Folk som ikke klarer å holde på venner

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne jeg har kjent i rundt 10 år. I løpet av de 10 årene har hun vært inn og ut av flere vennegjenger. Hun er en veldig sosial person og har hele tiden engasjert seg i ting på fritiden for å møte nye folk. Men det ender stort sett alltid med drama og at hun mister vennene. Det samme gjelder kjærester, hun har ikke vært i et forhold med varighet på over 6 måneder. Hun har til og med sagt til meg at i de 10 årene vi har kjent hverandre så er jeg den eneste konstanten i livet hennes. I de senere årene har hun også hatt tre-fire andre venner som har vært der en god stund. Men så ble hun uvenner med et par av de og, så nå er vi vel bare tre stk til sammen som har kjent henne i over fire år tror jeg. Jeg og henne har også hadde våre krangler, men har funnet tilbake til hverandre. I den siste tiden har jeg tenkt litt på akkurat det og lurt på om jeg har vært litt ja-menneske når vi har blitt venner igjen. Fordi enkelte sider av henne som har kommet fram noen ganger, så skjønner jeg at folk ikke vil eller klarer å være venn med henne. Hun kan være veldig kravstor ovenfor andre, men gir nødvendigvis ikke like mye tilbake, selv om hun tror det. Det jeg lurer litt på da er om det er det noen andre her som kjenner slike personer? Hvor de ikke klarer å holde på verken venner eller kjærester. Og om jeg kanskje har føyd meg litt for henne fordi jeg vil beholde henne som venn, men så kommer disse trekkene fram noen ganger og jeg tviler litt på om jeg skal gidde å være venn med henne mer.

Anonymkode: 125d8...2b3

[AnonymBruker]

Jeg hadde en venninne som var litt sånn. Jeg merket jo at hun hadde mange negative sider, f.eks. baksnakket hun mye familie og venner og hver gang ting ikke gikk hennes vei var det alltid alle andre sin feil. Hun var også ganske dårlig på å holde kontakt med venner, så lenge hun ikke selv hadde noe å tjene på det. Jeg holdt ut i flere år fordi hun også hadde mange gode sider og fordi vi var veldig like på noen områder. I tillegg hadde hun hatt en vanskelig barndom, så jeg unnskyldte nok mange av de negative egenskapene hennes med dette. På et eller annet tidspunkt fikk jeg imidlertid nok, etter at vennskapet hadde vært svært skjevfordelt over lang tid og jeg ikke følte at hun var der når jeg trengte henne. Det er alltid trist å miste venner, spesielt når det er noen man har stått nær og delt mye med, men min erfaring er at det av og til må til. Vil si det er et ganske klart rødt flagg når noen har mange uvenner og ikke greier å holde på relasjoner.

Anonymkode: 93851...ec8

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn person. Jeg har sosial angst og "dropper" venner når de kommer for tett innpå meg. Jeg føler meg veldig avkledd og eksponert når folk finner ut for mye om meg, familien min og fortiden min.

Dessuten har jeg veldig lav selvtillit og kan lett bli utnyttet av andre fordi jeg aldri skjønner at mine egne behov også har noe å si i vennskap/forhold. Til slutt, når jeg ser realiteten så er det for sent å "fikse" vennskapet/forholdet, for den andre personene har blitt vandt til at jeg ikke har noen føleleser eller behov, og at alt skal skje på deres premisser, jeg alltid skal være den som stiller opp og kommer til dem og alltid være den som betaler etc. Jeg er konfliktsky så det blir til at jeg bare kutter kontakten og skaffer meg noen nye venner. Litt av grunnen til at dette skjer er nok at jeg har så lav selvtilit at jeg tror at ingen vil være med meg med mindre jeg gir dem ting og offrer meg selv for vennskapet/forholdet uten å være vanskelig tilbake. 

Forhold er et rent helvette for meg, fordi jeg ikke klarer å stå opp for meg selv, og det blir alltid veldig skjevt og at jeg er ulykkelig og føler meg brukt/vediløs/hensynsløst behandlet mens den andre parten er fornøyd og ikke skjønner at ting er galt. Og jeg er veldig lett å overtale til å tro at jeg tar feil og andre har rett, så da er den eneste løsningen å gå i fra forholdet.

Jeg har noen få venner som jeg har holdt kontakten med. 

 

Anonymkode: 8246c...445

[AnonymBruker]

Venner kommer og går hos meg og. Jeg orker ikke å ha folk innpå meg, orker ikke ha samtaler som går en vei. Syns det er helt ok om noen snakker i et kjør, tar mye plass og slikt når man møtes. Det gjør meg mindre sjenert og samtalene flyter lettere. Samtidig føler jeg at livet mitt er litt ensidig (som jeg liker) så jeg har lite å bidra med i samtalene. Kanskje jeg blir for kjedelig i lengden så da kommer og går folk. 

Anonymkode: db042...68c

[Gjest O.G.]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har ei venninne jeg har kjent i rundt 10 år. I løpet av de 10 årene har hun vært inn og ut av flere vennegjenger. Hun er en veldig sosial person og har hele tiden engasjert seg i ting på fritiden for å møte nye folk. Men det ender stort sett alltid med drama og at hun mister vennene. Det samme gjelder kjærester, hun har ikke vært i et forhold med varighet på over 6 måneder. Hun har til og med sagt til meg at i de 10 årene vi har kjent hverandre så er jeg den eneste konstanten i livet hennes. I de senere årene har hun også hatt tre-fire andre venner som har vært der en god stund. Men så ble hun uvenner med et par av de og, så nå er vi vel bare tre stk til sammen som har kjent henne i over fire år tror jeg. Jeg og henne har også hadde våre krangler, men har funnet tilbake til hverandre. I den siste tiden har jeg tenkt litt på akkurat det og lurt på om jeg har vært litt ja-menneske når vi har blitt venner igjen. Fordi enkelte sider av henne som har kommet fram noen ganger, så skjønner jeg at folk ikke vil eller klarer å være venn med henne. Hun kan være veldig kravstor ovenfor andre, men gir nødvendigvis ikke like mye tilbake, selv om hun tror det. Det jeg lurer litt på da er om det er det noen andre her som kjenner slike personer? Hvor de ikke klarer å holde på verken venner eller kjærester. Og om jeg kanskje har føyd meg litt for henne fordi jeg vil beholde henne som venn, men så kommer disse trekkene fram noen ganger og jeg tviler litt på om jeg skal gidde å være venn med henne mer.

Anonymkode: 125d8...2b3

Dama du snakker om er en som bruker folk.

[AnonymBruker]

Jeg holder sjelden folk i livet mitt lenge og slipper sjelden folk nært inn. Det er enklest for meg slik, det er sånn jeg er mest lykkelig. Jeg har dog holdt på mannen i over 15 år og forholdet er bra. 

Jeg finner at venninner ofte er ubehagelig innslag, det er kanskje fordi jeg lenge var mobbet og ekskludert. Jeg er mest vant til å stole på meg selv, jeg vet at jeg er en bra person, jeg ønsker alle et godt liv, ønsker ikke folk vondt. Jeg har opplevd i den siste tiden å bli droppet av ei venninne. Altså fadet. Ei jeg har kjent i mange år. Det er faktisk utrolig trist, spesielt fordi hun har spilt med mine følelser i flere år. For eksempel ved å alltid invitere andre i tillegg når vi skulle møtes. Hun vet at jeg vil da kansellere, fordi jeg orker ikke bli kjent med flere, jeg kommer ikke til å gå overens med de. Men, så kommer hun plutselig med en invitasjon til middag og vi har det meget koselig. Senere spør jeg pm vi kan møtes og gang på gang er hun opptatt, eller har besøk. 

Det er mulig denne personen vil mene at jeg har "brukt" henne når jeg har hatt behov, men de er jo også meget flinke til å grave i personlige ting,  som jeg kanskje aldri ville ha snakket med noen om, samtidig som de selv ikke sier så mye når de blir spurt.

Jeg har faktisk funnet meg selv på et bedre sted psykisk etter at jeg sluttet å ha mye med henne å gjøre. Grunnene er at jeg slipper å prate så mye, at jeg slipper mindreverdighets følelsen hun gir meg, noe hun gjør på flere måter ved å skryte av seg selv, det hun har oppnådd, om sin kropp, om hvordan hun får til mye jeg ikke får til. Jeg gir henne ros, og hun er flink, men man trenger ikke smøre det i trynet på noen hele tiden. Hennes liv er så vellykket og hun har ingenting hun trenger å "prate" om. Det at hun nå har fadet meg gir meg selvsagt også en mindreverdighets følelse. Jeg ønsker henne alt godt likevel fordi jeg er glad i henne som venninne likevel, selv om jeg føler meg dårlig behandlet.

For noen er det bare mye bedre å holde seg unna vennskap. Og "vennskap" med folk jeg ikke liker er også ikke noe jeg vol dyrke. 

Anonymkode: 15f6f...331

[Nyttig]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg holder sjelden folk i livet mitt lenge og slipper sjelden folk nært inn. Det er enklest for meg slik, det er sånn jeg er mest lykkelig. Jeg har dog holdt på mannen i over 15 år og forholdet er bra. 

Jeg finner at venninner ofte er ubehagelig innslag, det er kanskje fordi jeg lenge var mobbet og ekskludert. Jeg er mest vant til å stole på meg selv, jeg vet at jeg er en bra person, jeg ønsker alle et godt liv, ønsker ikke folk vondt. Jeg har opplevd i den siste tiden å bli droppet av ei venninne. Altså fadet. Ei jeg har kjent i mange år. Det er faktisk utrolig trist, spesielt fordi hun har spilt med mine følelser i flere år. For eksempel ved å alltid invitere andre i tillegg når vi skulle møtes. Hun vet at jeg vil da kansellere, fordi jeg orker ikke bli kjent med flere, jeg kommer ikke til å gå overens med de. Men, så kommer hun plutselig med en invitasjon til middag og vi har det meget koselig. Senere spør jeg pm vi kan møtes og gang på gang er hun opptatt, eller har besøk. 

Det er mulig denne personen vil mene at jeg har "brukt" henne når jeg har hatt behov, men de er jo også meget flinke til å grave i personlige ting,  som jeg kanskje aldri ville ha snakket med noen om, samtidig som de selv ikke sier så mye når de blir spurt.

Jeg har faktisk funnet meg selv på et bedre sted psykisk etter at jeg sluttet å ha mye med henne å gjøre. Grunnene er at jeg slipper å prate så mye, at jeg slipper mindreverdighets følelsen hun gir meg, noe hun gjør på flere måter ved å skryte av seg selv, det hun har oppnådd, om sin kropp, om hvordan hun får til mye jeg ikke får til. Jeg gir henne ros, og hun er flink, men man trenger ikke smøre det i trynet på noen hele tiden. Hennes liv er så vellykket og hun har ingenting hun trenger å "prate" om. Det at hun nå har fadet meg gir meg selvsagt også en mindreverdighets følelse. Jeg ønsker henne alt godt likevel fordi jeg er glad i henne som venninne likevel, selv om jeg føler meg dårlig behandlet.

For noen er det bare mye bedre å holde seg unna vennskap. Og "vennskap" med folk jeg ikke liker er også ikke noe jeg vol dyrke. 

Anonymkode: 15f6f...331

Dette er jo tabben mange gjør(gjort det selv) å bruke tid på feil mennesker, så er ikke lett å finne noen som man kan like. Men det finnes der ute. Viktigste i livet er å trives i eget selskap, få kontakt med seg selv mentalt. Prøv å gjør ting alene som andre alltid gjør sammen.

🙂

[AnonymBruker]

Klarer ikke å holde på kjærester i hvert fall eller få en mann interessert som alle andre klarer. Men har noen venner i dag, men har mistet mange oppigjennom. Mye ensom og trist.

Anonymkode: e37c6...2fe

[AnonymBruker]

Folk kommer og går det er greit. Det er noen gullfolk innimellom behold dem!

Anonymkode: 0797a...6eb

[Raven.Writingdesk]

Nå ser jeg flere skriver at «sånn er jeg» fordi de har ikke hatt samme stabile vennegjeng i mange tiår, men: 

TA skriver at denne jenta/dama kommer i konflikt med alle vennene sine. Det er jo noe annet enn å ikke nødvendigvis ha samme venner i mange år.

TS: de jeg kjenner som passer det du beskriver, -  er egoister.

Noen som vil ha et forhold basert på egne prinsipper og regler og som har spesifikke krav som de andre må innfri, uten at de samme kravene nødvendigvis gjelder dem. 

Pass på at vennskapet mellom dere ikke er avhengig av at du hele tiden er den som gir etter for hennes krav og premisser. Da kan du ende opp med å plutselig bli mer brukt enn å ha et likestilt forhold.