Vonde minner

[AnonymBruker]

Jeg sliter med minner fra egen barndom.

Jeg er født og oppvokst i en skikkelig streit arbeiderklassefamilie. Jeg har hatt en trygg og god oppvekst, men da jeg ble tenåring oppdaget jeg tidlig at jeg var skeiv.

Jeg forstod ikke at jeg var skeiv i den tiden, men jeg følte at jeg ikke hadde det så bra. Jeg kunne ikke relatere meg til noen og jeg følte meg så alene. Hjemme forstod de ingenting. De forstod ikke hvorfor jeg virket så trist og de begynte å kalle meg vanskelig. De klarte liksom ikke å stille de rette spørsmålene og kritiserte meg istedenfor.

Da jeg var 15 fikk jeg min første kjæreste av samme kjønn. Det var hemmelig og ingen kunne få vite noe. På denne tiden begynte jeg å innse at jeg kanskje var skeiv. Jeg var så inderlig forelsket. Min første kjærlighet var rett og slett himmel, men dessverre ble det slutt mellom oss, noe som var et helvete. Jeg ble så trist..!  Jeg klarte ikke å skjule sorgen for foreldrene mine, men de kalte det for et "intenst vennskap" og skjønte ikke hvorfor jeg var så lei meg. Da begynte vi å krangle. Særlig pappa og jeg. Han kunne bli så sint at han sprang etter meg på rommet mitt. Jeg måtte løpe og låse døren - jeg var livredd! Han stod og hamret en stund før han normalt kunne gi seg. Etter noe sånt kunne det gå flere dagen uten at han ville snakke til meg. Om jeg prøvde å si unnskyld eller si noe til han i det hele tatt, så ignorerte han meg fullstendig. Dette gjorde skikkelig vondt!

Tenårene mine ble fylt med flere vonde minner som involverer pappa. Han kastet meg ut ved en anledning også. Jeg var knust og ingenting ble bra før jeg var gammel nok til å flytte hjemmefra. Nå har vi er greit forhold. 
I ettertid har foreldrene mine innrømt at de tidlig forstod at jeg var skeiv, men at de ikke ønsket at jeg skulle være det. Derfor sa de ingenting, eller prøvde å prate med meg om det. Nå er de ok med det, og de er glad i meg akkurat som jeg er.

Likevel sliter jeg med å forstå. Hvordan kan foreldre ane et problem og velge å ikke prate med barnet sitt om det når de klart og tydelig ser og vet at ungen sliter? Dette valgte de å gjøre i flere år! 

Hvordan kan en voksen mann ignorere sin egen datter i flere dager pga. krangling, selv når han får en unnskyldning? ....og hvorfor tillot han seg å bli så sint på en sånn måte at jeg begynte å frykte han?

Hvordan kan en forelder kaste ut sitt eget barn?

Alt jeg gjorde feil var å være skeiv og slet med å finne meg selv. Utover det var jeg en helt vanlig unge som ikke gjorde noe spesielt galt.

Pga. disse minnene syns jeg det er vanskelig å tenke på at jeg kanskje skal få barn selv en dag. 

Anonymkode: b3658...382

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg sliter med minner fra egen barndom.

Jeg er født og oppvokst i en skikkelig streit arbeiderklassefamilie. Jeg har hatt en trygg og god oppvekst, men da jeg ble tenåring oppdaget jeg tidlig at jeg var skeiv.

Jeg forstod ikke at jeg var skeiv i den tiden, men jeg følte at jeg ikke hadde det så bra. Jeg kunne ikke relatere meg til noen og jeg følte meg så alene. Hjemme forstod de ingenting. De forstod ikke hvorfor jeg virket så trist og de begynte å kalle meg vanskelig. De klarte liksom ikke å stille de rette spørsmålene og kritiserte meg istedenfor.

Da jeg var 15 fikk jeg min første kjæreste av samme kjønn. Det var hemmelig og ingen kunne få vite noe. På denne tiden begynte jeg å innse at jeg kanskje var skeiv. Jeg var så inderlig forelsket. Min første kjærlighet var rett og slett himmel, men dessverre ble det slutt mellom oss, noe som var et helvete. Jeg ble så trist..!  Jeg klarte ikke å skjule sorgen for foreldrene mine, men de kalte det for et "intenst vennskap" og skjønte ikke hvorfor jeg var så lei meg. Da begynte vi å krangle. Særlig pappa og jeg. Han kunne bli så sint at han sprang etter meg på rommet mitt. Jeg måtte løpe og låse døren - jeg var livredd! Han stod og hamret en stund før han normalt kunne gi seg. Etter noe sånt kunne det gå flere dagen uten at han ville snakke til meg. Om jeg prøvde å si unnskyld eller si noe til han i det hele tatt, så ignorerte han meg fullstendig. Dette gjorde skikkelig vondt!

Tenårene mine ble fylt med flere vonde minner som involverer pappa. Han kastet meg ut ved en anledning også. Jeg var knust og ingenting ble bra før jeg var gammel nok til å flytte hjemmefra. Nå har vi er greit forhold. 
I ettertid har foreldrene mine innrømt at de tidlig forstod at jeg var skeiv, men at de ikke ønsket at jeg skulle være det. Derfor sa de ingenting, eller prøvde å prate med meg om det. Nå er de ok med det, og de er glad i meg akkurat som jeg er.

Likevel sliter jeg med å forstå. Hvordan kan foreldre ane et problem og velge å ikke prate med barnet sitt om det når de klart og tydelig ser og vet at ungen sliter? Dette valgte de å gjøre i flere år! 

Hvordan kan en voksen mann ignorere sin egen datter i flere dager pga. krangling, selv når han får en unnskyldning? ....og hvorfor tillot han seg å bli så sint på en sånn måte at jeg begynte å frykte han?

Hvordan kan en forelder kaste ut sitt eget barn?

Alt jeg gjorde feil var å være skeiv og slet med å finne meg selv. Utover det var jeg en helt vanlig unge som ikke gjorde noe spesielt galt.

Pga. disse minnene syns jeg det er vanskelig å tenke på at jeg kanskje skal få barn selv en dag. 

Anonymkode: b3658...382

Det handler om holdningene til foreldrene dine. De godtok det etterhvert. Foreldrene dine er bare mennesker de også og det var jo ikke i utgangspunktet deg det handlet om, men deres forståelse og holdning. Jeg synes du skal tilgi dine foreldre for din egen skyld og komme deg videre.  

Jeg har foreldre som visste at jeg ble seksuelt misbrukt som barn uten å gjøre noe. Aldri klemmer, kjærlige ord, trygge rammer, noen å prate med eller noen som var der for meg av mine foreldre. Jeg var redd foreldrene mine. Forskjellen her er at mine faktisk ikke klarte å bli glad i meg, hverken da eller nå. Men jeg må nesten skille de som foreldre og meg selv. Jeg er ikke dem. Jeg har tilgitt de for min egen del. De er ikke i mitt liv lengre og jeg har akseptert at de er som de er å ingenting jeg kan gjøre med det. MEN hvordan jeg velger å behandle barnet mitt, er mitt valg og ingen andres. Jeg har et barn som får masse kjærlighet, har trygge rammer og et godt og trygt hjem som reflekteres veldig godt i hvordan han er. Ta det som en lærdom og ikke tenk at det er normen. 

Anonymkode: cd44a...869