Plutselig slutt - han mistet følelsene

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Går gjennom akkurat dette akkurat nå, familien hans tror det er pågrunn av at han ikke er vandt med å ha det bra, og at derfor er det vanskelig å forholde seg til og lettere å gi opp. Dette er et stort sjokk, han er også lei seg for at det føles sånn å ønsker at følelsene kom tilbake, men at det føles riktig å ha gått ifra hverandre. Er det noen av dere her inne som erfarte at personen tok kontakt etterhvert å angret og fikk en reaksjon? Bruddet er veldig fint selvom det er sjokkerende, vondt og vanskelig. 3 år sammen. Alt var fint dagen før, vi var sammen å fant på masse gøyale ting sammen, kysset meg hade (ikke samboere) elsket meg, savnet meg og gleda seg til vi skulle sees igjen.

 

er mentalt forberedt på at dette er over, men har vært et fantastisk fint brudd, han har virkelig forklart ordentlig at han ikke vet hvorfor å derfor er det ikke noe som kan jobbes med føler han. Derfor er det nå et brudd.

vær så snill å si at noen her inne som har gått gjennom akkurat samme greia, for innlegget kunne jeg skrevet selv, det traff spot on, har erfart en form for reaksjon? Jeg trenger om så, bare om en liten stund en form for at jeg hadde en betydning. Men den kommer vell desverre ikke.. men jeg tenker at siden han selv gråter å synes det er vondt, han har sletta meg på alle sosiale medier fordi han ikke klarer å forholde seg til tingene vi har opplevd sammen for det gjør han vondt at det er sånn. Han har jaktet meg i flere år, vært verdens beste kjæreste, forståelse tålmodighet og alt. Dette er et stort sjokk. 
Har det for alle i denne situasjonen bare endt og null kontakt og ingen form for reaksjon etter litt distanse?

Anonymkode: 995c1...8fe

Min samboer gjennom ti år avsluttet forholdet vårt meget brått. Innlegget til TS kunne jeg fint skrevet selv da alt skjedde. Vi hadde et godt og trygt forhold, og alt skjedde ekstremt ut av det blå. Folk rundt meg var helt sjokkerte. 

Han sa at han følte vi bare var bestevenner, og at han ikke trodde det var mulig å jobbe med. Han flyttet ut, og vi hadde sporadisk kontakt, hvor han hele veien hadde det veldig tungt. To måneder senere dukket han plutselig opp på døra mi, helt fortvila og angret seg dypt. Han sa at han hadde savnet meg så fryktelig hele tiden, og skjønt at savnet betydde at han hadde tatt feil valg. 

Dette er snart et år siden, og vi har jobbet en del med forholdet og er nå sammen igjen. Tilliten bygges sakte opp igjen, men jeg stoler ikke på han slik jeg pleide, dessverre. 

God klem til deg, jeg vet akkurat hvordan du har det nå. Det er helt grusomt!
 

 

Anonymkode: 55134...087

[AnonymBruker]

Jeg har blitt dumpet nylig jeg også, og har tenkt litt på hva jeg hadde gjort om han ombestemte seg. Vi har hatt en litt vanskelig periode hvor følelsene hans hadde surnet. Følte ikke lenger det lille ekstra som gjorde at han kunne si at han elsket meg.

Vi bor fortsatt sammen, men har satt i gang salgsprosessen av huset. På en måte håper jeg at han angrer seg, selv om jeg helt ærlig ikke tror jeg klarer å få tillit til han igjen. 

 

Anonymkode: b9b64...af4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Neida, en del blir sammen igjen. Men det går bare bra om folk forandrer seg. 

Anonymkode: dac47...5ef

Vi hadde siste samtale i går. Jeg har en mentalitet om å ikke ta kontakt å se om han kommer, men la meg selv jobbe mot det og bearbeide det. Gjør jeg riktig å gi avstand eller må vi gå oppi hverandre for at ting skal bedres? Er det mulig at når savnet hans kommer at det dukker følelser opp igjen?

 

å uansett, takk for oppløftende svar selvom det ikke er noen garanti for det. Jeg er mer enn villig til å forrandre ting, men trenger en pekepinne på hva, for de siste 4 månedene har vært fantastiske, ingen utfordringer og stor ekte kjærlighet. Trodde jeg hvertfal og opplever ut fra hans forklaring at han har følt det samme. Dette gikk som sagt på en dag, natta over var det best å gjøre det slutt. Men så er han lei seg, har kommet ned og holdt rundt meg å grått, så noe må jo være der, om så bare et vennskap, så er vell det også vondt å miste på et punkt?

Anonymkode: 995c1...8fe

[Fremmed fugl]

Hvis noen steller seg på vekten og ser at det er 40 kg for mye flesk på kroppen, og blir tungpustet av å gå til kjøleskapet. Da skjønner de fleste at dette ikke er magi eller skjebnen. Man skjønner at det er en prosess som har gått over tid, og som har påvirket kroppen, og som det finns mulighet å gjøre noe med. Men det trengs å bruke en god metode, tid og disiplin.

Når noen merker at "følelsene/kjemien" er borte, er det etter mitt syn alt for vanlig at man ikke tenker likt. Hjernen er en fysisk del av kroppen vår. Følelser er fysiske prosesser i hjernen som vi kan påvirke. Det er noe som magisk kommer og går.

Den som dumper en langvarig kjæreste med begrunnelsen at den har mistet følelsene er som den som etter å ha gått opp 40 kg i vekt, setter på Netflix og tar en øl til.

PS. Som er noe annet enn at man har oppdaget at det er faktiske ikke modifiserbare forhold som gjør at man ser at det ikke er ønskelig å fortsette forholdet.

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (42 minutter siden):

Hvis noen steller seg på vekten og ser at det er 40 kg for mye flesk på kroppen, og blir tungpustet av å gå til kjøleskapet. Da skjønner de fleste at dette ikke er magi eller skjebnen. Man skjønner at det er en prosess som har gått over tid, og som har påvirket kroppen, og som det finns mulighet å gjøre noe med. Men det trengs å bruke en god metode, tid og disiplin.

Når noen merker at "følelsene/kjemien" er borte, er det etter mitt syn alt for vanlig at man ikke tenker likt. Hjernen er en fysisk del av kroppen vår. Følelser er fysiske prosesser i hjernen som vi kan påvirke. Det er noe som magisk kommer og går.

Den som dumper en langvarig kjæreste med begrunnelsen at den har mistet følelsene er som den som etter å ha gått opp 40 kg i vekt, setter på Netflix og tar en øl til.

PS. Som er noe annet enn at man har oppdaget at det er faktiske ikke modifiserbare forhold som gjør at man ser at det ikke er ønskelig å fortsette forholdet.

Ja jeg forstår hva du mener, tror bare jeg  klamrer fast i et snev av håp samtidig som jeg endrer mentalitet å fokuserer på brudd. Vet ikke hva som er rett og galt, men får nå så jobber jeg med å gi slipp men har et ønske i bakhode om at jeg tar feil om det gir mening..

Anonymkode: 995c1...8fe

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Ja jeg forstår hva du mener, tror bare jeg  klamrer fast i et snev av håp samtidig som jeg endrer mentalitet å fokuserer på brudd. Vet ikke hva som er rett og galt, men får nå så jobber jeg med å gi slipp men har et ønske i bakhode om at jeg tar feil om det gir mening..

Anonymkode: 995c1...8fe

Tror du gjør helt rett. Kanskje du bare burde søke seperasjon hvis ikke han har gjort det. Ta moment i bruddet. Men var i så fall klar at følelsene fra han kan komme tilbake, akkurat som dem kan det hvis du etter et brudd får deg ny kjæreste.

[AnonymBruker]

Ble slutt i april, men vi bodde fortsatt sammen i 3 uker før hun fikk ordnet at hun kunne bo hos familien sin som bor i generasjons bolig med foreldre, søster og barn.

Det var en utrolig merkelig opplevelse, for det var ingen forvarsel jeg følte vi var like forelsket som vi hadde vært. Vi var begynt å snakke om framtiden, at vi kanskje skulle forlove oss, ha et lite bryllup med bare nærmeste familie og venner da vi ikke er religiøse, snakket til og med om barn og ville ha sex like mye begge to. Hun sa til og med hun hadde stoppet på pillen. 

Forteller meg så helt ut i det blå at hun hadde ljugd om pillen, jeg skjønte ikke hvorfor og hun sa selv om hun viste jeg kom til å bli en bra far så hadde hun begynt å tenke på oss 20 år framover. Og bare ikke følte den begeistringen, før hun så innså at hun ikke lenger elsket meg. Jeg sa aldri ordene at jeg ble suicidal, men det var et så ekstremt sjokk på kroppen at jeg ville ikke leve mer og hadde null kontroll hvor jeg gråt mer intents enn jeg noen gang har gjort i hele mitt liv. Første kvelden la jeg meg på sofaen, og jeg prøvde ikke å få henne til å gi meg oppmerksomhet. Jeg bare fikk angstanfall og grått ukontrollerbart, når hun kom for å se til meg var jeg ikke sterk nok til å la være å stoppe eller be henne om å la meg være ifred, holdt rundt meg, begynte å gråte selv og sa hun skulle ønske hun kunne ta smerten fra meg. Tok meg med på soverommet, og det var neppe lurt men de ble kyssing som føltes som at det gav meg oksygen som så endte opp med sex. Hun skulle egentlig fortsette å bo der tils hun hadde fått ordnet seg leilighet, men det funket dårlig, da kosing ble utrolig emosjonelt intenst. Vi gikk fra å allerede ha et ganske godt sex liv til å nesten ha mer sex enn når vi først ble sammen. Med unnskyldning om at den dagen var siste dag, og så startet det hele opp igjen. Vi var nødt til å komme oss unna hverandre. 

Når jeg var på jobb eller trening ble jeg som en robot, men mer i den forstand over at jeg latet som at alt var ok, fullførte det jeg ble bedt om, og fikk ingen som helst klager på at jeg ikke utførte ting ordentlig. Men det var en totalt falsk fasade som forsvant så fort jeg var ferdig. Og treningen ble en måte å slite meg selv ut på så mye at jeg ikke hadde energi til å sitte å gråte hele tiden, og det hjalp med de suicidale tankene jeg hadde. Jeg trente hardere enn normalt til det punkte at det gjorde vondt, men fordi det gjorde vondt i kroppen ble tankene mindre vonde. 

Måned etterpå fikk jeg vite at hun var på date med noen andre, og gikk fra å være i sorg, til å føle et utrolig sinne, tenkte aldri noen så mørke tanker som at jeg kom til å gjøre noe mot henne eller fyren hun datet. Men jeg ville at hun skulle føle hvilken tabbe det var å velge noen annen enn meg, håpet at han var dårlig i senga og en masse andre barnslige ting. Etterfulgt av ekstrem skyldfølelse for om jeg elsket henne så burde jeg jo ønske henne at hun hadde det bra selv om det ikke var med meg. 

Sa ikke noe når hun kom for å hente de siste tingene sine noen dager senere, og klarte heldigvis å holde følelsene i sjakk uten noen gråting. For når jeg så henne så kom alt tilbake hvor jeg ønsket å be henne om å si meg om det var noe som helst jeg kunne gjøre for at hun kom til å elske meg igjen. Men jeg var ærlig å sa når det kom innpå å skulle prøve å holde noen kontakt og at vi ikke behøvde å kutte hverandre helt ut av livene våre da vi jo hadde vært gode venner før vi ble sammen, og at vennskapet var en stor del av forholdet vårt. Sa jeg at jeg trengte å kutte henne ut, fordi jeg elsker henne fortsatt og det gjør for vondt å skal ha henne som en del av hverdagen min. Jeg kom bare til å gå rundt med håp om at hun kom til å få følelsene tilbake.

Hun var skuffet men aksepterte utfallet og siden hadde vi ikke snakket før to uker siden, var ikke lenger i lik dyp hjertesorg, men hadde utviklet sterk depresjon. Alt jeg gjorde, jobb, trene, spille, være med venner var bare distraksjoner for at jeg ikke skulle tenke på hvor ensom, forvirret eller manglende retning i livet. Hun kom helt uannonsert var på døren min og spurte om hun kunne få komme inn. Sa hun først ville legge ting på det rene, fyren hun hadde datet, hun hadde ikke ligget med han når vi fortsatt var sammen, men hun hadde snakket med han. Utviklet følelser for han hvor hun følte med han var det bare nye ukjente muligheter, mens med meg følte det som at resten av livet hennes var lagt kart. Etter vi var startet å snakke om framtiden. Hvor selv om jeg ikke hadde lagt noe tidspress på henne, og at de tingene var åpne spørsmål om når og i hvilken rekkefølge. For ikke å snakk om at jeg også hadde vært veldig forsiktig med at spesielt når det var snakk om barn så var det en avgjørelse som var 100% hennes å skulle føle seg klar for, så følte hun ved at jeg viste 100% hva jeg ville ha. Gav det henne en følelse av ubalanse i forholdet da hun ikke var sikker på hva hun ville ha. Det var også skummelt at det var opp til henne når det kom til å bli barn, og redd for at jeg kom til å bli utålmodig om hun ventet for lenge med å bli klar siden jeg tydeligvis var klar når som helst. Hoved essensen hun ville fram til var hun var dum og fikk kalde føtter ved at vi var så nære å offisielt gå inn i voksen rollene våre som kom til å låse oss fast for resten av livet uansett hva som enn skjedde i framtiden. Hun angret dypt på at hun hadde puttet meg igjennom dette, at hun hadde avsluttet med andre fyren, og skjønte om jeg trengte tid men at hun trengte at jeg viste at hun elsket meg. Og var villig til å gjøre hva som en trengtes, å starte å date forsiktig igjen, gå til par terapaut eller hva enn annet jeg føler at jeg trenger for å ta henne tilbake. 

Jeg kan ikke gi skyld på noe annet enn min egne avgjørelser til syvende å sist uansett hva som viser seg å være best. Jeg ble så dypt forvirret av alle disse blandende følelsene, depresjonen, sinne, angst, glede, kjærlighet og mer som gikk fram og tilbake som en tennisball, at de neste tingene som skjedde føltes det som at jeg var en passasjer i min egne kropp enn å faktisk være den i kontroll. Satt med beina i kryss, hendene i ansikte mens jeg gråt, vugget meg selv, og kjente på at jeg var på vei inn i et angstanfall, uten å tenke la jeg armen ut slik jeg brukte og hun kom bort til meg og holdt meg slik som hun brukte.  Som gjorde at jeg klarte å beholde roen mens jeg sa at jeg elsket henne så mye at når hun forlot meg, vurderte jeg om jeg ville fortsette å eksistere i lang tid, jeg hadde gjort hva som helst for henne, om hun elsker meg hvorfor var alt dette nødvendig. Hun beklaget og sa igjen at hun var dum, at det var mer ting vi nok trengte å snakke om. Og at hun gjerne ville bli med meg til terepauten når hun kom tilbake fra ferie, men ba meg alltid å si uansett hva vi var for hverandre om jeg hadde slike tanker å ta kontakt. Slik at hun kunne få hjelp til meg med en gang, hun ville aldri tilgitt seg selv om jeg hadde gitt opp på livet. Jeg klarte ikke å snakke mer, jeg klarte ikke å føle disse følelsene så vi kom oss ikke opp av soafen engang, jeg var nødt til å føle noe positivt, startet å kysse og forsatte fra der, men når vi våknet sa jeg at jeg trenger tid og en time før jeg kan la meg selv føle på dette som noe mer enn det som skjer med noen som har sluttet å drikke og har en slip up.

Vi er ikke offisielt sammen enda, jeg vet ikke om jeg kan stole på henne for det, samtidig har jeg begått feil gjennom disse stundene, jeg burde vært sterkere og ikke gitt inn til hva som føltes godt i øyeblikket. For de skaper nok bare mer forvirring i lengden. Jeg elsker henne bare for mye til å ta en endelig avgjørelse akkurat nå, så vil tilbringer tid og prøver å bygge opp tilit igjen samtidig som jeg trenger objektivt syn på situasjonen før jeg bestemmer meg for om at jeg ikke kan ta henne tilbake eller tilgi henne.

Anonymkode: 62380...8fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

 Jeg har en mentalitet om å ikke ta kontakt å se om han kommer, men la meg selv jobbe mot det og bearbeide det. Gjør jeg riktig å gi avstand 

Anonymkode: 995c1...8fe

Ja. 

Anonymkode: dac47...5ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

 

Vi er ikke offisielt sammen enda, jeg vet ikke om jeg kan stole på henne for det, samtidig har jeg begått feil gjennom disse stundene, jeg burde vært sterkere og ikke gitt inn til hva som føltes godt i øyeblikket. For de skaper nok bare mer forvirring i lengden. Jeg elsker henne bare for mye til å ta en endelig avgjørelse akkurat nå, så vil tilbringer tid og prøver å bygge opp tilit igjen samtidig som jeg trenger objektivt syn på situasjonen før jeg bestemmer meg for om at jeg ikke kan ta henne tilbake eller tilgi henne.

Anonymkode: 62380...8fc

Skjønner at du er skeptisk. Hvor lenge var dere sammen før hun traff ham andre? Flyttet dere raskt sammen? 

Jeg vet ikke alder på dere, men jeg får et inntrykk av at hun er nokså flyktig og umoden. 

Hva om hun er en person som ikke takler å være alene, la oss si han andre fant ut at han ikke ønsket noe seriøst - eller at han ikke ønsket samboer med det første? Hun vet at du elsker henne, og anser deg som en trygg havn hun kan vende tilbake til når som helst. Hun vil nok heller bo med deg enn i en generasjonsbolig med hele familien? 

Hva om hun elsker det du gir henne, men ikke deg som person. Det skal godt gjøres å falle ut og inn av kjærlighet. Om hun er i tidlig tyveårene, så ville jeg kanskje ikke tatt det hun sier for god fisk - fordi hun (eller dere) er i en alder hvor man har tendenser til å være flyktig. Man har oftest mindre selvinnsikt som ung voksen, og man vet ikke alltid hva man ønsker i livet. 

Om hun er 30++ tenker jeg det er mulig hun angrer, og at hun trengte å kjenne på savnet etter deg - men det er jo heller ikke greit. Men da er hun iallfall oppriktig. 

Det kan være store variasjoner på individer, påstår ikke at alle i begynnelsen av tyveårene er umodne, eller at alle trettiåringer har livet på stell. Men generelt er man i litt "lost" som ung voksen. 

Se på handling, ikke ord. Prøv å distansere deg litt og ikke la henne få slippe inn igjen så lett. 

Anonymkode: 573bc...3db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Skjønner at du er skeptisk. Hvor lenge var dere sammen før hun traff ham andre? Flyttet dere raskt sammen? 

Jeg vet ikke alder på dere, men jeg får et inntrykk av at hun er nokså flyktig og umoden. 

Hva om hun er en person som ikke takler å være alene, la oss si han andre fant ut at han ikke ønsket noe seriøst - eller at han ikke ønsket samboer med det første? Hun vet at du elsker henne, og anser deg som en trygg havn hun kan vende tilbake til når som helst. Hun vil nok heller bo med deg enn i en generasjonsbolig med hele familien? 

Hva om hun elsker det du gir henne, men ikke deg som person. Det skal godt gjøres å falle ut og inn av kjærlighet. Om hun er i tidlig tyveårene, så ville jeg kanskje ikke tatt det hun sier for god fisk - fordi hun (eller dere) er i en alder hvor man har tendenser til å være flyktig. Man har oftest mindre selvinnsikt som ung voksen, og man vet ikke alltid hva man ønsker i livet. 

Om hun er 30++ tenker jeg det er mulig hun angrer, og at hun trengte å kjenne på savnet etter deg - men det er jo heller ikke greit. Men da er hun iallfall oppriktig. 

Det kan være store variasjoner på individer, påstår ikke at alle i begynnelsen av tyveårene er umodne, eller at alle trettiåringer har livet på stell. Men generelt er man i litt "lost" som ung voksen. 

Se på handling, ikke ord. Prøv å distansere deg litt og ikke la henne få slippe inn igjen så lett. 

Anonymkode: 573bc...3db

Jeg blir 30 og hun er 28. Sammen i 5 år, men vi var venner omtrent et år før vi ble sammen, hun var sammen med en annen når vi møttes men de gjorde det slutt kanskje 4-5 måneder før vi ble sammen. Det var heller ikke som at vi flørtet i all den tiden for å bygge opp til noe, begynte bare å tilbringe mer tid sammen, merket jeg fikk følelser for henne. Ville ikke ødelegge vennskapet så jeg sa ikke noe siden jeg ikke viste om hun følte det samme. Hadde brettspill kveld og drakk litt med masse venner. Måtte på bade og når jeg skulle komme ut stod hun i døren og sa venninen hennes hadde sagt at jeg var for gentleman til å noen gang ta første steg så de var opp til henne. Kysset meg en stund før hun tok meg i hånden tilbake til vennene som sa det var på tide, resten er historie.

Offisielt flyttet hun inn etter 18 måneder, men ganske tidlig med mindre hun eller jeg skulle på egne venne kvelder så sov vi mye hos hverandre. Vi hadde og har fortsatt våre egne interesser så etter starten hvor det naturlig blir at man er sammen ekstra mye, fant vi rytme til å fortsatt kunne gjøre våre egne ting gjennom hele forholdet. Vi hadde begge sett venner som når de ble kjærester ikke lenger kunne være med venner en time eller to uten at partner ble utålmodig eller gjøre noe særlig på egenhånd. Så vi var veldig observange på at vi følte det var viktig å kunne ha en vis % av sitt eget liv selv når vi flyttet sammen. Majoriteten av tiden tilbrakte vi sammen, og var ikke som at en av oss var ute å festet nesten hver helg. For henne er det tennis som er hoved interessen og et par andre ting, mens jeg liker mer å slappe av med spill, poker, male figurer siden jeg er aktiv både på jobb eller trening. Vi har spilt tennis sammen, både mot hverandre og med annet par vi ble kjent med. Jeg bare var forsikig med å ikke prakke meg på da det var en av hennes ting.

Det var en del som gjorde at skjokket mitt ble så stort, hadde jeg enten gitt henne for mye oppmerksomhet slik at hun ikke følte hun fikk gjort sine egne ting. Eller om jeg var for interessert i mine egne slik at hun følte seg ensom. Så hadde jeg skjønt det. Men jeg har prøvd å gå igjennom perioden flere ganger for å finne ut hva jeg kunne ha gjort feil. Hun gav aldri tegn på at noe var galt, hun tok iniativt til sex like mye som før, til og med dagen før vi hadde samtalen. Jeg har tenkt det kanskje var at hun fantaserte om fyren mens hun brukte meg.

Når det gjelder bo situasjon så leier hun nå egen leilighet så selv om det kan være noen av de tingene du sier, tror jeg ikke det har noe å gjøre med det. Kan jo ta feil og vil heller bo hos meg, jeg skal legge det til lista av ting jeg vil snakke om som kan være årsaker til at hun har snudd, når terapauten min er ferdig med ferie. Vet ikke om jeg bør snakke med terapauten min først alene, og så ta henne med til henne neste gang, ta henne med først, eller be om dobbelt time hvor jeg kan først snakke alene og så sammen.

Det gir meg utrolig skyldfølelse, men jeg ser på alt hun gjør med et litt studerende mistenksomt blikk når vi tilbringer noen som helst tid sammen. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, jeg vet ikke om jeg klarer å gå igjennom denne tiden en gang til. Jeg er ikke typen som aldri skal vise følelser under noen omstendigheter. Men jeg var ikke et emosjonelt vrak som grått for den minste lille ting. Nok grått mer over dette bruddet enn jeg har kombinert over hele livet. Hadde det vært en minne pille for å fjerne bruddet fra hode og bare starte som om alt var normalt ville jeg gjerne tatt den.

Det er ikke til å unngå, jeg vil ta det sakte og forsiktig, det endrer forsatt ikke at elsker henne dypt, jeg hadde gledet meg så utrolig til å starte det neste kapittelet i livet vårt. Jeg følte ikke et behov for at vi skulle måtte gifte oss, ville vært hyggelig å ha en sermoni på stranden med de nærmeste. Det jeg virkelig ønsket meg var å bli far, både fordi jeg ønsker meg barn men også det føltes som den ultimate formen for å bli akseptert, å vite at noen elsket meg nok til å ville være bundet til meg resten av livet. Noe enda større enn å bli gift, vi kunne hatt sermonien etter ungen om så var. Men jeg ville ikke legge det som et press på henne når vi startet å snakke om det, så det eneste jeg hadde sagt til henne var at jeg var klar til å være der for henne og vårt barn når hun følte tiden var rett. Det er forsatt noe jeg ønsker meg, samtidig som jeg nå føler usikkerhet og redsel rundt tanken pga situasjonen. Og noe jeg ikke kan gå igjennom med før jeg føler meg trygg igjen og vet helt sikkert at dette var en midlertidig tabbe fra hennes side som ikke kommer til å repiteres.

For å være ærlig jeg hadde følt meg bedre om hun bare hadde kommet og innrømt at hun hadde vært utro ved å ha hatt sex med noen når vi var sammen, beklaget, angret og bedt om tilgivelse. Det hadde kommet til å gjort vondt, men ikke i nærheten så vondt som denne lange bergodalbanen jeg har vært på. 

Anonymkode: 62380...8fc

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (På 10.10.2018 den 12.23):

Min kjæreste gjorde det plutselig slutt uten noen annen forklaring enn at han har mistet kjærestefølelsene. Vi har vært sammen lenge og bodd sammen i flere år, eier leilighet og hund sammen. Han klarer ikke sette fingeren på noe som har vært dårlig i forholdet, og det er ikke noe nytt han går til. Ingen ny dame, jobb eller lignende. Sier også at han ikke er deprimert eller at noe spesielt har skjedd i livet. Han har aldri vært god til å vise eller sette ord på følelser. Han er ganske nøytral og blir sjeldent veldig sint, trist, glad, engasjert eller lignende. Flat i følelseslivet vil jeg si. Likevel har jeg aldri tvilt på at han elsket meg, og akseptert at det bare er slik han er.

Dette kom virkelig ut av det blå. Vi hadde fremtidsplaner og gjorde mye hyggelig sammen i tiden før det ble slutt. Blant annet en fin helgetur sammen, sexlivet var bra og vi var ofte ute med venner og koste oss. Hadde konkrete planer om ferieturer, oppussing og kikket faktisk på ny leilighet. Begge har hatt det stressende på jobb, noe som har ført til en litt kjip stemning i hjemmet en periode. Han var litt unnvikende og sov en natt på sofaen. Jeg har tenkt at det er helt normalt, man kan ikke gå rundt å være lykkelig og nyforelsket hele tiden. Det er for mye å kreve av mennesker. Han sier derimot at den vanskelige tiden fikk han til å innse at han ikke har kjærestefølelser for meg. Vi pratet sammen om hva som var vanskelig cirka 2-3 uker før det ble slutt, han gav uttrykk for at det hjalp veldig og stemningen ble lettere. Etter helgeturen vår snakket vi om hvor fint vi hadde hatt det, hvor godt det var med et avbrekk fra hverdagen. På denne turen holdt han meg i hånda, flørtet og tok initiativ til sex. Han sa han elsket meg noen dager før han sa han ikke ville være sammen mer. Så jeg hadde virkelig ingen forutsetninger får å tro at han ville gjøre det slutt.

Vi har utrolig masse til felles av interesser, politisk ståsted, livssyn osv. Hjalp ofte hverandre med jobb og studier fordi vi var engasjerte i hverandres liv og hadde felles interesser. Vi hadde samme tanker og ønsker om fremtiden (trodde jeg hvertfall). Nå snakker han plutselig om at han tror vi liker å gjøre forskjellige ting på fritiden, at han har det gøyere med venner enn med meg og at han plutselig skjønte at vi ikke er meant to be. Han har også tatt en del personlighetstester og jeg har inntrykk av at han går gjennom noe finne seg selv greier.

Mitt problem er vel at jeg ikke klarer å fatte at man kan ende et langt og godt forhold så plutselig. Det sies at man enten går fra noe eller til noe, men han sier han ikke har noen som helst tanker om hva dette nye singellivet vil bringe. Han har ikke lyst til å være singel, han har ikke vært utro (tror han på det), ingen ny jobb, ingen planer om å reise jorda rundt eller hva pokker folk gjør om de gjør det slutt. Og forholdet vårt var på alle måter bra. Han har sagt han ikke kan se for seg meg sammen med noen andre, men at sjalusi ikke har noe med kjærestefølelser å gjøre. Jeg er redd han søker etter noe som ikke finnes... en evig forelskelse og et forhold hvor alt er "perfekt". Eller bare et enkelt liv hvor han kun svarer til seg selv, hvor ingen andre stiller krav til han. Jeg forstår ikke hvorfor man kaster bort noe fint på denne måten. Jeg har selv opplevd dette med at man kan føles litt mer som venner enn kjærester i perioder, men er ikke det normalt i samboerskap/ekteskap? Så tar man tak i det og forsøker å vekke følelsene til live... om ikke det funker, så funker det ikke, men man forsøker vel før man gir opp? Jeg føler meg så lite verdsatt.

Vennene mine og familien er like sjokkert som meg. De forstår ikke at han kunne gjøre noe slikt, og de har sagt at han aldri kommer til å finne noen han passer så godt sammen med. At hele situasjonen er absurd og uforståelig. At jeg har gjort alt jeg kan og på alle måter har vært en bra kjæreste, og en "bra" eks om det går an å si. Jeg prøver å holde meg i skinnet og ikke mase på han, selv om jeg har gjort det tydelig at jeg ikke ønsket å avslutte forholdet. Og at jeg ikke synes han har gitt en god nok forklaring på hvorfor det ble slutt. Jeg har kraftig kjærlighetssorg og synes dette er utrolig tøft, det har vekket følelser i meg jeg ikke ante at fantes.

Dette ble et laaangt innlegg, men hvordan oppsummerer man noe av det mest skjellsettende som har skjedd i livet? Vet egentlig ikke hva jeg vil frem til, men det er godt å sette ord på ting og få luftet tankene litt. Har lest så mange andre innlegg på Kvinneguiden i denne vonde tiden, og det har hjulpet meg litt. En stor klem til alle med kjærlighetssorg ❤️

Anonymkode: 24a97...cd9

Jeg har ikke en sammenlignbar erfaring, men har opplevd å bli dumpet helt plutselig og uten forvarsel av en jeg hadde datet i 6mnd.

Vi hadde ikke så mye til felles og jeg hadde ikke dype følelser for han, så det gikk greit. Men det var likevel et slags sjokk.

Selv er jeg en som holder ut lenge selv om ting ikke er 100%. Jeg snakker også om hvordan jeg har det i forholdet, hvis det er noe jeg er misfornøyd med. Holder det ikke inne. Jeg føler jeg prøver til the bitter end, så det er vanskelig for meg å forstå at folk bare gir opp og gir opp så plutselig.

Jeg prøvde å få noen svar fra han, men for han var det bare sånn at følelsene plutselig endret seg en dag. Uten at det var en spesifikk grunn, eller noe spesielt som utløste det.

Han sa bare at folk er forskjellige, noe jeg jo merket ganske tydelig. 😅

Poenget mitt er bare at vi som tenker at ting ordner seg, blir bedre, går i bølgedaler, følelser kommer og går, har ikke sjans til å forstå. Vi må bare godta at den andre plutselig ikke vil mer. Og det er ingenting man får gjort med det heller, det spurte jeg jo selvfølgelig også han fyren som dumpet meg om...

Så hvis han du var sammen med er av samme ulla som han jeg datet så er det best å bare gå videre dessverre.

Dessuten, hadde du klart å være sammen med noen som når som helst kan dumpe deg igjen?

Jeg har funnet ut at det kan ikke jeg. Jeg må ha noen som er som meg, hvor man prøver å finne ut av det, eller hvertfall kommuniserer det hvis man føler at følelsene begynner å forsvinne.

Jeg følte meg sveket av han jeg datet, men det var bare frem til jeg forsto at han heller ikke kunne noe for det som skjedde. Noen bare er sånn, uansett hvor kjipt det er.

Å bli truffet av et godstog slik du har blitt må være helt grusomt!!!!! 💔 

Endret 4. august 2022 av Blåttvann

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.8.2022 den 3.26):

Skjønner at du er skeptisk.

Anonymkode: 573bc...3db

Skjønner om det andre jeg skrev ble for vanskelig å si noe om. Men tips om jeg burde ta henne med i terapi først eller gå alene på mandag? Tar gjerne imot tanker rundt alt det andre også.

Anonymkode: 62380...8fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.10.2018 den 18.31):

blir skikkelig irritert når folk mener noen er flat følelsesmessig bare fordi de ikke viser følelser utad. jeg viser sjelden følelser utad men jeg er en svært følsom person for det..

Anonymkode: 9c96e...dbf

Akkurat. Disse samme menneskene gnåler hele tiden om hva de «føler» andre mener og synes. Projiserer egne følelser og usikkerhet på andre. Nei takk. Jeg står over…

Anonymkode: fdd66...7ec

[AnonymBruker]

Blåttvann skrev (På 4.8.2022 den 14.22):

Jeg har ikke en sammenlignbar erfaring, men har opplevd å bli dumpet helt plutselig og uten forvarsel av en jeg hadde datet i 6mnd.

Vi hadde ikke så mye til felles og jeg hadde ikke dype følelser for han, så det gikk greit. Men det var likevel et slags sjokk.

Selv er jeg en som holder ut lenge selv om ting ikke er 100%. Jeg snakker også om hvordan jeg har det i forholdet, hvis det er noe jeg er misfornøyd med. Holder det ikke inne. Jeg føler jeg prøver til the bitter end, så det er vanskelig for meg å forstå at folk bare gir opp og gir opp så plutselig.

Jeg prøvde å få noen svar fra han, men for han var det bare sånn at følelsene plutselig endret seg en dag. Uten at det var en spesifikk grunn, eller noe spesielt som utløste det.

Han sa bare at folk er forskjellige, noe jeg jo merket ganske tydelig. 😅

Poenget mitt er bare at vi som tenker at ting ordner seg, blir bedre, går i bølgedaler, følelser kommer og går, har ikke sjans til å forstå. Vi må bare godta at den andre plutselig ikke vil mer. Og det er ingenting man får gjort med det heller, det spurte jeg jo selvfølgelig også han fyren som dumpet meg om...

Så hvis han du var sammen med er av samme ulla som han jeg datet så er det best å bare gå videre dessverre.

Dessuten, hadde du klart å være sammen med noen som når som helst kan dumpe deg igjen?

Jeg har funnet ut at det kan ikke jeg. Jeg må ha noen som er som meg, hvor man prøver å finne ut av det, eller hvertfall kommuniserer det hvis man føler at følelsene begynner å forsvinne.

Jeg følte meg sveket av han jeg datet, men det var bare frem til jeg forsto at han heller ikke kunne noe for det som skjedde. Noen bare er sånn, uansett hvor kjipt det er.

Å bli truffet av et godstog slik du har blitt må være helt grusomt!!!!! 💔 

Takk for gode, oppløftende ord. Jeg tok en pause fra all grublingen. Er der at jeg tror ikke jeg kan leve med det sviket, er meg som i desperasjon lurte på om noen hadde opplevd et bedre utfall av det enn det som var i tråden. Men jeg har skjønt at jeg må gi slipp på det. Sorgen min er merkelig, jeg har pauser inni mellom der alt er normalt, men så kommer den klumpen i magen. Men jeg føler ikke for å kontakte han lengre å har ingen flere spørsmål, jeg har på et vis slått meg til ro med situasjonen, å nå bearbeider jeg. Det blir selvfølgelig stor fortvilelse HVIS han dukker opp igjen, men jeg har vell egentlig kanskje en innerst tanke om at det ikke skjer. Å jeg har kommet meg fremover på disse dagene, men etter å ha akseptert å gradvis gir slipp, så vet jeg ikke hva neste fase eller steg er. Det er bare 6 dager inni bruddet å jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke føler det konstant som smertefullt. Men jeg ser også på dette som er stort svik som jeg aldri vet om jeg kan tilgi. Men er vanskelig å si noe sikkert hvis hans mentalitet endrer seg. Men det er der jeg er nå. Jeg svinger ekstremt i følelses registeret, men jeg er ikke redd for å være alene, jeg har kjempe gode mennesker rundt meg som strekker seg lengre enn man kan håpe for å støtte meg. Jeg er evig takknemlig oppi alt. Men jeg savner han, det er vondt og til tider jævlig, jeg sliter med å la fornuften ta overhånd de stundene panikken, savnet og sviket kommer. Jeg har erfart at jeg ikke kan sette mentaliteten på aldri, men ikke i dag og ikke i nærmeste fremtid, å har slått meg til ro med at jeg tror nok det aldri skjer eller går igjen, men panikken blir for stor. 

Anonymkode: 995c1...8fe

[AnonymBruker]

Jeg opplevde at han vi gled fra hverandre fordi vi hadde mye å gjøre på hver vår kant, men at vi samtidige var enige i at vi skulle være sammen. Derfor var jeg kanskje litt overrasket da han kom hjem og sa at "dette ikke var noe vits lenger" og at han ville at en av oss skulle kjøpe seg ut. Det endte med at han flyttet her i fra, og det hele opplevdes som lite traumatisk selv om at det var mange år med følelser involvert. 

Vi har hele tiden hatt sporadisk kontakt i etterkant. Jeg har hele tiden trodd at dette bruddet var uten baktanker og at vi hadde det bedre hver for oss, helt til jeg fant ut i forrige uke at han har hatt et forhold til en kollega og en god venn over mange år, en stund.. Jeg klarer ikke å slutte å føle meg lurt, hva om dette pågikk i perioden før han flyttet og at han var for feig til å si noe? Jeg har en ekkel magefølelse. Vet ikke hvorfor jeg skriver dette her, men jeg trengte bare dele det.  

Anonymkode: dae7c...22c