Er så trist og lei...

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er gift med en herlig mann, vi har barn sammen og har vært sammen i mange år. Problemet er svigerfamilien:( uansett hva som skjer i deres familie er det min skyld på en eller annen måte. En dag hilser de neste dag ikke, men trenger de hjelp da er jeg bra nok! De kontakter meg aldri, og jeg og barna blir ikke bedt om det er noe, de sier at vi uansett ikke kommer( noe som ikke er sant, men jeg har små unger så kan ikke sitte til langt på natt). Dette er ikke noe nytt at de behandler meg dårlig, men det er så vondt å gå rundt med den klumpen i magen. Uansett hva jeg gjør så blir det ikke bra nok, men gjør jeg en liten feil eller ikke er enig i det de sier da blir jeg baksnakket og/eller fryst ut. Det vondeste er at det på påvirker barna.. 

Har dere noen råd? Hva kan jeg gjøre for å løse det eller evnt. Få det bedre med meg selv i situasjonen. Jeg har ingen familie rundt meg , men hele svigerfamilien er samlet her.

Anonymkode: 7ec85...b61

[RoseFox]

Har du snakket med dem om det ? Isåfall gjør det først og fremst. 😊

[AnonymBruker]

Akkurat nå, RoseFox skrev:

 

Har du snakket med dem om det ? Isåfall gjør det først og fremst. 😊

Har prøvd, hjelper lite. De mener virkelig at alt er min skyld uansett. Det kan bli bedre noen dager også er vi i gang igjen. Tar mannen meg i forsvar eller prøver å snakke med de sier det at det bare er tull og tøys og har 1000 unnskyldninger for hver situasjon. De kan være hyggelige også, men da trenger de noe eller det er en annen grunn. Jeg har alltid gått godt overens med noen av de, men etter at de begynte å være mer sammen med «den harde kjerne» er det ikke som før der heller

Det gjør så vondt.. for jeg vet jeg ikke er den de beskriver. 

Ts

Anonymkode: 7ec85...b61

[RoseFox]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Har prøvd, hjelper lite. De mener virkelig at alt er min skyld uansett. Det kan bli bedre noen dager også er vi i gang igjen. Tar mannen meg i forsvar eller prøver å snakke med de sier det at det bare er tull og tøys og har 1000 unnskyldninger for hver situasjon. De kan være hyggelige også, men da trenger de noe eller det er en annen grunn. Jeg har alltid gått godt overens med noen av de, men etter at de begynte å være mer sammen med «den harde kjerne» er det ikke som før der heller

Det gjør så vondt.. for jeg vet jeg ikke er den de beskriver. 

Ts

Anonymkode: 7ec85...b61

Okei, ofte er det vansklig å endre på mennesker så kanskje du og mannen din burde vurdere å flytte unna dem? Høres veldig slitsomt ut

[AnonymBruker]

Slike mennesker er det vanskelig å komme igjennom, fordi de vet alltid best. Du får dessverre ikke forandret på de. Om det psyker deg ut bør dere begrense kontakten, og hvis de spør hvorfor så sier du eller mannen din at du blir såret av det de sier til deg - og at de kanskje bør gå inn i seg selv og tenke over hvordan de oppfører seg. 

Evt prøv å snakk med en tredjeperson som har kunnskap om dette 

Anonymkode: cfff8...14e

[AnonymBruker]

Dette er jo "den andre siden" av tråder der noen klager over den fæle dama til broren, som ingen i familien liker.

Jeg ville forsøkt å finne ut grunnen til at de ikke liker deg. Hvordan vil de beskrive deg til en tredjepart? De har nok hva de oppfatter som en "gyldig grunn", selv om den kan være helt feil. 

For eksempel:

- Hun tror hun er så mye bedre enn oss.

- Hun er tilsynelatende blid og smilende, men jeg skjønner at hun ikke liker meg.

- Broren vår kan aldri bli med på familiehelger som før lenger, hun skal alltid hjem.

- Hun sladrer om alt og alle, skravla går!

- Hun er så stille, og hvis vi fleiper om noen vi kjenner, sitter hun der så prippen og mener at vi sladrer.

- Hun har ikke kustus på de trollungene.

- Hun er helt nazi og overvåker de stakkars ungene som en hauk.

Altså...hvem vet. Men om du kan, forsøk å finne kjernen i antipatien. Kanskje reelt, kanskje ikke. 

Anonymkode: ccc52...5d2

[AnonymBruker]

Farmor hater min mor. Til og med da farfar døde var det på ett eller annet vis min mors feil. Mamma var egentlig aldri god nok for min far, og annet enn at hun bare ikke var god nok kan jeg ikke finne en eneste grunn til at farmor skulle hate så intenst. Mamma hadde for stygge klær, snakket rart, for dårlig jobb, så for skral og tynn ut osv. Kanskje det handler om at farmor ble misunnelig, hva vet jeg. Og det tror jeg egentlig ingen vet. Men det jeg vet som nå voksen er at dette har påvirket min mor veldig. Å bli mobbet av svigermor på denne måten og at hennes ektemann ikke har klart å gjøre noe med det. Farmor har bare fått stått i, og slik jeg ser det virker det som ingen noen gang har satt henne skikkelig på plass. Det er alltid så synd på henne. 

Tenk på deg selv. Tenk på hvordan dette påvirker din selvfølelse, og sett deg selv først. Og forvent at mannen din også skal sette deg først og stå opp for deg. For det fortjener du. Sist gang jeg besøkte min farmor så presterte hun igjen å kjefte og smelle og skylde på min mor for noe det er helt latterlig at skulle være hennes feil, og kalte henne for idiot foran meg, og jeg sto opp for første gang. Farmor ble helt satt ut og begynte nesten å gråte, og jeg tviler ikke på at hun er ensom og har det vondt i sin alderdom, men når hun er sånn så er det hennes egen feil. Og det tenker jeg at svigerfamilien din også får tåle. Om din mann tar avstand fra dem fordi de behandler deg som møkk, så er det deres feil, og ikke DIN.  

Du er verdifull, og du er god. Hvis du prøver å finne ut hva det er de har i mot deg, og de ikke vil samarbeide, hvorfor utsette deg selv for dette smertefulle lenger? DU kan ta avstand. Du fortjener mer. 

Anonymkode: f7909...63d

[AnonymBruker]

Jeg er absolutt ikke perfekt og jeg ble sammen med mannen min da jeg var ganske ung så har tatt noen rare og feil valg opp igjennom årene. Jeg klarer heller ikke være meg selv lenger fordi jeg føler meg så utrygt, merker jeg setter på meg en maske. Kanskje jeg da kan oppfattes både høy på meg selv og alt det andre som listes opp. Jeg klarer bare ikke å være meg selv, jeg blir redd på en måte. Alltid på vakt for å gjøre noe galt, og da de plutselig blir sinte går jeg inn å analyserer alt jeg kan ha gjort galt denne gangen. Er også det eneste jeg å mannen min krangler om. Han mener de er sjalu og jeg ikke skal bry meg ,men jeg klarer det ikke. Har nesten fått sosial angst av det hele. Redd for å være meg selv blandt nye mennesker og analysere hva jeg har sagt og gjort da jeg kommer hjem. 

Ts

Anonymkode: 7ec85...b61

[AnonymBruker]

Du må ta avstand fra svigerfamilien din. De påvirker deg negativt, selvfølelsen din blir gradvis brutt ned. Kutt kontakten helt. 

Hvor har du din familie? 

Anonymkode: 832ac...fcf

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Du må ta avstand fra svigerfamilien din. De påvirker deg negativt, selvfølelsen din blir gradvis brutt ned. Kutt kontakten helt. 

Hvor har du din familie? 

Anonymkode: 832ac...fcf

Ca 3timer unna. 

Anonymkode: 7ec85...b61

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Ca 3timer unna. 

Anonymkode: 7ec85...b61

Leste at dere hadde unger, men uansett, hadde det vært en mulighet å flytte nærmere din familie? Det tror jeg både for deg, og dere som familie hadde blitt bra. Barna deres ville hatt familie nærmere som virkelig bryr seg, og dere hadde fått mer støtte og hjelp. 

Vet det ikke bare er å flytte med barn, siden de går på skole og har venner osv.. men barn er veldig tilpasningsdyktige og får fort nye venner. På lang sikt tror jeg det er bra for dere

Anonymkode: 832ac...fcf