Redd for å bli involvert

[Gjest Redd]

Jeg er redd for å bli involvert i en mann, men er allerede blitt det.

Vi er begge enige om at vi er i faresonen og at dette kan gå over til noe alvorligere.

Jeg er glad i han, og skulle ønsket vi kranglet og ble ferdig med det. På en måte. På en annen ikke....

Men, vi krangler ikke. Vi har det gøy og koser oss.

Men har snakket om hvor skummelt dette begynner å bli...

Jeg kan ikke snakke ut i fra han, kun fra meg selv. Bør jeg skygge banen? Siden jeg er så livredd for å binde meg i et forpliktende forhold... Og siden han også sier det samme som meg, at han ikke er klar for et forhold. (samtidig sier han at han er glad i meg og at dette begynner å bli alvorligere enn noensinne ment...)

Eller kan tida vise?

Er det noen singel (seriøse) mennskesker på kg som har /hatt liknende eller noenlunde de samme erfaringenger?

Er forvirret. De fleste forelskede par VIL jo inn i et forhold, men ikke jeg. Samtidig vil jeg det.

[Gjest *Fiona*]

Ojda. Drømmesituasjon :-)

Kjenner den igjen ja. Og kan bare si at dere må bruke tid på dette. Svaret vil jo gi seg selv. Får dere panikk, prøv å bryte en stund. Da vil dere kanskje føle på kroppen om dere egentlig ønsker å være uten hverandre. Og hvis dere trenger å ta det sakte, ta det sakte da, kommuniser om det og vær ærlige om det.

[Gjest Redd]

Jeg vet at tida må vise veien. (takk for svar, fiona)

Men veien er lang, og jeg er forvirret og vil ikke inn i et forhold. Og han ligner samme type menn jeg har møtt før, menn som vil "eie", men jeg kan jo ikke vite det, uten å ha prøvet...

Og kan hende er jeg dømmende, pga tidligere erfaringer?

Fått låne en bok nå, om intuisjon, av en venn, men magefølslsen min og meg, er ikke helt enig. Egoisten i meg vil ha kos og sex, magen vil bare kjedelige ting...(få meg feiter, sunnere osv)

Fra spøk til alvor. Jeg er redd.

Han også, sier han. Da får tida vise veien da...

Mens hjertet hamrer og du sovner i armene hans, selv om du ikke er der i det hele tatt?? (bare later som)

Nå er han borte i påska, da later vi bare som om vi?

Det hjelper ikke i det hele tatt.

Sms, telefoner, tanker.

Han ba meg bli med, men jeg lo det vekk, og sa det var for tidlig til å møte hans foreldre.

Det høres sikkert ut som en drøm, men det er ikke en drøm, det er et mareritt. Jeg vil ikke inn i et nytt innviklet forhold.

Hva gjør så man, som fiona sier, ser det an.?? Så sitter man der gift og med barn i magen osv.

(skrekken)

[Gjest Redd]

Fiona, det er på kroppen, slik du beskriver og misunner, at vi kjenner at vi ikke kan være uten hverandre...Der har du rett...

Er det da kun begjær? Selv om vi elsker å fjolle og tøyse og prate tull? (nesten aldri alvor, men av og til...

Men det er lik i kista...

Jeg har 50 % bagasje, men....

Dessuten vanker han i et miljø, som er beskrevet som svært foretningsmessig sært.... og byen er ikke større enn at jeg blir advart både fra høyre og venstre....

Men jeg er så sær, så hva gjør man da?

Finner seg en ny elsker?

Det vil jo ikke virke, når hele kroppen skriker og roper etter kun den ene....

Det er ikke kjærlighet.... kun begjær og vennskap?

Men resten følger jo med på lasset. Alle følelsene... alt.

Makter snart ikke. Har hatt så mange forhold, som alle har endt i brudd...

Er det slik at alle single ønsker seg et forhold og blir kjempeglade eller er jeg alene om min redsel og frykt???

[Gjest Anonymous]

Hva er du redd for?

[Gjest Rhoswen]

Hvis du og magefølelsen din faktisk ikke er enige, synes jeg det er lurt med en time out jeg! Det pleier å være varselbjeller, man bare døyver lyden fordi man har motstridende behov og ikke vil miste... IGJEN.

Men er det riktig, så vet du det, nemlig. Og da hadde du ikke hatt det slik som du har det nå; du hadde sovnet som en engel i armene hans og vært tryggere enn noensinne.

Ikke diskutér med magefølelsen, er mitt råd.

[Gjest Gjesten]

Eg har hatt det motsatt trur eg... Har møtt ein som er perfekt på papiret, dvs har alt eg trudde eg ville ha i ein mann. Men magefølelsen min sa at dette var feil. Har ikkje heilt klart å sett fingeren på kva som var gale. Kanskje eg følte at han ikkje ville vere heilt i stand til å dele med seg sjølv? Uansett, det gjekk jo ikkje så veldig bra, han viste seg å vere veldig feil for meg, og eg er glad eg slapp unna før han fekk ein posisjon i mitt liv som ville såre meg.

No har eg ein som ikkje er rett for meg, og som ikkje stemmer med mine planar, men som eg likevel tenkjer for mykje på... Og eg er einig, det er skummelt!! Dette med å la nokon kjenne meg så godt og bety så mykje for meg er vanskeleg. Det er noko med at draumen om ein partner er betre enn det å verkeleg ha ein partner trur eg... Har lyst på kjæreste, men ikkje den uroa det medfører om du forstår. Trur knapt eg forstår sjølv, men i alle fall: Nei, det er ikkje alle single som hoppar ut i eit forhold, nokre av oss har heilt noia for å ta sjansen, samstundes som vi kanskje ønsker eit forhold innerst inne. Uffa, dette ga vel inga meining))

:oops: