Folk som lyver på seg psykiske lidelser

[AnonymBruker]

Akkurat det gjør meg forbannet. Mange slenger rundt seg med diagnoser i hytt og gevær, selv om en stor andel ikke engang oppfyller noen av kriteriene for de respektive sykdommene. En slik misforstått "åpenhet" misliker jeg sterkt, og det bidrar ikke til å fremme psykisk helse på en god måte. De samme personene er ofte de som plumper ut masse tull om, og/eller diskrediterer andres faktiske lidelser, smerte og fortvilelse. Litt av noen erfaringer og litt av en velutviklet empati du har tilegnet deg da, altså.

Grov misbruk av den type diagnoser og tilhørende oppførsel, er et hån og en fullstendig latterliggjøring av de mange triste sjelene ute i samfunnet. Det er faktisk de som behøver å bli møtt annerkjennelse, forståelse og en inkluderende hånd. For man skal ikke stikke under en stol at samfunnet har endret seg i stor grad de siste tiårene. Vi lever i en annen type verden en det man gjorde på f. eks 50-tallet. Et økende psykisk forventningspress, og en lettere tilgang på hjelp, gjør at flere slike historie kommer ut i lyset.

Man trenger et samfunn hvor man får aksept om livet skulle bli tungt en dag. Kunnskap og aksept rundt dette er isolert sett alfa og omega, men det er også viktig at overfladiske og forbigående plager ikke forveksles med reelle plager som gir grobunn for noe mer alvorlig. Det er viktig at psykisk helse blir satt høyere opp på agendaen, men det er også viktig å ikke dra fokuset vekk igjen med liksomlidelser av psykisk karakter.

Adrian Lorentsson i Mental Helse synes jeg belyser denne problematikken på en god måte.

https://www.side2.no/helse/adrian-lorentsson---jeg-har-fatt-nok-av-kjendiser-som-snakker-ut-4620850

Anonymkode: 5f18f...759

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg tror ikke folk lyver på seg lidelser, men at de kanskje ikke helt vet eller har kunnskaper til å skille mellom sykdom og normale svinginger 

[AnonymBruker]

Noen kan ha fått en lidelse uten at andre vet om det. Uansett hvordan de måtte virke for andre så ser de ikke alt. Husker ei på skolen var åpen om bipolar lidelse, 17 år gammel. Ingen trodde på det for da måtte man slite mer. Ingen så hvordan hun sleit sånn egentlig, medisiner, psykolog og slikt. De mente heller at hun løy på seg noe. Dessuten har ikke alle en lik måte å være på, det er ikke alt som er helt likt selv med lik diagnose. 

Anonymkode: 82676...a2b

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Akkurat det gjør meg forbannet. Mange slenger rundt seg med diagnoser i hytt og gevær, selv om en stor andel ikke engang oppfyller noen av kriteriene for de respektive sykdommene. En slik misforstått "åpenhet" misliker jeg sterkt, og det bidrar ikke til å fremme psykisk helse på en god måte. De samme personene er ofte de som plumper ut masse tull om, og/eller diskrediterer andres faktiske lidelser, smerte og fortvilelse. Litt av noen erfaringer og litt av en velutviklet empati du har tilegnet deg da, altså.

Grov misbruk av den type diagnoser og tilhørende oppførsel, er et hån og en fullstendig latterliggjøring av de mange triste sjelene ute i samfunnet. Det er faktisk de som behøver å bli møtt annerkjennelse, forståelse og en inkluderende hånd. For man skal ikke stikke under en stol at samfunnet har endret seg i stor grad de siste tiårene. Vi lever i en annen type verden en det man gjorde på f. eks 50-tallet. Et økende psykisk forventningspress, og en lettere tilgang på hjelp, gjør at flere slike historie kommer ut i lyset.

Man trenger et samfunn hvor man får aksept om livet skulle bli tungt en dag. Kunnskap og aksept rundt dette er isolert sett alfa og omega, men det er også viktig at overfladiske og forbigående plager ikke forveksles med reelle plager som gir grobunn for noe mer alvorlig. Det er viktig at psykisk helse blir satt høyere opp på agendaen, men det er også viktig å ikke dra fokuset vekk igjen med liksomlidelser av psykisk karakter.

Adrian Lorentsson i Mental Helse synes jeg belyser denne problematikken på en god måte.

https://www.side2.no/helse/adrian-lorentsson---jeg-har-fatt-nok-av-kjendiser-som-snakker-ut-4620850

Anonymkode: 5f18f...759

Her vil jeg tro at ts ikke helt har klart å formulere det hun mener eller har misforstått. 

Ingen med vett og forstand lyver på seg psykiske lidelser/diagnoser. Men mange påstår nok at de har sosial angst ol. For å slippen enklere unna ubehagelige situasjoner i møte med andre mennesker. 

Ser en på forumet her så er sosial angst noe det kan virke som om minst 90 % av brukerne sliter med. Men den kjøper jeg ikke, særlig ikke når en går disse brukerne litt på klingen. Da kommer det frem at ikke alle er "ekte" sosial angt mennesker, på lik linje med dem som påstår de er allrgiske mot både gluten og melk, men som er selvdiagnostisert. 

Anonymkode: ee357...b38

[Gjest Jegskulleønskeat]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Her vil jeg tro at ts ikke helt har klart å formulere det hun mener eller har misforstått. 

Ingen med vett og forstand lyver på seg psykiske lidelser/diagnoser. Men mange påstår nok at de har sosial angst ol. For å slippen enklere unna ubehagelige situasjoner i møte med andre mennesker. 

Ser en på forumet her så er sosial angst noe det kan virke som om minst 90 % av brukerne sliter med. Men den kjøper jeg ikke, særlig ikke når en går disse brukerne litt på klingen. Da kommer det frem at ikke alle er "ekte" sosial angt mennesker, på lik linje med dem som påstår de er allrgiske mot både gluten og melk, men som er selvdiagnostisert. 

Anonymkode: ee357...b38

Selvdiagnostisering er så ufattelig provoserende...

[AnonymBruker]

Selvdiagnostisering er provoserende. Jeg hører ikke på folk som ikke har fått diagnose av en autorisasjon. Jeg har møtt flere av dem - først skryter de på seg de tyngste lidelsene, så bruker de det at de både klarer jobb og skole som bevis på deres gudegitte individuelle styrke som de bruker til å trosse denne forferdelige sykdommen deres. De har aldri falt fra et studieløp eller har måttet slutte i en jobb, selv om de er syke, fordi de er så utrolig sterke. Bedre å tolke det den veien selvfølgelig, enn dit hen at de ikke egentlig sliter så mye som de skal ha det til.

Anonymkode: 13eaf...077

[AnonymBruker]

Selvdiagnostisering er bare å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Det er vanskelig selv for fagfolket å skille diagnosene fra hverandre. Det er mange symptomer som kan stemme for mange diagnoser. 

Å selvdiagnostisere seg med psykisk sykdom er ikke bedre enn å bli hypokonder fordi man leser for mye i felleskatalogen. 

Anonymkode: 922d7...35f

[AnonymBruker]

Desverre vil nok ingen kg brukere legge frem gyldig dokumentasjon. Jeg gjør det hvertfall ikke, så kanskje noen tror at jeg faker. Hvem vet. 

Anonymkode: 922d7...35f

[mammahjarte]

Det er forskjell på å ha psykiske plager og faktisk ha blitt diagnostisert med ein psykisk lidelse. Det er veldig mange som har psykiske plager som ikkje blir utreda, det tyder likevel ikkje at folk lyver på seg psykiske lidelser.

Enig i at det er eit problem når det blir "inn" å møta veggen.

[Stueloff]

Snakker du her om folk som er redd for edderkopper og kaller det angst eller de som har en blåmandag og kaller det depresjon, eller mener du folk som lyver på seg tunge psykiske lidelser og faker symptomer? For ved sistnevnte er det mye mulig snakk om munchausen, som også er en alvorlig psykisk lidelse.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Stueloff skrev:

 

Snakker du her om folk som er redd for edderkopper og kaller det angst eller de som har en blåmandag og kaller det depresjon, eller mener du folk som lyver på seg tunge psykiske lidelser og faker symptomer? For ved sistnevnte er det mye mulig snakk om munchausen, som også er en alvorlig psykisk lidelse.

Sant, det er en diagnose. Men i disse tider handler det mest om status, og det foregår mest ubevisst. Tror det er et mer populært fenomen i storbyer faktisk.

Anonymkode: 13eaf...077

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Sant, det er en diagnose. Men i disse tider handler det mest om status, og det foregår mest ubevisst. Tror det er et mer populært fenomen i storbyer faktisk.

Anonymkode: 13eaf...077

Jeg vil faktisk kalle det et middelklassefenomen.

Anonymkode: 13eaf...077

[AnonymBruker]

Jeg har en psykisk diagnose. Går på medisin og har hatt lang og slitsom terapi tid på mange år.I dag er jeg såpass mye bedre pga. medisin at de rundt meg ikke kan merke nesten noe som helst. Men de kan også oppleve meg på en annen side om de tar opp noe som er en trigger for meg, men så lenge slike ting ikke tas opp går alt helt fint. 

Anonymkode: 55ee0...d4f

[Gjest Jegskulleønskeat]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Selvdiagnostisering er provoserende. Jeg hører ikke på folk som ikke har fått diagnose av en autorisasjon. Jeg har møtt flere av dem - først skryter de på seg de tyngste lidelsene, så bruker de det at de både klarer jobb og skole som bevis på deres gudegitte individuelle styrke som de bruker til å trosse denne forferdelige sykdommen deres. De har aldri falt fra et studieløp eller har måttet slutte i en jobb, selv om de er syke, fordi de er så utrolig sterke. Bedre å tolke det den veien selvfølgelig, enn dit hen at de ikke egentlig sliter så mye som de skal ha det til.

Anonymkode: 13eaf...077

Jeg er enig i mye av det du sier her, men jeg er litt delt. Ja, det finnes mennesker som overdriver plagene sine. Det finnes også mennesker, som tross årelange plager klarer å gjennomføre det utroligste. 

Feilen ligger i når man er så redd for å ikke bli trodd at man ser seg nødt til å forklare og bevise for andre at man er syk. Man burde ikke trenge å bevise noe. Å være syk er en fulltidsjobb. De som ikke vil forstå, forstår ikke uansett hvor mye man forklarer. 

Poenget er at ja, noen overdriver, og ja, noen er fryktelig sterke og flinke til å presse seg selv om alt stritter imot. Det finnes alltid ytterpunkter. Man må bare ikke falle i fellen å skulle desperat gjøre seg forstått og bli trodd, for da bruker man kanskje mer energi enn det man har. Man bør finne jobb og oppgaver som passer til den helsen man har, prøve å leve så godt man kan utfra forutsetningene.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Jegskulleønskeat skrev:

 

Jeg er enig i mye av det du sier her, men jeg er litt delt. Ja, det finnes mennesker som overdriver plagene sine. Det finnes også mennesker, som tross årelange plager klarer å gjennomføre det utroligste. 

Feilen ligger i når man er så redd for å ikke bli trodd at man ser seg nødt til å forklare og bevise for andre at man er syk. Man burde ikke trenge å bevise noe. Å være syk er en fulltidsjobb. De som ikke vil forstå, forstår ikke uansett hvor mye man forklarer. 

Poenget er at ja, noen overdriver, og ja, noen er fryktelig sterke og flinke til å presse seg selv om alt stritter imot. Det finnes alltid ytterpunkter. Man må bare ikke falle i fellen å skulle desperat gjøre seg forstått og bli trodd, for da bruker man kanskje mer energi enn det man har. Man bør finne jobb og oppgaver som passer til den helsen man har, prøve å leve så godt man kan utfra forutsetningene.

Det er jeg helt enig i, og jeg er nok unødvendig morsk. Det er bare det at jeg har kjempet med det så lenge selv, falt fra og foraktet meg selv, mens jeg for eksempel måtte ta vare på min ene venninne, som påstod at hun hadde en alvorlig depresjon, mens hun klarte skole, jobb og trening. Da har man kanskje en moderat depresjon, men ikke en dyp en. Hun gråt mellom slagene, i kanskje en måned, og jeg satt hjemme og passet på henne, fordi jeg selv hadde falt fra og hadde all tid i verden. Har opplevd denne typen skjevhet i relasjoner flere ganger, og det er kanskje derfor jeg er litt lei.

Anonymkode: 13eaf...077

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Det er jeg helt enig i, og jeg er nok unødvendig morsk. Det er bare det at jeg har kjempet med det så lenge selv, falt fra og foraktet meg selv, mens jeg for eksempel måtte ta vare på min ene venninne, som påstod at hun hadde en alvorlig depresjon, mens hun klarte skole, jobb og trening. Da har man kanskje en moderat depresjon, men ikke en dyp en. Hun gråt mellom slagene, i kanskje en måned, og jeg satt hjemme og passet på henne, fordi jeg selv hadde falt fra og hadde all tid i verden. Har opplevd denne typen skjevhet i relasjoner flere ganger, og det er kanskje derfor jeg er litt lei.

Anonymkode: 13eaf...077

Og så er det fordi jeg aldri ble sett selv, aldri tatt vare på, sendt hjem den gangen jeg var på mitt mest hjelpeløse, og ikke sa noe fordi jeg har vært redd for å være "en av dem" og tenkte at jeg ikke fortjente hjelp. Huff, det kalles vel bitterhet. Enda noe å jobbe med.

Anonymkode: 13eaf...077

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 8.10.2018 den 23.02, AnonymBruker skrev:

 

Det er jeg helt enig i, og jeg er nok unødvendig morsk. Det er bare det at jeg har kjempet med det så lenge selv, falt fra og foraktet meg selv, mens jeg for eksempel måtte ta vare på min ene venninne, som påstod at hun hadde en alvorlig depresjon, mens hun klarte skole, jobb og trening. Da har man kanskje en moderat depresjon, men ikke en dyp en. Hun gråt mellom slagene, i kanskje en måned, og jeg satt hjemme og passet på henne, fordi jeg selv hadde falt fra og hadde all tid i verden. Har opplevd denne typen skjevhet i relasjoner flere ganger, og det er kanskje derfor jeg er litt lei.

Anonymkode: 13eaf...077

Håper du får hjelp til å komme deg ovenpå igjen❤️

Endret 4. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Gjest Jegskulleønskeat]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Og så er det fordi jeg aldri ble sett selv, aldri tatt vare på, sendt hjem den gangen jeg var på mitt mest hjelpeløse, og ikke sa noe fordi jeg har vært redd for å være "en av dem" og tenkte at jeg ikke fortjente hjelp. Huff, det kalles vel bitterhet. Enda noe å jobbe med.

Anonymkode: 13eaf...077

Klem til deg❤️❤️

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Jegskulleønskeat skrev:

 

Klem til deg❤️❤️

<3<3<3

Anonymkode: 13eaf...077

[AnonymBruker]

I USA er det en slik røverfortelling som går.

Det var en ung mann som gjorde alvorlige innbrudd i noen butikker og stjal mye. En dag ble han tatt. Han var ikke tidligere dømt, så han sto i fare for å havne et halvt år bak murene. Da tenkte han at han skulle slippe unna fengselet ved å spille sinnssyk. Så sagt, så gjort. Han havnet på sinnsykehus for kriminelle. Der var han under behandling i fire år før han endelig fikk beskjed om at han ville bli skrevet ut. Da bryter han sammen i tårer og forteller psykologen sin at han er så glad for det, han spilte bare gal den gangen fordi han ville slippe fengselsstraff. Han var egentlig ikke gal, det var ingenting som feilte han. Han var glad for å endelig bli trodd. Vi vet det, svarte psykologen. Men bare en psykopat ville snike seg unna fengselsstraff ved å spille gal.

Anonymkode: 0461b...9c2