Vokser det opp en psyk generasjon nå?

[AnonymBruker]

Jeg synes det er urovekkende å se i mediene at det er så ufattelig mange mennesker som har psykiske plager, særlig unge jenter forteller om dette. Jeg er glad for at samfunnet har blitt mer åpent, for jeg vet oppriktig at mange sliter. Likevel har jeg en oppfatning av at folk ikke helt vet å skille på tristhet/depresjon og redsel/angst. Det er problematisk at bloggere f.eks sier høyt på TV at de har sosial angst fordi de er nervøse før en fremføring. Er de virkelig diagnostisert med angst, eller er de bare nervøse? Jeg føler dette kan komme veldig uheldig ut. Unge ser og blir påvirket, og så tror de kanskje at de er syke fordi de også er nervøse. De tror de har angst og at de er unormale. De tror kanskje det er vanlig å ha angst og depresjon- at dette bare er følelser, og ikke sykdom. Normale følelser og sykdom blandes, og jeg mener dette sender feil signaler til samfunnet. Mennesker tror at det er unormalt å føle, og om de har det vanskelig så ropes det "angst", "depresjon". Spesielt disse to lidelsene. Man kan ha det vanskelig uten at man har angst eller depresjon. Man kan være usikker, sjenert, redd, nervøs og forbannet uten at man har en diagnose. 

Jeg har også lest at en del tror at noen sier de er deprimerte fordi det høres "kulere" ut. Jeg tror ikke nødvendigvis det er slik, men mer at de ser på depresjon som noe litt kraftigere enn å være lei seg, og så tenker de at de blir bedre forstått om de sier at de har depresjon fremfor at de har en vanskelig periode. Jeg er veldig opptatt av at alle som er syke skal få hjelp, at man kan ha noen å snakke med når livet er vanskelig. Jeg tenker det er helt nødvendig noen ganger. Ingen har det alltid bra, men at man har det vanskelig en mnd trenger ikke å bety at man er syk. Det kan bety at man er menneske som kjenner på tristhet, ensomhet, frykt, skuffelse, sinne og sorg. Hvorfor må alt sykeliggjøres? Kan det ikke være greit å fortelle at man har det vanskelig, snakke med de man har rundt seg, uten at det nødvendigvis er en sykdom? 

Psykiatrien er sprengt fra før, så de må nesten prioritere de med diagnostiserte psykiske lidelser, de med funksjonssvikt og de som har kompliserte og sammensatte plager over lang tid. Er man syk, så har man krav på hjelp. Er man lei seg, så bør man snakke med noen. Man skal ta følelser på alvor, men jeg føler det er veldig mye selvdiagnostisering ute og går. Mennesker som rett og slett ikke vet forskjell på hva som er normalt og hva som er sykelig. Trist. 

Hva tenker dere?

Anonymkode: 086ae...fa8

[AnonymBruker]

Er så enig. Jeg har hatt et helvetes av en oppvekst og selvfølgelig tatt skade av det. Men likevel kjemper jeg med mine skader og er frisk i dag, så å si (alle klarer desverre ikke det og masse klemmer til dere ❤️) Det samme gjelder samboer og en god venninne. Vi har alle 3 blitt sterke personer som tåler en del, der andre knekker sammen. Vi er også i full jobb, tatt utdannelser og prøver så godt vi kan å leve et normalt liv mot alle odds. Vi sitter ofte å hører folk ikke klarer å jobbe, er "ute av drift" pga en utroskap når de var 16 år, mistet jobben eller lignende. Så klart er det vondt, ingen tvil om det, men man blir da ikke psykisk syk av en hendelser de fleste møter på? 

Så er det de som sutrer, sliter, går på sterke medisiner, er deprimerte, sliter med angst etc som har hatt et godt liv, men møtt på en liten utfordring her og der (ja liten), som har slått de helt i bakken og de er psykisk syke og stolt av det. Gjerne uføre. Kjenner noen av disse, blir rett og slett provosert. En enkel og grei hvilepute. Latskap. 

På den andre siden så er det utrolig mye press og stress vi lever i dag, som kan bidra til psykisk sykdom som er vanskelig å se. Kosthold spiller nok en stor rolle også. 

Jeg har virkelig medlidenhet for mennesker som virkelig sliter, dont get me wrong. Men litt må man tåle også. Det er utrolig stor forskjell på å være lei seg og litt nedfor og det å være deprimert. 

Anonymkode: f7dd9...666

[AnonymBruker]

Så forherliget dette med å ha en diagnose er blitt i dagens samfunn er aldeles forferdelig. Hvordan kunne det bli slik??

Anonymkode: 5e96a...267

[AnonymBruker]

Barn vokser opp i dag uten den naturlige støtten i hjemmet som de hadde tidligere, for foreldrene er for travelt opptatt med selvrealisering og jobb.

Anonymkode: 5e48a...99d

[AnonymBruker]

Hvordan skiller dere de som er psyke og de som er "psyke" da? Jeg kan se for meg at en av mine venninner tenker at jeg er ufør grunnet litt angst og masse latskap, men det er jo fordi jeg ikke forteller andre enn de aller nærmeste hvordan ståa er. Det er nok mye overdiagnostisering, men det er nok veldig mange psykisk syke også. En grunn er nok at det er lettere å få og beholde barn i dag selv ved dårlige utgangspunkt. Psykisk syke som ikke kunne jobbe ble forsørget av familien og hadde ikke særlig muligheter for å oppfostre barn. 

Anonymkode: ac4a1...dd3

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Barn vokser opp i dag uten den naturlige støtten i hjemmet som de hadde tidligere, for foreldrene er for travelt opptatt med selvrealisering og jobb.

Anonymkode: 5e48a...99d

Hæ? Det har aldri vært en tid her i landet med flere curling-foreldre enn vi har nå.

Anonymkode: af500...52c

[AnonymBruker]

Man er jo fullstendig uinteressant og gørrkjedelig om man ikke har et psykisk problem i dag.

Er du musiker feks har du ikke sjanse uten at VG får gjøre deg interessant ved å skrive om «din tunge periode» uansett hvor bra du spiller eller synger.

Dette er idoler, og det er bloggere også....og ingen er vel mere krenket eller sliter vel mere med seg selv enn bloggerne. 

Tror vi holder på å bli et land fullt av sveklinger. Det verste er uansett at disse er med å usynliggjøre de som virkelig sliter.

 

 

Anonymkode: d4f4a...308

[AnonymBruker]

Ja, barn i dag blir beskyttet altfor mye. De dulles med hele tiden og når de blir ungdommer og kjenner på hvordan livet er så knekker de som tørre strå.

Foreldre duller med ungdommen og støtter barnet sitt uansett hva. Da disse ungdommene skal flytte for seg selv, så kan de ikke noe særlig av hvordan livet og verden er. De blir psykisk syke og klarer ikke fungere normalt. De ender opp på aap, dagpenger og til slutt ufør.

La barna få leve livet fra de er små og ikke beskytt de fra selve livet. La barn se nyheter, lese aviser og få med seg det grusomme i verden. Dette fikk mine barn lov til og uansett hvor grusomt det var så fikk de en forklaring av oss voksne. De kunne snakke med oss om alt, vi klarte å forklare hvorfor noen utførte grusomme handlinger mot andre.

Barna mine er voksne i dag og klarer seg helt strålende.

Anonymkode: d7798...7ac

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Hæ? Det har aldri vært en tid her i landet med flere curling-foreldre enn vi har nå.

Anonymkode: af500...52c

Det er riktig, men det er ikke til stede for ungene sine. Koster kun veien.

Anonymkode: 5e48a...99d

[AnonymBruker]

Har tenkt på det samme. Er selv ute av arbeidslivet og ute av stand til å gå i butikken grunnet alvorlig angst og depresjon pga PTSD. Får vondt av å høre unge jenter fullt fungerende i jobb og arbeidsliv gå rundt og si at de har angst for ditt og datt, men gjør det likevel.

Ingen bør selvdiagnosere seg med angst fordi de gruer seg til fremføring, jobbintervju, eller føler at folk ser på en (som kan være helt vanlig å føle på i tenårene).

Fungerer du helt fint i dagliglivet, så er du ikke alvorlig syk. Du kan ha utfordringer, men å nedverdige folk som virkelig er syke og ute av stand til å fungere, med å slenge rundt seg «angst» og «depresjon» pga. helt menneskelige utfordringer - det er ikke greit.

Anonymkode: 01751...301

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Man er jo fullstendig uinteressant og gørrkjedelig om man ikke har et psykisk problem i dag.

Er du musiker feks har du ikke sjanse uten at VG får gjøre deg interessant ved å skrive om «din tunge periode» uansett hvor bra du spiller eller synger.

Dette er idoler, og det er bloggere også....og ingen er vel mere krenket eller sliter vel mere med seg selv enn bloggerne. 

Tror vi holder på å bli et land fullt av sveklinger. Det verste er uansett at disse er med å usynliggjøre de som virkelig sliter.

 

 

Anonymkode: d4f4a...308

Jeg kjenner ei dame som ble masse misbrukt og slått som barn. Grusom barndom. Så ble hun giftet bort da hun var 14, til en mann som også mishandlet henne og som hun fikk 4 barn med. I tillegg har hun mistet to barn som har dødd, og to brødre da hun var ung. 

En skikkelig fighter er hun. Hun har virkelig jobbet for overlevelse. Fikk helt vondt langt inni hjerterota da hun fortalte det til meg😰 Stakkars menneske. Jeg klarer egentlig ikke å forstå hvordan hun klarer å stå på to bein. Det må være det sterkeste mennesket jeg har møtt i hele mitt liv. ❤️

Anonymkode: 086ae...fa8

[Gjest Jegskulleønskeat]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Har tenkt på det samme. Er selv ute av arbeidslivet og ute av stand til å gå i butikken grunnet alvorlig angst og depresjon pga PTSD. Får vondt av å høre unge jenter fullt fungerende i jobb og arbeidsliv gå rundt og si at de har angst for ditt og datt, men gjør det likevel.

Ingen bør selvdiagnosere seg med angst fordi de gruer seg til fremføring, jobbintervju, eller føler at folk ser på en (som kan være helt vanlig å føle på i tenårene).

Fungerer du helt fint i dagliglivet, så er du ikke alvorlig syk. Du kan ha utfordringer, men å nedverdige folk som virkelig er syke og ute av stand til å fungere, med å slenge rundt seg «angst» og «depresjon» pga. helt menneskelige utfordringer - det er ikke greit.

Anonymkode: 01751...301

Så enig. Det er forskjell på å ha angst og å være nervøs før en fremføring. Det er faktisk helt normalt. 

[AnonymBruker]

Enig. Jeg føler særlig at angst har blitt en slags motediagnose som annenhver ung person har i dag. Jeg tviler ikke på at mange sliter psykisk, men når man hører om enkelte av problemene folk med disse diagnosene har så fremstår det hele litt latterlig. Det er for eksempel helt normalt å oppleve intens kjærlighetssorg (vil nesten si at dette er normalen snarere enn unntaket å gå gjennom når man er ung), å ha blitt utsatt for enkelte tilfeller av mobbing eller utfrysning, å oppleve perioder med ensomhet og å ha kjent på en følelse av å være annerledes og stå utenfor, eller å ha blitt sviktet av noen man stolte på. Dette er en del av livet og noe som de fleste må gjennom på ulike stadier, og som man normalt vokser på. Likevel merker jeg at det ofte trekkes frem som eksempler og forklaringer på hvorfor man sliter senere i livet og utvikler diagnoser. Om disse tingene er alt livet består av skjønner jeg selvfølgelig veldig godt at man kan utvikle en diagnose, men når man har en god familie, mange gode venner, en bra jobb og ellers fremstår som ganske vellykket og velfungerende og man fortsatt snakker om den kjærlighetssorgen man hadde for seks år siden eller den gangen man ikke ble invitert i bursdagsselskap så blir det nesten litt for dumt. Og spesielt når man i tillegg har «angst» for å fremføre og «angst» for small talk. Med mindre man kaster opp eller besvimer under fremførelsen eller når man snakker med fremmende og man ikke greier å fungere i hverdagen pga dette så vil jeg si at dette er helt fullstendig normalt! 

Og ja, «bloggerne» er det første som faller meg inn i denne sammenheng, i tillegg til en rekke andre av dagens unge kjendiser. 

Anonymkode: ef141...58a

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Barn vokser opp i dag uten den naturlige støtten i hjemmet som de hadde tidligere, for foreldrene er for travelt opptatt med selvrealisering og jobb.

Anonymkode: 5e48a...99d

Enig. Og ALT handler om penger i dag, mer og mer. I hvertfal i Norge. Du finner ikke en jævla grunn egentlig, til å gjøre noe for deg selv eller andre. Det er pengene som er motivasjonen hele tiden. 

Anonymkode: 26905...3b2

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Har tenkt på det samme. Er selv ute av arbeidslivet og ute av stand til å gå i butikken grunnet alvorlig angst og depresjon pga PTSD. Får vondt av å høre unge jenter fullt fungerende i jobb og arbeidsliv gå rundt og si at de har angst for ditt og datt, men gjør det likevel.

Ingen bør selvdiagnosere seg med angst fordi de gruer seg til fremføring, jobbintervju, eller føler at folk ser på en (som kan være helt vanlig å føle på i tenårene).

Fungerer du helt fint i dagliglivet, så er du ikke alvorlig syk. Du kan ha utfordringer, men å nedverdige folk som virkelig er syke og ute av stand til å fungere, med å slenge rundt seg «angst» og «depresjon» pga. helt menneskelige utfordringer - det er ikke greit.

Anonymkode: 01751...301

Jeg vet fint lite om dette, men hva skjer om du bare går på butikken? Har dette et etterspill? Jeg vet som sagt veldig lite om dette, så jeg lurer bare på hva som skjer om du går dit?

Anonymkode: 5e96a...267

[Gjest Jegskulleønskeat]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg vet fint lite om dette, men hva skjer om du bare går på butikken? Har dette et etterspill? Jeg vet som sagt veldig lite om dette, så jeg lurer bare på hva som skjer om du går dit?

Anonymkode: 5e96a...267

Hun kan bli trigget. Kanskje hun er redd for å møte noen av personene som har traumatisert henne (om det er noen mennesker som har forårsaket dette). Eller kanskje hun er redd for mennesker f.eks. Trist er det, veldig😞

[Gjest Jegskulleønskeat]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Så forherliget dette med å ha en diagnose er blitt i dagens samfunn er aldeles forferdelig. Hvordan kunne det bli slik??

Anonymkode: 5e96a...267

Det er nok slik at psykologer setter litt for mange diagnoser. Det er ikke så generelt så høy terskel for å kalle noe angst og depresjon.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

 

Hun kan bli trigget. Kanskje hun er redd for å møte noen av personene som har traumatisert henne (om det er noen mennesker som har forårsaket dette). Eller kanskje hun er redd for mennesker f.eks. Trist er det, veldig😞

La henne svare selv.

Anonymkode: 5e96a...267

[AnonymBruker]

Blir veldig provosert av Morten Hegseth og Vegard Harm! som veldig ofte sier at de "angsta". 

Anonymkode: 69b16...657

[AnonymBruker]

5 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

 

Det er nok slik at psykologer setter litt for mange diagnoser. Det er ikke så generelt så høy terskel for å kalle noe angst og depresjon.

Jeg tror det er mye selvdiagnostisering ute og går. 

Anonymkode: df402...889