Vi krangler kun pga barna

[AnonymBruker]

Har to på straks 3 og 5 år. De bråker, tester grenser, trasser, krangler. Sånn for å ta tak i hva som genererer stress her hjemme. 

Jeg og mannen krangler endel på grunn av dem. F.eks. hvis en av oss ber den andre gjøre noe samtidig som vedkommende står og skal takle et barn som spytter og slår på deg fordi du skal pusse tennene til barnet. Jada. Vi har grenser, konsekvenser og er konsekvente. Det er en alder som andre aldere. yngste er som eldste var i den alderen. Akkurat sånn.

Men det er tøft når det står på. Vi drar på hytta i helga, og det er virkelig ikke hyggelig. Så tror ikke det blir mer i år. 

Men jeg og mannen faller i en felle og krangler. Fordi 1) begge er slitne, 2) begge er stressa. Mannen holdt på å kjøre av veien i går fordi han sovna, tross inntak av kaffe rett før. Det drikker han aldri ellers.

Jeg vil bare ha en slutt på den hersens kranglinga. Men jeg kan bare prate for MEG og det er så sinnssykt vanskelig å holde maska når du opplever høystress og angst. Det er allerede for mye for huet å håndtere så greier bare ikke. 

Jeg føler vi er en av de familiene som burde tilkalt en nanny, hvis noen husker det tv-programmet?

Ungene er ofte greie altså. Hvis jeg har én og én hjemme er de mye greiere også. Men det er når de finner ut at de skal slå seg vrange at det blir sånn og enkelte perioder er verre enn andre. Synes bare det er trist at jeg og mannen lar det gå utover hverandre. Vi vet om det, har snakket om det, men greier ikke å slutte.

Anonymkode: 2a48a...223

[AnonymBruker]

Handler om bevisstgjøring, raushet, klare regler, og at man må jobbe hardt for å holde seg til dette også når det koker. 

Vi satt oss ned og rolig analyserte kranglene i etterkant, selvfølgelig en stund etterpå, med ro rundt oss. Snakket i "jeg" form, ikke lov å heve stemmen. Ble så bevisst hva begge gjorde feil i krangler. Ofte vipper det over for den ene, så eskalerer kranglen da den andre føler seg urettferdig behandlet. Etter noen måneder der begge jobbet hardt med å ikke klage/mase/kjefte, og samtidig jobbet med å forholde seg rolig om den andre var urimelig, var all krangling eliminert. 

Anonymkode: d1459...24a

[AnonymBruker]

Dere bør i felleskap gå inn for å bedre adferden til barna deres. Ha klare tydelige grenser før det eskalerer enda mer. Har dere hørt om cos-kurs? Det er et godt redskap til dette med grensesetting. Det er også viktig å være samkjørte i hva som er lov å ikke.

Anonymkode: e1787...2bd

[AnonymBruker]

Dere krangler pga ungene sier du, men kan også hende ungene krangler/trasser ekstra mye pga den dårlige stemningen mellom dere. Her ville jeg jobbet på skift å gitt hverandre egentid! Hva skjer da, er de like trassige med en av dere? Ville også delt barna mye, så dere tar en hver. Bytt på å stikk ut, dra på besøk eller lignende, og den andre har kvalitetstid med den andre ungen hjemme.

Dere kan jo begynne med å fikse kommunikasjonen mellom dere, så kan det hende det har positiv innvirkning på oppførselen til barna. Oppsøke familievernkontoret for samtaler med terapaut kanskje?

Anonymkode: 8d8ab...670

[AnonymBruker]

Høres ut som dere kan få masse god hjelp med relativt enkle midler på familievernkontor/kurs.

Det er jo noe med at atferden forsterkes i en kjip sirkel, så dere må finne noen praktiske metoder for p gjennomføre det dere ønsker. 

Anonymkode: 977de...a89

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Dere krangler pga ungene sier du, men kan også hende ungene krangler/trasser ekstra mye pga den dårlige stemningen mellom dere. Her ville jeg jobbet på skift å gitt hverandre egentid! Hva skjer da, er de like trassige med en av dere? Ville også delt barna mye, så dere tar en hver. Bytt på å stikk ut, dra på besøk eller lignende, og den andre har kvalitetstid med den andre ungen hjemme.

Dere kan jo begynne med å fikse kommunikasjonen mellom dere, så kan det hende det har positiv innvirkning på oppførselen til barna. Oppsøke familievernkontoret for samtaler med terapaut kanskje?

Anonymkode: 8d8ab...670

Det er ikke dårlig stemning mellom oss. Det er god stemning mellom oss - det er derfor jeg skriver at vi kun krangler pga barna. Så lenge de oppfører seg så krangler ingen. Hvis vi har egentlig krangler vi ikke. 

Anonymkode: 2a48a...223

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Dere bør i felleskap gå inn for å bedre adferden til barna deres. Ha klare tydelige grenser før det eskalerer enda mer. Har dere hørt om cos-kurs? Det er et godt redskap til dette med grensesetting. Det er også viktig å være samkjørte i hva som er lov å ikke.

Anonymkode: e1787...2bd

Vi har det. Men unger har faktisk perioder med grensesetting og det tar tid for dem å forstå hvor grensene går. 

Vi er helt samkjørte, problemet ligger ikke der, men i at vi ikke greier å skille mellom sinnet mot barnet som slår og mot hverandre. Vi kan ikke ta ut noenting på ungene så da tar vi det ut på hverandre. 

Og det er ikke bra. Vi er klare over det og hva som er problemet, har snakket timevis om det og lagt planer for hvordan vi skal unngå det. (F.eks. at den andre sier at nå var du urettferdig og jeg ble såret, istedet for å bite tilbake), men når man er midt oppi det svartner det bare og når man kjefter på hverandre betyr det egentlig bare "la meg være i fred, det er for mye for meg nå, Jeg takler det ikke". Det vet vi begge, likevel glemmer vi det i kampens hete. 

Og akkurat nå er begge ungene i en krevende alder, vi har gitt dem egentid hver for seg og da oppfører de seg stort sett fint. Men de hauser opp hverandre og særlig yngste starter krangler. Trasser og tester hele tiden, blir sprø. 

I morges var det et helvetes leven fordi jeg tok på sko og ikke støvler. Og hårfrisyren var ikke fin nok. Og noen så 0å henne i barnehagen. Den alderen der asså Og jeg gjør det jeg kan, gir ofte 2 valg: vil du ha på sko eller støvler. Men hun er lur, da skal hun ha et 3. Og 4. alternativ. Jeg rikker meg ikke der, for jeg har sett en negativ utvikling hvis jeg gjør det, og det å stå i det på egenhånd går ok, men hvis mannen da kommer og ber meg om å gjøre noe annet samtidig så greier jeg det ikke. 

Anonymkode: 2a48a...223

[AnonymBruker]

Bare sånn i tilfelle noen misforstod: Jeg og mannen elsker hverandre og viser det. Det er helt vanlig for ungene at jeg og mannen gir hverandre en klem foran dem liksom.

Som sagt, vi krangler ikke på egenhånd. 

Anonymkode: 2a48a...223

[Drakan]

Dere kan jo ordne et kodeord for når en av dere trenger en pause. 
Så kan dere ta runder på pauser. Kanskje dere kunne ordnet en barnevakt en helg så dere kunne slappet av? 
Familie eller unge voksne? Dere trenger nok en pause for å kose dere litt, så vil dere føle dere bedre. ^_^

[Wonders]

Dette liker jeg å høre på innimellom; 

Det er vel snart 100 forskjellige tema her...

https://www.acast.com/foreldreradet

 

Og her er om foreldre som krangler. Fin snakk om mye som Ts, er inne på. 

https://www.acast.com/foreldreradet/foreldresomkranglermedtrineeikremfrabufetat

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Vi har det. Men unger har faktisk perioder med grensesetting og det tar tid for dem å forstå hvor grensene går. 

Vi er helt samkjørte, problemet ligger ikke der, men i at vi ikke greier å skille mellom sinnet mot barnet som slår og mot hverandre. Vi kan ikke ta ut noenting på ungene så da tar vi det ut på hverandre. 

Og det er ikke bra. Vi er klare over det og hva som er problemet, har snakket timevis om det og lagt planer for hvordan vi skal unngå det. (F.eks. at den andre sier at nå var du urettferdig og jeg ble såret, istedet for å bite tilbake), men når man er midt oppi det svartner det bare og når man kjefter på hverandre betyr det egentlig bare "la meg være i fred, det er for mye for meg nå, Jeg takler det ikke". Det vet vi begge, likevel glemmer vi det i kampens hete. 

Og akkurat nå er begge ungene i en krevende alder, vi har gitt dem egentid hver for seg og da oppfører de seg stort sett fint. Men de hauser opp hverandre og særlig yngste starter krangler. Trasser og tester hele tiden, blir sprø. 

I morges var det et helvetes leven fordi jeg tok på sko og ikke støvler. Og hårfrisyren var ikke fin nok. Og noen så 0å henne i barnehagen. Den alderen der asså Og jeg gjør det jeg kan, gir ofte 2 valg: vil du ha på sko eller støvler. Men hun er lur, da skal hun ha et 3. Og 4. alternativ. Jeg rikker meg ikke der, for jeg har sett en negativ utvikling hvis jeg gjør det, og det å stå i det på egenhånd går ok, men hvis mannen da kommer og ber meg om å gjøre noe annet samtidig så greier jeg det ikke. 

Anonymkode: 2a48a...223

Du må stå på ditt, og ikke be mannen om å blande seg. Når det er du som kler på henne - er du som har kontrollen og bestemmer. Da kan mannen vente på kjøkkenet/stua eller hjelpe det andre barnet.

Anonymkode: 4b896...506

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Og jeg gjør det jeg kan, gir ofte 2 valg: vil du ha på sko eller støvler. Men hun er lur, da skal hun ha et 3. Og 4. alternativ. Jeg rikker meg ikke der, for jeg har sett en negativ utvikling hvis jeg gjør det, og det å stå i det på egenhånd går ok, men hvis mannen da kommer og ber meg om å gjøre noe annet samtidig så greier jeg det ikke. 

Anonymkode: 2a48a...223

Det er akkurat den der som er nøkkelen tror jeg. Dere må bare kjøre hardt på at når den ene er i samspill med et eller begge barna så må den andre bite seg i tunga og la være å komme inn i situasjonen og si at det bør gjøres på en annen måte. Det gjelder begge to.

Jeg skjønner at du ikke takler det, for det er fryktelig irriterende. Det er vanskelig å la være å bryte inn, for man føler at man har svaret, men det er skikkelig frustrerende å få noen inn fra sidelinjen når man er opptatt med å gjøre sin ting.

Og det er nok mest hensiktsmessig å holde på to valg som du gjør. 

Anonymkode: b7af2...c32

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Du må stå på ditt, og ikke be mannen om å blande seg. Når det er du som kler på henne - er du som har kontrollen og bestemmer. Da kan mannen vente på kjøkkenet/stua eller hjelpe det andre barnet.

Anonymkode: 4b896...506

Ja, vi må gjøre det mer sånn. Ofte kan den andre blande seg, eller så er det noe som må gjøres eller spørres om. Hvis han bare spør "hvor er den" når jeg er midt oppi det så er det nok for at jeg hugger til mot ham. Og det går også andre veien. 

Problemet er bare at det ofte er mye som må gjøres, på én gang. Det er litt kaos enkelte ganger, og jeg (vi) hater kaos. Håper jo det blir bedre med tiden, men jeg sliter psykisk (angst bla.a.) som jeg hele tiden må holde i sjakk så jeg har litt lavere terskel for hva som er for mye for meg enn normale mennesker sikkert har.

Med det sagt så er jeg, som sagt, bedre når jeg er alene. F.eks. om morgenen når jeg skal levere i barnehagen, og da vet de nøyaktig hva som forventes av dem og oppfører seg gjerne deretter (med unntak av de trassanfallene som alltid vil komme). 

Særlig yngste liker å plage og erte pappaen sin. De tør mye mer med ham, enn med meg, tross i at vi er like strenge begge to, og like konsekvente. Men alle unger er sånn med ham, vet ikke om det er noe med hans personlighet som unger "lukter", husker nevøen min også var sånn med ham lenge før vi fikk barn. Skulle slå ham osv. Kanskje han fremstår litt usikker? 

Anonymkode: 2a48a...223

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er akkurat den der som er nøkkelen tror jeg. Dere må bare kjøre hardt på at når den ene er i samspill med et eller begge barna så må den andre bite seg i tunga og la være å komme inn i situasjonen og si at det bør gjøres på en annen måte. Det gjelder begge to.

Jeg skjønner at du ikke takler det, for det er fryktelig irriterende. Det er vanskelig å la være å bryte inn, for man føler at man har svaret, men det er skikkelig frustrerende å få noen inn fra sidelinjen når man er opptatt med å gjøre sin ting.

Og det er nok mest hensiktsmessig å holde på to valg som du gjør. 

Anonymkode: b7af2...c32

Ja, vi må avtale det tror jeg...

Anonymkode: 2a48a...223

[Belima]

Enda bedre er det å ikke la ungene ha noe valg på morgenen. Gjør alt av klær klart sammen kvelden i forveien, så blir det ingen diskusjon. Du/dere må da være helt klare på at det som er gjort klart på kvelden er det de skal ha på seg. Da blir det et problem mindre. Små barn trenger ikke så mange valg. Bedre at de voksne bestemmer klær om ikke annet. En på 5 eller 3 år har jo ikke begreper om hvordan været er/blir. De ser jo selvfølgelig om det er sol, regn eller snø, men har ikke noe forhold til temperaturen ute.

[AnonymBruker]

Får disse 2 barn bruk av ipad og tv?  Dette ville jeg ha kuttet totalt ut - samt deres egne bruk av dingser før barna er i sengen.  Deretter trenger deg og pappa å sitte dere ned og snakke med respekt til hverandre om følelser og problemer dere har kombinert med noe positivt om den andre personen.  Hvis stemningen i huset er alltid negativ kommer dere til å slitte veldig fremover. 

Anonymkode: 341ce...137

[AnonymBruker]

Og derfor er det best for alle parter at foreldre lever hver for seg. 

Anonymkode: 273c8...f08

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er ikke dårlig stemning mellom oss. Det er god stemning mellom oss - det er derfor jeg skriver at vi kun krangler pga barna. Så lenge de oppfører seg så krangler ingen. Hvis vi har egentlig krangler vi ikke. 

Anonymkode: 2a48a...223

Men så lenge dere er foreldre så har dere jo disse barna 95% av tiden, og det er faktisk ikke barnas "skyld" at dere ikke klarer å regulere sinnet og irritasjonen deres når hverdagssituasjonen blir litt opphetet. Det jeg leser her, er at du og mannen din fungerer veldig bra sammen så lenge alt er rolig og kontrollert rundt dere, men når situasjonen blåser seg litt opp klarer dere ikke å la være å kjefte på hverandre eller bli sure/irriterte. Misforstår jeg her?

Jeg synes også noen runder med familieterapeut høres fornuftig ut, for selv om dere bare krangler når barna er vanskelige, er det fremdeles du og mannen din som eier kommunikasjonsproblemet. Det er ofte lurt å oppsøke hjelp før man har kniven på strupen og kjenner at det er nå eller aldri, da er det større sjanser for bedring. Når du sier at dere har snakket i timevis om dette, lagt planer som dere ikke klarer å holde dere til og begge mistrives med situasjonen, kan det vel være greit å se om det finnes annen hjelp å få?

Anonymkode: 0480a...a2e

[Nasse Nøff]

Hei!

Du skriver:

Vi er helt samkjørte, problemet ligger ikke der, men i at vi ikke greier å skille mellom sinnet mot barnet som slår og mot hverandre. Vi kan ikke ta ut noenting på ungene så da tar vi det ut på hverandre.  

 

 

Jeg lurer på om problemet ikke egentlig ligger her...

Det er klart at det er veldig lett å bli irritert over barn som trasser og lager scener, men det er jo en helt naturlig del av utviklingen mot å bli mer selvstendig. Så at denne trassen bidrar til et slikt sinne hos dere er ikke bra, for noen av dere.

Kanskje det derfor er vel så viktig å trene seg opp til ikke å bli irritert på barnet i utgangspunktet?

Generelt kan jeg anbefale boken "de utrolige årene" av Webster-Stratton, den gir mange kloke råd.

Ellers er dere i en krevende fase, og med utfordringer rundt angst blir det sikker ikke lettere. For å redusere stresset og kaoset tror jeg det er veldig lurt med helt klare rutiner. Kanskje det blir mindre kaos og mas hvis du vet at sekkene er pakket, ytterklærne er på plass i gangen, og frokostbordet er dekket om kvelden? Ungene kan sikkert trasse og krangle like mye, men da har du i hvert fall mindre annet å stresse med?

 

Lykke til, pust med magen, og husk at de blir større!

[Gjest BearMama]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Du må stå på ditt, og ikke be mannen om å blande seg. Når det er du som kler på henne - er du som har kontrollen og bestemmer. Da kan mannen vente på kjøkkenet/stua eller hjelpe det andre barnet.

Anonymkode: 4b896...506

Dette.

Ikke bland dere når den ene holder på med et barn. Da blir det bare rot og masse forskjellige stemmer som prøver å overdøve hverandre. Tror dere vil merke forskjell kjapt om dere overlater en påbegynt oppgave med barna til den som startet det.