Barn som er utsatt for omsorgssvikt, glemmer barndommen?

[Gjest Chrizzy]

Er det noen her som vet noe om det? Leste det en plass, lurer på om det er vanlig for unger som blir utsatt for dette?

Mener ikke at de glemmer hele barndommen da, men at de husker mindre enn andre?

[Gjest Anonymous]

Det er nok sant det du har lest og det du skriver.

Jeg hadde det slik til jeg var 29 år,da begynte hjernen å gå sine egne veier,det kom fram så mye groteskt og stygt som hjernen hadde spart på i flere tiår.

Barndommen var borte i nesten 30 år.

Skolegangen gikk det så som så med.

Klarte ikke og huske ting,spare på informasjon. Glemte alt med en gang.

Det er ofte sånn at når man nermer seg 30 årene så komemr ting til overflaten.

Vi som har vært utsatt for ting har lett for å glemme.

Hjernen klarer ikke å ta imot mer.

Hjernteppe oppstår i pressede situasjoner.

Og pressede situasjoner kan være så mangt.

Det kan være at læreren spør deg om noe,at buss-sjåføren spør deg hvor du skal,at du får et spørsmål av en nabo.

I helt villrede svarer man ja,man ser personen framfor seg,men hører svært lite lyd,man sier ja til noe man hverken har hørt eller forstått.

redselen som har skremt vettet av deg tidligere i livet gjør seg gjeldene også i de enkleste situasjoner utenfor hjemmet hos din misshandler.

Slike situasjoner er like sterke og ekte selv om man er voksen.

Man er et barn i en voksen menneskekropp.

Man har ikke lært seg noen ting annet enn redsel,angst,magevondt.

Idag har jeg agorafobi,jeg har angst for mennesker og åpne plasser.

Foreldrene mine lærte meg dette.

Jeg vet det er feil,men tenk hvor vanskelig det er å omlære en hjerne,en allerede ferdig formet hjerne.

Jeg jobber med saken,har gjort det i flere år.

Det går mye bedre nå.Skaden er skjedd ,jeg kan bare prøve å gjøre det beste utav dette.

Jeg gjør ikke det samme som familien min: drikker og piller seg halvt til døde.

Medisinene mine er lagt på hylla for flere år siden.

Jeg er nok veldig original,spesiell og kanskje litt sær.

Men litt rar er det vel lov å være idag. jeg kan ikke bli noe annet enn den jeg er. Den jeg var før var bare et produkt av en syk oppdragelse.

Jeg er snart en fullverdig person,en med hatten på riktig hylle, en med mindre redsel , angst og hjernteppe.

Humøret tar mer overhånd,galgenhumoren har jeg alltid hatt. Psykriatrien må bygges ut og ikke legges ned.

Vi som har fått motgang siden starten trenger hjelp til å bli folk. Ja folk-for første gang i livet.

jeg se rpå meg selv nå og tenker på hvordan jeg var for noen år siden og flere tiår før der igjen også.

Jeg trodde aldri at jeg skulle bli den jeg er idag,jeg trodde aldri det skulle gå ann.

Ingen person har noen gang klart å¨komme sånn under huden på meg som min psykiater gjorde.

jeg var ikke gal,det var ikke noe galt med meg,jeg var bare et produkt og helt uten ansvar.

Det var ikke min skyld.

[momo]

Vil gi en stor til gjest.

Håper du klarer og få det livet du fortjener.

Har selv hatt en veldig vanskelig barndom, og jeg husker nesten ingenting fra jeg var liten. Jeg starta og få flashbacks når jeg var 15 og oppover. Men fortsatt så er det veldig lite jeg husker, noe som er like bra for jeg ønsker ikke og vite det.

[Lillesøster]

Er det noen her som vet noe om det? Leste det en plass, lurer på om det er vanlig for unger som blir utsatt for dette?

Mener ikke at de glemmer hele barndommen da, men at de husker mindre enn andre?

Det kalles fortregning. Triste greier. Kanskje Kari Killen skriver noe om dette.

[Gjest Chrizzy]

Svarene her rører ved meg, jeg tror absolutt at dette stemmer. Det var en klok person her på forumet som skrev noe om at, om man er blitt mobbet (eller har opplevd verden på en måte som er "annerledes" enn flertallet), de ser verden på en måte andre ikke gjør, eller man har opplevd den så annerledes, at det vil forme deg og ditt syn på livet, verdier eller samfunnet vi lever i Dette er en stor ressurs

Det er mange som har det likens som en selv hadde det, hvem andre kan se det på den måten som de som har vært der selv

[Gjest gjesta]

Jeg var utsatt for overgrep en periode som 8-9 åring. Dette ble fortrengt og dukket ikke opp før jeg var 22. Satt da i bilen og hørte på et radioprogram og da dukket det plutselig opp i hodet mitt at dette hadde jeg vært igjennom.

Tror det er en mekanisme for å overleve.

[Gjest Anonymous]

Barnesinnet fortrenger traumatiske opplevelser.det kan gå mange år.

Og det kan dukke opp når som helst i ulike situasjoner.

Man tror at enden er nær når hjernen slipper løs minnene,man vil bare grine,ligge under dyna,vil ikke stå opp,man vil bare dø.

Så går det en time om gangen,timene blir til noen dager,disse dagen blir til uker som igjen blir til måneder.

Man tror aldri man skal overleve slike harde slag i livet.

Men det er så rart alt dette her,hjernen er et mysterium.

Ting dukker ikke opp før hjernen er klar for å gi slipp.

Men da jobber jo underbevisstheten alene,for vår bevissthet hadde aldri gått med på å avdekke masse vondt der du ikke visse utgangen av saker og ting.

[Gjest Anonymous]

Hmm...

Når jeg spurte min ex om barndommen hans, svarte han alltid at han ikke husker....

Stakkars....

[Gjest Anonymous]

Det er veldig stor forskjell på å glemme barndommen og fortrenge den.

[Gjest Anonymous]

Hmm...

Når jeg spurte min ex om barndommen hans, svarte han alltid at han ikke husker....  

Stakkars....

[Gjest Chrizzy]

Det er veldig stor forskjell på å glemme barndommen og fortrenge den.

Jeg forstår meg ikke på den kommentaren der

[Gjest Anonymous]

Jeg forstår meg ikke på den kommentaren der

Jeg forstår skjelden Eden Rafaeli og hennes fiendtlige innstilling i det heletatt.

[Lillesøster]

Det er veldig stor forskjell på å glemme barndommen og fortrenge den.

Kan du utdype hva du mener forskjellen er her.

[Ms Lilja]

Kansje Eden mente at det er farlig å trekke for raske konklusjoner rundt dette temaet, både på egne og andres vegne... Eller er jeg helt på jordet- slett ikke umulig.

[Tule]

Det er nok sant det du har lest og det du skriver.

Jeg hadde det slik til jeg var 29 år,da begynte hjernen å gå sine egne veier,det kom fram så mye groteskt og stygt som hjernen hadde spart på i flere tiår.

Barndommen var borte i nesten 30 år.

Skolegangen gikk det så som så med.

Klarte ikke og huske ting,spare på informasjon. Glemte alt med en gang.

Det er ofte sånn at når man nermer seg 30 årene så komemr ting til overflaten.

Vi som har vært utsatt for ting har lett for å glemme.

Hjernen klarer ikke å ta imot mer.

Hjernteppe oppstår i pressede situasjoner.

Og pressede situasjoner kan være så mangt.

Det kan være at læreren spør deg om noe,at buss-sjåføren spør deg hvor du skal,at du får et spørsmål av en nabo.

I helt villrede svarer man ja,man ser personen framfor seg,men hører svært lite lyd,man sier ja til noe man hverken har hørt eller forstått.

redselen som har skremt vettet av deg tidligere i livet gjør seg gjeldene også i de enkleste situasjoner utenfor hjemmet hos din misshandler.

Slike situasjoner er like sterke og ekte selv om man er voksen.

Man er et barn i en voksen menneskekropp.

Man har ikke lært seg noen ting annet enn redsel,angst,magevondt.

Idag har jeg agorafobi,jeg har angst for mennesker og åpne plasser.

Foreldrene mine lærte meg dette.

Jeg vet det er feil,men tenk hvor vanskelig det er å omlære en hjerne,en allerede ferdig formet hjerne.

Jeg jobber med saken,har gjort det i flere år.

Det går mye bedre nå.Skaden er skjedd ,jeg kan bare prøve å gjøre det beste utav dette.

Jeg gjør ikke det samme som familien min: drikker og piller seg halvt til døde.

Medisinene mine er lagt på hylla for flere år siden.

Jeg er nok veldig original,spesiell og kanskje litt sær.

Men litt rar er det vel lov å være idag. jeg kan ikke bli noe annet enn den jeg er. Den jeg var før var bare et produkt av en syk oppdragelse.

Jeg er snart en fullverdig person,en med hatten på riktig hylle, en med mindre redsel , angst og hjernteppe.

Humøret tar mer overhånd,galgenhumoren har jeg alltid hatt. Psykriatrien må bygges ut og ikke legges ned.

Vi som har fått motgang siden starten trenger hjelp til å bli folk. Ja folk-for første gang i livet.

jeg se rpå meg selv nå og tenker på hvordan jeg var for noen år siden og flere tiår før der igjen også.

Jeg trodde aldri at jeg skulle bli den jeg er idag,jeg trodde aldri det skulle gå ann.

Ingen person har noen gang klart å¨komme sånn under huden på meg som min psykiater gjorde.

jeg var ikke gal,det var ikke noe galt med meg,jeg var bare et produkt og helt uten ansvar.

Det var ikke min skyld.

hei

det er en menneskerett og vere rar :-) jeg er kjemperar og stolt av det, jeg er ikke utsatt for omsorgsvikt men jeg hadestore problemer i barndommen på grunn av en diagnose som jeg ikke fikk før jeg var voksen

jeg gir deg en stoor klem her også

hilsen

[Tule]

Kan du utdype hva du mener forskjellen er her.

hei

det er gankse enkelt, og fortrenger er so mdet blir sakt ovenfor at hjernen fjerner minner for og beskytte deg mens glemsomhet er noe hletannet at du glemmer ting kanskyldes andre ting foreksempel demens når du er gammel, derfor kan ting du har opplevd kome fram ifgjen i 20 30 års alderen det er fortrengt det er der fortsatt mens vis du har glemt er det borte

skjønner du ddet slik det tror jeg

hilsen

[Tule]

Jeg ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Og jeg husker svær lite fra skoletiden. Jeg kan huske ting fra ferier og andre ting litt utenom det vanlige, men fra skolen er det ikke mye jeg husker. Hendte at jeg gjorde et par spredte forsøk på å skrive dagbok. Husker at jeg tok fram det jeg hadde skrevet et halvt år før, og jeg kunne ikke huske at det jeg leste hadde skjedd. Og det jeg hadde skrevet, var om gjentatt mobbing.

Jeg har fortrengt utrolig mye, og det er ikke bare det vonde øyeblikkene, men også de gode. Det er rart å ha en barndom hvor jeg husker svært lite.

Jeg har prøvd å bearbeide det jeg har opplevd, for det sitter i kroppen, men det er vanskelig å prøve å få fram minner man ikke har lyst til å face.

Opplever jeg situasjoner som minner om vonde ting jeg opplevde som barn, så får jeg fram alle de samme følelsene som fra barndommen. Instinktet mitt sier meg at jeg skal reagere som da jeg var barn. Det er hardt å kjempe over instinktene, prøve å takle ting på en annen måte.

Andre senvirkninger jeg har fått, er at jeg kan slite med å huske ting. Da tenker jeg ikke på informasjon, men situasjoner. Samboeren min husker mye mere fra ferier, episoder, slike ting. Det er helt borte for meg. Blir som å høre det for første gang...

hei

jeg blir så irritert av dete skole n og barnevernet burdesanrt lere at mobbing og er omsorgsvikt, omsorgsvikt handler ikke bare om det foreldre gjør men også om det ofentlige gjør når de sakl lere opp barn

hilsen

[Tule]

Jeg var utsatt for overgrep en periode som 8-9 åring. Dette ble fortrengt og dukket ikke opp før jeg var 22. Satt da i bilen og hørte på et radioprogram og da dukket det plutselig opp i hodet mitt at dette hadde jeg vært igjennom.

Tror det er en mekanisme for å overleve.

hei

huffameg

klemme klemme

hilsen

[Veslejenta]

Det er veldig stor forskjell på å glemme barndommen og fortrenge den.

Jeg vet ikke om denne også var rettet litt mot meg, så jeg skal prøve å utdype svaret mitt litt.

Jeg er ingen psykolog, så dette er mine egne teorier:

Opplever man forholdsvis få, men VELDIG traumatiske opplevelser, så vil ved fortreningning, disse minnene bli "gjemt" for forhukommelsen. Og gjerne også det som skjedde i forkant og rett etterpå. Men hukommelsen vil fungere som vanlig for andre ting, og senere i livet.

Ved gjentatte, mindre, traumatiske opplevelser, så vil også episoden, og ofte det som skjedde rett før og det som skjedde etterpå, bli borte for hukommelsen. Ved gjentatt mobbing i 9 år, så ble hjernen min innstilt på å fortrenge mest mulig. De vonde opplevelsene finnes nok i underbevisstheten min, men det som skjedde rett før og etterpå tror jeg nok er tapt for alltid. Og fordi hjernen min er vant til å være i "glemmemodus", så sliter jeg ekstra mye med å huske episoder som har skjedd nylig. Jeg må rett og slett trene opp hukommelsen igjen til å huske.

[Gjest mitt skjulte jeg]

Jeg ble utsatt for overgrep som barn, og i min familie så skulle barn sees men ikke høres. Og de skulle iallfall ikke si imot.

Jeg husker mange av overgrepene, men jeg har problemer med å huske mye av barndommen. Som f.eks. skoletiden, bursdagsselskaper, julen, nyttårsaften, påskeferie og slike ting. De sommerferiene jeg husker er de som ble tilbragt hos mine besteforeldre uten mine foreldre. Og så har jeg flashbacks fra perioder hvor jeg bodde hos en tante og onkel, det var gode tider, og derfra husker jeg en del og lukten av en spesiell såpe bringer meg fort tilbake dit igjen.

Min mor forstår ikke at jeg husker så lite av barndommen min, siden hun husker så mye av sin. Men samtidig har hun ikke den store forståelsen av at jeg bebreider henne for ikke å stille opp da jeg var barn heller.

Jeg klarer meg fint i dag, har ingen nerveproblemer eller lignende, men jeg ser jo det at jeg alltid er "flink til å gå videre" i livet og ser heller fremover enn bakover. Jeg føler at jeg har blitt veldig sterk av det jeg har opplevd som barn, for jeg står på og ser motgangen i hvitøyet, kan være nede en liten stund og så reiser jeg meg og går videre. Jeg savner å huske mere av barndommen, men glemsel kan være både en velsignelse og en forbannelse. I mitt tilfelle er det vel mere en velsignelse.