Angst relatert til studiet

[AnonymBruker]

Hei.

Vet ikke helt hvor jeg skal starte. Har alltid vært en sjenert person, men når det kommer til jobb blir jeg alltid fort kjent med folk, og jeg har gode venner (som jeg har hatt i mange, mange år). Er flink til å småprate. 

Startet på et studie ifjor. Alt det sosiale stresset meg veldig, og endte opp med å lese hjemme fremfor forelesning. Det fungerte fint for meg. Nå går jeg 2. året, og må møte opp på forelesning av ulike grunner.

Men jeg gruer meg sånn, hver dag. De fleste har fått seg gode venner, og de fleste kjenner til hverandre. Jeg vet at "angsten" min ikke bare skyldes at alle har venner, jeg var jo slik ifjor også, da ingen kjente hverandre.. 

Jeg syntes det er så fælt å grue seg slik hver kveld, og hver dag. Jeg misunner ofte de som er i fulltidsjobb og ikke studerer. Jeg har ikke store krav, jeg vil bare ha en person jeg kan sitte fast med på forelesning, som kan være mitt trygge punkt. Et sted jeg kan sette meg, med noen som jeg vet også vil sitte med meg. Men slik det er nå må jeg bare sette meg der det er ledig, og snakke litt med dem ved siden av meg.. Men føler meg så i veien. At alle tenker "stakkars, hun der har ikke venner". Dere skjønner regla? Og at de allerede har fått seg venner, hvorfor skal de da gidde å bli kjent med meg? Føler meg så stakkarslig :/

Er så ille at jeg nesten vil droppe ut av studiet (men det vet jeg at jeg IKKE blir å gjøre). Jeg blir rett og slett nesten litt ulykkelig av dette.. Og så er jeg så sjenert, og blir utrolig stressa når jeg kommer inn i en svær forelesningssal (vi er en gigantisk klasse) med masse mennesker, og jeg vet ikke riktig hvor jeg skal sette meg.

Jeg får vel bare fortsette å møte på forelesninger, og håpe på at det ordner seg :-( Men jeg syntes det verste er når jeg kommer inn, og ikke vet hvor jeg skal sette meg. Og om jeg ender opp med å sette meg med noen som har en god venn ved siden av seg, og jeg ikke får noe kontakt. Da føler jeg meg ekstra ensom. Prøver å minne meg på at jeg har jo venner, men jeg føler meg veldig.. hva skal man si, taper? på studiet. Jeg mister på en måte meg selv, og den jeg er. Og med en gang jeg kommer hjem/på jobb/møter venner blir det liksom en befrielse, for da er jeg tilbake til den gode gamle meg igjen.

Er det noen som har tips til meg? Dette er en utrolig kjip situasjon for meg som er så sjenert egentlig, det er ikke lett. Det eneste jeg kan gjøre er vel bare å møte opp, og satse på at jeg finner noen faste å sitte med, med tiden.. 

Anonymkode: ef371...5ac

[AnonymBruker]

Og nå ligger jeg her og gruer meg til jeg skal stå opp om et par timer, og vil aller mest holde meg hjemme, selv om jeg vet at jeg ikke kan. 

Kunne gjerne sittet alene gjennom hele studiet, men det jævlige er jo i pausene når alle snakker og du sitter der, helt alene.

Dette er vel ikke normalt?! 

- TS

Anonymkode: ef371...5ac

[Gjest Fjeud]

Tror det er relativt normalt å føle på litt sosial angst fra tid til annen, men det viktigste i ditt tilfelle er å vite at disse negative tankene du har ikke er korrekte. De fleste er først og fremst opptatt av seg selv, og bryr seg veldig lite om hva andre gjør.

 

[AnonymBruker]

Tror du må endre tankesettet ditt, grunnen til at du mener at de tenker det om deg er jo for at du tenker det om deg selv. Jobb med selvtilliten og legg mål om å f.eks velge å sette deg med noen og invitere til samtale enten i forelesning eller i matpausen. 

Har studert i mange år selv og signerer h*n over som sier at de fleste er opptatt med sitt og tenker ikke noe om hva alle andre gjør.

Anonymkode: 29218...19a

[AnonymBruker]

Jeg puttet øreplugger i ørene for å stenge ute støyen, og cruiset på Internet i pausene. 

Anonymkode: d0ee2...e37

[millennial]

Hva studerer du ts?

 

Føler med deg! Det er kjempe ubehagelig å sitte i en sal hvor alle rundt deg prater, mens du sitter der helt stum. Da merker man ensomheten. 

Kan det hjelpe at du kommer til forelesningene litt tidligere enn flesteparten sånn at du kan finne en god plass og slipper å være redd for å finne en god nok plass? 

Det kan hjelpe å tenke at du er der for å lære og selv om du er ensom nå - er utdanningen du får mye viktigere enn å ha noen å snakke med. Du er tøff som møter opp til tross for angsten!