Hvor ofte får du skikkelig vondt av andre sine barn?

[AnonymBruker]

Snakker ikke om mishandling/ misbruk. 

Men, at du ser foreldre som har en elendig oppdragelse på barna sine. Foreldre som gjør ting som du mener er helt feil ovenfor egne barn, at du blir helt sjokkert. 

Har opplevd det flere ganger, men jeg kjenner at jrg ikke kunne brydd meg mindre. Disse barna får et tøffere liv. Kjipt for de. Mine barn får det ergo lettere, når de oppdras på en måte jeg vet hjelper de opp og frem i livet. 

Anonymkode: d2744...2f1

[vintage]

Jeg er nok mer åpen enn deg for at min måte ikke nødvendigvis er den eneste rette måten å oppdra barn på 😏

[AnonymBruker]

Jeg får ikke vondt av andre sine barn, med mindre jeg vet at ting ikke er bra. Barn som vokser opp hos foreldre som ikke "bryr seg " så mye blir fortere selvstendige og tenker selv. Noe jeg kan se langt etter. For selv har jeg hatt en skikkelig redd og bekymret mor som alltid har tenkt at det verste har skjedd meg om jeg ikke svarte på tlf med en gang. Fryktelig slitsomt. Hadde dårlig samvittighet for å gå på byen ei natt fordi da lå hun hjemme og fikk ikke sove. 

Men jeg har "vondt" av barn som får visse personer som mødre. Kjenner til to tilfeller som jeg har gått på samme skole som, og tenker på stakkars de barna som får de som mødre. For en skjebne. De klassiske "ble uplanlagt gravid", ikke utdannelse, ingenting på stell, og fedre som ikke ville være i forhold med barnemor lenger. De arver nok også lett gemyttet til sine foreldre, så jeg er redd de kommer til å videreføre denne sosiale arven.

Anonymkode: a6bb6...27b

[Biloba]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Snakker ikke om mishandling/ misbruk. 

Men, at du ser foreldre som har en elendig oppdragelse på barna sine. Foreldre som gjør ting som du mener er helt feil ovenfor egne barn, at du blir helt sjokkert. 

Har opplevd det flere ganger, men jeg kjenner at jrg ikke kunne brydd meg mindre. Disse barna får et tøffere liv. Kjipt for de. Mine barn får det ergo lettere, når de oppdras på en måte jeg vet hjelper de opp og frem i livet. 

Anonymkode: d2744...2f1

Jeg skjønte ikke helt. Mener du det er fordel for barna dine at andre barn gis et dårligere utgangspunkt for å takle livet av sine foreldre?

Er jammen ikke sikker på at de stiller så sterkt, jeg. Empati og emosjonell intelligens er jo en veldig viktig del av basisen for å klare seg i voksenlivet.

[Wonders]

Noen ganger i uka. I forbindelse med henting og levering i barnhagen. Mye rart synes jeg. 

 

Det går innpå meg. For det er så tydelig forskjeller. Ressurskrevende å ha barn. Ikke alle strekker helt til. 

[Gjest BearMama]

På 7.10.2018 den 20.28, Biloba skrev:

 

Jeg skjønte ikke helt. Mener du det er fordel for barna dine at andre barn gis et dårligere utgangspunkt for å takle livet av sine foreldre?

Er jammen ikke sikker på at de stiller så sterkt, jeg. Empati og emosjonell intelligens er jo en veldig viktig del av basisen for å klare seg i voksenlivet.

👆🏻👆🏻👆🏻

TS, du virker faktisk som om du nesten godter deg over hva du måtte mene andres «dårlige» oppdragelse er.

Bare måten du formulerte deg på får meg til å lure på hva slags verdier barna dine vil vokse oppe med og det første som slår meg er ikke «goder verdier og moraler» for å si det sånn....

 

Endret 9. oktober 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

Det jeg ser mest er barn som blir neglisjert helt av foreldrene sine. Gjerne til fordel for en skjerm. Da ser mange foreldre ikke på barna sine en gang. Selv om de skriker//gråter.

 

Noen andre barn igjen søker mer mot andre voksne, i den grad at man forstår det er oppmerksomheten fra en trygg voksen barnet søker. Det blir så tydelig, liksom.  

Anonymkode: ec69d...5b2

[Thyra]

På 7.10.2018 den 20.22, AnonymBruker skrev:

 

Jeg får ikke vondt av andre sine barn, med mindre jeg vet at ting ikke er bra. Barn som vokser opp hos foreldre som ikke "bryr seg " så mye blir fortere selvstendige og tenker selv. Noe jeg kan se langt etter. For selv har jeg hatt en skikkelig redd og bekymret mor som alltid har tenkt at det verste har skjedd meg om jeg ikke svarte på tlf med en gang. Fryktelig slitsomt. Hadde dårlig samvittighet for å gå på byen ei natt fordi da lå hun hjemme og fikk ikke sove. 

Men jeg har "vondt" av barn som får visse personer som mødre. Kjenner til to tilfeller som jeg har gått på samme skole som, og tenker på stakkars de barna som får de som mødre. For en skjebne. De klassiske "ble uplanlagt gravid", ikke utdannelse, ingenting på stell, og fedre som ikke ville være i forhold med barnemor lenger. De arver nok også lett gemyttet til sine foreldre, så jeg er redd de kommer til å videreføre denne sosiale arven.

Anonymkode: a6bb6...27b

Selv om de har "ingenting på stell" kan de jo ha større omsorgsevner enn mange såkalte "vellykkede". Alt er ikke svarthvitt. Kjærlighet og omsorg er likeså viktig som materielle ting. 

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt at du godter deg over dette, får disse barna skal jo omgås ditt barn i mange år framover. Nå har jeg en 17 åring, og det verste er de barna som er fullstendig bortskjemt, vant til å få alt på sin måte. For de krever jo det samme av vennene sine, og lager drama ut av en annen verden da de ikke får det som de vil. Og de som mobber, som har foreldre som ikke bryr seg om barna mobber.

Jeg hadde vel vært mer glad for at alle barn ble oppdratt bra, og fikk masse kjærlighet hjemme. 

Barn jeg får vondt av, er han som jevnlig fikk juling hjemme, han er flyttet av barnevernet nå. Og hun som bor hos sin alkoholiker mor, og hvor hun går til verbale angrep på barnet. Barnevernet er i bilde, men mor får ha samvær annenhver helg.

Anonymkode: 04979...9b8

[AnonymBruker]

Jeg opplever det sjelden, men det hender. Ditt innlegg var således meget treffende. Jeg får vondt av barna dine som ikke får lære empati av deg.

Anonymkode: 64277...0ba

[AnonymBruker]

Jeg får vondt av ei venninne av datteren min rett som det er. Hun har skilte foreldre som på hver sin kant lover henne en hel masse og legger store planer om alt fra ferieturer til gaver og hvordan de skal feire bursdagen hennes. Ingenting av det blir gjennomført, for når det kommer til stykket har begge foreldrene nok med seg selv og foretrekker å bruke pengene på shopping og å gå ut på byen.

Altså ingen ferie over hodet, ingen bursdagsfeiring, ingen gave, ingen opplevelser med foreldrene i det hele tatt, kun med oss. Når det er arrangementer på skolen el.l. sender de henne alene eller med oss. Samme med fritidsaktiviteter.

Jeg vet det finnes mye verre skjebner, men det er dette jeg ser på nært hold og ser hvor skuffet hun blir fordi hun tror på løftene hver gang.

Anonymkode: adaf7...2d2

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ofte blaff av sympati og trishet for barn, når det er krangel og sure voksne ved henting i barnehage eller handling på butikken.

MEN så minner jeg meg på at jeg bare ser et lite glimt, og ikke vet hva som har skjedd tidligere. Kanskje barnet har vært max utprøvende eller vrang, og det lille jeg ser bare er en naturlig konsekvens av det. Jeg har selv hatt gleden av å bære en illsint, sparkende, skrikende treåring over skulderen og kjent andres fordømmende blikk i ryggen, og tenkt at dere skulle bare visst hvor langt han har strukket strikken med vilje denne gang. Det er lett å være for kjapp i bedømmelsen av små enkeltepisoder.

Når ting hangler over lang tid, derimot, eller episodene er korte men veldig alvorlige, blir det noe litt annet. Husker spesielt to episoder jeg reagerte på som ung mamma, men ikke turte blande meg i. Hadde det vært i dag, 20 år senere, ville jeg nok sagt noe. Det "morsomme" (i forhold til kommentarene over om ressurssterkt/ressurssvake mødre) er at disse to mødrene befant seg på hver sin side av skalaen. Den ene visste/maktet ikke bedre, den andre hadde forlest seg på konsekvens og tydelighet og brukte sin pedagogiske og følelsesmessige maktposisjon til å verbalt gruse sitt eget barn i full offentlighet- jeg har aldri blitt så ille berørt i mitt liv.

I et litt annet perspektiv får jeg vondt av andres barn, når disse barna er i Syria, Jemen, Sør-Sudan etc. Ikke foreldrenes feil selvsagt, men det gjør meg vondt at noen barn får så håpløse utgangspunkt i livet mens andre har flaks.

Anonymkode: e4b6b...d04

[AnonymBruker]

Og for the record: jeg synes siste del av konklusjonen din er fullstendig skrudd, TS. Hvis det er slik at man har grunn til å ha vondt av andres barn (noe det sjelden er, men det hender), så må du også ta med i regnestykket at disse barna skal bli voksne og være en del av samfunnet rundt dine barn. På kort sikt er det selvsagt flaks for Anne at Lars og Berit har gått for lut og kaldt vann og dermed ikke har sjanse til å komme inn på det prestisjestudiet hun ønsker seg, men den dagen Lars vender seg mot samfunnet og starter med kriminell virksomhet og Berit faller angstfull og skjelvende ut av arbeidslivet og lar ungene gå på selvstyr, spørs det om Anne gliser like bredt. På tide å se litt bredere på problemstillingen?

Anonymkode: e4b6b...d04

[Gjest O.G.]

På 7.10.2018 den 20.15, AnonymBruker skrev:

 

Snakker ikke om mishandling/ misbruk. 

Men, at du ser foreldre som har en elendig oppdragelse på barna sine. Foreldre som gjør ting som du mener er helt feil ovenfor egne barn, at du blir helt sjokkert. 

Har opplevd det flere ganger, men jeg kjenner at jrg ikke kunne brydd meg mindre. Disse barna får et tøffere liv. Kjipt for de. Mine barn får det ergo lettere, når de oppdras på en måte jeg vet hjelper de opp og frem i livet. 

Anonymkode: d2744...2f1

Hjelpes. 

[AnonymBruker]

Altså.. Jeg prøver å tenke godt om folk, og se positive utveier. En familie jeg kjenner har en helt annen oppdragelse enn hva jeg synes er innafor. 2 åringen får lov å løpe barbeint ute i 10 grader fordi h*n ikke liker sko eller sokker. Jeg har aldri sett at h*n blir veiledet eller bestemt over. Jeg er ikke der 24/7 og ser ikke alt de gjør riktig heller. Barnet virker ut som h*n har det bra, og er trygg. Likevel helt annerledes enn barnet mitt mtp energinivå og forståelse av hva folk sier til h*n. Er det fordi jeg aldri har sett at de lærer barnet ting, snakker rolig og veiledende, og at jeg for det meste ser at barnet er mye for seg selv og blir kjeftet på hver gang h*n gjør noe galt? Jeg vet ikke, er jo ikke der hele tiden. De må jo ha gjort noe riktig når barnet er som det er.. vi skal ikke dømme av et lite minutt på bussen. 

Anonymkode: da6a2...6db

[AnonymBruker]

4 timer siden, Thyra skrev:

 

Selv om de har "ingenting på stell" kan de jo ha større omsorgsevner enn mange såkalte "vellykkede". Alt er ikke svarthvitt. Kjærlighet og omsorg er likeså viktig som materielle ting. 

Enig! Synes synd på selverklært vellykkede mødre.  Petimetermødre. Slike velorganiserte noen som er alt for glad i penger og barna har tatt opp denne dårlige arven og kun tenker profitt i alt de foretar seg.

Anonymkode: 06b69...aaf

[Lycka]

Jeg hadde veldig vondt av stebarna mine da de var små. Å være hjelpeløst vitne til at de vokste opp i en krigssone av manipulasjon og lojalitetskonflikt skar meg i mammahjerte. De ble så utrolig utrygge av det 😥

[Gjest Jegskulleønskeat]

Nabobarna

Endret 4. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Rucula]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg får vondt av ei venninne av datteren min rett som det er. Hun har skilte foreldre som på hver sin kant lover henne en hel masse og legger store planer om alt fra ferieturer til gaver og hvordan de skal feire bursdagen hennes. Ingenting av det blir gjennomført, for når det kommer til stykket har begge foreldrene nok med seg selv og foretrekker å bruke pengene på shopping og å gå ut på byen.

Altså ingen ferie over hodet, ingen bursdagsfeiring, ingen gave, ingen opplevelser med foreldrene i det hele tatt, kun med oss. Når det er arrangementer på skolen el.l. sender de henne alene eller med oss. Samme med fritidsaktiviteter.

Jeg vet det finnes mye verre skjebner, men det er dette jeg ser på nært hold og ser hvor skuffet hun blir fordi hun tror på løftene hver gang.

Anonymkode: adaf7...2d2

Huff så grusomt ..

Jeg tror nesten jeg hadde feiret bursdagen til jenta med gaver og kaker hvis jeg var deg. Hadde ikke orket å stå å se skuffelsen til jenta

kanskje det hadde vært et plaster på såret... selv om det overhode ikke er din oppgave da

[Gjest Jegskulleønskeat]

3 minutter siden, Rucula skrev:

 

Huff så grusomt ..

Jeg tror nesten jeg hadde feiret bursdagen til jenta med gaver og kaker hvis jeg var deg. Hadde ikke orket å stå å se skuffelsen til jenta

kanskje det hadde vært et plaster på såret... selv om det overhode ikke er din oppgave da

Enig!