Hvem og hvorfor har dere valgt disse personene til å ta over omsorgen for barna dersom noe skulle skje med dere?

[AnonymBruker]

Vi er gravid med førstemann. Vi har så vidt begynt å snakke om hva vi skal gjøre dersom begge to av en eller annen grunn faller fra eller på andre måter ikke har mulighet for å ta vare på barnet lengre (sykdom osv). Vi håper jo selvsagt dette aldri vil skje, men vi tenker det er lurt å snakke om slik at vi har en bekymring mindre dersom det fatale skulle skje. Jeg tenker også det er lurt å være samstemt for hvem og at vi på forhånd har pratet med de om det, slik at de selvsagt har mulighet til å si at de ikke har mulighet. 

Selv vil jeg helst at min søster og mannen hennes tar over omsorgen. Jeg og min søster er veldig like på mange områder og har nok mye de samme tankene om oppdragelse. I tillegg har vi familie som stiller opp, så det ville ikke vært noe problem. De har også vært gift i 5 år og har et barn selv. Så jeg føler at forholdet deres er ganske sikkert, noe som er viktig for meg dersom noen må overta omsorgen. For det siste et barn trenger da er usikkerhet. Vi har også diskutert mulighetene for at enten min mor overtar eller hans mor, men vi har egentlig lagt fra oss denne tanken. De er enda "unge" besteforeldre, men etterhvert som barnet vokser opp vil de jo bli eldre og kanskje få dårligere helse. Han har også søsken, men de er ikke etablert (gift, hatt langt forhold osv). Men jeg vet jo at de selvsagt hadde bidratt. 

Anonymkode: 7672a...dbb

[solmåneogstjerner]

Dere kan jo gjerne planlegge og snakke med personer dere ønsker skal ta over hvis noe skjer. Men det er uansett ikke garantert at det blir slik. Barnevernet vil vurdere hva som er barnets beste. Har barnet gode og nære familiemedlemmer som har kapasitet så vil det nesten alltid være best for barnet å være der. Men dere kan ikke testamentere barna bort. 

[AnonymBruker]

I testamentet til min søster er jeg nevnt som ønsket omsorgsperson hvis hun dør.  Det vil selvsagt bli en vurdering fra bv hvis det skulle bli slik, men det skal mye til for at de sier nei til en slik ordning. Selv har vi ikke laget noe sånt. Vi har såpass mange tanter og onkler til barna at jeg går ut ifra at de blir ivaretatt hvis det blir nødvendig.

Anonymkode: 2eb83...356

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

I testamentet til min søster er jeg nevnt som ønsket omsorgsperson hvis hun dør.  Det vil selvsagt bli en vurdering fra bv hvis det skulle bli slik, men det skal mye til for at de sier nei til en slik ordning. Selv har vi ikke laget noe sånt. Vi har såpass mange tanter og onkler til barna at jeg går ut ifra at de blir ivaretatt hvis det blir nødvendig.

Anonymkode: 2eb83...356

De blir nok ivaretatt uansett. Men jeg tenker det er ok at familien vet om hvem som er "ønsket/avtalt" skal være de nye omsorgspersonene dersom noe skulle skje. Da slipper familie usikkerhet, og man vet jo aldri om det kan bli uenigheter. 

Anonymkode: 7672a...dbb

[solmåneogstjerner]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

De blir nok ivaretatt uansett. Men jeg tenker det er ok at familien vet om hvem som er "ønsket/avtalt" skal være de nye omsorgspersonene dersom noe skulle skje. Da slipper familie usikkerhet, og man vet jo aldri om det kan bli uenigheter. 

Anonymkode: 7672a...dbb

Skjønner den og er forsåvidt enig. Men husk at det er veldig lite sannsynlig at begge foreldre skal gå bort eller ikke ha mulighet til å ha omsorg for barna. Og om det skulle skje så kan andre ting ha endret seg, f eks kan familiemedlemmer ha blitt syke, fått endret økonomi, flyttet et annet sted osv. 

[AnonymBruker]

Vi ville nok satt yngste broren til mannen fordi de har barn på samme alder, har plass, råd og er veldig like oss. Sånn ellers ville jeg helst plassert hos faren til mannen min, fungerer godt og kun 55 ennå. Håper bare han lever lenge for der er barna tryggest.

Anonymkode: 85f01...128

[AnonymBruker]

Jeg er alene med et barn, da far ikke er skikket. Han får derfor heller ikke omsorg om jeg dør. Barnevernet er orientert om at jeg ønsker at min søster får omsorgen i et sånt tilfelle.

Anonymkode: 88061...1e5

[AnonymBruker]

Vi har ikke valgt noen, for vi er så usikre. Da datteren vår var liten ønsket vi at mannens søster skulle ta over omsorgen hvis noe sånt skulle skje, da hun er den eneste i familien som vi anser som egnet. (Ingen av mine søsken har barn, og det er det gode grunner til.)

Men hun bor på andre kanten av landet og har mann og barn der, så nå som datteren vår går på skole, har fått mange venner og er veldig knyttet til hjemstedet så er det ikke så enkelt lenger. Har tenkt på et vennepar som også bare har ett barn, som de er helt fantastiske med. Det eneste som gjør at vi er litt i tvil om å spørre dem er at hun da ville blitt oppdratt som muslim.

Anonymkode: 883d7...d8c

[AnonymBruker]

Hvorfor er dette noe dere tenker på nå? Sykdom er jo noe som kan skje den beste. Barna kommer jo uansett til å komme i kontakt med barnevernet, så har de ansvar for å undersøke om barnet har familie som h*n kan bo til. BV vil jo barnas beste. 

Forstår dere er bekymret, men synes det er litt overdrevent/feil å være så bekymret.

Anonymkode: a4f35...1ad

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Hvorfor er dette noe dere tenker på nå? Sykdom er jo noe som kan skje den beste. Barna kommer jo uansett til å komme i kontakt med barnevernet, så har de ansvar for å undersøke om barnet har familie som h*n kan bo til. BV vil jo barnas beste. 

Forstår dere er bekymret, men synes det er litt overdrevent/feil å være så bekymret.

Anonymkode: a4f35...1ad

Det kan være mange grunner til at det kan være greit å tenke på. Hvis man f.eks. har noen i familien som man for all del IKKE ønsker at barna skal havne hos. Barnevernet vil barnas beste ja, men de er ikke synske, og det er ikke sikkert de finner ut like mye om min familie på kort tid som det jeg vet etter et helt liv.

Dessuten er det ikke automatikk i at barnevernet blir involvert, i alle fall ikke etter loven:

"Der ingen lenger har foreldreansvaret for eit barn, jf. § 38 tredje stykket, skal dei som ønskjer foreldreansvaret, vende seg til tingretten der barnet bur. Kjem det berre eitt krav om å få foreldreansvaret, skal retten gå med på kravet, utan når det er fare for at barnet ikkje vil få forsvarleg stell og fostring, eller det vil lide skade på annan måte. Avslag på eit krav om foreldreansvaret skal gjerast i orskurd, og kan ankast.

....

Dersom ingen har meldt seg eller retten gjev avslag på alle krav om foreldreansvaret, skal retten melde frå til barneverntenesta."

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1981-04-08-7/KAPITTEL_6#§31

Anonymkode: 883d7...d8c

[AnonymBruker]

Vi bare regner med at noen av våre søsken får omsorgen. To familier med to barn hver, og et barnløst ektepar. Alle ville være egnet, og alle bor i samme by og kunne hjulpet/støttet hverandre også ( det barnløse ekteparet er kanskje de innlysende valget, men de ville trengt en del praktisk hjelp i starten). Besteforeldrene er fulle av omsorg og kjærlighet, men for gamle. 

Anonymkode: a022a...641

[AnonymBruker]

Vi har snakket litt om det, men ikke gjort noen avtaler med noen. For meg er det viktig at fellesbarnet vårt ikke havner hos svigermor, for hun er gammel og har ikke mulighet til å ta vare på et barn. Noe hun ikke ser selv. Min familie og barnets faddere bor for langt unna. Så egentlig har vi bare to alternativer: et vennepar som ikke kan få egne barn og nå har fosterbarn, eller mannens ekskone som er mamma til hans eldste barn. Hun ville tatt godt vare på barnet mitt, som da kunne vokst opp med sitt søsken. Noe utradisjonelt kanskje, men jeg tror hun ville sagt ja hvis vi spurte. 

Anonymkode: 52a24...fac

[sonush]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Vi har ikke valgt noen, for vi er så usikre. Da datteren vår var liten ønsket vi at mannens søster skulle ta over omsorgen hvis noe sånt skulle skje, da hun er den eneste i familien som vi anser som egnet. (Ingen av mine søsken har barn, og det er det gode grunner til.)

Men hun bor på andre kanten av landet og har mann og barn der, så nå som datteren vår går på skole, har fått mange venner og er veldig knyttet til hjemstedet så er det ikke så enkelt lenger. Har tenkt på et vennepar som også bare har ett barn, som de er helt fantastiske med. Det eneste som gjør at vi er litt i tvil om å spørre dem er at hun da ville blitt oppdratt som muslim.

Anonymkode: 883d7...d8c

Jeg tenker at når først noe så forferdelig som det å miste sine foreldre (dere) skulle skje, så er det å miste sine klassevenner lite betydningsfullt. De kan også oppleve at klassevenner flytter vekk og nye kommer til. 

Jeg ville i denne sammenhengen uten tvil valgt familien, hvis de kan bli trygge omsorgspersoner for barna. Du vil dermed også legge til rette for at barna vil dermed kunne være sammen med resten av familien. Treffe dem til jul og begravelser osv. Noe som du ikke forvente av vennefamilie som bor langt unna, muslim eller ikke. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at barna har det best hos den av våre søsken/foreldre som ønsker ansvaret. Det kjenner man nok først på når man står i situasjonen. Så spørsmål og lovnader i forkant vil bare gi unødvendig press. 

Alle har sine sterke og svake sider, i forhold til bosted, barnas alder, egen alder, stabilitet i forholdet, økonomi, og mye mer. Så alt jeg trenger å vite er at vi har et godt nettverk rundt seg, som sikkert vil ordne ting til barnas og eget beste om noe skulle skje. 

Anonymkode: 3597a...acb

[AnonymBruker]

48 minutter siden, sonush said:

 

Jeg tenker at når først noe så forferdelig som det å miste sine foreldre (dere) skulle skje, så er det å miste sine klassevenner lite betydningsfullt. De kan også oppleve at klassevenner flytter vekk og nye kommer til. 

Jeg ville i denne sammenhengen uten tvil valgt familien, hvis de kan bli trygge omsorgspersoner for barna. Du vil dermed også legge til rette for at barna vil dermed kunne være sammen med resten av familien. Treffe dem til jul og begravelser osv. Noe som du ikke forvente av vennefamilie som bor langt unna, muslim eller ikke. 

I utgangspunktet gode poenger, men jeg fikk nok ikke med alle faktorer i det første innlegget. Min familie bor i samme by som oss og denne vennefamilien. De kjenner hverandre også godt, og mine foreldre fungerer som reservebesteforeldre for deres barn, da de ikke har familie i Norge.

Det er kun mannens familie som bor langt unna, og jeg anser sjansen som større for at datteren vår vil beholde kontakten med min familie om hun bor hos vennefamilien enn hos mannens familie. Min familie er den delen av familien hun har mye kontakt med i dag og er mest knyttet til, men ingen av dem er i stand til å ha full omsorg for et barn. (Helseutfordringer bl.a.)

På den annen side ville hun vel fort bli like godt kjent med mannens familie om hun havnet der, og hun hører jo til like mye der selv om hun ikke kjenner dem så godt akkurat nå. Hun ville nok følt seg ganske utrygg i starten, men jeg er ikke i tvil om at de ville vært gode omsorgspersoner og gjort alt for at hun skulle ha det bra.

Anonymkode: 883d7...d8c