Redd for å gifte meg og få barn pga jeg har ADHD!

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er en kvinne på 26 som har ADHD og fikk diagnosen i tidlig tenårene.... Det som kjennetegner meg mest med diagnosen er at jeg glemmer avtaler, regninger og masse småting og når det blir for mye så blir jeg så overveldet at jeg ikke klarer noe. Det jeg mener er at hvis jeg har 15 ting jeg skal gjøre i løpet av en dag, så blir jeg så frustrert og overveldet at jeg klarer det ikke! Jeg utsetter det meste og kommer alltid et par minutter for sent.... Bare det å jobbe 100 % er krever mye av meg... Jeg har gjennomført et master studie og jeg slet til tider hvor jeg trodde jeg var nødt til å droppe ut. Men jeg har forbedret meg siden tenårene, da var jeg katastrofe vimsete og uorganisert.... 

Jeg holdt på med idrett på et høyt nivå i oppveksten og jeg er avhengig av å være i aktivitet hver eneste dag, og jeg kan tenke meg at dersom jeg får barn at jeg kommer til å være litt "egoistisk" på den måten at jeg kommer til å være mye ute av huset. Min mor var i flere år hjemmeværende, og jeg ser for meg at jeg blir en helt annerledes mor.

Jeg er forlovet med mitt livs store kjærlighet, og det jeg tror han forelsket seg i meg er nok at jeg er så spontan, livlig, morsom og uforutsigbar. Ting jeg sikkert kan takke min ADHD for. Men de negative sidene ved ADHD lurer jeg på hvordan kommer til å påvirke livet vårt sammen... Vi har bodd sammen i 1 år, og jeg bruker mye energi på å rydde og ikke utsette husarbeid ++ men det å balansere jobb, hus og fremtidige barn lurer jeg på blir vanskelig å holde gjennom et helt liv. Vi vil ha barn, og jeg kan ikke se for meg i det hele tatt å være barnløs... Men jeg blir nok aldri en super-mor!!

Er det noen mødre eller gifte damer med ADHD som vil dele sine erfaringer?

Anonymkode: 5ffec...33e

[AnonymBruker]

Jeg ar ikke ADHD selv, men har en mann som fikk diagnosen etter at vi hadde vært sammen i flere år. 

Først og fremst er ingen noen superforelder. Alle har sine feil. Og det finnes mange foreldre med ADHD som klarer seg bare flott. 

Det som gjør at vi fungerer sammen som foreldre er at jeg tar meg av alt som har med organisering, avtaler, logistikk og planlegging. Jeg fører alt inn i en felles kalender og passer på å gi han beskjed om hva vi må huske på når det gjelder unger og avtaler påfølgende dag. Jeg ordner matbokser, legger frem klær og pakker gymtøy. Han surrer mye og klarer ikke holde styr på sånt og det er helt greit fordi jeg gjør det. Han er den morsomme, spontane, litt gærne faren som leker veldig mye med ungene. Han er aldri tom for energi og hjelper til med alt av husarbeid,  vasking, handling, osv. Så vi utfyller hverandre og hjelper hverandre der den andre ikke strekker helt til. 

Han er også veldig glad i å stikke ut noen turer for seg selv. Det er ikke unormalt her i huset at han blir borte noen timer på ettermiddagen eller i helger. Det er ting han "bare må fikse". Han er også veldig fæl med å "bare skal jobbe litt ekstra" og så er han borte flere timer ekstra. Ikke noe jeg er så kjempeglad for hele tiden, men han liker og trenger det, så da får det bare gå. 

Jeg tenker at det viktigste er å være åpen og diskutere dette med mannen din. Finn et system i hverdagen som fungerer for dere  og aksepter at partneren uansett vil ha noen feil (begge veier). Men husk at å få barn setter verden opp ned. Dere vet ikke hvordan det vil være for dere som par før det skjer. Men ha en dialog på det og vær tydelig på dine forventinger, så går det nok bra skal du se

Anonymkode: 2b985...a9c

[AnonymBruker]

Du er ikke diagnosen din, det er kanskje det du burde huske på.

Har selv ADHD, og kan kjenne meg igjen i flere ting, men siden jeg er bevisst på alt dette så prøver jeg så godt jeg kan å lage planer og lister i hodet mitt og følge alt. Da får jeg gjort alt. (Dette er litt tvangstanker også, men det hjelper meg). 

Det at du har ADHD har ingenting å si på om du blir en god mor eller hustru, jeg mener det tvert imot betyr at du blir en kjempe fin mor. Mange med ADHD er livlige, barnslige og kan ha mange baller i lufta. Så klart er ikke alle like, prater bare utifra meg selv. 

Igjen, du er ikke diagnosen din og ADHD betyr ikke at du ikke kan få en familie. Det er faktisk det dummeste jeg har hørt, men forstår selvfølelsen din.

Anonymkode: 8daa8...893

[Gjest BearMama]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Hei! Jeg er en kvinne på 26 som har ADHD og fikk diagnosen i tidlig tenårene.... Det som kjennetegner meg mest med diagnosen er at jeg glemmer avtaler, regninger og masse småting og når det blir for mye så blir jeg så overveldet at jeg ikke klarer noe. Det jeg mener er at hvis jeg har 15 ting jeg skal gjøre i løpet av en dag, så blir jeg så frustrert og overveldet at jeg klarer det ikke! Jeg utsetter det meste og kommer alltid et par minutter for sent.... Bare det å jobbe 100 % er krever mye av meg... Jeg har gjennomført et master studie og jeg slet til tider hvor jeg trodde jeg var nødt til å droppe ut. Men jeg har forbedret meg siden tenårene, da var jeg katastrofe vimsete og uorganisert.... 

Jeg holdt på med idrett på et høyt nivå i oppveksten og jeg er avhengig av å være i aktivitet hver eneste dag, og jeg kan tenke meg at dersom jeg får barn at jeg kommer til å være litt "egoistisk" på den måten at jeg kommer til å være mye ute av huset. Min mor var i flere år hjemmeværende, og jeg ser for meg at jeg blir en helt annerledes mor.

Jeg er forlovet med mitt livs store kjærlighet, og det jeg tror han forelsket seg i meg er nok at jeg er så spontan, livlig, morsom og uforutsigbar. Ting jeg sikkert kan takke min ADHD for. Men de negative sidene ved ADHD lurer jeg på hvordan kommer til å påvirke livet vårt sammen... Vi har bodd sammen i 1 år, og jeg bruker mye energi på å rydde og ikke utsette husarbeid ++ men det å balansere jobb, hus og fremtidige barn lurer jeg på blir vanskelig å holde gjennom et helt liv. Vi vil ha barn, og jeg kan ikke se for meg i det hele tatt å være barnløs... Men jeg blir nok aldri en super-mor!!

Er det noen mødre eller gifte damer med ADHD som vil dele sine erfaringer?

Anonymkode: 5ffec...33e

Nok av «vanlige» mennesker som ikke er noe supermor. Hva er egentlig det? For ingen jeg kjenner, inkludert meg selv, er det. 

Men jeg er en god mor. Jeg elsker barnet mitt, passer på at han får stell, mat, omsorg, kjærlighet, faste rammer, er konsekvent og ikke redd for grensesetting. 

Om du er surrehode, som mange er uten at det er noe galt i det, så løser du det med å sette opp dags og ukeplan. Da har du oversikt og får iallefall gjort unna de viktigste tingene.

Og dere er to. Mannen skal jo også hjelpe til og dere kan fordele oppgavene dere i mellom som passer dere best. Dere har sikkert forskjellige styrker så om han er mer organisert enn deg så kan jo han f.eks ta seg av å få regningene betalt i tide.

Dette kommdr til å gå helt bra 😉