Jobben gjør meg deprimert

[AnonymBruker]

Jeg startet i min nåværende jobb for ca 2 år siden. Allerede første dagen fikk jeg en følelse av at dette var feil, og den følelsen har bare vokst seg større siden. Arbeidsoppgavene er greie nok, selv om de er nokså rutinemessige og kjedelige, og ikke slik jeg ble forespeilet i jobbintervjuet. Hadde arbeidsmiljøet vært bra, så hadde det sikkert ikke betydd så mye, det gjorde det ikke i min forrige jobb. Der gledet jeg meg til både å jobbe (selv om arbeidsoppgavene ikke var særlig spennende) og det gode, sosiale miljøet som var der. Arbeidshverdagen i min nåværende bedrift er preget av dårlig ledelse, uklare ansvarsområder og kaos, og generelt er folk misfornøyde. De jeg skal forholde meg mest til opplever jeg som eksluderende, og jeg blir ikke involvert i prosesser med mindre det er noe jeg må gjøre for de. Da får jeg gjerne beskjed akkurat litt for sent, og jeg ender opp med å være den som stresser og som må "rydde opp" etter andre som ikke har gjort jobben sin riktig i utgangspunktet.

For ca et år siden ble jeg sykemeldt pga utbrenthet. Selv hadde jeg aldri trodd at jeg i en så ung alder (jeg er i midten av 20-årene) skulle bli sykemeldt, og hvertfall ikke pga utbrenthet. Men sånn ble det altså. Nå kjenner jeg på at jeg nærmer meg samme sted igjen, og jeg vil ikke bli sykemeldt en gang til.

Utenom jobben har jeg det egentlig kjempefint. Jeg er høyt utdannet, noe jeg er veldig stolt av, jeg er aktiv og sosial, har en nydelig kjæreste som jeg bor sammen med, og trives egentlig godt med livet. Men med en gang jeg går inn døra på jobb - eller kommer til skade for å tenke på jobb mens jeg er hjemme... - så kommer de negative følelsene opp, og jeg bruker stort sett hele arbeidsdagen bare på å tenke at jeg vil hjem. Bare teller ned timene til jeg kan ligge i armkroken til kjæresten min, og endelig føle meg bra igjen. Jeg merker at jeg blir mer og mer irritabel mot folk på jobb, tar meg nær av ting, og har sluttet helt å sosialisere meg. Foruten de to andre jeg deler kontor med, snakker jeg helst ikke med folk. Jeg tar nesten ikke telefonen, men svarer på mail. Jeg kommer og går tidlig for å unngå å treffe på folk fra jobb, og går omveier i bygget hvis jeg skal noe sted.

Jobber vokser ikke akkurat på trær i denne byen, men når det har vært ledige jobber så har jeg søkt. De siste 5 jeg har søkt på har jeg ikke engang fått avslag på, jeg har bare ikke hørt noe fra dem. Jeg føler meg ganske håpløs, og vet ikke når jeg skal komme meg vekk herfra. Realiteten er jo bare at jeg må lære meg å akseptere den situasjonen jeg er i, at den er midlertidig og at det vil bli bedre. Jeg vet bare ikke når, og det er det jeg sliter med.

Jeg trenger litt hjelp og råd til hvordan jeg skal kunne komme meg gjennom denne tiden, og tips til hvordan jeg kan komme meg videre.

 

Anonymkode: dfa3f...831

[AnonymBruker]

Uvissheten er vond og har kjent på den selv i forhold til arbeidslivet. Som du selv sier noe om så høres denne arbeidsplassen ut som et sted man bør komme seg bort fra. Sånn jeg leser det du skriver så handler det litt om at situasjonen på arbeidsplassen og manglen på svar går på selvfølelsen løs og det er viktig å plassere skylden der den hører hjemme; hos ledelsen, kolleager som ekskluderer og miljøet der. Det er enkelt å si, men uansett hva som skjer der så er du god nok og det er det viktigste å huske på etter min mening. Din verdi bestemmes ikke av deres gjøren og laden. Kan kanskje virke litt over the top å skrive det, men min erfaring er at det ofte koker ned til selvfølelsen og at sinnet man føler vendes innover og sprer seg som en utmattende gift i kroppen. 

Mitt tips er å prøve å bruke frustrasjonen som en motor for å søke nye jobber. Du vet at du har kvalofikasjonene når du har blitt ansatt flere steder og må rydde opp etter kollegaer der du er nå. Det handler bare om å få sendt nok søknader og bruke det nettverket du har. Kan du også tenke alternativer? En ny bransje? Pendle? 

Håper virkelig det ordner seg og når vonde tanker om jobben dukker opp så prøv å pust med magen og si til deg selv at det er bare tanker. 

Anonymkode: 07934...0c9

[AnonymBruker]

Ville bare si at når du søker jobb må du ikke sitte passiv etterpå. Ring og følg opp søknaden. Forhør deg hvorfor du ikke er aktuell eller har hørt noe (innen rimelig tid). Vis interesse, oppsøk personer som muligens kan ha noe av interesse, utvid nettverket ditt. Legg inn litt energi nå fremover, siden du tydeligvis er klar for å komme deg bort fra nåværende arbeidssted.

Anonymkode: 12f8d...acd

[Mari Y]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg startet i min nåværende jobb for ca 2 år siden. Allerede første dagen fikk jeg en følelse av at dette var feil, og den følelsen har bare vokst seg større siden. Arbeidsoppgavene er greie nok, selv om de er nokså rutinemessige og kjedelige, og ikke slik jeg ble forespeilet i jobbintervjuet. Hadde arbeidsmiljøet vært bra, så hadde det sikkert ikke betydd så mye, det gjorde det ikke i min forrige jobb. Der gledet jeg meg til både å jobbe (selv om arbeidsoppgavene ikke var særlig spennende) og det gode, sosiale miljøet som var der. Arbeidshverdagen i min nåværende bedrift er preget av dårlig ledelse, uklare ansvarsområder og kaos, og generelt er folk misfornøyde. De jeg skal forholde meg mest til opplever jeg som eksluderende, og jeg blir ikke involvert i prosesser med mindre det er noe jeg må gjøre for de. Da får jeg gjerne beskjed akkurat litt for sent, og jeg ender opp med å være den som stresser og som må "rydde opp" etter andre som ikke har gjort jobben sin riktig i utgangspunktet.

For ca et år siden ble jeg sykemeldt pga utbrenthet. Selv hadde jeg aldri trodd at jeg i en så ung alder (jeg er i midten av 20-årene) skulle bli sykemeldt, og hvertfall ikke pga utbrenthet. Men sånn ble det altså. Nå kjenner jeg på at jeg nærmer meg samme sted igjen, og jeg vil ikke bli sykemeldt en gang til.

Utenom jobben har jeg det egentlig kjempefint. Jeg er høyt utdannet, noe jeg er veldig stolt av, jeg er aktiv og sosial, har en nydelig kjæreste som jeg bor sammen med, og trives egentlig godt med livet. Men med en gang jeg går inn døra på jobb - eller kommer til skade for å tenke på jobb mens jeg er hjemme... - så kommer de negative følelsene opp, og jeg bruker stort sett hele arbeidsdagen bare på å tenke at jeg vil hjem. Bare teller ned timene til jeg kan ligge i armkroken til kjæresten min, og endelig føle meg bra igjen. Jeg merker at jeg blir mer og mer irritabel mot folk på jobb, tar meg nær av ting, og har sluttet helt å sosialisere meg. Foruten de to andre jeg deler kontor med, snakker jeg helst ikke med folk. Jeg tar nesten ikke telefonen, men svarer på mail. Jeg kommer og går tidlig for å unngå å treffe på folk fra jobb, og går omveier i bygget hvis jeg skal noe sted.

Jobber vokser ikke akkurat på trær i denne byen, men når det har vært ledige jobber så har jeg søkt. De siste 5 jeg har søkt på har jeg ikke engang fått avslag på, jeg har bare ikke hørt noe fra dem. Jeg føler meg ganske håpløs, og vet ikke når jeg skal komme meg vekk herfra. Realiteten er jo bare at jeg må lære meg å akseptere den situasjonen jeg er i, at den er midlertidig og at det vil bli bedre. Jeg vet bare ikke når, og det er det jeg sliter med.

Jeg trenger litt hjelp og råd til hvordan jeg skal kunne komme meg gjennom denne tiden, og tips til hvordan jeg kan komme meg videre.

 

Anonymkode: dfa3f...831

Du kan klage dette inn til Arbeidstilsynet, tror jeg. 

[AnonymBruker]

Må bare spørre, begynner bedriftsnavnet til arbeidsgiveren fin på T?

Anonymkode: c5d9c...b0f

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Uvissheten er vond og har kjent på den selv i forhold til arbeidslivet. Som du selv sier noe om så høres denne arbeidsplassen ut som et sted man bør komme seg bort fra. Sånn jeg leser det du skriver så handler det litt om at situasjonen på arbeidsplassen og manglen på svar går på selvfølelsen løs og det er viktig å plassere skylden der den hører hjemme; hos ledelsen, kolleager som ekskluderer og miljøet der. Det er enkelt å si, men uansett hva som skjer der så er du god nok og det er det viktigste å huske på etter min mening. Din verdi bestemmes ikke av deres gjøren og laden. Kan kanskje virke litt over the top å skrive det, men min erfaring er at det ofte koker ned til selvfølelsen og at sinnet man føler vendes innover og sprer seg som en utmattende gift i kroppen. 

Mitt tips er å prøve å bruke frustrasjonen som en motor for å søke nye jobber. Du vet at du har kvalofikasjonene når du har blitt ansatt flere steder og må rydde opp etter kollegaer der du er nå. Det handler bare om å få sendt nok søknader og bruke det nettverket du har. Kan du også tenke alternativer? En ny bransje? Pendle? 

Håper virkelig det ordner seg og når vonde tanker om jobben dukker opp så prøv å pust med magen og si til deg selv at det er bare tanker. 

Anonymkode: 07934...0c9

Dette var et godt svar. Jeg kjenner meg veldig i TS sin hverdag. Jeg er i slutten av 30-årene og er per tiden vikar og attpåtil gravid i en bedrift. Jeg har det siste halvåret blitt utsatt for skjulte hersketeknikker fra nærmeste leder, og det har vært svært utmattende til tider, samt dårlig psykososialt arbeidsmiljø. Jeg har god kompetanse, til og med høyere utdanning enn min nærmeste leder, men blir satt til rutinemessige og kjedelige ting. jeg tror at de ikke egentlig helt forstå hvilken kompetanse jeg sitter med. Jeg søker definitivt nye jobber, og en voksende mage skal ikke hindre meg!

Anonymkode: 163a9...817

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen jeg også, og i min bransje er det mange som har fortalt at de har det sånn. Dessverre er det sånn arbeidslivet har blitt, så man må bare holde ut...

Påfallende at det er så mange som har det kjipt i min og visse andre bransjer. Men sånn blir det når mange av de man jobber med har null ryggrad, lav fagforeningsgrad og lar seg overkjøre av pampene.

Anonymkode: 9aa51...bd3

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

 

Dette var et godt svar. Jeg kjenner meg veldig i TS sin hverdag. Jeg er i slutten av 30-årene og er per tiden vikar og attpåtil gravid i en bedrift. Jeg har det siste halvåret blitt utsatt for skjulte hersketeknikker fra nærmeste leder, og det har vært svært utmattende til tider, samt dårlig psykososialt arbeidsmiljø. Jeg har god kompetanse, til og med høyere utdanning enn min nærmeste leder, men blir satt til rutinemessige og kjedelige ting. jeg tror at de ikke egentlig helt forstå hvilken kompetanse jeg sitter med. Jeg søker definitivt nye jobber, og en voksende mage skal ikke hindre meg!

Anonymkode: 163a9...817

Noe av det positive er at du ser at du blir utsatt for hersketeknikker. Det får ting på avstand og gjør det mer håndterlig. Det er når man absorberer de skjulte meldingene og man begynner å tenke at man er udugelig eller man er feil depresjonen kommer snikende. Det er ihvertfall min erfaring. 

Kan være at sjefen din vet at du er høyere utdannet enn hun selv eller at hun på en annen måte opplever sin egen utilstrekkelighet i møte med deg og at hun kompanserer for  mindreverdighetsfølelsen ved å drive med hersketekninkker. Ledere som ikke er trygge nok på sin egen verdi kan forsure arbeidsmiljøet til det uutholdelige. Sånne folk ser andre som en konstant trussel fordi de alltid er i konkurranse. Arbeidsmiljøet og produktiviteten er underordnet deres ego når alt kommer til alt. Eller noe sånt

Kjør på å søk noe annet. Det finnes muligheter. Jeg kom meg bort fra der jeg var og priser meg lykkelig hver dag for det.

Anonymkode: 07934...0c9

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Noe av det positive er at du ser at du blir utsatt for hersketeknikker. Det får ting på avstand og gjør det mer håndterlig. Det er når man absorberer de skjulte meldingene og man begynner å tenke at man er udugelig eller man er feil depresjonen kommer snikende. Det er ihvertfall min erfaring. 

Kan være at sjefen din vet at du er høyere utdannet enn hun selv eller at hun på en annen måte opplever sin egen utilstrekkelighet i møte med deg og at hun kompanserer for  mindreverdighetsfølelsen ved å drive med hersketekninkker. Ledere som ikke er trygge nok på sin egen verdi kan forsure arbeidsmiljøet til det uutholdelige. Sånne folk ser andre som en konstant trussel fordi de alltid er i konkurranse. Arbeidsmiljøet og produktiviteten er underordnet deres ego når alt kommer til alt. Eller noe sånt

Kjør på å søk noe annet. Det finnes muligheter. Jeg kom meg bort fra der jeg var og priser meg lykkelig hver dag for det.

Anonymkode: 07934...0c9

Signerer denne. Min erfaring er at ledere med lav eller ingen utdanning ofte ikke takler å ha utdannede folk under seg, og min teori er at dette hovedsaklig skyldes mindreverdighetskomplekser eller frykt for egen posisjon. Har selv opplevd og vært vitne til ledere uten utdanning som setter høyt utdannede folk til å gjøre arbeidsoppgaver som er langt under deres kompetansenivå og som kjører den gammeldagse strategien med å pøse ut konkrete ordre uten å ta hensyn til at høyt kompetente folk gjerne krever litt fleksibilitet og tillitt for å kunne være en ressurs for bedriften. I tillegg har de ofte ingen forståelse for at slike folk trenger både faglig og personlig utvikling for å trives og prestere og når de selv skal ansette ansetter de utelukkende folk med lav eller ingen utdanning som glir lett inn i miljøet og som utførerer ordre uten å stille spørsmål, og som dermed ikke representerer noen trussel for egen posisjon.

Typiske hersketeknikker jeg har vært vitne til fra slike ledere er å gjøre narr av akademiske tilnærmingsmetoder ("haha, h*n skal vel foreta en kost/nytte-analyse først"), å holde tilbake informasjon og ekskludere medarbeidere fra møter, å sette høyt kvalifiserte folk til å gjøre rutinearbeid og annet som kan utføres av folk uten utdanning og å gi direkte ordre uten å åpne for innspill eller be om råd på problemstillinger som vedkommende har bedre forutsetninger for å løse. Slike ledere er direkte giftige i kunnskapsbedrifter og det er viktig å være obs på disse tegnene for å unngå å påvirkes negativt, og for å komme seg bort i tide. 

Anonymkode: dc924...918

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Signerer denne. Min erfaring er at ledere med lav eller ingen utdanning ofte ikke takler å ha utdannede folk under seg, og min teori er at dette hovedsaklig skyldes mindreverdighetskomplekser eller frykt for egen posisjon. Har selv opplevd og vært vitne til ledere uten utdanning som setter høyt utdannede folk til å gjøre arbeidsoppgaver som er langt under deres kompetansenivå og som kjører den gammeldagse strategien med å pøse ut konkrete ordre uten å ta hensyn til at høyt kompetente folk gjerne krever litt fleksibilitet og tillitt for å kunne være en ressurs for bedriften. I tillegg har de ofte ingen forståelse for at slike folk trenger både faglig og personlig utvikling for å trives og prestere og når de selv skal ansette ansetter de utelukkende folk med lav eller ingen utdanning som glir lett inn i miljøet og som utførerer ordre uten å stille spørsmål, og som dermed ikke representerer noen trussel for egen posisjon.

Typiske hersketeknikker jeg har vært vitne til fra slike ledere er å gjøre narr av akademiske tilnærmingsmetoder ("haha, h*n skal vel foreta en kost/nytte-analyse først"), å holde tilbake informasjon og ekskludere medarbeidere fra møter, å sette høyt kvalifiserte folk til å gjøre rutinearbeid og annet som kan utføres av folk uten utdanning og å gi direkte ordre uten å åpne for innspill eller be om råd på problemstillinger som vedkommende har bedre forutsetninger for å løse. Slike ledere er direkte giftige i kunnskapsbedrifter og det er viktig å være obs på disse tegnene for å unngå å påvirkes negativt, og for å komme seg bort i tide. 

Anonymkode: dc924...918

Signerer. For å bevare helsa må man forlate det synkende skipet.

Anonymkode: 07934...0c9

[AnonymBruker]

På 3.10.2018 den 14.30, AnonymBruker skrev:

 

Jeg startet i min nåværende jobb for ca 2 år siden. Allerede første dagen fikk jeg en følelse av at dette var feil, og den følelsen har bare vokst seg større siden. Arbeidsoppgavene er greie nok, selv om de er nokså rutinemessige og kjedelige, og ikke slik jeg ble forespeilet i jobbintervjuet. Hadde arbeidsmiljøet vært bra, så hadde det sikkert ikke betydd så mye, det gjorde det ikke i min forrige jobb. Der gledet jeg meg til både å jobbe (selv om arbeidsoppgavene ikke var særlig spennende) og det gode, sosiale miljøet som var der. Arbeidshverdagen i min nåværende bedrift er preget av dårlig ledelse, uklare ansvarsområder og kaos, og generelt er folk misfornøyde. De jeg skal forholde meg mest til opplever jeg som eksluderende, og jeg blir ikke involvert i prosesser med mindre det er noe jeg må gjøre for de. Da får jeg gjerne beskjed akkurat litt for sent, og jeg ender opp med å være den som stresser og som må "rydde opp" etter andre som ikke har gjort jobben sin riktig i utgangspunktet.

For ca et år siden ble jeg sykemeldt pga utbrenthet. Selv hadde jeg aldri trodd at jeg i en så ung alder (jeg er i midten av 20-årene) skulle bli sykemeldt, og hvertfall ikke pga utbrenthet. Men sånn ble det altså. Nå kjenner jeg på at jeg nærmer meg samme sted igjen, og jeg vil ikke bli sykemeldt en gang til.

Utenom jobben har jeg det egentlig kjempefint. Jeg er høyt utdannet, noe jeg er veldig stolt av, jeg er aktiv og sosial, har en nydelig kjæreste som jeg bor sammen med, og trives egentlig godt med livet. Men med en gang jeg går inn døra på jobb - eller kommer til skade for å tenke på jobb mens jeg er hjemme... - så kommer de negative følelsene opp, og jeg bruker stort sett hele arbeidsdagen bare på å tenke at jeg vil hjem. Bare teller ned timene til jeg kan ligge i armkroken til kjæresten min, og endelig føle meg bra igjen. Jeg merker at jeg blir mer og mer irritabel mot folk på jobb, tar meg nær av ting, og har sluttet helt å sosialisere meg. Foruten de to andre jeg deler kontor med, snakker jeg helst ikke med folk. Jeg tar nesten ikke telefonen, men svarer på mail. Jeg kommer og går tidlig for å unngå å treffe på folk fra jobb, og går omveier i bygget hvis jeg skal noe sted.

Jobber vokser ikke akkurat på trær i denne byen, men når det har vært ledige jobber så har jeg søkt. De siste 5 jeg har søkt på har jeg ikke engang fått avslag på, jeg har bare ikke hørt noe fra dem. Jeg føler meg ganske håpløs, og vet ikke når jeg skal komme meg vekk herfra. Realiteten er jo bare at jeg må lære meg å akseptere den situasjonen jeg er i, at den er midlertidig og at det vil bli bedre. Jeg vet bare ikke når, og det er det jeg sliter med.

Jeg trenger litt hjelp og råd til hvordan jeg skal kunne komme meg gjennom denne tiden, og tips til hvordan jeg kan komme meg videre.

 

Anonymkode: dfa3f...831

Nå vet ikke jeg hvor lenge du har jobbet, men ofte er det slik at de første årene i arbeidslivet for mange er litt sjokk. Man har kanskje vært student i mange år og det er jo en helt annen form for jobbing/ krav, dvs helt annen hverdag. Og før man starter å jobbe har man ofte mange ideer om hvor idealistisk riktig alt skal være. 

De fleste klarer likevel overgangen til jobb, men noen klarer det ikke og blir utbrent. Og kanskje uføre. Ikke alle er rustet for å arbeide. 

Personlig mener jeg det er viktig å dra på jobb hvis man kan yte og ta ansvar. Hvis man som deg er misfornøyd med alt fra ledelse til egne kolleger og arbeidsmiljø osv så har man sjelden noe positivt å bidra med og man bør unngå jobb til man selv er i stand til å jobbe og yte noe positivt til arbeidsmiljøet. 

Godt arbeidsmiljø er jo ikke noe du får servert på et fat, arbeidsmiljøet er noe alle lager for hverandre.

Mitt tips er altså å forbli sykmeldt til du selv er i stand til å bidra både i miljø og konkrete arbeidsoppgaver.

Anonymkode: 66535...644

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Nå vet ikke jeg hvor lenge du har jobbet, men ofte er det slik at de første årene i arbeidslivet for mange er litt sjokk. Man har kanskje vært student i mange år og det er jo en helt annen form for jobbing/ krav, dvs helt annen hverdag. Og før man starter å jobbe har man ofte mange ideer om hvor idealistisk riktig alt skal være. 

De fleste klarer likevel overgangen til jobb, men noen klarer det ikke og blir utbrent. Og kanskje uføre. Ikke alle er rustet for å arbeide. 

Personlig mener jeg det er viktig å dra på jobb hvis man kan yte og ta ansvar. Hvis man som deg er misfornøyd med alt fra ledelse til egne kolleger og arbeidsmiljø osv så har man sjelden noe positivt å bidra med og man bør unngå jobb til man selv er i stand til å jobbe og yte noe positivt til arbeidsmiljøet. 

Godt arbeidsmiljø er jo ikke noe du får servert på et fat, arbeidsmiljøet er noe alle lager for hverandre.

Mitt tips er altså å forbli sykmeldt til du selv er i stand til å bidra både i miljø og konkrete arbeidsoppgaver.

Anonymkode: 66535...644

Dette er et lite lurt råd. Det er faktisk forskjell på arbeidsplasser, noen steder fungerer bedre enn andre, og til slutt finner mange seg et sted som fungerer bra. Så handler det selvfølgelig litt om personlige egenskaper og preferanser også. Noen liker å skape orden i en trykkende arbeidsplass og føler mestring når de kan bidra til at det blir orden i det som tidligere var kaotisk, f. eks. prosjektledere/arbeidere osv. Andre må ha mer struktur på dagene fra første stund, men det er ikke dermed sagt at de ikke kan jobbe!

Ja, alle må bidra til arbeidsmiljø, men noen ganger er det faktisk temmelig umulig. Hvis alle andre rundt er sure og lite villige til å endre noe, så klarer de færreste å gjøre noe særlig med det. I takes two to tango, det er et felles anliggende. 

Å sykmelde seg til man klarer å arbeide på grunn av at man har dårlig erfaringer med et eller et fåtall steder er dumt, det skaper hull i CV'en. Selvsagt skal man sykemelde seg hvis man virkelig ER helt utbrent, men hvis det dreier seg om at man er sliten og dritt lei, så er det lurere å søke seg over på noe annet som første løsning. 

Anonymkode: 9aa51...bd3

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Dette er et lite lurt råd. Det er faktisk forskjell på arbeidsplasser, noen steder fungerer bedre enn andre, og til slutt finner mange seg et sted som fungerer bra. Så handler det selvfølgelig litt om personlige egenskaper og preferanser også. Noen liker å skape orden i en trykkende arbeidsplass og føler mestring når de kan bidra til at det blir orden i det som tidligere var kaotisk, f. eks. prosjektledere/arbeidere osv. Andre må ha mer struktur på dagene fra første stund, men det er ikke dermed sagt at de ikke kan jobbe!

Ja, alle må bidra til arbeidsmiljø, men noen ganger er det faktisk temmelig umulig. Hvis alle andre rundt er sure og lite villige til å endre noe, så klarer de færreste å gjøre noe særlig med det. I takes two to tango, det er et felles anliggende. 

Å sykmelde seg til man klarer å arbeide på grunn av at man har dårlig erfaringer med et eller et fåtall steder er dumt, det skaper hull i CV'en. Selvsagt skal man sykemelde seg hvis man virkelig ER helt utbrent, men hvis det dreier seg om at man er sliten og dritt lei, så er det lurere å søke seg over på noe annet som første løsning. 

Anonymkode: 9aa51...bd3

Selvsagt. Mitt første råd burde vært si opp. Verken ts selv og trolig heller ikke arbeidsplassen vil ha henne der, og det finnes mange muligheter om man er en dyktig, engasjert, positiv og ansvarsfull arbeidstaker!

Og hvis alle andre enn deg selv skaper alle problemer så er det ingen mening å forbli på et slikt sted. 

Anonymkode: 66535...644

[AnonymBruker]

Jeg er også i en lignende situasjon. Jeg har ikke begynt å unngå folk ennå, men jobben gjør meg deprimert av lignende grunner. Av og til håper jeg på at de gir meg sparken snart, men jeg fortsetter å gjøre en god jobb fordi jeg rett og slett er en ansvarsbevisst person. Jeg tør selvfølgelig ikke klage til noen fordi jeg ikke vil overleve uten inntekt. 

Det er trist når arbeidslivet må være en gedigen skuffelse og ødelegge i utgangpunktet gode personer.

Å si at det finnes plenty muligheter til en god og positiv medarbeider vet mange av oss at ikke stemmer. 

Anonymkode: f4102...362