Plutselig slutt - han mistet følelsene

[AnonymBruker]

Min kjæreste gjorde det plutselig slutt uten noen annen forklaring enn at han har mistet kjærestefølelsene. Vi har vært sammen lenge og bodd sammen i flere år, eier leilighet og hund sammen. Han klarer ikke sette fingeren på noe som har vært dårlig i forholdet, og det er ikke noe nytt han går til. Ingen ny dame, jobb eller lignende. Sier også at han ikke er deprimert eller at noe spesielt har skjedd i livet. Han har aldri vært god til å vise eller sette ord på følelser. Han er ganske nøytral og blir sjeldent veldig sint, trist, glad, engasjert eller lignende. Flat i følelseslivet vil jeg si. Likevel har jeg aldri tvilt på at han elsket meg, og akseptert at det bare er slik han er.

Dette kom virkelig ut av det blå. Vi hadde fremtidsplaner og gjorde mye hyggelig sammen i tiden før det ble slutt. Blant annet en fin helgetur sammen, sexlivet var bra og vi var ofte ute med venner og koste oss. Hadde konkrete planer om ferieturer, oppussing og kikket faktisk på ny leilighet. Begge har hatt det stressende på jobb, noe som har ført til en litt kjip stemning i hjemmet en periode. Han var litt unnvikende og sov en natt på sofaen. Jeg har tenkt at det er helt normalt, man kan ikke gå rundt å være lykkelig og nyforelsket hele tiden. Det er for mye å kreve av mennesker. Han sier derimot at den vanskelige tiden fikk han til å innse at han ikke har kjærestefølelser for meg. Vi pratet sammen om hva som var vanskelig cirka 2-3 uker før det ble slutt, han gav uttrykk for at det hjalp veldig og stemningen ble lettere. Etter helgeturen vår snakket vi om hvor fint vi hadde hatt det, hvor godt det var med et avbrekk fra hverdagen. På denne turen holdt han meg i hånda, flørtet og tok initiativ til sex. Han sa han elsket meg noen dager før han sa han ikke ville være sammen mer. Så jeg hadde virkelig ingen forutsetninger får å tro at han ville gjøre det slutt.

Vi har utrolig masse til felles av interesser, politisk ståsted, livssyn osv. Hjalp ofte hverandre med jobb og studier fordi vi var engasjerte i hverandres liv og hadde felles interesser. Vi hadde samme tanker og ønsker om fremtiden (trodde jeg hvertfall). Nå snakker han plutselig om at han tror vi liker å gjøre forskjellige ting på fritiden, at han har det gøyere med venner enn med meg og at han plutselig skjønte at vi ikke er meant to be. Han har også tatt en del personlighetstester og jeg har inntrykk av at han går gjennom noe finne seg selv greier.

Mitt problem er vel at jeg ikke klarer å fatte at man kan ende et langt og godt forhold så plutselig. Det sies at man enten går fra noe eller til noe, men han sier han ikke har noen som helst tanker om hva dette nye singellivet vil bringe. Han har ikke lyst til å være singel, han har ikke vært utro (tror han på det), ingen ny jobb, ingen planer om å reise jorda rundt eller hva pokker folk gjør om de gjør det slutt. Og forholdet vårt var på alle måter bra. Han har sagt han ikke kan se for seg meg sammen med noen andre, men at sjalusi ikke har noe med kjærestefølelser å gjøre. Jeg er redd han søker etter noe som ikke finnes... en evig forelskelse og et forhold hvor alt er "perfekt". Eller bare et enkelt liv hvor han kun svarer til seg selv, hvor ingen andre stiller krav til han. Jeg forstår ikke hvorfor man kaster bort noe fint på denne måten. Jeg har selv opplevd dette med at man kan føles litt mer som venner enn kjærester i perioder, men er ikke det normalt i samboerskap/ekteskap? Så tar man tak i det og forsøker å vekke følelsene til live... om ikke det funker, så funker det ikke, men man forsøker vel før man gir opp? Jeg føler meg så lite verdsatt.

Vennene mine og familien er like sjokkert som meg. De forstår ikke at han kunne gjøre noe slikt, og de har sagt at han aldri kommer til å finne noen han passer så godt sammen med. At hele situasjonen er absurd og uforståelig. At jeg har gjort alt jeg kan og på alle måter har vært en bra kjæreste, og en "bra" eks om det går an å si. Jeg prøver å holde meg i skinnet og ikke mase på han, selv om jeg har gjort det tydelig at jeg ikke ønsket å avslutte forholdet. Og at jeg ikke synes han har gitt en god nok forklaring på hvorfor det ble slutt. Jeg har kraftig kjærlighetssorg og synes dette er utrolig tøft, det har vekket følelser i meg jeg ikke ante at fantes.

Dette ble et laaangt innlegg, men hvordan oppsummerer man noe av det mest skjellsettende som har skjedd i livet? Vet egentlig ikke hva jeg vil frem til, men det er godt å sette ord på ting og få luftet tankene litt. Har lest så mange andre innlegg på Kvinneguiden i denne vonde tiden, og det har hjulpet meg litt. En stor klem til alle med kjærlighetssorg ❤️

Anonymkode: 24a97...cd9

[AnonymBruker]

Jeg føler det litt på samme måte som deg. Damen min har plutselig sagt at hun ikke har følelser for meg mer etter å ha vært sammen med meg i 8 år. Vi har også kjøpt hus osv sammen, og holdt på inn til nylig med å prøve å få barn. Vi bor fortsatt sammen, men føler det som om det er slutt. Framtiden er usikker. Jeg er en stor del av hennes familie og hun er en del av min familie. Kommer ikke til å bli lett å si det til familien. 

Anonymkode: 404f8...3f1

[AnonymBruker]

Slike ting kan skje, selv uten noe å gå  til. En jeg kjenner ble gift med en dame, uten å egentlig ha ekte følelser for henne, han trodde bare at det skulle bli bedre...først fikk de ett barn sammen...han hadde fortsatt ikke sine kjærlighetsfølelser på plass, så han gav av sin kjærlighet til barnet istedet. De var sammen i 14 år. Og han håpet hele tiden på å få sterke følelser for kona. Først  etter 14 fikk han mot til å si at han egentlig aldri hadde hatt følelser for henne. Hun ble selvfølgelig forbanna. Og han har holdt seg singel nå i fem år, fordi han ikke kan binde seg før han med sikkerhet finner noen han elsker. Så vær glad for at han sier ifra nå. Og ikke om 14 år. 

Jeg tror svaret her ligger i at han aldri har hatt sterke eller ekte følelser for deg.

 

Anonymkode: 09ae2...ed5

[AnonymBruker]

Så trist å høre, AB 13:53. Det er en fryktelig vond situasjon, vanskelig å begripe. Man deler så mye, og så skal man liksom bare gå videre med livet på egenhånd. Ikke lett.

Anonymkode: 24a97...cd9

[AnonymBruker]

AB 14:08

Kanskje du har rett, men slike ting forstår jeg bare ikke... det er så fjernt for meg. At man kan gjøre noe slik. Han har flere ganger tidligere bekreftet at han hadde følelser for meg, at han elsket meg og var sikker på at han ville være sammen med meg. Dette har jeg også følt at han har vist gjennom handlinger. Jeg tror kanskje utfordringen hans er med følelser generelt, ikke bare følelser for meg.

TS

Anonymkode: 24a97...cd9

[AnonymBruker]

Jeg må bare si at dette hadde sååå mye felles med hva som skjedde med meg også nå nylig. Akkurat som om jeg skulle skrevet det selv. Til og med den delen at jeg mistenker at han har for høye forventninger til hvordan et forhold skal være en forelskelse hele tiden osv

Anonymkode: 887ea...0c3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

AB 14:08

Kanskje du har rett, men slike ting forstår jeg bare ikke... det er så fjernt for meg. At man kan gjøre noe slik. Han har flere ganger tidligere bekreftet at han hadde følelser for meg, at han elsket meg og var sikker på at han ville være sammen med meg. Dette har jeg også følt at han har vist gjennom handlinger. Jeg tror kanskje utfordringen hans er med følelser generelt, ikke bare følelser for meg.

TS

Anonymkode: 24a97...cd9

Det er akkurat slik det har vært med min dame også. 

 

Ellers tror jeg dette med den store kjærligheten er oppskrytt. Mange tror at man bobler av forelskelse hele tiden. Man må i stedet spørre seg om man ser for seg å leve samme med den andre personen. Følelser vil svinge over tid. Man er ikke forelsket hele tiden. 

Man kan naturligvis bli lei den andre og personligheten til folk kan forandre seg, men så lenge man trives sammen, man savner å være sammen med den andre og forholdet er bra på andre måter. For noen er kjærlighet bare at den andre er der. For andre er kjærlighet blomster, romantikk, mye sex osv. 

Dessverre går mange fra hverandre når forholdet får en liten nedtur i stedet for å prøve å jobbe seg gjennom problemene. 

Anonymkode: 404f8...3f1

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Min kjæreste gjorde det plutselig slutt uten noen annen forklaring enn at han har mistet kjærestefølelsene. Vi har vært sammen lenge og bodd sammen i flere år, eier leilighet og hund sammen. Han klarer ikke sette fingeren på noe som har vært dårlig i forholdet, og det er ikke noe nytt han går til. Ingen ny dame, jobb eller lignende. Sier også at han ikke er deprimert eller at noe spesielt har skjedd i livet. Han har aldri vært god til å vise eller sette ord på følelser. Han er ganske nøytral og blir sjeldent veldig sint, trist, glad, engasjert eller lignende. Flat i følelseslivet vil jeg si. Likevel har jeg aldri tvilt på at han elsket meg, og akseptert at det bare er slik han er.

Dette kom virkelig ut av det blå. Vi hadde fremtidsplaner og gjorde mye hyggelig sammen i tiden før det ble slutt. Blant annet en fin helgetur sammen, sexlivet var bra og vi var ofte ute med venner og koste oss. Hadde konkrete planer om ferieturer, oppussing og kikket faktisk på ny leilighet. Begge har hatt det stressende på jobb, noe som har ført til en litt kjip stemning i hjemmet en periode. Han var litt unnvikende og sov en natt på sofaen. Jeg har tenkt at det er helt normalt, man kan ikke gå rundt å være lykkelig og nyforelsket hele tiden. Det er for mye å kreve av mennesker. Han sier derimot at den vanskelige tiden fikk han til å innse at han ikke har kjærestefølelser for meg. Vi pratet sammen om hva som var vanskelig cirka 2-3 uker før det ble slutt, han gav uttrykk for at det hjalp veldig og stemningen ble lettere. Etter helgeturen vår snakket vi om hvor fint vi hadde hatt det, hvor godt det var med et avbrekk fra hverdagen. På denne turen holdt han meg i hånda, flørtet og tok initiativ til sex. Han sa han elsket meg noen dager før han sa han ikke ville være sammen mer. Så jeg hadde virkelig ingen forutsetninger får å tro at han ville gjøre det slutt.

Vi har utrolig masse til felles av interesser, politisk ståsted, livssyn osv. Hjalp ofte hverandre med jobb og studier fordi vi var engasjerte i hverandres liv og hadde felles interesser. Vi hadde samme tanker og ønsker om fremtiden (trodde jeg hvertfall). Nå snakker han plutselig om at han tror vi liker å gjøre forskjellige ting på fritiden, at han har det gøyere med venner enn med meg og at han plutselig skjønte at vi ikke er meant to be. Han har også tatt en del personlighetstester og jeg har inntrykk av at han går gjennom noe finne seg selv greier.

Mitt problem er vel at jeg ikke klarer å fatte at man kan ende et langt og godt forhold så plutselig. Det sies at man enten går fra noe eller til noe, men han sier han ikke har noen som helst tanker om hva dette nye singellivet vil bringe. Han har ikke lyst til å være singel, han har ikke vært utro (tror han på det), ingen ny jobb, ingen planer om å reise jorda rundt eller hva pokker folk gjør om de gjør det slutt. Og forholdet vårt var på alle måter bra. Han har sagt han ikke kan se for seg meg sammen med noen andre, men at sjalusi ikke har noe med kjærestefølelser å gjøre. Jeg er redd han søker etter noe som ikke finnes... en evig forelskelse og et forhold hvor alt er "perfekt". Eller bare et enkelt liv hvor han kun svarer til seg selv, hvor ingen andre stiller krav til han. Jeg forstår ikke hvorfor man kaster bort noe fint på denne måten. Jeg har selv opplevd dette med at man kan føles litt mer som venner enn kjærester i perioder, men er ikke det normalt i samboerskap/ekteskap? Så tar man tak i det og forsøker å vekke følelsene til live... om ikke det funker, så funker det ikke, men man forsøker vel før man gir opp? Jeg føler meg så lite verdsatt.

Vennene mine og familien er like sjokkert som meg. De forstår ikke at han kunne gjøre noe slikt, og de har sagt at han aldri kommer til å finne noen han passer så godt sammen med. At hele situasjonen er absurd og uforståelig. At jeg har gjort alt jeg kan og på alle måter har vært en bra kjæreste, og en "bra" eks om det går an å si. Jeg prøver å holde meg i skinnet og ikke mase på han, selv om jeg har gjort det tydelig at jeg ikke ønsket å avslutte forholdet. Og at jeg ikke synes han har gitt en god nok forklaring på hvorfor det ble slutt. Jeg har kraftig kjærlighetssorg og synes dette er utrolig tøft, det har vekket følelser i meg jeg ikke ante at fantes.

Dette ble et laaangt innlegg, men hvordan oppsummerer man noe av det mest skjellsettende som har skjedd i livet? Vet egentlig ikke hva jeg vil frem til, men det er godt å sette ord på ting og få luftet tankene litt. Har lest så mange andre innlegg på Kvinneguiden i denne vonde tiden, og det har hjulpet meg litt. En stor klem til alle med kjærlighetssorg ❤️

Anonymkode: 24a97...cd9

blir skikkelig irritert når folk mener noen er flat følelsesmessig bare fordi de ikke viser følelser utad. jeg viser sjelden følelser utad men jeg er en svært følsom person for det..

Anonymkode: 9c96e...dbf

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Slike ting kan skje, selv uten noe å gå  til. En jeg kjenner ble gift med en dame, uten å egentlig ha ekte følelser for henne, han trodde bare at det skulle bli bedre...først fikk de ett barn sammen...han hadde fortsatt ikke sine kjærlighetsfølelser på plass, så han gav av sin kjærlighet til barnet istedet. De var sammen i 14 år. Og han håpet hele tiden på å få sterke følelser for kona. Først  etter 14 fikk han mot til å si at han egentlig aldri hadde hatt følelser for henne. Hun ble selvfølgelig forbanna. Og han har holdt seg singel nå i fem år, fordi han ikke kan binde seg før han med sikkerhet finner noen han elsker. Så vær glad for at han sier ifra nå. Og ikke om 14 år. 

Jeg tror svaret her ligger i at han aldri har hatt sterke eller ekte følelser for deg.

 

Anonymkode: 09ae2...ed5

selv om man etter en stund mister følelser så betyr ikke det at det ikke var nok følelser der. selvsagt hadde jeg ekte og sterke følelser for exen min. men de avtok til vennskapsfølelser etter mange år

Anonymkode: 9c96e...dbf

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

selv om man etter en stund mister følelser så betyr ikke det at det ikke var nok følelser der. selvsagt hadde jeg ekte og sterke følelser for exen min. men de avtok til vennskapsfølelser etter mange år

Anonymkode: 9c96e...dbf

i det tilfellet jeg snakket om var det ALDRI følelser. er faktisk mange som starter forhold for tidlig , uten å kjenne hverandre godt nok. også håper man at det skal bli bedre. at følelsene skal komme. 

Anonymkode: 09ae2...ed5

[AnonymBruker]

Dette er grunnen til at jeg ikke vil ha et forhold! Jeg har familie, venner, katt og dildo. Klarer meg.

Anonymkode: e977c...dd1

[AnonymBruker]

Jeg erfarte noe av det samme som deg. Eksen gjorde det slutt "uten grunn", sier bare at han mista følelser, at han følte vi har vokst fra hverandre osv (som er merkelig. Om noe har jeg vel blitt likere ham personlighetsmessig). Han er tiltrukket av meg fra tid til annen, men han er ferdig med meg som kjæreste. Det har vært vondt og vanskelig, og jeg har følt meg lurt. 

MEN jeg har skjønt at det ligger i hans personlighet å ville ha det hyggelig hele tida, på bekostning av å ta opp ting som plager ham. Det fører såklart til at man begynner å mislike den man stadig har konflikter med - når man ikke vil si hva de er en gang, så man kanskje kan finne ut av det. Og jeg kan ikke date en som ikke kan si meg hva problemet er.

Anonymkode: dac47...5ef

[Ardenus]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

kikket faktisk på ny leilighet

Tror dette var hans "wake up call" dere skulle muligens skaffe noe nytt sammen, nytt lån etc. Han er nok glad i deg osv, men ikke like sterkt som før.

[AnonymBruker]

TS ❤️

Som å lese om meg selv. Trodde at vi hadde et skikkelig solid, trygt og godt forhold. Og plutselig en dag så var det over. Just like that! Begynner å nærme seg et år siden. Jeg elsker han like høyt enda. Jeg har virkelig prøvd å gå videre, men jeg skjønner enda ikke at han ikke vil ha meg mer. Det er så vondt! Og det er så vondt å lese at det er så pass vanlig. Mister litt troa på kjærligheten jeg... 

Anonymkode: 2aa7d...9f2

[Spøkelse]

Føler såååååå med deg. Herregud. Alle avsnittene kunne jeg skrevet selv for nøyaktig ett år siden. Det er ingenting i teksten som er forskjellig, det er jo helt vilt!
Vi hadde bodd sammen i fire år, gjorde felles ting, kranglet aldri, familier på begge sider som var glade i oss, hund blablabla. Trodde det skulle være resten av livet. Min eks slet riktignok med vinterdepresjon, og jeg tror kanskje det var det som villedet meg og gjorde at han var enda verre å lese signalene fra.

Men nok om han.
Jeg hadde det helt jævlig etterpå, var sykemeldt, ble bare til et tomt skall som satt passivt og ble veldig engstelig i en lang periode etterpå. Det jeg opplevde var at en person jeg antok at var 100% trygg og noe av det beste i livet mitt, plutselig stakk meg i ryggen og bare gikk sin vei. Vi har aldri snakket ordentlig ut om det heller. Fikk bare sånne dumme svar som det du har fått. Jeg håpet i rundt to måneder at han skulle angre seg, prøvde å leve livet videre og ikke være masete for å skyve han lengre vekk. Men, han var ferdig han. Så det spilte ingen rolle. Ingen rundt skjønte noe.
Etterhvert har jeg klart å legge sammen noen hendelser her og der som kan tolkes i retning av at han kanskje ikke hadde det greit og tenkte på det her lenge. Det er ikke så innmari fett å få høre av den du elsker at "jeg har tenkt på det her i sånn ett år og ikke hatt det noe bra". Selvfølelse i dass. Jeg sliter fortsatt med å føle at jeg kan være en god nok kjæreste, har en sterk frykt i meg for å bli forlatt og leter hele tiden etter tegn på at det kan skje (har ny kjæreste nå som jeg har det veldig fint med!).

Jeg dro på ferie rundt juletider, rotet meg borti en kjekkas og det var for MEG litt hjelp med å komme videre. Etter det begynte jeg å treffe andre igjen og det føltes godt å gjøre noe annet enn å bare vente på eksen. For han hadde jo uansett torpedert det jeg trodde var fint, bare dumt av meg å tenke på at det på et eller annet vis skulle reddes. Det er bare at akkurat der og da så er jo det det eneste man ønsker. 

[AnonymBruker]

13 timer siden, Spøkelse skrev:

 

Føler såååååå med deg. Herregud. Alle avsnittene kunne jeg skrevet selv for nøyaktig ett år siden. Det er ingenting i teksten som er forskjellig, det er jo helt vilt!
Vi hadde bodd sammen i fire år, gjorde felles ting, kranglet aldri, familier på begge sider som var glade i oss, hund blablabla. Trodde det skulle være resten av livet. Min eks slet riktignok med vinterdepresjon, og jeg tror kanskje det var det som villedet meg og gjorde at han var enda verre å lese signalene fra.

Men nok om han.
Jeg hadde det helt jævlig etterpå, var sykemeldt, ble bare til et tomt skall som satt passivt og ble veldig engstelig i en lang periode etterpå. Det jeg opplevde var at en person jeg antok at var 100% trygg og noe av det beste i livet mitt, plutselig stakk meg i ryggen og bare gikk sin vei. Vi har aldri snakket ordentlig ut om det heller. Fikk bare sånne dumme svar som det du har fått. Jeg håpet i rundt to måneder at han skulle angre seg, prøvde å leve livet videre og ikke være masete for å skyve han lengre vekk. Men, han var ferdig han. Så det spilte ingen rolle. Ingen rundt skjønte noe.
Etterhvert har jeg klart å legge sammen noen hendelser her og der som kan tolkes i retning av at han kanskje ikke hadde det greit og tenkte på det her lenge. Det er ikke så innmari fett å få høre av den du elsker at "jeg har tenkt på det her i sånn ett år og ikke hatt det noe bra". Selvfølelse i dass. Jeg sliter fortsatt med å føle at jeg kan være en god nok kjæreste, har en sterk frykt i meg for å bli forlatt og leter hele tiden etter tegn på at det kan skje (har ny kjæreste nå som jeg har det veldig fint med!).

Jeg dro på ferie rundt juletider, rotet meg borti en kjekkas og det var for MEG litt hjelp med å komme videre. Etter det begynte jeg å treffe andre igjen og det føltes godt å gjøre noe annet enn å bare vente på eksen. For han hadde jo uansett torpedert det jeg trodde var fint, bare dumt av meg å tenke på at det på et eller annet vis skulle reddes. Det er bare at akkurat der og da så er jo det det eneste man ønsker. 

Bare synd jeg ikke akkurat er verdens strøste mannemagnet (jeg er ikke TS).

Sliter nemlig med samme greia. Dumpa pga manglende følelser. Jeg vil ikke/klarer ikke gå videre. Bare venter og venter på at han skal komme tilbake, selv om jeg innerst inne vet at det ikke kommer til å skje. Jeg bare klarer ikke fatte og begripe at den personen jeh hadde det perfekte forholdet med, vi anså hverandre som bestevenner osv plutselig bare ikke skulle synes jeg var bra nok og miste følelsene (for min del nesten over natten, fordi han gjorde masse bare noen dager før som virket som helt genuine kjærlighetserklæringer sånn som å ringe og si at han savnet meg og aldri ville dra fra meg igjen osv). Det gjør vondt å tenke på at vi brått aldri skal sees igjen, le sammen, kose sammen, kysse sammen, snakke sammen osv. Og bruddet føles liksom ekstra hardt fordi jeg samtidig mistet min beste venn.

Anonymkode: 887ea...0c3

[AnonymBruker]

Enig med deg, han søker etter noe som ikke fins.  Folk har for høye forventninger til hva et forhold er, noen tror man skal sveve av lykke hele tiden. 

Anonymkode: 7ae74...00a

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Enig med deg, han søker etter noe som ikke fins.  Folk har for høye forventninger til hva et forhold er, noen tror man skal sveve av lykke hele tiden. 

Anonymkode: 7ae74...00a

Dette. Tror i alle fall det var issuen til han jeg var sammen med

Anonymkode: 887ea...0c3

[AnonymBruker]

Går gjennom akkurat dette akkurat nå, familien hans tror det er pågrunn av at han ikke er vandt med å ha det bra, og at derfor er det vanskelig å forholde seg til og lettere å gi opp. Dette er et stort sjokk, han er også lei seg for at det føles sånn å ønsker at følelsene kom tilbake, men at det føles riktig å ha gått ifra hverandre. Er det noen av dere her inne som erfarte at personen tok kontakt etterhvert å angret og fikk en reaksjon? Bruddet er veldig fint selvom det er sjokkerende, vondt og vanskelig. 3 år sammen. Alt var fint dagen før, vi var sammen å fant på masse gøyale ting sammen, kysset meg hade (ikke samboere) elsket meg, savnet meg og gleda seg til vi skulle sees igjen.

 

er mentalt forberedt på at dette er over, men har vært et fantastisk fint brudd, han har virkelig forklart ordentlig at han ikke vet hvorfor å derfor er det ikke noe som kan jobbes med føler han. Derfor er det nå et brudd.

vær så snill å si at noen her inne som har gått gjennom akkurat samme greia, for innlegget kunne jeg skrevet selv, det traff spot on, har erfart en form for reaksjon? Jeg trenger om så, bare om en liten stund en form for at jeg hadde en betydning. Men den kommer vell desverre ikke.. men jeg tenker at siden han selv gråter å synes det er vondt, han har sletta meg på alle sosiale medier fordi han ikke klarer å forholde seg til tingene vi har opplevd sammen for det gjør han vondt at det er sånn. Han har jaktet meg i flere år, vært verdens beste kjæreste, forståelse tålmodighet og alt. Dette er et stort sjokk. 
Har det for alle i denne situasjonen bare endt og null kontakt og ingen form for reaksjon etter litt distanse?

Anonymkode: 995c1...8fe

[AnonymBruker]

Neida, en del blir sammen igjen. Men det går bare bra om folk forandrer seg. 

Anonymkode: dac47...5ef