Irriterer meg over så mye

[LiljeManuela]

Jeg begynner å bli så lei av å irritere meg over så mye.. Jeg blir sykt forbanna i trafikken hvis noen ikke overholder vikeplikten, ikke blinker, kjører 20km under fartsgrensen, fire syklister i bredden. You get me.
En annen ting som irriterer meg er jobb, hvor jeg reagerer på at flere kollegaer kommer 10-15 minutter for sent hver eneste dag. Jeg kan jo forsåvidt gi faen, men når jeg som mellomleder i firmaet ikke har "lov" til å ta den praten med dem og mine ledere igjen ikke tar tak i det, så føler jeg meg veldig dratt mellom barken og veden. 

Generelt sett har jeg et veldig bra liv, men dette med å irritere meg så mye over andre mennesker begynner å bli slitsomt. Jeg sier ikke at jeg er perfekt, det er sikkert en hel haug av folk som finner meg irriterende også, men hva har hjulpet dere som har slitt med dette tidligere å bare komme over det? Gi totalt faen, rett og slett? 


 

[AnonymBruker]

Hvis man har det bra med seg selv, så spiller de små tingene som du nevner mindre rolle. 😊

Anonymkode: 6365d...0c0

[Pal Fungi]

De aller fleste som kjører bil har nok irritert seg over de tingene du nevner i trafikken. 

[magikeren]

Har du foreldre eller søsken som har en tendens til å baksnakke, irritere seg eller være kritiske? Den type tankemønstre er gjerne noe man "arver" fra andre. 

Men det kan også være at du har lav selvtillit og at irritasjonen din over andre mennesker sine småfeil er en måte å føle deg bedre på, der du føler at dine feil er mindre ille fordi andre er like ille eller verre. 

Det kan også være at du er generelt stresset i hverdagen og irritasjonen er egentlig bare kroppen din som forteller deg at du er stresset og trenger roe ned. 

Når det gjelder kollegaer som er for sene, så er det en type konflikt der rettferdighetssansen din kicker inn og forteller deg at noe er galt. Det kan være positivt i form av at irritasjonen kan hjelpe deg si fra og sette grenser. Men om du bare går rundt og holder på irritasjonen uten å si eller gjøre noe, så blir den destruktiv og bidrar til økt stress i livet ditt. 

Noe som kan hjelpe deg avgjøre hvorfor du irriterer deg, er å se tilbake til når du begynte å irritere deg. Har det alltid vært slik, eller begynte det for noen uker, måneder eller år siden? 

Tenker om du ikke kan snakke med kollegaer om å komme for sent og ledere ikke tar tak i det har du flere valg:

-ha en egen integritet og verdier der du gjør en bra jobb uansett hva andre gjør og mener, og får positive følelser ut av å vite at du følger dine verdier og gjør det du mener er riktig

-begynne komme 5-10min for sent selv

-forsøke finne ut hvorfor dette er et problem og om noe kan gjøres for å oppmuntre kollegaer til å komme presis. Positiv oppfordring fungerer som regel bedre enn straff. 

-irritere deg over 6 mnd til du sprekker og skjeller ut den ferske nyansatte som ikke en gang vet hva du snakker om

 

Endret 11. oktober 2018 av magikeren

[LiljeManuela]

1 minutt siden, magikeren skrev:

 

Har du foreldre eller søsken som har en tendens til å baksnakke, irritere seg eller være kritiske? Den type tankemønstre er gjerne noe man "arver" fra andre. 

Men det kan også være at du har lav selvtillit og at irritasjonen din over andre mennesker sine småfeil er en måte å føle deg bedre på, der du føler at dine feil er mindre ille fordi andre er like ille eller verre. 

Det kan også være at du er generelt stresset i hverdagen og irritasjonen er egentlig bare kroppen din som forteller deg at du er stresset og trenger roe ned. 

Når det gjelder kollegaer som er for sene, så er det en type konflikt der rettferdighetssansen din kicker inn og forteller deg t noe er galt. Det kan være positivt i form av at irritasjonen kan hjelpe deg si fra og sette grenser. Men om du bare går rundt og holder på irritasjonen uten å si eller gjøre noe, så blir den destruktiv og bidrar til økt stress i livet ditt. 

Noe som kan hjelpe deg avgjøre hvorfor du irriterer deg, er å se tilbake til når du begynte å irritere deg. Har det alltid vært slik, eller begynte det for noen uker ,måneder eller år siden? 

Tenker om du ikke kan snakke med kollegae rom å komme for sent og ledere ikke tar tak i det har du flere valg:

-ha en egen integritet og verdier der du gjør en bra jobb uansett hva andre gjør og mener, og får positive følelser ut av å vite at du følger dine verdier og gjør det du mener er riktig

-begynne komme 5-10min for sent selv

-forsøke finne ut hvorfor dette er et problem og om noe kan gjøres for å oppmuntre kollegaer til å komme presis. Positiv oppfordring fungerer som regel bedre enn straff. 

-irritere deg over 6 mnd til du sprekker og skjeller ut den ferske nyansatte som ikke en gang vet hva du snakker om

 

Ja, faren min har alltid kritisert andre og jeg merker at jeg har en tendens til å høres litt ut som han, faktisk. Det å irritere meg over ting skjer gjerne hvis jeg har mye på agendaen og er stresset, hvis jeg har fri og tar livet helt med ro så er jeg ikke førstemann på å stå på hornet i trafikken hehe. Jeg har tror jeg har hatt en indre stress i mange år, så lenge som i ti år. Jeg vet ikke hva det kommer av, og jeg har prøvd å finne ut av det flere ganger...jeg har hatt et stort behov for å reise og jeg har reist mye, kanskje vært litt rotløs. Nå er jeg litt eldre og har slått meg til ro med en fantastisk mann, jeg har ikke to jobber lenger og har masse tid til å gjøre det jeg vil - men jeg vil bare slutte å irritere meg over så mye. Jeg tror jobben egentlig irriterer meg en god del, siden jeg er så uenig i hvordan mye der inne styres - men det er jo ikke bare bare å si opp en jobb og begynne et annet sted, det kan jo være helt likt der. 

[magikeren]

Du trenger kanskje ikke si opp med en gang, men du må nesten akseptere at du føler irritasjon og frustrasjon, istedetfor å forsøke skyve det fra deg. Kanskje det er andre måter du kan redusere stress eller bruke følelsene dine til noe konstruktivt? 

Mange mennesker opplever situasjoner som irriterer dem, men som de tenker de ikke "burde" irritere seg over. Som om følelsene våre er logiske og kontrollerbare. Og det fører som regel til at irritasjonen blir til noe som gnager og stresser, heller enn at man aksepterer at følelsene reagerer "irrasjonelt" til tider og forsøker få deg til å reagere på en spesifikk situasjon eller person. Følelser er et eget system som reagerer på sine egne greier, og man må nesten ta hensyn til det og forsøke løse dem for å komme seg over dem. Ja, noen ganger kan bli alt for irritert over en bagatell, men man må fortsatt ta hensyn til de følelsene og finne en måte å komme over den irritasjonen på. I noen tilfeller kan irritasjonen gi oss mot til å konfrontere den personen som oppfører seg dårlig og som irriterer. Våre "dårlige" følelser kan altså hjelpe oss løse situasjoner om vi klarer forstå hva de vil eller hvordan vi skal løse situasjonen som gir de følelsene. Irritasjon og sinne er for eks følelser som mange ser på som "negative", men som egentlig kan være konstruktive og gi oss mot til å konfrontere det som irriterer oss eller gjør oss sinte. Noen ganger trenger vi å bli sinte for å sette grenser og konfrontere mennesker som oppfører seg dårlig. Vi må begynne å se på følelsene våre som hjelpemidler og ikke fiender. 

Du sier du har hatt et indre stress i flere år, sannsynligvis er det noe som gnager på deg i hverdagen som du ikke ønsker tenke over eller som ditt rasjonelle jeg ikke mener er viktig. Men selv det ditt logiske jeg mener er ulogisk og teit kan ligge og gnage om følelsene dine føler på det. 

Har du drømmer og fantasier som du ikke får levd ut? Misliker du egentlig jobben din? Har du egentlig den utdanningen du ønsket deg? Elsker du egentlig mannen din? Eller kanskje elsker du mannen, men forholdet er ikke slik du ønsker? Føler du at du får brukt deg selv og bruker fritiden på aktiviteter som gir deg noe? Hva savner du?

[LiljeManuela]

Skal prøve å se på det som hjelpemidler isteden og se hvordan det blir da

Hmm, nei, jeg føler jeg har fått levd ut de drømmene jeg har hatt. Når det kommer til karriere kunne jeg ønske at jeg hadde større tålmodighet, kanskje. Det har vært et stort irritasjonsmoment at jeg ikke er lenger enn hvor jeg er (selv om jeg er leder i et firma ser jeg ikke på det som å ha oppnådd noe). Jeg kunne tenkt meg å bli så mye annet, kanskje biotekniker, arkitekt, bildesigner. Jeg vet ikke om jeg ville vært mer lykkelig da, men jeg hadde hvertfall sittet med en følelse at jeg hadde oppnådd noe. Det er jo bare å si "ta opp fag, så studerer du og blir det du vil", men jeg synes det å studere er drit kjedelig. Jeg kan derimot jobbe ørten hundre timer, spesielt om det er mitt eget firma og jeg tror heller det er den riktige veien for meg å gå etterhvert, jeg må bare finne ut hva jeg skal satse fult og helt på. Skulle gjerne funnet en hobby, men pga. turnusarbeid så blir det vanskelig å kunne delta på noe fast hver uke, som f.eks. dans eller lignende. Jeg vet ikke hva jeg savner, jeg bare kjenner at det er et slags tomrom der som har vært der i så alt for mange år.

[magikeren]

Hvorfor er det ikke nok å være leder i firmaet du er leder i? Hvorfor føler du at du må oppnå noe spesielt?  Hva er det du forsøker leve opp til? Om du trives med jobben, familien, livet ditt, hvorfor føler du at du må oppnå mer? Hva tenker du at du vil føle om du oppnår mer? Hvorfor er det å oppnå mer et mål i livet? Hvem sa til deg at du måtte nå høyere for å være tilfreds? Om du trives med jobben din nå, hvorfor må du søke etter mer?

Det virker som om det er noe i deg som sier at du må gjøre mer. Det kan være et tanke- og følelsesmønster som henger igjen fra barndommen din eller andre hendelser i livet ditt. Der du føler at livet ditt er en formel der lykke bare kommer av faktor x + y. Mens egentlig handler lykke og tilfredshet om hvilke verdier og opplevelser du har i hverdagen. Det kan være at du er fanget i et tankemønster der noe eller noen har fortalt deg at du ikke kan være tilfreds med mindre du lever livet etter veldig spesifikke kriterier. Eller der du er misfornøyd med deg selv og forsøker kompensere ved å ha et "perfekt" liv. Kanskje har du en del av deg som ser på deg selv som vellykket, mens en annen del forteller deg at du er mislykket. 

Å ha et ok liv, å føle seg ok handler ofte om å akseptere situasjonen man er i, og å gjøre det beste ut av den. Å konstant søke utover og tro at det vil gi lykke vil aldri løse noe. Om man ikke kan føle lykke eller tilfredsstilhet akkurat nå, så har man andre problemer som påvirker en, og som man må løse. Om du har et bra liv og fortsatt føler deg dårlig, så har du problemer som må løses, uansett om ditt rasjonelle jeg synes problemene er tåpelige. 

[LiljeManuela]

Ja, si det. Jeg vet helt ærlig ikke og skal jeg gjette så må det vel være litt dårlig selvtillit som gjør at jeg har et behov for å gjøre ting så bra for å "heve meg litt", skille meg ut. Ikke være taperen. Egentlig helt tullete, kanskje jeg burde tatt en tur til psykolog for å få rensket ut mye gammel dritt, kan jo være mye mobbing i barndommen ligger til grunne her. Det forundrer meg ikke om du er psykolog for du setter i gang en ny tankeprosess her   Takk for at du har tatt deg så mye tid, du er god!