andre gråter og protester mye allerede fra de er svært små, man blir altså født med forskjellig temperament som vil ha innvirkning på hvordan man vil takle vanskelige opplevelser. Ser at flere nevner søsken som har blitt vidt forskjellige på tross av " samme" oppvekst, men da glemmer man helt at søsken kan bli svært forskjellig oppdratt selv om de har samme foreldre. Noen ender opp som gullungen, mens en søster/ bror kan bli syndebukken for alt som er galt i familien, da er det jo ikke det minste rart at gullungen vokser opp med en veldig god selvfølelse,mens det er motsatt for syndebukken.

Anonymkode: 534b0...999

[AnonymBruker]

Nå har min oppvekst vært grusom, vold, grovt seksuelt misbruk og psykisk terror, fra jeg kom til denne verden, og til jeg var 16 år, og kom meg bort. Jeg har alltid hatt mye empati, alltid brydd meg om de rundt meg. Jeg tror jo det har mye med min personlighet å gjøre. Begge mine foreldre var onde mennesker. Men jeg vet at både min bestemor og oldemor, var fantastiske kvinner, med utrolig mye kjærlighet å gi. Så jeg tror vel jeg arvet deres personlighet. Jeg holdt og på med mye idrett, ble sosialt flink, da venner ble jo det viktigste i livet mitt, da jeg overhodet ikke ville være hjemme. Idretten ble og redningen min, jeg fikk ut så mye sinne og frustrasjon der, var flere ganger jeg løp til jeg spydde. 

Anonymkode: 62ccd...a57

[AnonymBruker]

Barn som vokser opp under dysfunksjonelle voksnes ekstreme oppførsel, lærer dysfunksjonelle og ekstreme handlingsmønstre. Mange barn lærer da at den som er voldelig og dominerende, er den som har makten. Omvendt er ofrene for slike mennesker de som er maktesløse. Alle som vokser opp i et slikt skadelig miljø er sånn sett ofre, og bærer med seg mye smerte videre i livet.

Det er typisk at smerten blir forsøkt håndtert med lignende ekstreme metoder som de man opplevde som barn. Som voksen gjør man ubevisst noe tilsvarende som de voksne. Noen fortsetter i offerrollen: paralysert av vonde og skadelige mennesker, selvutslettende overfor dem, forsøk på å blidgjøre, hele tiden drevet av frykt for mer smerte og et ønske om å "gjøre den slemme til snill".

Mange velger yrker der de skal ta seg av andre trengende; der de ofte ender opp med å slite seg ut da de gjør altfor mye for andre. De prøver både å løpe fra egen smerte, og samtidig lindre denne smerten på indirekte vis ved å hjelpe andre. Noen nærmest tvinger denne hjelpetrangen på andre. Det sto "sykt empatisk" i overskriften, og selv om du sannsynligvis mener det annerledes TS, så er det nettopp sykt empatisk mange blir.

Og så har du de som prøver å velge styrke for å takle smerten. For dem er da styrke å være dominerende, utagerende, ekstremt aggressiv, voldelig. De tar på seg overgriperrollen for å unngå offerrollen, og bidrar slik til å skape nye ofre for det samme som de selv hatet å bli utsatt for. Noen prøver å hevne seg indirekte på den som engang skadet dem selv,  finner en som ligner og slipper løs raseriet der.

Hvem som ender opp som hva etter oppveksttraumer, kommer an på flere ting. Hvordan selve livet ellers arter seg gjennom årene, medfødte personlighetstrekk hos de som har vokst opp slik, sammfunnets påvirkning og kultur(bl.a. hvordan slike skader håndteres), forventninger til individ, sånn som kjønnsroller.

Det er først når overgripere effektivt stanses og ofrene effektivt hjelpes, at vi kan klare å bryte denne lenken av menneskelig ødeleggelse.

Anonymkode: 04ba8...fdb