Blir vi syke av sosiale medier?

[Mari Y]

Jeg er egentlig litt drittlei for tiden, men bad habits die hard. 

Jeg vet ikke hva som er grunnen til at mange blir vaerende på sosiale medier, men: Er det sant det man sier at sosiale medier kan gjøre deg syk? 

I alle fall for min del, merker jeg at jeg blir ganske sliten, foerst og fremst fordi det er så ufattelig mange som driver med personangrep i ulike kommentarfelt, og det kan vaere ganske slitsomt i lengden. 

Det andre er at jeg merker hvordan man blir troett i hodet av det. Lett ukonsentrert osv.

Så er det egentlig riktig at sosiale medier og smarttelefoner gjør oss dummere eller påvirker negativt? 

 

https://youtu.be/m1_QlV6XCNs

[AnonymBruker]

Ja. 

Anonymkode: 658d4...4ac

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg må si at jeg blir lei av å være tilgjengelig. Litt slitsomt og stress er det jo, men det er ikke derfor jeg er syk. 

[Mari Y]

2 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

 

Jeg må si at jeg blir lei av å være tilgjengelig. Litt slitsomt og stress er det jo, men det er ikke derfor jeg er syk. 

Ikke jeg heller. Er egentlig for det meste relativt frisk. Blir litt utslitt av det innimellom 

Endret 5. oktober 2018 av Mari Y

[Gjest Klodrian]

Sosiale medier og mye skjermbruk generelt, gjør at man går glipp av mye av den gode, gammeldagse kjedsomheten. Det blir mer og mer uvanlig å ikke sette seg ned bare for å tenke. Det er få i dag som ikke drar opp telefonen når stillheten melder sin ankomst. Det er input overalt med varsler, blinkende lys, og ikke minst skal man skal alltid være tilgjengelig for alle og enhver man 24/7. Et begrep jeg syns er treffende for fler og fler i vår generasjon er FOMO, som står for "fear of missing out". Vi er en generasjon som alltid skal være oppdatert og aldri gå glipp av noe. Vi er blitt til en generasjon som higer etter likes og godkjennelse på sosiale media. Vi er blitt avhengig. Jeg tror oppriktig at sosiale media kan gjøre oss syke, men også at det er flere faktorer som spiller inn, som blant annet brukernes psykologiske sårbarhetsfaktor. 

[AnonymBruker]

Det er litt tafatt å legge skylden på ting. Det er egentlig bare å slutte å bruke det, dersom du tror du blir syk av det. Men for noen er det faktisk nødvendig, fordi det blir en større del av jobb og markedsføring. 
Jeg skjønner hva folk mener. Det er elsket og hatet. Det er veldig vanskelig å gi slipp på, for du har så masse tilgjengelig der, du har kontakt der, men likevel er det slitsomt å se hva andre driver med. 
Og så har vi stalking. Dette med å analyserer hva andre kommenterer til hverandre, om de mener noe mer med det eller om alt er vennskapelig.
Stressfaktoren rundt bekreftelse. Du legger ut en story, men få ser storyen din. Alle vennene dine ser ikke hvor mange som ser din story, men du ser det selv, og det er jo trist dersom du får bekreftet at veldig få ser...da er det tegn på at du er uinteressant.
Det samme med likes. Kjendisene får 10.000 likes ila få minutter. Noen får 9 likes i alt. 

Anonymkode: d0497...f88

[AnonymBruker]

Nei, man blir ikke psykisk syk, eller fysisk syk av sosiale medier. 

Anonymkode: 09526...c24

[magikeren]

Om man utvikler en kritisk sans, god selvtillit og evne til å tenke selvstendig, så spiller det ingen rolle hva folk presenterer i sosiale media. 

Problemet er at de fleste foreldre ikke aner eller klarer å lære barna sine disse egenskapene, og barna vil da ofte slite. Med mindre de har et slags talent for å utvikle disse evnene på egen hånd. 

Jeg har enda ikke møtt en person som er "fucked up" som ikke hadde foreldre som sviktet på en eller annen måte. Enten ved direkte mishandling, eller ved noe så "enkelt" å være passiv når det gjelder "skumle" følelser og tanker, eller selv være noe naiv og dum når det gjelder sosiale regler og forståelse av andre mennesker. Om foreldrene selv ikke kan kritisk og selvstendig tanke, samt ikke har ok eller bra selvtillit, så vil i de aller fleste tilfeller barna lide for det. Siden dette gjelder en majoritet av foreldre, så får vi også en økende andel barn som sliter. Foreldrene deres har bare ikke verktøyene for å lære barna deres å håndtere følelser, tanker og overleve i samfunnet på en grei måte. 

Nå er det selvsagt noen tilfeller der det skjer ting som er utenfor foreldrenes kontroll. Å hjelpe et barn med sykdom takle livet er mye vanskeligere, enn å lære et barn født inn i en gjennomsnittlig familie å takle ubehagelige følelser og tanker. Men i de aller fleste tilfeller har ikke foreldre kunnskapene, kompetansen, innsikten til å oppdra barn som er bra rustet til å møte livet. 

[AnonymBruker]

Lær meg ytterst sjelden bli særlig påvirket av det som står på sosiale medier. Noe betyr litt, men resten er glemt i neste minutt.

Personangrep er det mye av, og det hender at jeg svarer mot, men da vil jeg ha en formening om at personen er ærlig, og ikke troll. Har selv fått utestengelse for personangrep, fordi jeg lot meg provosere, men har funnet ut at det er ikke mer riktig å sparke høyt enn ned. Det handler ikke om hvem som tåler det best, men hvem du selv er som person. Jeg var ikke enig i noe, men har lært å være mer påpasselig ihvertfall. Personangrep er ikke greit.

Det som kan slite meg litt ut er å alltid skulle være tilgjengelig. Og så at en får dårlig samvittighet om en ikke får svart på en stund. Jeg tror seriøst at folk kommuniserer 90% mer via tlf og pc. Mens vi ti andre prosenta legger bort telefonen noen timer. Og jeg syns at det både er rart og irriterende at folk kommuniserer på tlf, mens de er med andre!

Anonymkode: 815fd...18f

[AnonymBruker]

jeg er lei av samtaler som blir brutt fordi noen alltid har en telefon som ringer...

Anonymkode: d0497...f88

[AnonymBruker]

Jeg har Facebook, Instagram, Twitter, og Snapchat. 

Jeg legger skjeldent noe ut på Facebook. Får ikke voldsomt med likes. 

Jeg legger aldri noe ut på Instagram, men har ei venninne som liker å oppdatere gamle venner, slekt og familie om hva som skjer i livet på Instagram. 

Har Snapchat som blir brukt mer som en meldingstjeneste. Det er koselig, uformelt, og av og til litt morsomt. 

Twitter brukes til å følge med på mer offisielle kanaler, fra politiet til politiske partier og organer. 

Hvordan man bruker de sosialemedier vil jo ha noe å si for om man blir psyk av det, eller ikke. 

Om man bruker Facebook til å følge med på aktivitetene til ungene, avtale samkjøring, og andre praktiske anliggende blir man jo ikke psyk.

Om man derimot bruker Facebook til å eksponere seg selv, alt fra de nye puppene til den nye sofaen. For å få likes, da kan man jo bli psykere av det. Nettopp fordi man kanskje er litt psyk allerede.

Det er jo ikke i utgangspunktet et sunnhetstegn. 

Anonymkode: f4de3...646

[AnonymBruker]

På 5.10.2018 den 17.43, AnonymBruker skrev:

 

Ja. 

Anonymkode: 658d4...4ac

Nei. 

Anonymkode: 06991...1a6

[AnonymBruker]

På 5.10.2018 den 18.05, Klodrian skrev:

 

Sosiale medier og mye skjermbruk generelt, gjør at man går glipp av mye av den gode, gammeldagse kjedsomheten. Det blir mer og mer uvanlig å ikke sette seg ned bare for å tenke. Det er få i dag som ikke drar opp telefonen når stillheten melder sin ankomst. Det er input overalt med varsler, blinkende lys, og ikke minst skal man skal alltid være tilgjengelig for alle og enhver man 24/7. Et begrep jeg syns er treffende for fler og fler i vår generasjon er FOMO, som står for "fear of missing out". Vi er en generasjon som alltid skal være oppdatert og aldri gå glipp av noe. Vi er blitt til en generasjon som higer etter likes og godkjennelse på sosiale media. Vi er blitt avhengig. Jeg tror oppriktig at sosiale media kan gjøre oss syke, men også at det er flere faktorer som spiller inn, som blant annet brukernes psykologiske sårbarhetsfaktor. 

Jeg merker det godt! Liksom oppfarende blikk blir da det direkte uttrykket, føler jeg. Skal ingenting før distraksjoner tar overhånd. Blitt mye mer knølete og, synes jeg. På en annen måte. Før var det flaut å snakke til en fremmed, nå er det ikke slik lenger og det synes jeg er litt trist egentlig. 

For det var jo egentlig ganske deilig at det var slik. 

Mens nå er den barrieren brutt på en måte i samfunnet, feks selgere som stadig blir frekkere og interesseorganisasjoner blir stadig mer aggressive, for ironisk nok å gjøre verden til et bedre sted å være. 

Det føles som at personen som snakker til folk helt tilfeldig på en måte har mistet skammen sin. 

Den skammen der kom faktisk meg til gode, men de føler vel selv at: YESS! Endelig kan jeg være meg selv! Plage alle jeg ønsker å plage. 

Den skammen, ja. Ikke helt der lenger. 

Kanskje skammen hadde en, eh, funksjon? 

Som var, eh, litt digg?

Anonymkode: c7985...f7e