Blir så fort stressa

[AnonymBruker]

Visste ikke helt hvilken kategori jeg skulle putte dette emnet i- men la det her, fordi det jo rammer barn og familie.

Jeg har et stort problem med at jeg blir så lett sinna hvis jeg blir stresset/vi har dårlig tid (eller bare at jeg «føler» at vi har dårlig tid. Konsekvensen av dette, blir at jeg fort kjefter og smeller på både barn og mann hvis jeg føler de er for trege/ eller at vi er i siste liten med noe. Dette skjer typisk i litt stressende situasjoner, der vi må avgårde om morgenen, vi må forte oss til en fritidsaktivitet etter middag o.l.

Det hjelper ikke å beregne bedre tid- fordi dette vel så ofte handler om at jeg «føler» at vi har dårlig tid. Det er dermed ikke nødvendigvis reelt at vi har dårlig tid- men jeg greier likevel å overtale meg selv om det, og kjenner på en stressa følelse inni meg (og da vokser sinnet...)

Når sønnen min skal på fotballtrening spiller det f.eks INGEN rolle om vi kommer 5 min for sent- det er det MANGE barn som gjør. Likevel stresser jeg livet av meg for at vi MÅ rekke det- og ender med å bli ei kjeftesmelle- og 99 av 100 ganger ender det med at vi rekker det vi skal med veldig god margin. Ofte kommer vi til og med først, fordi jeg stresser sånn med å ikke komme for sent... Altså er det ikke noe poeng å beregne bedre tid- vi HAR god nok tid.

Problemet sitter i mitt eget hode. Hvordan skal jeg greie å overtale meg selv om at vi faktisk HAR god tid når jeg kjenner at stresset kommer, sånn at mann og barn kan slippe unødvendig stress og kjefting???

Jeg blir så sliten og fortvila av dette- og det er så mange morgener som ender med at jeg koser og klemmer og sier unnskyld til barna for at jeg kjeftet sånn. (For det varer aldri lenge. Hvis jeg sprekker, går det alltid maks 3 min før jeg har roet meg ned igjen.. og da har jeg verdens svarteste samvittighet  )

Noen andre som fort blir stresset av tid? Og som har noen lure triks?

Anonymkode: f47af...94b

[AnonymBruker]

Uff, er det altså bare jeg som opplever å stresse og kjefte helt fullstendig i unøden?!

ts

Anonymkode: f47af...94b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Uff, er det altså bare jeg som opplever å stresse og kjefte helt fullstendig i unøden?!

ts

Anonymkode: f47af...94b

Nei, det er nok ikke bare deg. Det jeg tenker er at du har kommet inn i en ond sirkel, for dess mer man stresser jo lavere stressterskel får man og man blir enda lettere stresset osv. Jeg har det litt på samme måte selv, men for meg gjelder det ikke mann og barn, kun meg selv. Uansett hva jeg skal så føler jeg at jeg har dårlig tid, stresser meg halvt ihjel hvis jeg f.eks skal møte en venninne eller skal være sosial på andre måter. Beregner meg alltid god tid og er ofte den første som møter opp, likevel kjenner jeg på denne forferdelig stressa følelsen. Jeg tror det er dette "de" kaller kronisk stress og jeg har dessverre ingen råd å komme med, jeg trenger i grunn råd til å håndtere dette stresset selv.

Jeg følger tråden og håper du får noen gode tips her, TS

Anonymkode: 11055...820

[AnonymBruker]

Det er ingen annen løsning enn å ta seg selv i nakken og skjerpe seg. Du sliter med noe, og tar det utover andre. Det gjør jeg og! Tror de fleste sliter med stress. Men man kan også velge å forandre seg.

Anonymkode: 46cb2...8c6

[bib_84]

Jeg er også sånn til tider. Jeg har klart å bedre meg litt ved å "arrestere" meg selv når jeg kjenner at stresset kommer og humøret synker - da spør jeg meg selv: Har vi det egentlig travelt? Gjør det noe om vi kommer ti minutter for sent? Svaret er jo alltid nei, og jeg prøver også å minne meg selv på at det antagelig tar lengre tid å få med seg to små barn når jeg er potte sur. Er jeg blid og avslappet merker barna dette og de blir mye mer medgjørlige. 

Hvis du føler at det er umulig å snu deg selv i disse situasjonene kan du kanskje be mannen din (evt. barna dersom de er store nok) om å minne deg på det når de merker at du er stressa og unødvendig travel. Det kan være bare en lett berøring på skuldra eller et annet avtalt tegn som gjør at du må stoppe opp. Antagelig er dette noe man må jobbe mye med over tid, men forhåpentligvis klarer du etter hvert å omstille de automatiske følelsene som dukker opp.

Det hadde forresten vært interessant å visst hvorfor man reagerer sånn når man føler at man har det travelt. Jeg har tenkt at det kanskje har noe med negative erfaringer med overgangssituasjoner å gjøre. Noen barn (inkludert mitt eldste) sliter jo veldig med overganger i hverdagen - kanskje var vi selv slike barn som ikke ble møtt på en særlig god måte. Jeg vet iallfall at mine foreldre ikke er av de mest pedagogiske, og jeg kan se for meg at de også ble veldig stressa og sure i slike situasjoner. Dermed har jeg kanskje lært meg at slike situasjoner er "farlige" og reagerer med mer stress og vonde følelser enn hva som er logisk. Bare mine tanker rundt det  

[AnonymBruker]

Takk for fine svar her  

Godt å se at det ikke bare er jeg som sliter med dette- og ja, jeg kan kanskje få mannen til å også minne meg på å stresse ned. Barna er bare 4 og 6, så de er jo foreløpig for små til å få i oppdrag å hjelpe mamma med dette

Jeg forstår jo at jeg må skjerpe meg- problemet er bare at det har jeg tenkt i flere år- men jeg greier det ikke... Har liksom ikke noe selvkontroll når stresset først tar meg... At det skal være så utrolig vanskelig å endre seg selv, selv om man vil det så utrolig gjerne???

ts

Anonymkode: f47af...94b

[AnonymBruker]

Dessverre ingen gode råd, siden jeg har det helt likedan selv (kan iallefall være en fattig trøst at vi er flere).

I det siste har jeg begynt å gå fra situasjonen, eks i dag: når barnet stod å kledde av seg utebuksen fordi det var et eller annet feil, da kjente jeg det begynte å koke inni meg. Ga mannen beskjed om at jeg ventet i bilen, å gikk dit å satt meg. Hadde jeg blitt hadde jeg sikkert kjeftet og mast, å barnet hadde gått helt i lås. Men dette går jo bare om en er to om det.

Har en litt utfordrende 9åring. Ting går veeeeldig sakte og ting kan låse seg.

Anonymkode: a5e29...7af

[AnonymBruker]

Forsiktig barnevernet kan gripe inn her.

Blir meldt for ingenting i disse dager..

Anonymkode: 48f75...e8a

[Gjest BearMama]

På 10.10.2018 den 15.04, AnonymBruker skrev:

 

Takk for fine svar her  

Godt å se at det ikke bare er jeg som sliter med dette- og ja, jeg kan kanskje få mannen til å også minne meg på å stresse ned. Barna er bare 4 og 6, så de er jo foreløpig for små til å få i oppdrag å hjelpe mamma med dette

Jeg forstår jo at jeg må skjerpe meg- problemet er bare at det har jeg tenkt i flere år- men jeg greier det ikke... Har liksom ikke noe selvkontroll når stresset først tar meg... At det skal være så utrolig vanskelig å endre seg selv, selv om man vil det så utrolig gjerne???

ts

Anonymkode: f47af...94b

Jeg var sånn før. Hun som kunne komme en halvtime før tiden både på skolen og til avtaler 🤪

Jeg måtte trene med seg til å tenke at hva skjer egentlig om jeg kommer litt for sent? Sjeldent er det noe katastrofe. Det har jo skjedd at jeg har kommet for sent pga uforutsette ting som kø, forsinket buss etc. Det har jo trossalt gått helt bra!

Rett og slett puste med magen og tenke rasjonelt. 

Det tar tid, men med å stoppe deg selv, tenke og la fornuften vinne over ocd’en om å aldri rekke ting, så vil det faktisk bli litt og litt lettere. 

Jeg beregner fremdeles god tid, men jeg blir ikke like stresset og gal i hodet av tanken på å komme for sent. Da slår den rasjonelle delen inn.

Hva er det som går katastrofalt galt om jeg ikke rekker dette?

Svaret er som oftest, ingenting.

Endret 13. oktober 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

På 10.10.2018 den 15.04, AnonymBruker skrev:

 

Takk for fine svar her  

Godt å se at det ikke bare er jeg som sliter med dette- og ja, jeg kan kanskje få mannen til å også minne meg på å stresse ned. Barna er bare 4 og 6, så de er jo foreløpig for små til å få i oppdrag å hjelpe mamma med dette

Jeg forstår jo at jeg må skjerpe meg- problemet er bare at det har jeg tenkt i flere år- men jeg greier det ikke... Har liksom ikke noe selvkontroll når stresset først tar meg... At det skal være så utrolig vanskelig å endre seg selv, selv om man vil det så utrolig gjerne???

ts

Anonymkode: f47af...94b

Tror dette bunner i følelsen av å ikke være "bra" nok eller strekke til! Man er redd for å ikke gjøre alt "rett". Du må rett og slett stoppe opp og telle bakover fra 10! Mens du smiler😊

Anonymkode: 03077...2ab

[AnonymBruker]

Hva med eksponeringsterapi? Komme planlagt 5-10 min for sent til alle aktiviteter i to uker og se at det ikke er noe skummelt og farlig som skjer på andre siden av avtalt klokkeslett. Spille litt reggae i bilen på vei til fotbaltreninga for å komme i stemning til fashionably late ankomst? 😆

Anonymkode: 05989...629

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Jeg blir min absolutt verste versjon under stress, og det tror jeg gjelder veldig mange.

Problemet ditt her er jo at stresset ikke er virkelig.

Støtter hun som sier at det kan ha noe med hvordan man opplevde slike situasjoner i barndommen. 

Ev. et behov for å gjøre alt "rett" og ikke være til bry for andre, som jeg ofte sliter med selv. 

Anonymkode: 05989...629

[Eneri]

Har et snev av dette selv. Vet ikke om mirakelkur, og for meg har det ikke vært så mye 'kjefte-på-andre-reaksjon', men et indre stress inkl høy puls. Har jobbet med meg selv. Det blir for ille når man på søndag kveld kjenner stresset sige på bare fordi man har jobb, et barn som skal til tannlegen og en verkstedtime for bilen i løpet av uka. 'Hallo!! Måtte jeg si til meg selv. Dette er jo dagliglivet!'  

Har passet på å planlegge godt/pakke ting som skal med til skole/jobb kvelden før, få nok søvn over tid, være nøye med kosthold og jevnt blodsukker (dette gjør at jeg er mer robust for å takle uforutsette  hendelser som dukker opp). Øvde meg også på å komme bare akkurat presis: først til slike ting som uformelle venninnetreff der det egentlig ikke er noen som reagerer på at ei kommer et kvarter etter de andre. Når det gjelder jobb, møter, timer hos tannlege og lege har jeg gitt meg selv 'lov' å beregne å komme inntil ti minutter før. Må legge til at det er korte avstander her jeg bor, og kjører egen bil så trenger ikke tenke på forsinket buss el. 

[AnonymBruker]

For min del handler det mye om overskudd. Jeg stresser mer og blir mer opptatt av at alt skal gjøres rett når jeg ikke har overskudd. Så jeg prøver å få nok søvn, få noen pauser innimellom til å gjøre hyggelige ting bare for meg, velge mine kamper og aktivt velge at "i dag skal jeg ikke bli sinna før vi skal dra/leggetid/før fotballen". Og forberede barnet på hva som skal skje. 

Anonymkode: be172...4cb

[AnonymBruker]

Du er nødt til å jobbe med stress mestring. Ikke mer enn to timer hos stress coach hjalp meg mye 

Anonymkode: 3cdd8...ffb

[bib_84]

Hørte nettopp på siste episode av Forelderådet podcast - om trygghetssirkelen og "haimusikk". Bra episode som er verdt å høre på, TS  

[Hactar]

Jeg ble veldig trigget av sommel. Hatet sommel og tull og fjas når jeg hadde målet om å komme ut døra for øye. Jeg måtte rett og slett bare bevisstgjøre meg selv om at hvis vi begynner å gjøre oss klare klokka sånn og sånn, har vi tid til litt sommel og tøys. Sommel og tøys ligger i småbarnas natur, og jo mer jeg skynder på for eksempel seksåringen, jo treigere kan du være sikker på at det går. I starten fikk jeg hjelp av mannen ved at han minnet meg på å holde roen. Nå er jeg selvgående, haha!

Hva med å avtale med mannen at det er han som har ansvaret for at dere kommer frem i tide? Du hjelper og gjør klar akkurat som dere pleier, men legg fra deg følelsen av ansvar. Du skriver at dere som regel er ute i god tid, men skulle dere en sjelden gang komme for sent, ligger det på hans avslappede skuldre, ikke dine. Han tar det sikkert ikke så tungt å bomme på tida en enkelt gang, som du ville tatt det.

Endret 23. oktober 2018 av Hactar

[AnonymBruker]

Meld deg på et COSkurs, det er magisk! Ta en tlf til helsestasjonen, de pleier å ha oversikt over når dd arrangeres og hvor du melder deg på i din kommune. 

Anonymkode: f1ed8...ec6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Meld deg på et COSkurs, det er magisk! Ta en tlf til helsestasjonen, de pleier å ha oversikt over når dd arrangeres og hvor du melder deg på i din kommune. 

Anonymkode: f1ed8...ec6

Takk for tipset, men jeg gikk faktisk på cos-kurs for noen år siden, da eldste var baby- og det har ikke hjulpet noen ting. Om noe, gjør det det nesten verre at jeg har gått cos-kurs, fordi jeg jo nå vet enda mer om hvor ille det er at jeg stresser sånn og kjefter på barna. COS-kurset fortalte meg mye om hva jeg skal gjøre- men alt det de snakket om der, visste jeg jo allerede (har lest uendelig mange bøker om barneoppdragelse, barnepsykologi osv, fordi jeg alltid har ønsket å forsøke, så godt jeg kan å gjøre «alt rett»). Problemet er at jeg ikke GREIER å stresse ned når jeg står midt i det som, for meg, oppleves som et  

Jeg vet altså godt hvor skadelig dette er for barna- og jeg kjenner til haugevis av strategier for å kutte det ut. Men jeg får bare ikke til å bruke de strategiene når stresset herjer i kroppen min.

Ts

Anonymkode: f47af...94b