Hvor nær relasjon med 18-åringen?

[AnonymBruker]

Vi har alltid hatt ganske nært forhold. Er en klemme-familie, hvor det har vært ha det-klem om morgenen, hei-klem om ettermiddagen og nataklem, helt til sønnen var ganske stor. Han fylte 18 i løpet av dette året og ting har endret seg.

Han har vært flink på skolen, hatt mange venner, og latt være å feste før nå i det siste (vet det fordi jeg har vært sjåfør osv).

Siste månedene av 2. klasse på vdg og nå første par mnd av 3. kl har det skjedd en endring. Han er ikke like boblende, skravlete, utadvendt hjemme som han har vært. Karakterene holder seg fortsatt rundt 4 i snitt, han kommer seg opp om morgenen selv og ser ut til å ha godt funkjsonsnivå som det heter. Vet at det er skjedd en del diverse blant vennene de siste par årene, det er vel naturlig at det er en dramatisk alder. Endringer i vennekretsen, men han har rundt 10 venner og venninner som er faste, som vi ser mer eller mindre regelmessig her hjemme (veldig ordentlige ungdommer).

Han holder kontakten når han er noe sted i helgene, fest eller liknende, og jeg har til dags dato ikke sett ham veldig beruset.

Han har hatt planene klar om hva han skal studere på Universitetet i nabobyen etter vgs, men nå har han ombestemt seg. I høstferien snudde han døgnet fullstendig med gaming, men var veldig raskt i gang med skolehverdag fra mandagen. Er ellers relativt sosial ute av hjemmet, alltid vært, men siste måneder er det blitt en del mer skjerm (ikke alltid gaming sier han, det er like gjerne serier eller youtube/cahtting/musikk).

Hvor mye bryr man seg med 18-åringens liv? Føler det er for tidlig å slippe tøyelene liksom, ser jo at både mat og søvn er ting som krever at en følger med litt, ellers sklir alt ut  og da er man også mer sårbar mtp psykisk helse. Han har ikke fått seg jobb ved siden av skolen - men han har prøvd, vi bor på et såpass lite sted at det er mest ansettelser av egne barn/slektninger i butikker osv, så han har ikke hatt hellet med seg (vi er ikke opprinelig fra denne byen, flyttet fra storby for ti år siden). Opplever at han er veldig usikker på fremtiden nå, i motsetning til at han alltid har vært sikker på veien videre og selvsikker fordi han har mestrert skolen og slikt.

Hvor mye er dere "på" livet, hverdagen og valgene til 18-åringen? Har dere regler? Bor de i egen kjellerleilighet og har fritt rom eller bor dere sammen i mindre enheter (rekkehus, leilighet)?

Føler for å sette noen retningslinjer her, men vil ikke dytte han vekk heller, i en fase hvor han åpenbart er litt vinglete og sårbar og kanskje trenger noe jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gi

Noen med store barn eller utflyttede som har noe råd? Lærerne på skolen har jo ikke lenger noen plikt til å si fra om noe som helst dersom de ser noe der, siden han er myndig.

Anonymkode: 486e2...95e

[AnonymBruker]

Så lenge han bodde hjemme var jeg ganske «på». Ikke kontrollerende, men interessert og tilgjengelig, og prøvde å vinkle spørsmål som omsorg, og praktisk planlegging, genuin nysgjerrighet på hans liv fordi han er viktig for meg, ikke for å være besserwisser. Litt kløkt må være lov å bruke 😉. La det være trygt å snakke med deg, at du også kan gi rom for privatliv, og ikke bli «masekjerring». Påstår ikke at jeg alltid klarte dette, men det var ihvertfall noe jeg prøvde å være bevisst på.  Nå har han flytta hjemmefra, og nå syns jeg det er vanskeligere å vite hvor ofte og mye jeg skal ta kontakt. 

Det hadde vel vært godt å forstå hva endringen hans bunner i, har han mista troen på egne evner, er han skolelei, kjærlighetssorg, deprimert? Lærere han ikke kommer overens med, trøbbel med venner? Eller bare vokser han opp og jobber med å finne seg selv?

Anonymkode: 09003...3cc

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Så lenge han bodde hjemme var jeg ganske «på». Ikke kontrollerende, men interessert og tilgjengelig, og prøvde å vinkle spørsmål som omsorg, og praktisk planlegging, genuin nysgjerrighet på hans liv fordi han er viktig for meg, ikke for å være besserwisser. Litt kløkt må være lov å bruke 😉. La det være trygt å snakke med deg, at du også kan gi rom for privatliv, og ikke bli «masekjerring». Påstår ikke at jeg alltid klarte dette, men det var ihvertfall noe jeg prøvde å være bevisst på.  Nå har han flytta hjemmefra, og nå syns jeg det er vanskeligere å vite hvor ofte og mye jeg skal ta kontakt. 

Det hadde vel vært godt å forstå hva endringen hans bunner i, har han mista troen på egne evner, er han skolelei, kjærlighetssorg, deprimert? Lærere han ikke kommer overens med, trøbbel med venner? Eller bare vokser han opp og jobber med å finne seg selv?

Anonymkode: 09003...3cc

Vet ikke hvor langt tilbake jeg skal se, men det har skjedd en del de siste årene. Han har likevel alltid vært veldig meddelsom, snakket med oss om alt av stort og smått. Sammenliknet med være nærmeste vennepar har vi alltid vært veldig hands on har det virket som, der andre foreldre har kavet litt mer i blinde og bare fått noen utydelige grynt som kommunikasjon.

I vinter skjedde det en del endringer i vennegjengen. Noen fikk damer, noen begynte å drikke, og i kjølvannet skjedde noen ting som var dramatiske, ikke minst sett med tenåringsøyne. Noen droppet ut av klassen, et par av kameratene har byttet linje på videregående. En av kameratene, av de aller nærmeste, fant seg en dame som har masse issues, det ble en del drama der, og nå har han ikke særlig kontakt med den kameraten. Er fortsatt veldig close med gode venninner som har vært der helt fra ungdomsskolen, vet han snakker med dem hvis det skjer ting her hjemme eller liknende.Det er jo godt å vite.

Arenaer vi snakker lettest sammen er når vi kjører en tur (øvelseskjører), og andre "uskyldige" situasjoner hvor det virker som han glemmer å stenge oss ute om man kan si det slik.

Han har alltid vært en type som har likt planer og mål, vært veldig ryddig, visst hvem han er og hvor han skal. På et tidspunkt i fjor ble han i tvil, og nå vil han ikke i det hele tatt det han hadde bestemt seg for - fulgt av engstelse for at han må slite med å finne stødige jobber resten av livet hvis han ikke får seg en utdannelse. Vi har ikke presset på noen retning der, han vet at vi er mest opptatt av at man kan forsørge seg selv og gjøre et ærlig dagsverk, han trenger ikke bli rakettforsker for vår del eller ha voldsomme ambisjoner. Vi har alltid sagt at de forventningene vi måtte ha til oppførsel, grenser, ambisjoner og så videre skal handle om hans grenser og hans mål, for hans skyld, ikke for vår skyld.

Det kan godt hende vi bare er tatt litt på senga av den brå endringen, når "alle andre" har hatt tenåringsproblemer siden barna var 12-13 og vi ikke har sett snurten av det før nå? kanskje er han sent utviklet, sent ute med å komme i puberteten? Når han er på fest er jeg alltid tilgjengelig til å hente når han trenger det, og han vet veldig godt at vi har et åpent hus dersom han eller venner skulle havne i situasjoner hvor de trenger voksne. Vi har hatt flere av hans venner på overnatting når de har hatt kjipe situasjoner hjemme (foreldrene har visst det, selvsagt).

Avisene renner over av artikler om hvor tøft det er for unge nå, og selvmord, depresjoner osv. Kanskje jeg  bare er overbeskyttende men det er alltid godt å høre andre foreldres erfaringer.

Anonymkode: 486e2...95e

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Vet ikke hvor langt tilbake jeg skal se, men det har skjedd en del de siste årene. Han har likevel alltid vært veldig meddelsom, snakket med oss om alt av stort og smått. Sammenliknet med være nærmeste vennepar har vi alltid vært veldig hands on har det virket som, der andre foreldre har kavet litt mer i blinde og bare fått noen utydelige grynt som kommunikasjon.

I vinter skjedde det en del endringer i vennegjengen. Noen fikk damer, noen begynte å drikke, og i kjølvannet skjedde noen ting som var dramatiske, ikke minst sett med tenåringsøyne. Noen droppet ut av klassen, et par av kameratene har byttet linje på videregående. En av kameratene, av de aller nærmeste, fant seg en dame som har masse issues, det ble en del drama der, og nå har han ikke særlig kontakt med den kameraten. Er fortsatt veldig close med gode venninner som har vært der helt fra ungdomsskolen, vet han snakker med dem hvis det skjer ting her hjemme eller liknende.Det er jo godt å vite.

Arenaer vi snakker lettest sammen er når vi kjører en tur (øvelseskjører), og andre "uskyldige" situasjoner hvor det virker som han glemmer å stenge oss ute om man kan si det slik.

Han har alltid vært en type som har likt planer og mål, vært veldig ryddig, visst hvem han er og hvor han skal. På et tidspunkt i fjor ble han i tvil, og nå vil han ikke i det hele tatt det han hadde bestemt seg for - fulgt av engstelse for at han må slite med å finne stødige jobber resten av livet hvis han ikke får seg en utdannelse. Vi har ikke presset på noen retning der, han vet at vi er mest opptatt av at man kan forsørge seg selv og gjøre et ærlig dagsverk, han trenger ikke bli rakettforsker for vår del eller ha voldsomme ambisjoner. Vi har alltid sagt at de forventningene vi måtte ha til oppførsel, grenser, ambisjoner og så videre skal handle om hans grenser og hans mål, for hans skyld, ikke for vår skyld.

Det kan godt hende vi bare er tatt litt på senga av den brå endringen, når "alle andre" har hatt tenåringsproblemer siden barna var 12-13 og vi ikke har sett snurten av det før nå? kanskje er han sent utviklet, sent ute med å komme i puberteten? Når han er på fest er jeg alltid tilgjengelig til å hente når han trenger det, og han vet veldig godt at vi har et åpent hus dersom han eller venner skulle havne i situasjoner hvor de trenger voksne. Vi har hatt flere av hans venner på overnatting når de har hatt kjipe situasjoner hjemme (foreldrene har visst det, selvsagt).

Avisene renner over av artikler om hvor tøft det er for unge nå, og selvmord, depresjoner osv. Kanskje jeg  bare er overbeskyttende men det er alltid godt å høre andre foreldres erfaringer.

Anonymkode: 486e2...95e

Høres ut som du gjør en super jobb!  Uff, det er så vondt å være bekymret for store barn ❤️  Bedre å være overbeskyttende så lenge han ikke føler seg kvalt (og sånn høres det IKKE ut!). 

Anonymkode: 09003...3cc

[AnonymBruker]

Når han er 18 tenker jeg forholdet har begynt å utvikle seg noe til et mer likeverdig forhold, heller enn forelder- barn. Dvs, du behander han litt mer som en voksen venn, enn et barn. Og hadde en venn av meg vist denne endrede oppførselen, hadde jeg bemerket det og spurt om det var noe galt, eller om det var noe han trengte hjelp til

Det kan jo være litt kjærlighetssorg inne i bildet som vil gå voer av seg selv. Men om det er mer alvorlig risikerer man at det baller på seg og forverrer seg om ingen hjelper. Mange unge mennesker vet ikke hva de skal gjøre når de møter en vegg, om han sliter kan det være han ikke vet hvordan føle seg bedre. 

Noen ganger trenger man bare noen lufte frustrasjoner og bekymringer med. Om han bekymrer seg for fremtiden, så er det jo ikke slik at han plustelig vil havne utenfor arbeidslivet uten noen måte å komme seg inn. Velger han en utdanning som viser seg ¨å ikke gi jobb, er han fortsatt frisk og rask nok til å ta noen strøjobber eller ny utdanning. Man trenger ikke få alt man vil ha med en gang. Livet handler ofte om å kaste bort noen år på å ikke vite hva man vil, eller jobbe mot det man ønsker. De aller, aller fleste har ike drømmelivet innen de er 25. Det er normalt å være usikker, det er normalt å jobbe et par år på en matbutikk til man vet hva man vil, det er normalt å velge feil studie og hoppe over til noe annet etter 1 år. Livet er ikke så enkelt at alt glir på plass og man er ferdig utdannet med hus og familie til man er 25. 

Anonymkode: 19b36...c16

[AnonymBruker]

Takk  Godt å bli tatt på alvor, vet at vi er heldige i utgangspunktet som har en fungerende ungdom i hus. Vi hører om så mye de sliter med i dag, men jeg vet at vi ikke kan forhindre alle sorger og bekymringer hvor mye vi enn vil skåne dem, og vi hører også om mange triste tilfeller der foreldre er de siste til å få med seg hva som skjer. 

Anonymkode: 486e2...95e