Føler meg så lite verdt - dårlig periode, og tenker på alle som ikke liker meg

[AnonymBruker]

Jeg kjenner jeg er inne i en litt dårlig periode nå. Tenker på livet i heimbygda der jeg kommer fra, og hvordan det var. Jeg skilte meg ut der, på mange måter, og det var derfor en del der som "fniste" av meg (oppfattet jeg det ialle fall som). Jeg var aldri "kul", men hadde likevel flere venner.

Egentlig burde alt være bra, jeg er snart ferdig utdannet sivilingeniør, har en kjekk kjæreste som setter meg veldig høyt, og som jeg er veldig glad i, og har mange venner der jeg studerer nå.

Likevel får jeg av og til en følelse av at det er rart vennene mine ikke har oppdaget hvor "teit" jeg egentlig er. Siden jeg ofte var den som måtte motta stygge kommentarer og himling med øynene på videregående og ungdomskolen. Jeg klarer bare å fokusere på de få som faktisk ville meg vondt. Det var jo f.eks. også en gutt i klassen på videregående som var forelsket i meg, en god venn av meg, så det burde jo ikke være noe "galt" med meg, men den skammen kommer likvel fram så voldsomt av og til..

Er det flere som har det på denne måten innemellom ? Det er egentlig helt dust, men jeg klarer ikke kvitte meg med følelsen.. 

Anonymkode: 443e0...a6b

[Mari Y]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg kjenner jeg er inne i en litt dårlig periode nå. Tenker på livet i heimbygda der jeg kommer fra, og hvordan det var. Jeg skilte meg ut der, på mange måter, og det var derfor en del der som "fniste" av meg (oppfattet jeg det ialle fall som). Jeg var aldri "kul", men hadde likevel flere venner.

Egentlig burde alt være bra, jeg er snart ferdig utdannet sivilingeniør, har en kjekk kjæreste som setter meg veldig høyt, og som jeg er veldig glad i, og har mange venner der jeg studerer nå.

Likevel får jeg av og til en følelse av at det er rart vennene mine ikke har oppdaget hvor "teit" jeg egentlig er. Siden jeg ofte var den som måtte motta stygge kommentarer og himling med øynene på videregående og ungdomskolen. Jeg klarer bare å fokusere på de få som faktisk ville meg vondt. Det var jo f.eks. også en gutt i klassen på videregående som var forelsket i meg, en god venn av meg, så det burde jo ikke være noe "galt" med meg, men den skammen kommer likvel fram så voldsomt av og til..

Er det flere som har det på denne måten innemellom ? Det er egentlig helt dust, men jeg klarer ikke kvitte meg med følelsen.. 

Anonymkode: 443e0...a6b

Jeg tror det er kanskje noe du forteller deg selv, men som egentlig ikke stemmer. Mye av problemet med mobbing er at blir man plaget mange nok ganger, fortalt at man er sånn-og-slik, så tror mange på det etter hvert. At det er de selv det er noe galt med. Selv om det overhodet ikke trenger og å vaere sant. Jeg tror det kan ta litt tid og å omforme dette tankesettet om seg selv. De som aldri har blitt mobba, vil ikke helt forstå hvordan det oppleves. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier! Jeg var aldri blant de kule på skolen. Ble ikke mobbet eller noe slikt, men fikk en del kommentarer og ja.... Var veldig ukul rett og slett - en person som ikke ble invitert på ting, ble ofte oversett, guttene viste aldri interesse og så videre. 

Nå er jeg nesten 30 - og det sitter fortsatt i. Jeg har høyere utdannelse, en jobb i et ganske attraktivt yrke, en super samboer (som jeg synes er alt for bra for meg), blir invitert på ting, har endel venner og så videre. Men jeg ser fortsatt på meg selv som ukul! Hvis noen (andre enn mine nærmeste) inviterer meg på noe, så tenker jeg automatisk at de sikkert må ha sendt meldingen feil, eller at de spør fordi de synes synd på meg eller noe. Det sitter kjempelangt inne å tro på at noen faktisk har lyst til å være sammen med meg! Føler på det samme som deg - «de må jo snart oppdage hvor uinteressant og ukul jeg er».

Det er vel en form for «imposter syndrome» dette tror jeg.

Hjernen henger liksom ikke med på at man ikke er den samme personen man var når man var tenåring. Objektivt sett skjønner jeg jo at jeg er en helt normal voksen, og det er jo ingen grunn til at folk skulle mislike meg... Men det er vanskelig å snu tankegangen altså. 

 

Anonymkode: d3482...59a

[AnonymBruker]

Hvordan kan du forvente at folk skal like deg hvis du ikke liker deg selv?

Anonymkode: 7157f...9fd

[AnonymBruker]

Tror dessverre de fleste mennesker her i verden har opplevd å få noen slike kommentarer, og det er gjerne de man husker... Det sies at får hver dårlig kommentar, så trenger man 10 gode! 

Nå er jeg 35 år, og har gått noen runder med meg selv ifh til dette. I dag gir jeg litt mer f i hva andre tenker å synes. Jeg synes selv jeg er et bra menneske som de fleste andre også er, og om noen ikke liker meg så er det helt greit. 

Jeg er sikker på at du er et fantastisk menneske, og at muligens det er noe med de andre, sjalusi, misunnelse e.l.

Anonymkode: 0a936...2d2