sjølmord

[Gjest Anonymous]

Hva er det som kan få en gutt som tilsynelatende har det veldig bra til å ta sitt eget liv?

En gutt, som jeg hadde felles venner med, hadde jobb han trivdes i, hadde nettopp tatt lappen, hadde familie, kjæreste og venner som var glade i han, han planla sommerferien og så fram til å feste, slappe av og kose seg i påskeferien...

Plutselig for 3 dager siden så tok livet hans slutt. Han ville ikke mer.

Uten forvarsel...

Han var en veldig rolig gutt, litt vanskelig å komme ordentlig innpå, men veldig snill og god...

Han hadde det ikke greit da han var yngre, men ting så ut til å bedre seg.

Hadde han levd nå hvis han hadde snakket om det han tydligvis slet med inni seg?

[Usikker]

Hva er det som kan få en gutt som tilsynelatende har det veldig bra til å ta sitt eget liv?

Du sier tilsynelatende............ det som er inni synes ikke bestandig utenpå. :-(

Han hadde det nok ikke godt inni seg. Som du sier - så hadde han litt vanskelig for å prate - holdt mye inni seg. Noen klarer aldri å "få ut" det som er vondt, og det som plager en.

Det er vondt når noen blir borte på den måten - men prøv å tenke på at han har det godt og fredelig nå. Fri fra alle tunge, trøblete tanker og følelser. Når noen velger denne utveien - så er det nok mange, vonde timer og tanker, tårer, spørsmål som vedkommende har tenkt gjennom. Det er vel f.h.v. sjelden at selvmord er en instinktiv handling :-(

Uansett - ta vare på de gode minnene.

[Dagoberta]

Historien du forteller ligner veldig på det som skjedde med en god venn av meg for noen måneder siden.

Jeg har tenkt mye på hvorfor noen kan finne på å gjøre noe sånt, men det er sant som de sier i begravelsen, det er meningsløst.

Kanskje kunne alt vært unngått om han hadde pratet med noen. Kanskje det var tegn jeg skulle sett, og tatt alvorlig. Kanskje skulle jeg skjønt at han var mer deprimert enn ellers. Kanskje var det noe som kunne forhindret dette. Det er sånne ting det gjør vondt å tenke på, for det går ikke an å finne svar.

Etter en god del tenking i ring rundt disse spørsmålene har jeg bestemt meg for å prøve å slå meg til ro med at det er noe meningsløst, noe som egentlig ikke skulle skje, som har skjedd. Jeg tror ikke vennen min visste hva han gjorde eller hva han ville - for det er jo ingen som kan si at det er en fornuftig måte å løse problemer på.

[Gjest Anonymous]

Jeg har selvmordstanker, og jeg skriver om dem i bloggen min. Her for eksempel, andre avsnitt.

[MunichMachine]

Jeg hadde en barndomsvenn fram til 1994 som tok sitt liv med de samme "symptomer" som du beskriver i ditt innlegg. Han var gift og hadde en sønn på 10 år, bra jobb og tilsynelatende meget godt humør.

Men det var noe som ulmet i hans sjel og som til slutt manifisterte seg med en brå avslutning. Vi (gjengen) vet ikke hva det var og hans nære familie går fremdeles og famler i blinde når det gjelder mulige problemstillinger som kunne vært triggeren som avgjorde hvilket vei han valgte.

Det er ikke lett å "avsløre" en mulig selvmordskandidat fordi når personens valgmuligheter er uttømt, vil vedkommende se kun en mulighet og falle til ro med dette etterhvert. Mange "kandidater finner en nesten euforisk ro, og "tyr opp" på slutten, nettopp p.g.a. at vedkommende har funnet en vei ut av smerten og fortvilelsen.

Derfor kan vi ikke se det og m.a.o. heller ikke bebreide oss for at vi ikke kunne ha gjort mer. Når personen finner det umulig å snakke om eller ikke kan vise ropet om hjelp på andre måter, ja da er det jo ingenting vi kan gjøre.

Derfor får vi dårlig samvittighet også, for vi ser at vi kansje kunne gjort noe i ettertid. Men tiden før var MEGET anderledes, og faren for at noe kunne skje var jo umulig å oppdage.

Man skal ikke skylde på seg selv, for å rettferdiggjøre selvmord heller. "Jeg ga ikke nok" eller "Jeg skjønte at det noe galt" er egentlig retroperspektiv godtgjørelse for å frita den avlidne for all skyld som det er mulig å frita for. Det gjør sorgprosessen mer smertefullt og gir et feil "avtrykk" som man skal tilbake til i fremtidige minnestanker.

Man kan bare gjøre så godt man kan, det er en del av livet desverre at noen faller fra ved egen hånd. Å "demme" opp for dette er umulig fordi det omhandler sinnet og psykologiske sider ved person som er et resultat av erfaring over tid.

Men vi kan kansje by mer på oss selv i flere "fora" hvor kommunikasjonen kan by på mulgiheten for dette. Et eksempel på dette er allerede i barneskolen, når karakter og sinnelag er i støpeskjeen. Det er vel kommet så langt at vi ser nå hva 80-tallets "nøkkelbarn" og ungdom uten rotfeste, utgjør som gruppe på statestikker vi veldig gjerne hadde sluppet å bli presentert for.

Men jeg håper at du finner ro med hva som har skjedd, og ser realitetene i øynene.

med varme tanker

munichmachine