Er glad for min singeltilværelse

[Gjest 34]

Jeg er så glad for at jeg er single! Har vært samboer en gang så jeg har sammenlikningsgrunnlag.

Når jeg ser alle familiene rundt omkring og alle venner som er "etablert" er jeg ikke misunnelig. De har knapt tid nok til seg selv og ekteskapene skranter etter at barna kom inn i familien.

Jeg har bevisst valgt å være single fordi jeg synes fordelene er mange flere! Jeg reiser alene, treffer masse folk, har en jobb jeg er fornøyd med og tjener bra nok til å leve fett, spesielt når jeg bor alene. Spiser middag, drikker vin, ser filmer...alene. Men det er hyggelig også! Spesielt når jeg vet hva som er alternativet: mann, barn, og det å eksistere for andre...

Jeg er glad for at jeg ikke har barn eller mann: hverdagen blir så triviell da!! Nå bruker jeg all tid på meg selv og noen venner og det er topp!

Jeg vil anbefale det å leve alene hele tlivet til alle som er i tvil! I verste fall kam man bli særboer: dvs. ha en kjæreste/mann og eventuelt få barn med ham- men at man lever hver for seg og er ofte sammen. På den måten har man to hjem og får det beste fra to verdener!

Dette er en fin ordning for alle oss individualister som ikke vil bli presset inn i tosomhetens Colgate-klister.

[Vilje]

herlig positivt innlegg om singeltilværelsen!!

det fins mange fordeler, og man henger seg altfor lett opp i ulempene!!

[Superlammet]

Singellivet har helt klart fordeler, det er det ingen tvil om! Men man skal ikke si at de som har mann/kone og barn har det helt på tryne i forhold. Det kommer helt ann på hva man foretrekker i den perioden i livet sitt. Akkurat nå trives jeg som singel, men savner fast følge litt. Møter jeg ei jeg trives med og forelsker meg i kommer jeg ikke til å avvise henne.

[Luise]

:-) Eg har ikkje noentider savnet en partner, men har ikkje noe imod at gå i byen med en "partner" for så at gå heim aleine. Vill ikkje vere med fast partner, ingen kjøreste eller noe av den slags. :-)

Klem

Jette

[Gjest GreenSky]

Møter jeg ei jeg trives med og forelsker meg i kommer jeg ikke til å avvise henne.  

Det kom jo som en overraskelse.

[Gjest gjest1]

Det er kanskje annerledes å være singel for oss som har vært endel av et forhold tidligere? Eller i hvertfall for oss som har barn. Hadde jeg vært barnløs og singel hadde jeg sikkert savnet å ha en kjæreste jeg også, men uansett hvor godt jeg kjenner etter så må jeg med hånden på hjertet bare si at jeg er utrolig fornøyd med min tilværelse uten partner. Selv nå som ungene er store og egentlig ikke krever meg noe særlig lenger.

Hadde nettopp en lang prat med en venninne om dette tidligere i dag. Hun er samboer men lever allikevel som singel. Ikke at hun flyr rundt med menn, det gjør hun ikke, men hun og samboeren som er far til datteren hennes bor under samme tak, og der slutter forholdet.

Hun hev ham ut i sommer og tok ham inn igjen til jul. Jeg forberedte henne på savnet hun ville føle når hun kastet ham ut, men hun gikk på allikevel. Nå angrer hun. Men nok om det... det skulle ikke handle om hennes forhold...

Vi snakket om hvorfor det ikke er så om å gjøre for oss å ha en mann i våre liv. Jeg har en annen venninne som spør meg: Savner du ikke en å dele hverdagen med?

Nei, jeg gjør ikke det. Skjer det noe spennende så deler jeg det med ungene mine og venninnene mine. Skjer det noe trist holder jeg det mest for meg selv, for sånn er jeg bare, og skjer det noe gledelig deler jeg det med de som står meg nær. Man er jo ikke alene eller ensom fordi om man ikke har en mann!

Dette med venninner er noe jeg setter høyere enn det å ha en mann, og jeg ser faktisk med "gru" på de venninnene jeg har som har vært gift, skilt og nå er i nye forhold igjen. Da de var gift var de ganske utilgjengelige å vanskelige og få i bevegelse. De periodene de var single etter samlivsbrudd ble de også sosiale, og da mener jeg ikke "ut på byen for å sjekke - sosiale", men da kunne det hende at det kunne stikke innom for en kaffe eller bli med ut på senteret for å gå og kikke litt. Eller til og med ta en helgetur til København. Men så kom nye menn inn i deres liv, og de murer seg inne igjen. Luller seg inn i kokongen sin, og kan knapt bevege seg uten at "han" også er med.

Dette "syndromet" skremmer vannet av meg, og resulterer i angst for å gå til "anskaffelse" av en ny mann. Jeg vet jo med meg selv at når jeg er forelsket så er det ikke plass til noe annet i hodet mitt, og SÅNN VIL JEG IKKE HA DET!! Jeg vil ikke bli asosial på grunn av en eller annen mann, og jeg akter å stritte imot til krampa tar meg!!!

Det er jo sikkert derfor jeg ikke finner en eneste mann som er noe mer enn "hyggelig". Og hyggelig er ikke nok for meg. Jeg vil tas med storm, samtidig som det er denne stormen jeg helst vil unngå...

Wow - dette ble langt... men dette har jeg altså tenkt på i dag. Sånn er det.

Hva kommer det egentlig av at så mange, både menn og kvinner forsåvidt, ikke føler seg "hele" dersom de ikke er del av et par?

Det er sikkert de som er normale, og ikke jeg. De har vel et behov for å føle seg elsket - jeg har ikke det behovet. Jeg er fornøyd med meg og livet mitt (bortsett fra konstant dårlig råd, men det er jo en annen saga - man kan ikke skaffe seg en mann fordi man trenger pengene hans) og jeg trenger ikke bekreftelse fra en mann.... eller hva det nå er som driver folk rundt i jakten på en partner...

[Icy]

vi har alle hver sine ønsker. Bra vi ikke alle ønsket å oppnå det samme Bra vi er forskjellige sier nå jeg