Vi er outsidere i familen....

[AnonymBruker]

Tja... hvordan skal jeg fortelle dere om situasjonen slik at dere forstår dette best mulig. Jeg skal i allefall prøve. Vi er en småbarnsfamilie som bor på Østlandet. Vi har to fantastiske barn (gutt og jente) som går i barnehagen. Vi lever så å si en helt vantlig liv som A4 familie. Vi er i jobb, barna i barnehagen, på ettermidag finner vi på noe sammen. I helger blir det mer aktivitet som å være ute, gå på lekeland/badeland, besøke venner/familie osv osv. Økonomien er på stell, og vi lever ganske så fint. Naboene våre er fantastiske, vi finner gjerne på ting sammen med dem også en gang i blant da de også har små barn.

Men så over til familien. Forholdet i familien er relativt bra, men på den andre siden føler vi oss på en måte som outsidere. Det er nesten alltid vi som er (litt å overdrive) det sorte fåret i saueflokken. Greia er at ingen sier noe direkte til oss, men det blir gitt indirekte beskjeder og signaler og du merker at det ligger i lufta. F.eks hvis vi planlegger en ferie alene for oss selv, så blir det automatsik sett ned på fordi de får det til å fremstå som at vi ikke inkluderer familien. Vi ønsker faktisk god kontakt med familien, både med besteforeldre og søskene våre, da de også har småbarn selv. Frem til nå har vi så å si feriert sammen hvert år. men da vi plutselig planlegger en ferie for oss selv, så får vi indirekte beskjeder om at dette ikke er så godt tatt imot. Familie er supert! Og nødvendig for den slags skyld, men det går da faen meg å ha en ferie for oss selv, uten å bli sett ned på? dette er bare ett av eksemplene...

På alle måter, så er vi dem som prøver å være mest inkluderende. Vi besøker besteforeldrene oftere en de andre, vi prøver å finne på ting sammens med søskene våre i helger, slik at barna får lekt sammen. De kommer på besøk, men det har blitt mer og mer sjeldent. Men det er snakk om maks par timer, og da er vi kun inne. Vi synnes det er fint. Men om vi skal finne på noe mer sammen en helg f.eks, så må vi alltid ta intiativet eller besøke dem. Jeg kan ikke huske sist gang de kom på besøk til oss, der vi fant på noe sammen ute. Det er en haug av lekeplasser i området rundt.  Jeg vet de har tid, for de finner på ting sammens med venner og andre folk. Vi har ingenting imot dette, vi skjønner at alle har et liv å leve, men jeg synnes det er bare rart at de finner på noe sammens med samme venner hver helg, mens det samme gjør de sammen med oss ca 2 ganger i året!

Hvis det gjelder noe angående barn f.eks angående oppvekst, oppdragelse, hvor mye dem skal være ute, hva man bør gjøre når barnet er sykt, hva barna bør spise osv osv... så er det liksom jaja.. fint. Spesielt dette hvis barna er syke. Da blir vi møtt med skepsis på enkelte ting. Men når det kommer til broren min og samboeren hans, når de snakke om det samme, så er dette absolutt VERDENS SMARTESTE ting å gjøre. Nesten så man bør lage en religion ut av dette hvor bra dette er!

F,eks når det ene barnet vårt vart sykt, så trengte det en behabdling som var litt langvarig. Da så familien på oss som rar som i det hele tatt gikk til legen. Vi kjenner jo barnet vårt, og vi visste at hun slet med noe. Det tok lang tid å finne ut av det. Uansett, jenta har det helt supert idag og er helt frisk, takket være denne legen. Men dette blir møtt med skepsis, og man får svar at dette er noe som bare går over. Men når broren min sitt barn fikk sleit med det samme ett år senere, og fikk samme behandling fra legen sin, da var dette en SUPER LEGE! Han burde alle gå til! Alle skrøt av hvor flink de var som gikk til legen og at han fant ut av dette.

Noen ganger blander de se gogså i vår økonomi. Spør gjerne hvor mye vi har i lån, hvor mye vi betaler tilbake, og gjerne med en komentar på at vi kanskje burde endre noe og gjøre slik de foreslår.

Det er mange sånnes småting, men alt i alt så føler vi oss som outsidere.  Det har også gjort at gjennom de siste årene så har vi misstet litt av "nærheten" til familien. det blir nesten slik at man ikke ønsker å dele all slagt info med dem, da det er stor sjanse for å bli sett ned på, kritisert eller at dette blir bare negativt tatt imot. Vi synnes det er synd, men nå har det gått så lang tid, at vi selv har begynt å gi litt faen. Vi har vår egen familie, egne barn, og de kommer i første rekke. Jeg må være helt ærlig å si at jeg har vært dum nok tidligere og hørt litt for mye på familien isteden for mannen min angående enkelte ting, noe som har forverret forholdet vårt. Dette har jeg bedt han om unskyldning om flere ganger, og nå hører vi kun på hverandre og ikke hva resten av familien synnes.  Vi har rett og slett sluttet å ta intiativ til å finne på noe sammens med søskene, fordi de gjør det aldri selv lenger. Hvis de ikke ønsker noe mer kontakt med oss, og aller mest at ungene blir godt kjent, så får det bare være slik. Veldig synd, men dette  må da være gjensidig ønske fra begge sider.

Vi ønsker ikke at det skal være slik, men smatidig så føler vi at vi ikke har noe valg heller.

Hva mener dere generelt om dette? Er det noen som har vært eller er i lignende situasjon? Noen erfaringer? Hvordan gikk det til etter hvert som tiden gikk?  

 

Anonymkode: 564c6...670