Er dere som er oppvokst i kristent hjem opplært til å be for alt mulig?

[Pipaluk]

Jeg har flere kristne venner og har gjort meg noen tanker rundt dette. En i vennegjengen er fra et pietistisk bedehusmiljø og har nok blitt ganske skadet av det.  Hun kan ikke snakke om følelser og vanskelige tid, hun vil bare "be det bort".   For henne så virker det som om bønn er et slags trylleformular, en magi en kan ty til når livet hoper seg opp.  Hun har tydeligvis ikke lært seg noen hensiktsmessige strategier for å takle livet når det butter mot. Jeg har sagt klart i fra at jeg ikke ønsker at hun skal be for meg når jeg har det vanskelig, jeg vil heller at hun skal bidra med noe selv, noe hun forstår, men sliter med å gjøre i praksis.

Jeg leser også en kristen bok-serie om en jente som flytter til en familie som er personlig kristne og  hvor de overlater det meste til Jesus.  Jesus styrer alt, og har man problemer så er det bare å spørre Gud og Jesus om hjelp. Om en bok forsvinner så må en spørre Gud om hjelp til å finne den, sliter man med vanskelige følelser, så er det også Gud som er rette instans. osv. Det blir ganske hjelpesløst.

Kan dette med bønn misbrukes og bli en  hvilepute for kristne som ikke har lært seg å fikse livet sitt selv?

 

[AnonymBruker]

Min far er prest, jeg er ikke vant til å be hverken bordbønn, nattabønn e.l. Vi gjorde aldri det hjemme. Jeg tror ikke at bønnen blir sett på som en hvilepute nei. 

Anonymkode: 1bd9a...2c6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Min far er prest, jeg er ikke vant til å be hverken bordbønn, nattabønn e.l. Vi gjorde aldri det hjemme. Jeg tror ikke at bønnen blir sett på som en hvilepute nei. 

Anonymkode: 1bd9a...2c6

Enig.  Jeg er oppvokst i et kristent miljø, og bønn var en privatsak hos oss.

Jeg sang for maten da.  Jeg husker ikke episoden selv  men familien elsker å fortelle om 4-årige meg som var på kafé for første gang, og sang for maten, til de andre gjestenes store fornøyelse.  Applaus fikk jeg visst også.

Anonymkode: 25245...d04

[Pipaluk]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Enig.  Jeg er oppvokst i et kristent miljø, og bønn var en privatsak hos oss.

Jeg sang for maten da.  Jeg husker ikke episoden selv  men familien elsker å fortelle om 4-årige meg som var på kafé for første gang, og sang for maten, til de andre gjestenes store fornøyelse.  Applaus fikk jeg visst også.

Anonymkode: 25245...d04

Hvordan forhold foreldrene dine seg til vanskelige ting som skjedde i verden? Fikk du servert en analogi fra bibelen hvis du lurte på noe? Forsøkte de å knytte det du opplevde i hverdagen opp mot jesu liv?

Jeg lurer litt på om foreldrene til denne dama, ikke var omsorgsfulle foreldre, men brukte Jesus som en slags barnevakt, hvis du skjønner? " Be Jesus om å hjelpe deg med følelsene, ikke oss".

Jeg var på besøk i barndomshjemmet hennes på vestlandet for noen år siden. Det var skremmende å gå inn på et gammelt barnerom og se hele rommet tett dekket av jesus-sitater og plakater. Selv i taket. 

Endret 8. oktober 2018 av Pipaluk

[AnonymBruker]

De fleste kristne er ganske normale mennesker. Jeg er vokst opp i en pastorfamilie. Hjemme hos oss ba vi for mye, men ikke som en motsetning til å håndtere livet selv. Om jeg har hodepine tar jeg en Paracet, jeg ber ikke hodepinen bort. I en periode med depresjon ba jeg naturlig nok en del, men jeg gikk også i behandling og arbeidet selv med utfordringene mine. Jeg studerer til eksamen, framfor å be til Gud om å få en A, men jeg kan selvsagt be om hjelp til å yte mitt beste på eksamensdagen.

Mye ved den pietistiske teologien vil jeg våge å kalle ganske usunt. Det finnes ingen gode grunner til å tro at man vil være spart for livets utfordringer, eller at bare man ber nok vil Gud ta det. 

Anonymkode: 3b04b...1e3

[AnonymBruker]

Kristendommen var tydelig i oppveksten til meg og min søskenflokk. Vi sang for maten og ba før vi la oss. Min mor mistet troen etter flere vonde hendelser så det ble lagt bort.

Ellers var det oldemoren min som alltid sa "jeg ber for deg", når vi fortalte om hendelser i hverdagen❤ og min bestemor nevner gud en gang i blant i sammenheng med hennes takknemlighet for livet. 

Er flere samfunn i min by, noen er tåpelige og er som du nevner. Men den ene gruppen overrasket veldig, en av guttene stod frem som homfil i avisen og de reagerte med åpne armer og kjærlighet. Da var de andre samfunnene sånn " vi ber for deg og at du finner den rette vei blabla"(at han skulle bli "frisk" fra homofilien sin😂)

Verken meg eller søsken er kristne som voksne.

Anonymkode: b37eb...fbd

[Pipaluk]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Kristendommen var tydelig i oppveksten til meg og min søskenflokk. Vi sang for maten og ba før vi la oss. Min mor mistet troen etter flere vonde hendelser så det ble lagt bort.

Ellers var det oldemoren min som alltid sa "jeg ber for deg", når vi fortalte om hendelser i hverdagen❤ og min bestemor nevner gud en gang i blant i sammenheng med hennes takknemlighet for livet. 

Er flere samfunn i min by, noen er tåpelige og er som du nevner. Men den ene gruppen overrasket veldig, en av guttene stod frem som homfil i avisen og de reagerte med åpne armer og kjærlighet. Da var de andre samfunnene sånn " vi ber for deg og at du finner den rette vei blabla"(at han skulle bli "frisk" fra homofilien sin😂)

Verken meg eller søsken er kristne som voksne.

Anonymkode: b37eb...fbd

Jeg fortalte denne venninna om at det har blitt buddistisk meditasjonssenter der hvor det før var solarium. Jeg fikk høre at jeg kunne be for dem - så de fant den riktige troen. Å bli buddist er visst verre enn å bli ateist har jeg forstått. 

Hvis en er oppvokst med at en skal legge hele livet i Guds hender, så må det føles forferdelig i voksen alder å innse at en selv må ta styringen over eget liv. 

[AnonymBruker]

23 timer siden, Pipaluk skrev:

 

Hvordan forhold foreldrene dine seg til vanskelige ting som skjedde i verden? Fikk du servert en analogi fra bibelen hvis du lurte på noe? Forsøkte de å knytte det du opplevde i hverdagen opp mot jesu liv?

Jeg lurer litt på om foreldrene til denne dama, ikke var omsorgsfulle foreldre, men brukte Jesus som en slags barnevakt, hvis du skjønner? " Be Jesus om å hjelpe deg med følelsene, ikke oss".

Jeg var på besøk i barndomshjemmet hennes på vestlandet for noen år siden. Det var skremmende å gå inn på et gammelt barnerom og se hele rommet tett dekket av jesus-sitater og plakater. Selv i taket. 

Jeg er oppvokst i et kristent hjem, en pietistisk retning (noe du finner innenfor luthernismen), og hjemme hos meg er det vanlig å snakke ut om problemer og vanskeligheter i livet. Foreldrene mine lytter, gir gode råd og vi samtaler om vanskelige tid. Jeg ber jo til Gud når jeg går gjennom vanskelige ting (det er jo ganske vanlig, til og med ikke-troende kan finne på å be når de går gjennom noe tøft). Hører også ofte at jeg må legge ting i Guds hender, noe jeg gjør, men det betyr jo ikke at jeg ikke kan snakke om problemer med foreldrene mine. Men, som troende, er det naturlig å søke trøst hos Gud. 

Anonymkode: 872fb...09d

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Mye ved den pietistiske teologien vil jeg våge å kalle ganske usunt. Det finnes ingen gode grunner til å tro at man vil være spart for livets utfordringer, eller at bare man ber nok vil Gud ta det. 

Anonymkode: 3b04b...1e3

Hvorfor tror du at folk tror at man er spart for livets utfodringer bare man ber nok? Det har jeg aldri blitt opplært til. 

Anonymkode: 872fb...09d

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

 

Hvorfor tror du at folk tror at man er spart for livets utfodringer bare man ber nok? Det har jeg aldri blitt opplært til. 

Anonymkode: 872fb...09d

Jeg har beveget meg en del i kristne miljøer, og har møtt mennesker med mange slags erfaringer. Det inkluderer mennesker som tror at om du bare ber nok eller tror nok, vil Gud ta all sykdom og alt det vonde.

Anonymkode: 3b04b...1e3