Hvorfor passer jeg ikke inn?

[AnonymBruker]

jente på 22 år her. Jeg gikk ut av folkehøgskole i år jeg har ofte tatt initiativ både på skolen og etter skolen i å finne på noe sammen, men blir hele tiden avvist. Om noen andre tar initiativ så blir det folk med og jeg pleier å være med. Jeg føler at jeg sklir mer og mer ut nettopp pga dette. Og sånn har det vært på tidligere skoler også. Begynner å lure på om det er meg som er problemet. I går spurte jeg om vi skulle møtes i Oslo i slutten av Januar, men selv de som bodde litt utenfor Oslo sa at de ikke har penger, selv de ofte er med andre venner over alt som krever penger. Og andre sa bare nei og kan ikke. Jeg la det frem i tid så det kunne planlegges, men blir gang på gang avvist. 

Hvorfor passer jeg ikke inn noen steder?? Jeg har tidligere blitt mobbet som har ført til at jeg har angst og er ganske rolig, men kan slå meg løs med dem også. Jeg prøver å kommet til i samtalen, men det blir liksom bare overthørt. Jeg aner ikke hva som er gærent med meg. Når det har foregått siden jeg var 13, men med forskjellige gjenger så må det være meg! 

Jeg føler meg så ensom oppi dette og aner ikke hva jeg skal gjøre lenger. 

Hva gjør jeg? Håper på noen innspill og tips. 

Anonymkode: 2ace7...956

[AnonymBruker]

Kanskje det er noen sosiale koder du ikke har lært siden du har blitt utsatt for mobbing. Jeg mener at du muligens kan ha gått glipp av sosial trening, ikke at det er noe galt med deg. Jeg synes uansett du ikke skal prøve å passe inn. Prøv heller å finne litt alternative miljøer der det er rom for å skille seg litt ut, der det faktisk verdsettes at man er litt rar. Vær mest mulig deg selv, fullt og helt. Ikke prøv å henge med de som vil være mest mulig like hverandre og som har overfladiske verdier, drit i dem.

Anonymkode: a4b83...e16

[Gjest xfs367]

Hvis jeg skal tippe, er det fordi du har havnet i en ond sirkel pga av tidligere erfaringer, som gjør at du søker validering, og blir lett såret når du ikke får det. Det er sånt som folk plukker opp i underbevisstheten, og som gjør at man holder litt avstand for ikke å bli fanget i et bekjentskap som vil kreve uforholdsmessig mye pleie/arbeid. Det at du ikke slapper av forkrøpler deg også sosialt på den måten at du alltid vil ha en underliggende "agenda" om å bli likt, validert og inkludert, og da er du egentlig ikke deg selv heller. For ditt egentlige selv er sikkert mye mer interessant enn alle disse agendaene du stresser sånn med.

Ta f.eks. det du sier om at du "prøver å komme til i samtalen, men blir liksom bare overhørt": Der har du en underliggende agenda (om å få slippe til). Dersom du slappet mer av i disse samtalene, ville den naturlige tingen være å lytte til hva andre sier, og så komme med noe relevant når du har noe å si. Og det ville vært alt. Men for deg er det et underliggende spill som konstant ligger og murrer i ditt eget hode, og som tar fokuset ditt vekk fra det som egentlig foregår. Og da blir man naturligvis også en mindre åpen og interessant person, en "jatter". Det skal i hvert fall godt gjøres å ikke bli det da.

Jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i det du beskriver til en viss grad. De fleste av oss er nok fra tid til annen tvunget til å befinne oss i sosiale settinger hvor vi ikke "passer inn", og kanskje i tillegg er den eneste som ikke gjør det, føler vi har null å bidra med og at alt bare koker ned til å komme seg igjennom det. Men det må være slitsomt å ha det sånn hele tiden. Jeg tror du bare må finne det i deg selv å slappe mer av, ikke ha for høye forventninger og ikke søke validering igjennom vennskap, bekjentskaper og sosiale interaksjoner. Først og fremst må du lære å like deg selv, det er det viktigste av alt. Da vil mye annet falle på plass naturlig. Men hvordan man oppnår det er et annet spørsmål, det aner jeg ikke. Kanskje det kunne hjulpet å oppsøke mennesker som er i din situasjon, og kanskje terapi også kunne hjulpet.

Jeg tenker i hvert fall at dette bare er en sånn "kneik" som du må komme over for å bli mindre selvbevisst i sosiale sammenhenger. Og så bør det kanskje heller ikke være et mål å nødvendigvis ha så mange bekjentskaper, men heller bare noen få, men gode. Å orge sammenkomster for en hel gjeng er i seg selv et litt usikkert kort å spille, da sånne ting har en tendens til å falle i fisk. Bedre da å invitere bare én person med på noe, noen du kanskje føler du har litt ekstra god kjemi med. Man trenger ikke være en del av en gjeng, det holder med et par gode venner som forstår deg. Dessuten er du ung, og kommer til å stifte nye bekjentskaper, så du bør ikke legge så mye av selvbildet ditt i erfaringer fra grunnskole og folkehøyskole. Det er mange som ikke kommer til sin rett før de begynner å studere eller jobbe.