Sjalu på andre - sorgreaksjon? Noen flere der ute?

[AnonymBruker]

Vanskelig å forklare i overskirften. La meg forklare.

Jeg mistet mamma svært brått for flere år siden. Hun ble ikke eldre enn 48. Jeg hadde nettopp fyllt 20.

Men jeg merker at jeg er så sjalu... Jeg er sjalu på andre som fortsatt har mødrene sine. Jeg er sjalu på folk som levde mer enn 48 år. Jeg nærmest ruller med øynene (metaforisk, selvfølgelig) når noen eldre enn 48 dør og det blir sagt "det var så tidlig!" eller "de var så unge!", og tenker bare "men de var eldre enn moren min, hun fikk ikke leve så lenge" og "jeg hadde gjort hva som helst for å få x antall år mer med henne".

Og ja, jeg VET det er dumt. Jeg vet det finnes utallige folk som har dødd før de i det hele tatt ble 40. Noen ble ikke en gang 1 dag gammel. Der klarer jeg liksom å tenke rasjonelt og erkjenne at ja, det var forferdelig ungt. Men når det kommer til folk eldre enn alderen mamma var blir jeg bare rar. Jeg viser det selvfølgelig ikke til noen. Hvis noen har mistet noen de var glade i gir jeg de selvsagt all støtte og kjærlighet de trenger, uansett alder. Men etter en stund, langt bak inni meg, kjenner jeg denne sjalusien gnage.

Jeg tenker at det sikkert bare er en del av sorgprosessen. Mange rare følelser og reaksjoner kan jo komme fram. Men det er likevel ubehagelig å kjenne på det. Å være sjalu er jo absolutt ikke en god egenskap. Jeg vil ikke være sjalu, og sur, og bitter... Men jeg er det likevel. Jeg blir sint på meg selv som i det hele tatt har disse tankene. Det blir nesten som jeg ikke klarer å sette min sorg til side for andres.

Er det noe jeg kan gjøre for å slutte med disse tankene som slettes ikke hjelper noen? Jeg får så dårlig samvittighet, samtidig som det selvsagt er vanskelig å kontrollere hva en føler...

Og er det noen andre som har opplevd lignende sorgreaksjoner? Kanskje hadde det bare hjulpet å høre at jeg ikke er en slem idiot, og at andre også har opplevd dette.

Anonymkode: 972d0...029

[AnonymBruker]

Hei! Jeg mistet bestemoren min noen år siden. Jeg er sjalu på andre som har sin bestemor fortsatt. Og det hjelper ikke at hun ble over åtti. Bestemoren min var min klippe, bestevenn og mor. Hun var den eneste jeg hadde å snakke med. Og det at hun gikk bort på grunn av sykdom, er fryktelig vondt.

Jeg har vært sint, trist og nedfor siden hun gikk bort. Det er lov å sørge, og alle sørger forskjellig. 

Det tar tid, og for min del veit jeg at det ikke blir bedre. Jeg har ikke noen råd, men jeg forstår hvordan du har det. 

Noen vil sikkert si at det er forskjell på mor og bestemor, og at det er forskjell på 40+ og 80+. Men det driter jeg i. Jeg hadde kun mormor, ingen kan erstatte henne. Aldri! 

Anonymkode: 6642f...86f

[AnonymBruker]

Jeg føler det samme... mistet mamma for et par år siden , kjenner på de samme følelsene som deg. 

Når andre klager på at katten eller deres bestemor døde , klarer jeg ikke gi 100% sympati.. føler meg også litt slem , men tror ingen andre forstår dette som ikke har opplevd det selv. 

I tillegg føler jeg nå alle har glemt sorgen min mens den for meg fortsatt er vond, de snakker om sine mødre osv og alt de skal gjøre , få hjelp til og planer fremover. Der sitter jeg alene uten min mamma.. Det er vondt, og en sorg jeg vil ha med meg resten av livet . Håper bare den roer seg mer. 

Jeg synes ikke du er slem, det er følelsene og reaksjoner :)

Anonymkode: e587b...6fa

[Emmy521]

Hei. Jeg vil bare si at jeg har det helt likt som deg. Jeg trodde ikke andre hadde det slik, så det var godt å lese. 

[AnonymBruker]

Trådstarter her. Så godt å høre at det er flere enn meg som tenker sånn, selv om det selvsagt ikke er godt å vite at andre også kjenner på sjalusien. Sjalusi er en så ekkel og ubehagelig følelse. Hadde det bare vært ren sorg og savn jeg kjente på så hadde det jo vært én ting, men å kjenne på noe så uventet og lite snakket om som sjalusi er så slitsomt...

Anonymkode: 972d0...029

[AnonymBruker]

Jeg har det også helt likt som deg! Tror det er normalt, men er jo gjerne ikke noe man forteller til noen

Anonymkode: fada9...c23

[SunnivaOslo]

Ja det er normalt. Man har jo mistet noen som betyr mye for en, og det er ikke lett når folk koser seg med foreldre og du ikke kan gjøre det samme.

[Chablis]

Sånn har jeg det også. Min mor ble bare 50 år gammel og selv om det er 3 år siden hun så brutalt ble tatt fra oss så kommer jeg ikke over det. Enkelte dager er det så ille at jeg kan se gamle damer på gaten og tenke hvorfor var det ikke dem? Hvorfor måtte det være mamma? Hvorfor får ikke min mamma bli gammel og grå i håret? Jeg skammer meg over dette og sier det ikke til noen. Og det føles nesten som jeg ønsker andre død men det er ikke slik, det er bare det at jeg savner henne så desperat og ville gjort alt bare for å høre stemmen hennes. En siste gang bare. 😓

Facebooksiden hennes er gjort om til minneside og selv om ingen leser det så skriver jeg ofte til denne siden på messenger. Da får jeg se bildet hennes i messenger min og kan for et lite øyeblikk innbille meg at hun er der. Jeg skriver også meldinger til hennes gamle mobilnummer, jeg har ikke fått svar så det er nok ikke resirkulert ennå. 

Det var godt å lese dette, at det ikke bare er jeg som har slike sjalu tanker. ❤️

[Aleneomdet]

.

Endret 24. juni 2019 av Aleneomdet

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan noen av dere har det. Jeg har mistet noen av mine nære, og noen av disse var veldig unge. Den ene var 18 år. Det var vondt. Og det er enda vondt! Men jeg kjenner ikke igjen den følelsen av sjalusi, likevel så tror jeg at jeg skjønner hva dere mener. Jeg kjenner mer på at jeg skulle ønske at det var meg. At det var jeg som døde, og ikke dem! Jeg kjente på å være suicidal, hvis jeg døde, så døde kanskje ikke neste. En død for død, liksom. Jeg orket ikke å miste flere. Og det er noe jeg har måttet jobbe mye med. Men over lang tid. Og jeg måtte være klar for det. 

Sorg er jævlig. Dessverre så finnes det ingen oppskrift. Men jeg tror at man til slutt må bestemme seg for at slik kan man ikke ha det. Man kan ikke være sjalu lengre. Og så ta det derfra. Ønsker dere lykke til. Håper at sjalusien kan slippe taket litt og litt, slik at det til slutt ikke er noe særlig igjen. Sorgen er vond nok, dere fortjener å slippe sjalusien og.

Anonymkode: 9070d...089

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at jeg er sjalu akkurat, men jeg kan litt trist da når jeg tenker på at folk har en mor som kan være bestemor for barna eller lignende. Hvor enkelt og lett de har det og hvor mye hjelp de får imens jeg må klare meg selv 100%.

 

Anonymkode: 2588e...eb9