Mor bruker datteren i egen sorg

[AnonymBruker]

Mor til mitt stebarn mistet et barn i dødfødsel for mange år siden, før hun møtte min mann. De har et barn sammen, som er født flere år etter dette. Hun har vært aktiv i en forening for de som har mistet et barn helt siden opplevelsen. 

Problemet er at hun har begynt å ta mitt stebarn med på møter, arrangementer o.l. Barnet gir i følge henne uttrykk for at h*n ønsker å være med. De gangene barnet har vært her, blitt hentet av mor og levert igjen etter arrangementet, har barnet vært preget. H*n gråter over sitt tapte søsken, reagerer med sinne over småting, får ikke sove osv. Dette varer noen dager, før barnet er normalt igjen. I hverdagen snakker barnet aldri om dette. 

Far (og jeg) ønsker ikke at barnet skal være med på slike arrangementer, fordi det helt tydelig ikke er bra for barnet. Mor synes det er forkastelig, at vi ikke har noen anelse om hvordan det er, at barnet må få lov til å sørge, at sorg er helt naturlig osv. Jeg har selv opplevd å miste et barn veldig sent i svangerskapet, men jeg tror ikke mor vet dette. Barnet vet det ikke, det er mange år siden det skjedde. Det er kanskje irrelevant i denne sammenhengen, men jeg vet hvordan det er å sørge over et mistet barn. 

Jeg synes at dette ikke er barnets sorg. Det er mors sorg. Barnet var ikke født da dette skjedde. Barnet har ikke mistet noen. Det er det mor som har. 

Er jeg helt på jordet som reagerer på dette? 

Anonymkode: 5f7b5...a54

[AnonymBruker]

Så mye for å anonymisere kjønn alle andre steder enn i tittelen. Jaja, det er en jente det er snakk om her. 

Anonymkode: 5f7b5...a54

[AnonymBruker]

Nei jeg syntes ikke du er på jordet. Dette høres usunt ut og pålegger barnet unødvendige byrder. 

Anonymkode: 167ad...a78

[AnonymBruker]

Du er ikke på jordet i mine øyne. Jeg synes det er helt forkastelig å påføre barn en sorg de i utgangspunktet ikke har. På grensa til omsorgsvikt dette .. 

Anonymkode: acb4e...324

[AnonymBruker]

Hvor gammel er jenta? Er det jenta selv, eller mor, som i utgangspunktet tok initiativ til at hun skulle få være med? Det store spørsmålet her er om det er sånn at mor påfører barnet en sorg, eller om det er dere som ikke klarer å se sorgen som barnet har. Jeg har selv vokst opp med en sorg over søsken jeg aldri fikk kjenne. Dette var ikke et tema hjemme, de mente jeg ikke kunne sørge over noen jeg ikke hadde møtt, dermed ble det heller ikke snakket om. Jeg tror det hadde gjort meg godt å få være med på noen slike møter, selv om sorgen min da antagelig ville blitt mer synlig for de rundt.  

Anonymkode: 41fc5...211

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Mor til mitt stebarn mistet et barn i dødfødsel for mange år siden, før hun møtte min mann. De har et barn sammen, som er født flere år etter dette. Hun har vært aktiv i en forening for de som har mistet et barn helt siden opplevelsen. 

Problemet er at hun har begynt å ta mitt stebarn med på møter, arrangementer o.l. Barnet gir i følge henne uttrykk for at h*n ønsker å være med. De gangene barnet har vært her, blitt hentet av mor og levert igjen etter arrangementet, har barnet vært preget. H*n gråter over sitt tapte søsken, reagerer med sinne over småting, får ikke sove osv. Dette varer noen dager, før barnet er normalt igjen. I hverdagen snakker barnet aldri om dette. 

Far (og jeg) ønsker ikke at barnet skal være med på slike arrangementer, fordi det helt tydelig ikke er bra for barnet. Mor synes det er forkastelig, at vi ikke har noen anelse om hvordan det er, at barnet må få lov til å sørge, at sorg er helt naturlig osv. Jeg har selv opplevd å miste et barn veldig sent i svangerskapet, men jeg tror ikke mor vet dette. Barnet vet det ikke, det er mange år siden det skjedde. Det er kanskje irrelevant i denne sammenhengen, men jeg vet hvordan det er å sørge over et mistet barn. 

Jeg synes at dette ikke er barnets sorg. Det er mors sorg. Barnet var ikke født da dette skjedde. Barnet har ikke mistet noen. Det er det mor som har. 

Er jeg helt på jordet som reagerer på dette? 

Anonymkode: 5f7b5...a54

La nå mor bestemme det. Det er hennes barn.

Anonymkode: 43933...77f

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 14.10.2018 den 17.49, AnonymBruker skrev:

 

Mor til mitt stebarn mistet et barn i dødfødsel for mange år siden, før hun møtte min mann. De har et barn sammen, som er født flere år etter dette. Hun har vært aktiv i en forening for de som har mistet et barn helt siden opplevelsen. 

Problemet er at hun har begynt å ta mitt stebarn med på møter, arrangementer o.l. Barnet gir i følge henne uttrykk for at h*n ønsker å være med. De gangene barnet har vært her, blitt hentet av mor og levert igjen etter arrangementet, har barnet vært preget. H*n gråter over sitt tapte søsken, reagerer med sinne over småting, får ikke sove osv. Dette varer noen dager, før barnet er normalt igjen. I hverdagen snakker barnet aldri om dette. 

Far (og jeg) ønsker ikke at barnet skal være med på slike arrangementer, fordi det helt tydelig ikke er bra for barnet. Mor synes det er forkastelig, at vi ikke har noen anelse om hvordan det er, at barnet må få lov til å sørge, at sorg er helt naturlig osv. Jeg har selv opplevd å miste et barn veldig sent i svangerskapet, men jeg tror ikke mor vet dette. Barnet vet det ikke, det er mange år siden det skjedde. Det er kanskje irrelevant i denne sammenhengen, men jeg vet hvordan det er å sørge over et mistet barn. 

Jeg synes at dette ikke er barnets sorg. Det er mors sorg. Barnet var ikke født da dette skjedde. Barnet har ikke mistet noen. Det er det mor som har. 

Er jeg helt på jordet som reagerer på dette? 

Anonymkode: 5f7b5...a54

Synes også dette var noe spesielt. Hvis ikke barnet eksplisitt ber om å få være med, så synes jeg det er dumt at det skal være en forventning om at hun skal sørge. 

Jeg tenker at det er forståelig at mor sørger, men at hun burde skjerme barnet.

Endret 4. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Salvie]

Jeg synes barn skal skjermes fra slike ting. Høres ikke bra ut.

[AnonymBruker]

Dette høres ikke bra ut, nei. Med mindre barnet gir uttrykk for at det har et sterkt ønske om å gå på møtene, så er det helt unødvendig. Jeg ser heller ikke noe grunn til å at et barn skal sørge over noe slikt uten at mor har påvirket barnet. Moren min tok abort før hun fikk meg, men angret kort tid etter. Jeg har alltid visst at jeg skulle hatt et eldre søsken, men det har aldri vært en sorg. Jeg har av og til tenkt på hvordan livet ville vært med et eldre søsken, (jeg har et yngre) men det har ikke vært noe mer enn det. 

Anonymkode: aa942...f64

[AnonymBruker]

Ikke bra ut i det hele tatt, og egentlig høres stemoren ut som hun bruker sorgen  kun til å få oppmerksomhet. For en stygg kvinne som vil ta et helt uskyldig barn i dette suppe der. 

Anonymkode: 1c49b...3d8

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Hvor gammel er jenta? Er det jenta selv, eller mor, som i utgangspunktet tok initiativ til at hun skulle få være med? Det store spørsmålet her er om det er sånn at mor påfører barnet en sorg, eller om det er dere som ikke klarer å se sorgen som barnet har. Jeg har selv vokst opp med en sorg over søsken jeg aldri fikk kjenne. Dette var ikke et tema hjemme, de mente jeg ikke kunne sørge over noen jeg ikke hadde møtt, dermed ble det heller ikke snakket om. Jeg tror det hadde gjort meg godt å få være med på noen slike møter, selv om sorgen min da antagelig ville blitt mer synlig for de rundt.  

Anonymkode: 41fc5...211

Hun går på mellomtrinnet. Det er viktig det du sier, hun kan selvsagt føle sorg over å ha mistet et søsken hun aldri har møtt. Samtidig er dette noe hun aldri snakker om ellers. Vi snakket litt om det da jeg gikk gravid, hun spurte hvordan jeg tror hennes søsken ville vært og tenkte litt på hvordan det hadde vært å ha en storebror. Hun virket da undrende, og kunne snakke om det uten å være trist. Jeg var alltid åpen om å snakke om det, vi har aldri lagt lokk på det her, men hun var da ikke lei seg. Dermed tror jeg ikke hun går og bærer på noe. Vi har et tett forhold og snakker om alt, hun er flink til å sette ord på følelser og kommer til meg med problemer i hverdagen. Det er kun etter disse møtene at hun reagerer så sterkt. 

Anonymkode: 5f7b5...a54

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

La nå mor bestemme det. Det er hennes barn.

Anonymkode: 43933...77f

Jeg er mer sammen med jenta enn både mor og far, og har vært med på å oppdra henne fra hun var to. Jeg er like glad i henne som i mine biologiske barn. Så jeg vil helt klart si at jeg har rett til å være bekymret for jenta. Og om stemortittelen ikke funker for deg: Vel, det er farens barn også, og han ønsker ikke at hun skal delta. Jeg skriver her fordi jeg har bruker her. Det har ikke han. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Ikke bra ut i det hele tatt, og egentlig høres stemoren ut som hun bruker sorgen  kun til å få oppmerksomhet. For en stygg kvinne som vil ta et helt uskyldig barn i dette suppe der. 

Anonymkode: 1c49b...3d8

Denne skjønner jeg ikke. Det er jeg som er stemor, bruker jeg dette for å få oppmerksomhet? På hvilken måte da? Eller mener du at moren gjør dette? 

Anonymkode: 5f7b5...a54

[AnonymBruker]

Jeg mistet mitt første barn. Fått fire barn til, med annen mann. Jeg personlig (man er forskjellig) har ikke hatt behov for å «påføre» mine barn ett dødt søsken født før dem. De vet om hxn, ikke noe mer. Jeg ( igjen man er forskjellig), har barnet med meg i minner og hjertet og det er nok (for meg). Det hadde nok vært annerledes om de hadde samme far. 

Anonymkode: dead6...b0f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

La nå mor bestemme det. Det er hennes barn.

Anonymkode: 43933...77f

Barnet har også en far. Og selv om man er forelder til sine barn, betyr det ikke at man bare kan bestemme om det påvirker barnet negativt. 

Anonymkode: 4b98f...b6a

[Kitcat]

Jeg synes far (og du) har grunn til å stille spørsmål ved om dette er hensiktsmessig av mor. 

Barnet får negative reaksjoner etter disse samlingene, og har antagelig ikke noe ubearbeidet i forhold til en dødfødsel som skjedde mange år før hun selv ble født. 

Det høres som mor vier en god del plass til sorgen, selv om det må være mange, mange år siden nå. Sorg over et dødfødt barn er nok noe helt spesielt og ensomt. Mor kan føle et behov for å dele sorgen med noen, og denne noen blir da datteren som hennes nærmeste. 

Jeg mener det er feil, men har dessverre ikke noe godt råd om hvordan dere kan gripe det an. 

[AnonymBruker]

Sett foten ned. Si nei neste gang. Mor må bearbeide sorgen sin uten å påføre barnet sorg. Barnet må lære at man kan leve greitt med sorg og det gjør det jo ikke slik jeg forstår deg Ts. Hvis mor ikke godtar ett nei kan hun ta praten på mekling. Jeg er ganske sikker på at hun ikke når frem der. 

Anonymkode: 22184...0d5

[AnonymBruker]

Kan det være at barnet egentlig reagerer på andre ting? Som det å bli levert hos dere etter ett sånt møte.. Vet ikke hvor mye barnet er med mor kontra hos dere.. men kanskje barnet helst ville hatt det bedre med å være mer med mor etter slike møter? 

 

Anonymkode: a3e28...334

[NancyDrew]

Jeg har selv mistet et barn. Han ble to år. Jeg har ingen andre barn. En av tankene som ofte slår meg, er om jeg skulle få et barn til i fremtiden, da vil barnet mitt alltid ha en storebror h*n aldri fikk møte. Og det, det er en veldig stor sorg. 

Her tror jeg mor fortsatt er i en veldig stor sorg, som hun kanskje aldri helt har fått bearbeide, og er veldig redd for at datteren hennes skal «glemme» det søskenet hun aldri fikk møte. Jeg kan se for meg at dette er mors måte å få datteren til å bli kjent med h*n på. 

— Det gjør det dog ikke rett. Personlig hadde jeg ikke gjort dette. Da kan man heller fortelle historier hjemme, fortelle om bror/søster som er i himmelen, hvor gammel han/hun skulle vært og tenne lys på fødselsdagen. Å være stille om det er ikke noe alle klarer - og heller ikke burde. Man må finne rom og plass til sorgen i hverdagen. 

Jeg tenker at mor her har kommet inn i en kronisk sorg, og ser på dette som noe som er viktig og riktig å gjøre. Jeg deler samme oppfatning som deg og din mann, og synes ikke at dette er noen møter datteren behøver å måtte være med på - når det skjedde før hun ble født. Dette er sterke møter, og jeg personlig fungerte svært dårlig første uken eller to etter jeg kom hjem de første gangene. Det er veldig tøft. Og veldig nødvendig og lærerikt for også etterlatte søsken (!) - men det blir annerledes i dette tilfellet. Det ér mors sorg, ja. Og hun trenger sårt hjelp. Har hun fått det, noen gang?

 

Har dere spurt datter, om hva hun føler ang disse møtene? Eller mor selv? 

[AnonymBruker]

Min bestemor «brukte» meg i sin egen sorg da min bestefar fikk bort. Jeg hadde riktig møtt min bestefar og hadde en bra relasjon til han men min bestemor som jeg sto veldig nær tok med meg på sin sorgreise, og jeg var med i kirken, på kirkegården, fortalte historier, etc. Jeg ville selv være med på alt dette, så bestemor så ikke problemet. 1,5 år etter hans død brøt jeg fullstendig sammen i tårer daglig, slet med å dra på skolen, slet med å sove. Her måtte mine foreldre ta en besluttning for meg, jeg måtte skjermes fra sorgen til bestemor og få lov til å fokusere på min egen sorg. Selvom barnet vil dette som barnemor påstår så er det ikke barnets besluttning å ta om hun bli såpass påvirket av det.

Jeg tenker det er greit å prate om storebror/storesøster en gang i mellom og lufte litt tanker, men ikke møter spesifikt for å ta opp dette, da er det vanskelig gjøre noe med situasjonen om barnet tar det for mye innover seg. Er man hjemme å snakker om det så er det lettere å snu situasjonen til noe positivt.

mitt inntrykk her er at kanskje jenta «vil» være med på disse møtene, men ikke for sin egen skyld men for å trøste mamma og at jenta kanskje prøver å ta litt av lasset til moren for å være snill

Anonymkode: a322e...f21

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på hva slags «møter» dette er? Kan umulig være noe «organisert» etter så mange år? 

Anonymkode: dead6...b0f