Forferdelig opplevelse ifm arbeid...

[AnonymBruker]

...arbeidsforholdet er avsluttet så Arbeidstilsynet kan ikke hjelpe, for som de opplyste meg på telefon i dag tar de kun tak i mobbing på arbeidsplass hvis man fortsatt er i samme jobb.

...jeg har hatt postraumatisk stress etter denne jobben som varte over ett år, og har forsøkt å varsle der jeg kan varsle, men blir kun møtt av en vegg. 

...jeg har vært formell i tonen hele veien og i samtale med politiet i dag kommer de ingen vei da det ikke er ulovlig å varsle, men i dag fikk jeg en e-post hvor det sto at de ville anmelde meg hvis jeg ikke lot dette ligge nå. 

...jeg har fortsatt ikke fått svar på konkrete spørsmål rundt samarbeidet, alt de sier er at denne personens arbeid ser har arbeidet til deres fulle tilfredsstilelse. 

De rundt meg sier jeg må la dette ligge nå og det vil jeg også gjøre, så ber ikke så mye om råd ift om jeg kan få kjempet videre i denne saken, mer hvordan man kommer seg opp igjen etter å ha vært ødelagt psykisk og fysisk etter et arbeidsforhold i halvannet år. 

Som en venninne skrev til meg i dag ifm deres respons:

"Jeg vet ikke helt hva jeg skal si... men med tanke på andre varslingssaker som har vært i mediene, så er jeg ikke veldig overrasket.. Jeg skjønner også at det er vanskelig å la det ligge, men når en blir møtt med en vegg som du sier, så er det ikke lett. Kan du klare å tenke at du har gjort det du kan? Det beste du kan?"

Og det har jeg forsøkt og forsøker fortsatt, men sannheten er at jeg ikke vil leve lenger, så belastende har dette vært.

Er i dialog med både saksbehandler på NAV, fastlegen og legevakten, så vil understreke at det ikke er noen umiddelbar fare for at jeg tar mitt eget liv for de som leser dette. Bare så jeg ikke skremmer noen. Ville bare formidle hvor belastende det har vært og fortsatt er.

Til dere som har blitt truet og fryst ut av arbeidsplasser - hva har dere gjort for å reise dere igjen? 

Anonymkode: 8ad92...6b9

[AnonymBruker]

Finn deg en enkel, grei jobb. Asap. Alle harde stormer er tøffe når det står som værst. Bruk kreftene og rett tankefokuset ditt på at ting skal bli bra!

Anonymkode: 0e912...959

[AnonymBruker]

Det er litt vanskelig å kommentere når man ikke vet hva som har skjedd, men skjønner det er alvorlig og belastende for deg. 

Jeg følte meg fryst ut og utsatt for mange ufine ting av sjefen og et par andre kollegaer på arbeidsplassen jeg jobba på før. Snakket med personalsjef og tillitsvalgte, men kom ingen vei med det utenom at de skulle jobbe med arbeidsmiljøet etter jeg var slutta. Fikk dog aldri noen beklagelse fra sjefen.

Jeg er i ny jobb nå. Tenker innimellom på det som skjedde og får litt tankekjør, men det var så mange konflikter og dårlige folk på den arbeidsplassen så jeg har bare tenkt at det var de folka det var noe alvorlig galt med og ikke meg. Jeg prøver å ta det som læring og nå vet jeg en hel masse om arbeidsmiljø og hvordan jeg ikke vil være som kollega, eller sjef hvis jeg noen gang blir det!

Det er vanskelig å komme noen vei med varsliger, og jeg anbefaler ikke å bruke mye energi på det. Ei venninne av meg har gjort det, og desverre ble hun veldig syk av påkjenningen. Hun kom seg vekk fra arbeidsplassen, men er i dag på aap og sliter en del psykisk. 

Det er vanskelig å la ting ligge, jeg VET! Men det er heltene i verden som møter mest motstand kanskje, hehe? Jeg tenker jeg var en engel i helvette, for da er det litt lettere å tenke at det ikke var meg det var noe galt med, men at arbeidsmiljøet er sjukt. Les deg opp på temaet, så skal du se at du ikke er alene, og det hjelper jo litt også.

Få deg ny jobb og gå med hevet hode!

Anonymkode: f1529...980

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

...arbeidsforholdet er avsluttet så Arbeidstilsynet kan ikke hjelpe, for som de opplyste meg på telefon i dag tar de kun tak i mobbing på arbeidsplass hvis man fortsatt er i samme jobb.

...jeg har hatt postraumatisk stress etter denne jobben som varte over ett år, og har forsøkt å varsle der jeg kan varsle, men blir kun møtt av en vegg. 

...jeg har vært formell i tonen hele veien og i samtale med politiet i dag kommer de ingen vei da det ikke er ulovlig å varsle, men i dag fikk jeg en e-post hvor det sto at de ville anmelde meg hvis jeg ikke lot dette ligge nå. 

...jeg har fortsatt ikke fått svar på konkrete spørsmål rundt samarbeidet, alt de sier er at denne personens arbeid ser har arbeidet til deres fulle tilfredsstilelse. 

De rundt meg sier jeg må la dette ligge nå og det vil jeg også gjøre, så ber ikke så mye om råd ift om jeg kan få kjempet videre i denne saken, mer hvordan man kommer seg opp igjen etter å ha vært ødelagt psykisk og fysisk etter et arbeidsforhold i halvannet år. 

Som en venninne skrev til meg i dag ifm deres respons:

"Jeg vet ikke helt hva jeg skal si... men med tanke på andre varslingssaker som har vært i mediene, så er jeg ikke veldig overrasket.. Jeg skjønner også at det er vanskelig å la det ligge, men når en blir møtt med en vegg som du sier, så er det ikke lett. Kan du klare å tenke at du har gjort det du kan? Det beste du kan?"

Og det har jeg forsøkt og forsøker fortsatt, men sannheten er at jeg ikke vil leve lenger, så belastende har dette vært.

Er i dialog med både saksbehandler på NAV, fastlegen og legevakten, så vil understreke at det ikke er noen umiddelbar fare for at jeg tar mitt eget liv for de som leser dette. Bare så jeg ikke skremmer noen. Ville bare formidle hvor belastende det har vært og fortsatt er.

Til dere som har blitt truet og fryst ut av arbeidsplasser - hva har dere gjort for å reise dere igjen? 

Anonymkode: 8ad92...6b9

Går du i behandling hos psykolog? Hvis ikke, bør du få fastlegen til å henvise deg til psykolog.

Anonymkode: 2fecc...c4d

[AnonymBruker]

Har vært i samme situasjon, og fy flate for et helvete det var da det sto på. Men det jeg gjorde for å "redde meg selv" var å gi helt opp, ta fullstendig avstand, og la alt ligge. Bli mentalt helt ferdig med ALT. Det var tøft, tankene kom jo som de ofte gjør når alt man vil ha er rettferdighet og at noen skal bli straffet for gjerningene sine. Men jeg sto fast på å komme meg helt videre, koste hva det koste vil.

Og jeg klarte det. Blodtrykket gikk ned, sinnet roet seg, depresjonen slapp taket og jeg klarte å se fremover. Nå, ett år etter, går det veldig fint. Det er triggere der ute som gjør at noen av tankene kommer tilbake, men jeg har utviklet teknikker for å ikke havne nedi grøfta igjen.

Det som også hjalp meg er at etter jeg sluttet, var at flere av mine tidligere kollegaer sto frem som ofre for horrible handlinger fra ledelsen. Jeg bli så lei meg på deres vegne, men det hjelper jo på å ikke ta det så personlig, og heller tenke at de selv har store problemer. Og de kan aldri rømme fra seg selv. Over 50% av nøkkelansatte sluttet over en periode på 1,5 år.

Frihet innebærer også frihet fra sine egne destruktive tanker. Det betyr at de ikke har vunnet.

Anonymkode: 3ddd2...7a4

[Raven.Writingdesk]

Jeg var i ung alder ansatt på en arbeidsplass hvor både ansatte og leder forsøkte å psykisk knekke og mobbe meg. Bare noen detaljer: fikk buksen revet av meg på et møte, (ja, du leste riktig. Av en dame som var va 30 år eldre enn meg på tidspunktet) sjefen anklaget meg på første dag for å ha begått lovbrudd men fant ut at det var noe annet som forklarte hva som hadde skjedd (...) jeg fikk motstridende beskjed av sjef og ble spurt om jeg gjorde en dårlig jobb for å «ta henne personlig» (...) 

Hele opplegget var fullstendig surrealistisk. Det var allerede en  hakkekylling i arbeidsmiljøet som jeg ble venn med og forsvarte i gruppa, som mest sannsynlig er årsaken til at jeg også ble målskive. Jeg sluttet relativt kjapt og snudde meg aldri tilbake. Faktisk ble jeg hentet siste arbeidsdag av venner og familie som møtte opp med flagg for å feire at marerittet var over. 

Du vil dessverre ikke vinne denne kampen men kan trøste deg med at du overlevde. Spring! Spring så langt unna du kan og se deg aldri tilbake! 

 

Endret 4. oktober 2018 av veggteppe

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Dette var GODT å lese. Siden de velger å anmelde hvis ikke jeg lar dette ligge kan jeg dessverre ikke skrive hva dette gjelder - men det du beskriver her er som å lese om meg i tillegg til at jeg ble satt til leder for et prosjekt og han forsøkte å sabotere meg hele veien da han innså at jeg var flinkere enn han på alle hold. Sikkert ikke flinkere til å drive en bedrift, der har jeg ingen erfaring, men flinkere på selve prosjektet. Og det ville han ikke ha noe av. 

 

Jeg jobbet masse overtid, og i årsrapportene hvor han beskriver prosjektet står jeg ikke nevnt med ETT ord, ikke engang et bilde og det gjelder årsrapporter for begge år (jobbet der fra vår til vår, så derfor to rapporter jeg burde vært nevnt i. Det som fikk meg til å si opp var da han arrangerte en type utstilling av prosjektet (igjen, kan ikke gå i detaljer) og jeg ikke engang var invitert til å vise frem arbeidet mitt. 

 

Dette og en laaaang liste til over noe jeg aldri skulle ha stått i. Men jeg som på tidspunktet det skjedde ble manipulert til å tro var min feil.

 

FLOTT å høre du har kommet deg videre, og kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsen din over engel i helvete. Sånn har det føltes for meg også. Og etter samtale med en flott person på KSOS nå har jeg avtalt med henne at jeg aldri igjen skal gå inn å se hva han holder på med på sosiale medier. Og da håper jeg det over tid vil gjøre meg sterkere. 

 

Edvin Løvaas har skrevet om dette fortalte hun meg og hans eneste anbefaling er å kutte alle bånd å komme seg vekk. Men for oss engler i helvete blir det lett å tenke at alle er som oss og at det nytter å sette grenser. Det har jeg fått erfare en gang for alle at sånn er det ikke. 

 

HÅPER jeg kommer dit du er nå - og skal kopiere denne meldingen å lese den hver dag fremover, for dette var veldig motiverende og rørende ord.

 

TUSEN TAKK! 

 

 

 

Det er litt vanskelig å kommentere når man ikke vet hva som har skjedd, men skjønner det er alvorlig og belastende for deg. 

Jeg følte meg fryst ut og utsatt for mange ufine ting av sjefen og et par andre kollegaer på arbeidsplassen jeg jobba på før. Snakket med personalsjef og tillitsvalgte, men kom ingen vei med det utenom at de skulle jobbe med arbeidsmiljøet etter jeg var slutta. Fikk dog aldri noen beklagelse fra sjefen.

Jeg er i ny jobb nå. Tenker innimellom på det som skjedde og får litt tankekjør, men det var så mange konflikter og dårlige folk på den arbeidsplassen så jeg har bare tenkt at det var de folka det var noe alvorlig galt med og ikke meg. Jeg prøver å ta det som læring og nå vet jeg en hel masse om arbeidsmiljø og hvordan jeg ikke vil være som kollega, eller sjef hvis jeg noen gang blir det!

Det er vanskelig å komme noen vei med varsliger, og jeg anbefaler ikke å bruke mye energi på det. Ei venninne av meg har gjort det, og desverre ble hun veldig syk av påkjenningen. Hun kom seg vekk fra arbeidsplassen, men er i dag på aap og sliter en del psykisk. 

Det er vanskelig å la ting ligge, jeg VET! Men det er heltene i verden som møter mest motstand kanskje, hehe? Jeg tenker jeg var en engel i helvette, for da er det litt lettere å tenke at det ikke var meg det var noe galt med, men at arbeidsmiljøet er sjukt. Les deg opp på temaet, så skal du se at du ikke er alene, og det hjelper jo litt også.

Få deg ny jobb og gå med hevet hode!

Anonymkode: f1529...980

 

Anonymkode: 8ad92...6b9

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hei,

 

jeg har avtalt med saksbehandler på NAV at vi skal gå til fastlegen sammen og så tar vi det fra der. For dette må jeg ha hjelp til å leve med - helt klart!

 

 

Går du i behandling hos psykolog? Hvis ikke, bør du få fastlegen til å henvise deg til psykolog.

Anonymkode: 2fecc...c4d

 

Anonymkode: 8ad92...6b9

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Veldig godt skrevet - dette må jeg lese flere ganger kjenner jeg. Og jeg tror nok så absolutt det hadde hjulpet hvis jeg som deg hadde hørt om flere med samme erfaring. For har opplevd noe lignende en gang tidligere - for mange år siden - og først i sommer var det ei fra den tiden som skrev til meg om samme erfaringer og det gjorde at jeg endelig klarte å slippe det. 

 

Siden jeg ikke har noen kollegaer å støtte meg på i dette tilfellet - blir det likevel som du sier å ta fullstendig avstand. Der har jeg vært særdeles dårlig, for selv om jeg ikke har sett mannen på halvannet år har jeg jo varslet ved flere anledninger uten å bli hørt og da har det blitt liggende i lang tid etterpå. 

 

Nå sist varslet jeg styret hans og det at de velger å møte meg med en anmeldelse hvis jeg hører fra meg igjen er svært belastende, så i dag har jeg hverken spist eller klart annet enn å snakke på støttetelefoner eller skriver med ei jeg kjenner på messenger. Har grått så mye at jeg er helt gåen.

 

Men frihet innebærer frihet fra egne destruktive tanker - det er så sant! Tusen takk for støttende ord og så er jeg veldig glad for å høre det går bra med deg nå. Det fortjener du!!!

 

 

 

Har vært i samme situasjon, og fy flate for et helvete det var da det sto på. Men det jeg gjorde for å "redde meg selv" var å gi helt opp, ta fullstendig avstand, og la alt ligge. Bli mentalt helt ferdig med ALT. Det var tøft, tankene kom jo som de ofte gjør når alt man vil ha er rettferdighet og at noen skal bli straffet for gjerningene sine. Men jeg sto fast på å komme meg helt videre, koste hva det koste vil.

Og jeg klarte det. Blodtrykket gikk ned, sinnet roet seg, depresjonen slapp taket og jeg klarte å se fremover. Nå, ett år etter, går det veldig fint. Det er triggere der ute som gjør at noen av tankene kommer tilbake, men jeg har utviklet teknikker for å ikke havne nedi grøfta igjen.

Det som også hjalp meg er at etter jeg sluttet, var at flere av mine tidligere kollegaer sto frem som ofre for horrible handlinger fra ledelsen. Jeg bli så lei meg på deres vegne, men det hjelper jo på å ikke ta det så personlig, og heller tenke at de selv har store problemer. Og de kan aldri rømme fra seg selv. Over 50% av nøkkelansatte sluttet over en periode på 1,5 år.

Frihet innebærer også frihet fra sine egne destruktive tanker. Det betyr at de ikke har vunnet.

Anonymkode: 3ddd2...7a4

 

Anonymkode: 8ad92...6b9

[AnonymBruker]

1 hour ago, veggteppe said:

Så fantastiske folk du hadde rundt deg da - glad for å høre at du ble tatt godt vare på.

 

Jeg har jo hørt tidligere at man ikke kommer noen vei, så jeg skulle ønske jeg visste det jeg vet nå og derfor hadde latt være å varsle i første stund. Samtidig vil det da blir lettere for andre hvis det kommer nye varsler, siden jeg har varslet både internt og eksternt og det nå er minst 4 personer uten om ham som vet om dette.

 

Takk for støtten! Og ja, jeg har begynte å springe nå - og skal gjøre alt jeg kan for å fortsette rett frem!

 

 

Jeg var i ung alder ansatt på en arbeidsplass hvor både ansatte og leder forsøkte å psykisk knekke og mobbe meg. Bare noen detaljer: fikk buksen revet av meg på et møte, (ja, du leste riktig. Av en dame som var va 30 år eldre enn meg på tidspunktet) sjefen anklaget meg på første dag for å ha begått lovbrudd men fant ut at det var noe annet som forklarte hva som hadde skjedd (...) jeg fikk motstridende beskjed av sjef og ble spurt om jeg gjorde en dårlig jobb for å «ta henne personlig» (...) 

Hele opplegget var fullstendig surrealistisk. Det var allerede en  hakkekylling i arbeidsmiljøet som jeg ble venn med og forsvarte i gruppa, som mest sannsynlig er årsaken til at jeg også ble målskive. Jeg sluttet relativt kjapt og snudde meg aldri tilbake. Faktisk ble jeg hentet siste arbeidsdag av venner og familie som møtte opp med flagg for å feire at marerittet var over. 

Du vil dessverre ikke vinne denne kampen men kan trøste deg med at du overlevde. Spring! Spring så langt unna du kan og se deg aldri tilbake! 

 

 

Anonymkode: 8ad92...6b9

[AnonymBruker]

Jeg er delvis i samme prosess nå. Har du tenkt på å søke yrkessykdom (yrkesskadeerstatning, se skjema på NAV sine sider), om du har fått konstatert PTSD? 

Det er dessverre mange som får livet ødelagt av gærne folk på arbeidsplassen. Etter min opplevelse som varsler sitter jeg igjen med erfaringen at dette gjør jeg aldri igjen. Kommer jeg borti et dårlig arbeidsmiljø eller en elendig leder, kommer jeg heller til å søke meg ny jobb enn å prøve å gjøre noe med saken. 

 

Anonymkode: b655c...41d

[AnonymBruker]

Herregud, så mange syke folk det finnes! Arbeidslivet er hardt altså! Dere er sterke

Anonymkode: b04e6...402

[AnonymBruker]

Jeg har vert der og forsøker så godt jeg kan å lukke døren bak meg. Det er to år siden nå og jeg har vert syk siden, mange mange timer i terapi. Sjefen som regjerte fikk til slutt beskjed om å gå ned i en lavere stilling og ny leder ble ansatt. Jeg var sykmeldt da og øynet håp om å kunne jobbe igjen. Ny leder var ikke bedre enn den forrige. Lønnsforskuddet ble stoppet tre ganger, feriepenger ville hun ikke utbetale, påsto hun hadde sendt oppsigelse med sluttattest men ingenting havnet i min e-post eller postkasse. Hun ringte nav ukentlig og spurte når hun kunne si meg opp osv. Nav veileder ba henne slutte å ringe, de var der for meg (og nå gråter jeg fordi det betydde så mye at Nav satte foten ned). Står i dag uten noe bevis for at jeg har jobbet der. Har ingen referanser å sette opp når jeg en gang skal søke ny jobb men de sier det ikke gjør noe iom jeg er såpass syk av dette stresset. Alle sier det må gå mot ufør og jeg strever med å ta de inn over meg. Jeg vil jo men jeg klarer ikke jobbe. 

Anonymkode: 75d0b...734

[Gjest xfs367]

Jeg vet ikke hva mer du kan gjøre, men jeg leste det du skrev, og tror på hvert ord av hva du sa. Og jeg tenker det er det som kanskje er det viktigste, at når du forteller historien om den bedritne jobben din, så blir du trodd på det. Kanskje ikke av etater, byråkrater og andre instanser som i objektivitetens navn er pent nødt til å forholde seg til "hva hvis" - scenarier, men av venner, familie og bekjente som ser at du snakker sant, sånn som f.eks. hun venninnen din, som skrev deg de sanne ordene. 

"Rettferdighet" er sånn sett mindre viktig, selv om det er forståelig at du ønsker rettferdighet, spesielt når det har fått så store konsekvenser for deg. Og kanskje kan du oppnå det også, bare ved å fortelle historien din. Media elsker f.eks. sånne historier, og så lenge du holder enkeltpersoner ute av det, skal det nok svært mye til for å kunne straffeforfølge deg kun for å fortelle om dine opplevelser på det som var din arbeidsplass. Kommersielle bedrifter er f.eks. ikke like beskyttet av loven når det gjelder sånt som det enkeltpersoner er, og det er ikke stat og kommune heller. Så kanskje er det f.eks. noen i lokalavisa di som en gang vil fortelle din historie når du er klar for det.

Hevntanker er også forståelige. Det er menneskelig å ville ramme noen som har gjort deg urett, og i tilfeller hvor det ikke vil koste en så mye, er det kanskje også noe man bør gjøre. Men de gangene det koster for mye, er hevntanker det første man bør gi slipp på. Det å ikke få tilfredsstilt det behovet vil uansett bare ødelegge deg over tid ved å ta bort fokuset på å lære noe av det du har opplevd, for så en gang å komme styrket ut av det. For du kan komme styrket ut av dette dersom du tillater deg det.

Hell og lykke.

Endret 8. oktober 2018 av xfs367

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en lignende situasjon ts, det er grusomt. Mitt beste tips er å få noen timer hos psykolog som du kan få snakket ut med, og som kan gi deg noen teknikker så ikke de mørke tankene tar overhånd. Jeg hadde så lyst på rettferdighet, hevn og at noen skulle se at jeg ikke var den store stygge ulven her, men etterhvert ble jeg rett og slett nødt å la de tankene fare for å ikke ødelegge min psykiske helse. Jeg har gjennom store deler av arbeidslivet hatt to jobber, og det at jeg kunne holde meg i jobb i den jobben der ting var bra var utrolig viktig for meg. Å vite at jeg faktisk dugde som arbeidstaker, kollega og fagperson var rett og slett avgjørende for å kunne komme videre, og ikke minst ha selvbildet i behold. Så får du deg en ny jobb der ting er bra, kan det hjelpe til med å bygge deg opp. I tillegg passet jeg på å gå på tur hver dag, uansett vær. Det å få ut litt fysisk er veldig bra, å få brukt kroppen, kjenne at du blir fysisk sliten ikke bare psykisk var og er utrolig godt. Jeg er ingen treningsfanatiker, men en time i tempo etter dagsform gjør seg, gjerne med musikk i ørene. 

Jeg møtte forresten to av de som hadde motarbeidet meg via en annen jobb et par år senere. Da ba begge om unnskyldning for sin oppførsel, de innså at de hadde tatt feil og behandlet meg dårlig, men de var rett og slett sikker på at flertallet hadde rett den gangen. Selv om det var hyggelig å få en slik unnskyldning, merket jeg at jeg var kommet med videre fordi det egentlig ikke gjorde dagen min hverken dårligere eller bedre. Så du kan få det bedre ts, la ting fare, snakk med psykolog og skaff deg en ny jobb der du kan føle deg nyttig og som del av et fellesskap.  

Anonymkode: 40256...849

[AnonymBruker]

Jeg har og vært utsatt for mobbing på jobb. Men det var kun ei da. Jeg lot det prelle av meg lenge helt til jeg fikk nok. Jeg var og klar over at det var flere som hadde fått dette med seg og stilte opp som vitner. Hun ble kalt inn på teppe og det har vært stille siden da 

 

Anonymkode: e6be1...bc9

[AnonymBruker]

Jeg måtte bare slippe det. Jeg gikk videre og så meg aldri tilbake.

Anonymkode: d017f...4a4