Utbrytere - hvordan har dere det i dag?

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp i et ganske strengt religiøst trossamfunn og har vært sterkt troende hele livet frem til for ca 8-10 år siden.
Veien fra troende til ikke-troende gikk veldig sakte, først fra et "jeg tror, men greier ikke henge med", til gradvis sterkere tvil ettersom jeg ble mer og mer bevisst på hvordan verden henger sammen og hvordan min religion slettes ikke var så unik og perfekt som jeg hadde blitt lært opp til å tro.

I dag er jeg 100% inaktiv, men har ikke brutt ut offentlig - ikke fordi jeg ikke tør, men fordi det vil brenne mange broer.

På en måte har jeg det bedre enn noensinne nå; jeg er ikke konstant tynget av dårlig samvittighet, jeg har gode venner og jeg driver med ting jeg elsker.
Samtidig har jeg i det siste blitt oppmerksom på hvor ødelagt jeg egentlig er.
Jeg strever med å ha et normalt forhold til sex, jeg har hele tiden mareritt om krangler med familien, og selv om jeg stort sett har lagt fra meg tanken på at dommedag kan komme når som helst så føler jeg meg konstant i beredskap. (25 år med "endetiden er her" setter sine spor.)
Det er så mye jeg føler meg snytt for, det er så mye jeg er sint på, og det gjør meg fortvilet at en stor del av familien min fortsatt er med og ville ha ofret livet sitt på et blunk for en haug med spekulasjoner og svada.

Er i en fase nå hvor jeg har voldsomt behov for å snakke med andre om det her, men det er så få som forstår, og jeg tror rantingen min begynner å tære litt på tålmodigheten til vennene mine

Er det noen andre her som har vært igjennom det samme?
Hva er deres erfaringer? Hvordan går det med dere i dag?

Anonymkode: d2cce...589