Sitter fast i parforholdet.......

[Hienna]

Jeg sitter bom fast i livet mitt fordi jeg ikke tør ta steget jeg så godt vet at jeg må ta for å komme videre... Har levd sammen med min snille og gode mann i snart 15 år. Han er mye eldre enn meg, og problemet begynner å melde seg nå som jeg snart er 40. Alderdommen hans begynner å synes og alt med ham forandrer seg. Jeg sliter med absolutt alt i forholdet mitt til ham, men jeg greier ikke tanken på å forlate ham - av mange grunner. Sikkert mest fordi jeg "vet hva jeg har ...osv." Men også fordi jeg er redd for å såre og skuffe ham. Mange paradokser, også det faktum at jeg gir ham sikkert ikke så mye mer med å bli... Men han vil ikke miste meg. Han er også blitt syk, noe som gjør det ekstra vanskelig å ta skrittet ut av forholdet. Føler meg så inngrodd i forholdet og så vant med å ha ham der. Jeg vet jeg høres hjelpesløs ut - kanskje jeg også er det... Alt med meg er i ferd med å visne hen og dø ut - sexlysten, selvbildet, humor og livsgnisten. Går bare rundt og depper... Jeg vet ikke hva jeg spør om...

[Gjest Mattegeni]

Han var vel mye eldre enn deg da du var 25 år også? Med enkel matematikk ville du jo da funnet ut hvor gammel han var da du ble 40?

[Gjest Gjesta]

Jeg synes det virker litt feigt eller kynisk, rett og slett, å trekke seg ut fordi han begynner å bli eldre, og kanskje sliter med helsa? Som allerede nevnt, aldersforskjellen har jo vært tilstede hele tiden...

[Leo]

Han var vel mye eldre enn deg da du var 25 år også? Med enkel matematikk ville du jo da funnet ut hvor gammel han var da du ble 40?

Alt ble vel mye klarere for henne nå tenker jeg... :evil:

Hienna! Selvfølgelig visste du at han var eldre enn deg, men du visste ikke hvordan det kom til å bli. Nå vet jeg ikke hvor mye eldre enn deg han er eller hvor syk han er, men jeg synes kanskje det er for mye forlangt at du skal ende opp som "gammel" 20 år før tiden. Gjør du det, tror jeg du kommer til å bli fryktelig bitter når du en gang blir gammel.

Kan vel egentlig ikke gi deg noen spesifikke råd uten å vite mer om situasjonen (Barn/ikke barn, aldersforskjell etc.), men tenk på og ta vare på deg selv!

[smidja]

Hvor gammel er han da?

Ikke så lett å gi råd når man ikke vet så mye mer rundt saken her, men om du vet hva som er riktig for deg, og det virker det jo som om du vet, så må du bare samle motet du trenger for å gjøre det.

Selvfølgelig har du visst om aldersforskjellen hele tiden. Men følelser kan vel forsvinne fra forhold med stor aldersforskjell like mye som fra et med liten?

Tenk på deg selv og ta det skrittet du må ta for å komme videre i livet ditt!

Lykke til

[Gjest Gjest5]

Skjønner du sliter. Er i noe av samme situasjon. Ikke så lett å vite hva som møter en i fremtiden når man er 25 år. Da ser jo alt rosenrødt ut, som for de fleste, og man tenker ikke like strategisk 20 år frem i tid. Men skjønner jo at noen gjør det, i følge svarene du har fått... Vi får bare håpe på at de gjør sine valg like riktige resten av livet ut, for da slipper de å bite seg selv i halen. Jeg vil vel gi deg det rådet jeg vil gi meg selv; ta stilling til livet ditt og hva du vil med reste av det. Ingen vet hvor lenge vi lever, så derfor er det viktig å leve som om det er det siste vi gjør hver dag. Du får ikke morgendagen tilbake.

Klem fra en likesinned... 8)

[Gjest Anonymous]

Det er ditt liv, og du lever det kun for deg selv. Ikke baser noe på andre hvis det ikke stemmer med dine behov og følelser. Forstår at det høres egoistisk ut, men det er faktisk sant.

Lykke til!

[Gjest trasop]

Lever med en mann som har vært syk over flere år. Det sliter på både forholdet og hver enkelt av oss i famililen. Alt blir så forandret når sykdom rammer. Jeg skjønner dette blir ekstra vanskelig oppå det at aldersforskjellen begynner å tynge. Har du snakket med ham om dette? Sannsynligvis merker han nok at du ikke er lykkelig, og det vil han sikkert at du skal være. Et brudd er ikke enkelt og ikke heller den rette løsningen alltid. Kanskje du trenger litt tid for deg selv en stund for å tenke? Går det an å snakke med ham om disse tingene? Kanskje blir resultatet lettere om du får hverdagen litt mer på avstand...?

[Gjest Anonymous]

Jeg sitter bom fast i livet mitt fordi jeg ikke tør ta steget jeg så godt vet at jeg må ta for å komme videre... Har levd sammen med min snille og gode mann i snart 15 år. Han er mye eldre enn meg' date=' og problemet begynner å melde seg nå som jeg snart er 40. Alderdommen hans begynner å synes og alt med ham forandrer seg. Jeg sliter med absolutt alt i forholdet mitt til ham, men jeg greier ikke tanken på å forlate ham - av mange grunner. Sikkert mest fordi jeg "vet hva jeg har ...osv." Men også fordi jeg er redd for å såre og skuffe ham. Mange paradokser, også det faktum at jeg gir ham sikkert ikke så mye mer med å bli... Men han vil ikke miste meg. Han er også blitt syk, noe som gjør det ekstra vanskelig å ta skrittet ut av forholdet. Føler meg så inngrodd i forholdet og så vant med å ha ham der. Jeg vet jeg høres hjelpesløs ut - kanskje jeg også er det... Alt med meg er i ferd med å visne hen og dø ut - sexlysten, selvbildet, humor og livsgnisten. Går bare rundt og depper... Jeg vet ikke hva jeg spør om... [/quote']

Hallo... Husker du? I gode og onde dager.....Ja sa vi da.

nei kan forstå deg,men ikke pga av alderen. De fleste kommer vel til det punktet innimellom i ekteskapet etter noen år. Og det skjer uansett alder.

Min mann er yngre enn meg. For tiden har vi ikke sex. Dette skjer da i de fleste forhold.

Får du det bedre uten han?

Alderen synes skriver du, men gjør den ikke det med deg da. Om ikke mye, så går det den veien med de på 40 også.

Syk kan man bli uansett alder. Du kan bli syk i morgen.

mulig du har skrevet denne tråden i frustrasjon.

Forklar mannen din hva du føler for tiden.

[FANNY]

Jeg vet om menn mye eldre enn din mann som er både virile, livsglade og tiltrekkende..... At han lar seg forfalle er vel ikke ditt ansvar ? Alder er uinterresant, det er mennesket som teller. Og om han er en positiv person som er opptatt av ditt velvære og som du elsker så må det vel bare være en glede å kunne støtte når han er syk ? Velger han derimot å bli selvopptatt og livstrett er det hans ansvar. Livet er for kort til ikke å ha det bra.