Tørr ikke sove når baby sover

[AnonymBruker]

Nybakt førstegangsmor her med en uke gammel baby og lite søvn. Med så liten baby er det null døgnrytme og mye amming og byssing og helst bare sove på brystet til mor og far, men vi er heldige med at hun sover faktisk et par timer i senga si hver natt. 

Men - da får jo ikke jeg sove! Mannen sovner fort, men jeg ligger bare å nistirrer på baby som ligger i egen seng tett inntil vår. Jeg er så redd noe skal skje mens jeg sover. Og hun puster jo så stille så jeg tror jo hele tiden hun har sluttet å puste og må borti å kjenne. Hvis jeg døser av et øyeblikk rykker jeg skikkelig til i panikk og er helt sikker på at noe galt har skjedd. 

Mannen er våken med henne så jeg får sovet noe i løpet av dagen, men når han skal tilbake i jobb må jeg jo lære meg å klare å sove mens babyen sover om natta. 

Føler meg superdum, jeg som vanligvis er så avslappet med det meste. Er jeg helt lost, eller er det flere som kjenner seg igjen? Blir det bedre? 

 

Anonymkode: b8fb3...2b5

[Gjest Hiro]

Du er ikke dum. Det er normalt som en mamma å være bekymret over barnet sitt❤️ Det vil bli bedre etter vært .

Endret 3. oktober 2018 av Hiro

[blomst12]

Helt normalt!! Sånn var jeg og, med førstemann. Gruet meg til kvelden kom, og jeg kunne hvertfall ikke snu meg andre veien for å sove. 

Det blir bedre!:) 

[AnonymBruker]

Helt normalt og det blir bedre! Selv om det er tungt, så må du prøve å snu tankegangen. Du må få søvn for å være en god mor! Du må sove! Du kommer til å våkne av baby og om det er noe, så våkner du. Sånn er vi bygd.

Anonymkode: 840a5...7a5

[atropos]

Jeg var helt lik som deg da jeg fikk min første😅 men det blir bedre etterhvert. Jeg sov også roligere når vi samsov, så det var en løsning en stund...

Gratulerer med den lille❤️

[isbjørnungen]

Det er helt normalt, men som du selv sier er det ikke holdbart i lengden. Jeg var også bekymret først, men passet på å feste de nederste hjørnene av dynen under madrassen slik at dynen ikke kunne gli opp, og fulgte ellers rådene fra Lub for å redusere risiko for at noe skulle skje. Utover det er det lite som er under mors kontroll. Du er nok så «på» at du vil våkne av den minste lyd. Forsøk å sove i natt, lukk øynene selv om du føler behov for å nistirre. Pass på deg selv før du går på felgen, babyen er best tjent med en uthvilt mor (i den grad det er noe som heter en uthvilt, nybakt mor). Det blir bedre etterhvert som du får oppleve at det går fint natt etter natt, men forsøk å ikke gi næring til angsten i mellomtiden  

Gratulerer med babyen!!  

[AnonymBruker]

Helt normalt. Om noen dager/uker ser du selv at du ikke må passe på hele tiden. Forstår følelsen, men du må sove, og det er veldig lite som kan skje når babyen sover i sin egen seng. Hvis du er veldig bekymret, så ville i jeg sovet på et annet rom/stuen noen netter, og satt vekkerklokken på hver annen time i begynnelsen (derfor annet rom så ikke babyen vekkes av klokka) for å ta en rolig sjekk om at alt var bra. Avtal med mannen om at han gir beskjed hvis babyen våkner utenom 

Det er helt normalt å ha det slik, og jeg var en av de verste. Jeg bandt dyna fast i madrassen, slik at barna mine ikke hadde sjans å få den over seg. Sov aldri, og endte opp helt utslitt, og med barna tilslutt liggende å amme i vår seng... 10 år senere, så vil barna fremdeles ligge hos oss... 😱

Anonymkode: bf0a0...d62

[AnonymBruker]

Det går over  Hadde det helt likt selv, men nå sover jeg som en sten og er helt zombie når han ber om mat. Om du har mulighet, legg deg på et annet rom og la pappaen ta ansvaret. Det gjorde vi da mini var 4 uker og jeg ikke hadde sovet mer enn max en time i strekk den siste uka. Hjalp veldig og babyen begynte å sove bedre etter det også.

Anonymkode: 0d522...c64

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det går over  Hadde det helt likt selv, men nå sover jeg som en sten og er helt zombie når han ber om mat. Om du har mulighet, legg deg på et annet rom og la pappaen ta ansvaret. Det gjorde vi da mini var 4 uker og jeg ikke hadde sovet mer enn max en time i strekk den siste uka. Hjalp veldig og babyen begynte å sove bedre etter det også.

Anonymkode: 0d522...c64

Det med å sove på annet rom gjelder et par netter i ny og ne altså

Anonymkode: 0d522...c64

[Anwa]

Det spørs om det ikke heller er bedre for deg (og så også babyen), at du møter frykten. Er det alikevel umulig, hva med å kjøpe en sånn maskin som har en spesial matte babyen ligger oppå, og skulle den slutte og puste, så går det en alarm? Aner ikke hva det heter men burde vel ikke være vanskelig å Google seg frem til. 

[Summ]

Når babyen min var bare et par måneder gammel, fikk jeg beskjed fra venninnen min om at hennes baby, som vi hadde vært mye sammen med, og som bare var noen måneder eldre enn min, var død. Krybbedød. 

Jeg ble utrolig lei meg for hennes baby, og senere på natten, når ting roet seg, klarte jeg ikke å sove, så bare på min baby og lyttet til pusten.

Sendte melding til venner for å ha noen å snakke med, og innså, hvis noe skjer, skjer det. Uavhengig om jeg er våken eller sover. Så jeg sovnet tilslutt, og jeg var ikke redd for å sove mens babyen sov senere heller. 

Venninnen min var våken mens dette skjedde, de var i samme rom som babyen sin, og sjekket jevnlig at alt var ok, den ene gangen de sjekket, var det ingen pust. 

Man er kjempe redd for sine barn, men man kan sove samtidig som de sover, du sliter deg selv ut om du ikke får søvn. 

[AnonymBruker]

Ts her - Tusen takk for alle svar, det hjelper faktisk mye å høre at det er flere som kjenner seg igjen og at jeg ikke er helt unormal. Takk for alle tips og det er jo helt rett at ingen tjenes med at jeg sliter meg ut. Må prøve ta meg sammen og lukke øynene, møte angsten. 

 

28 minutter siden, Summ said:

Når babyen min var bare et par måneder gammel, fikk jeg beskjed fra venninnen min om at hennes baby, som vi hadde vært mye sammen med, og som bare var noen måneder eldre enn min, var død. Krybbedød. 

Jeg ble utrolig lei meg for hennes baby, og senere på natten, når ting roet seg, klarte jeg ikke å sove, så bare på min baby og lyttet til pusten.

Sendte melding til venner for å ha noen å snakke med, og innså, hvis noe skjer, skjer det. Uavhengig om jeg er våken eller sover. Så jeg sovnet tilslutt, og jeg var ikke redd for å sove mens babyen sov senere heller. 

Venninnen min var våken mens dette skjedde, de var i samme rom som babyen sin, og sjekket jevnlig at alt var ok, den ene gangen de sjekket, var det ingen pust. 

Man er kjempe redd for sine barn, men man kan sove samtidig som de sover, du sliter deg selv ut om du ikke får søvn. 

Huff,  så trist å høre om venninnen din, det er jo dette som er det store marerittet. Jeg er jo  ekstra emosjonell og hormonell om dagen, så sitter plutselig å griner fordi jeg er så glad i den lille og redd for at noe skal skje med henne. Samtidig er jeg helt enig, man kan jo ikke gå å gruble over alt som kan gå galt heller, da blir man helt ødelagt!

Anonymkode: b8fb3...2b5

[AnonymBruker]

Helt normalt ☺️ Slik er det med morsinstinkt 😀

jeg var slik med alle mine 3. Hjalp med samsovning. Da følte jeg at jeg hadde kontrollen ☺️

Anonymkode: a3090...2a0

[Sommerfugl90]

Kjenner meg så igjen! Og som en annen skriver her oppe; om jeg skulle sove, kunne jeg i alle fall ikke snu meg vekk fra barnet 😅 Det gikk seg til etterhvert. 

Kanskje hjelper det å tenke at babyen har det tryggest dersom mor også får søvn. 

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Men hvis man har baby i nattpose og ingenting annet i senga - ingen kantbeskytter, kluter, bamser eller andre løse gjenstander og i tillegg sørger for god lufting på rommet og unngår overoppheting - så får du ikke gjort så veldig mye mer. 

Anonymkode: a2ebd...ae3

[Gjest Mammalivet]

Snakk med helsesøsteren din  Jeg hadde det skikkelig ille eller fødselen, og sov ikke på 2 døgn. I de første ukene greide jeg ikke sove i det hele tatt, med mindre noen satt våken og fulgte med baby. Her løste det seg ved hjelp fra mamma, pappan og helsesøster. HS var fantastisk! Hun kom hjem til meg hver dag i 2 timer etter pappan begynte på jobb, sånn at jeg fikk sove, eller i alle fall lukke øynene og slappe av. Det var mange mange uker med kun 2 timer søvn i døgnet. Og tross for verdens beste hjelp fikk jeg fødselsdepresjon. Det var den tyngste perioden i livet mitt, men det ble etterhvert bedre. Helt normalt, men ikke glem å snakk om det og be om hjelp  

[Forever22]

Du er ikke dum, du er blitt mamma ❤️ Jeg holder på sånn enda med lille som er 3 mnd ( første barnet). Jeg har helt panisk hver gang hun skal sove fordi jeg alltid må sjekke at alt står bra til.. 

Nå har hun 38,4 i feber og jeg er NERVEVRAK! 🤯 jeg får helt panikk. Selv om jeg vet det er vanlig mtp at hun tok vaksine i går... 

det er nok bare sånn vi er skapt vi mødre. Og jeg tror også at dette kommer til å endre seg med tiden og etterhvert som barna våre blir eldre ❤️

[twig]

Hadde det helt likt med min første. For min del hjalp det å samsove, selv om jeg aldri fikk den skikkelig dype søvnen så sov jeg godt nok til å være sånn høvelig uthvilt. Følte jeg hadde mye mer kontroll med babyen inntil meg.

[AnonymBruker]

Hadde det likt jeg også. Ser mange anbefaler samsoving, men det vil jeg fraråde. Hatt noen skumle tilfeller av at dyna eller puta mi har komt over ansiktet henne, eller at hun har klart å vri seg med hodet nedi madrassen fordi hun mener seg innover mot meg. Heldigvis gått bra, men jeg slapper mye mer av når hun ligger i sprinkelsengen sin, inntil min seng, og jeg har fulgt alle Lub sine anbefalinger. Dyna et også festet tilfotenden slik at hun ikke kan få den sparket over seg, for det har også hendt..

Anonymkode: 27db9...e5f

[AnonymBruker]

Jeg sov med baby på magen eller i armkroken, ammesov hele natta de første 3 mnd. ❤️

Trengte ikke bekymre meg for om jeg ville våkne ved krise, jeg var 100% koblet på baby og egne instinkter, i stedet for å gå fullstendig mot fornuft og natur ved å legge baby vekk fra meg. ❤️

Anonymkode: 5294f...48a