Vanskelig å forlate ektefelle?

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så vanskelig å gå i fra en ektefelle hvis ekteskapet ikke er bra?

Jeg har en mor og en far som bor sammen (begge i 60-årene), jeg og mine søsken har flyttet ut (alle i 20-årene). Mor er psykisk syk, og har utsatt meg for så mye emosjonell omsorgssvikt at jeg sliter med å ha mye kontakt med henne. Etter vi barna flyttet ut er det pappa som lider under disse fæle forholdene. Hun kjefter på han og sier så mye stygt til han. 

Pappa lever i et ulykkelig ekteskap, og dette vet jeg da han har fortalt det selv til meg. Hele barndommen til oss barna har bestått av skyhøye konflikter og krangler mellom mor og far. Jeg har vært vitne til det meste, og synes det har vært beintøft å være barn/ungdom. Null skjerming. Skulle av og til ønske at jeg heller var et skilsmissebarn enn å måtte leve i dette. Grunnen til at pappa ikke har valgt å gå er på grunn av oss barna - og at han mener at det er så mye styr med å skilles. Jeg stiller meg litt rart til det der, for jeg klarer ikke helt å forstå det. Vi barna har jo flyttet ut, og det hadde gjort både han og oss mere godt enn vondt at de skiltes. Hadde det ikke vært for oss, ville han ha skilt seg for lengst sier han. Det gjør som sagt vondt å høre at pappa lever i et ulykkelig ekteskap, men hva gjør man i en slik situasjon når man ikke klarer å snakke sin far til vett? Jeg unner pappa det beste, og skulle ønske at han kunne være glad og ha et fullverdig liv. Han har virkelig gjort så mye bra for meg og de andre søsknene mine opp igjennom årene. Han har holdt ut i over tredve år.

Anonymkode: feb5b...e11

[SPOCA]

Dette hørtes vondt ut, både for deg og din far.

Det er ikke så enkelt å forstå før man har vært i det selv. Jeg kan kun prate om mitt eget ekteskap med en eks som ble voldelig etter at vi giftet oss. Og det var svært vanskelig, til tross for at jeg overhodet ikke mente at vold var greit.

For egen del var det flere faktorer; grensene for hva som var rett og galt ble gradvis visket ut. Hans psykiske lidelser førte til at det var etterhvert vanskelig å innse at hans handlinger faktisk ikke var ok, og ikke noe som kunne unnskyldes. Den psykiske lidelsen unnskyldte liksom alt. Det var da ikke snakk om fysisk vold, men den mentale volden; trusler om selvmord, hysteri og mistenksomhet, kunne plutselig forsvinne slik at jeg ble livredd, ekstrem negativitet og selvmedlidenhet. De stygge ordene i krangler, de dramatiske uttrykk som ble brukt. Med tiden ble det en normaltilstand - til tross for at jeg er vokst opp i et stabilt og kjærlig hjem. Jeg følte et enormt ansvar for å ta vare på, trygge og vise omsorg, han hadde det jo så vondt. Og jeg kunne ikke forlate noen som hadde det vondt, som var helt avhengig av meg. Jeg ser jo nå at jeg ble en sovepute.

Det var nok sistnevnte som også virkelig fikk øynene mine opp, selv om det tok tid, spesielt etter at han begynte med fysisk vold. Jeg var ikke lenge sammen med min eks etter den fysiske volden før jeg kom meg vekk. Det tok allikevel litt tid, og det var noen grunner til dette; jeg var redd. Redd for å bli drept hvis jeg gikk. Redd for at han skulle ta sitt eget liv. Flukten måtte nøye planlegges. 

Poenget er at ens egne grenser forskyves, nummes og forandres når man er i et slikt forhold. Jeg følte også mye skam og tristhet i etterkant. Hvordan klarte man å bli så lurt liksom? 

Endret 15. oktober 2018 av SPOCA

[Sensi]

Spør hva som holder han tilbake. Når man ser på statistikk forekommer skillsmisser i alle aldre. Vet om flere som har skilt seg sent i livet. 

Lykke til og håper det løser seg.