Jeg er ubrukelig i arbeidslivet

[AnonymBruker]

Sånn føler jeg det. 

Jeg har en bra CV, med god, høy utdannelse, toppkarakterer. God arbeidserfaring på 2 år som skiller seg ut, med gode referanser. Ny jobb nå med gode referanser hvor jeg er godt likt "og er så flink". 

Men det er bare på papiret. Jeg fungerer overhodet ikke, og det at ingen på nåværende arbeidsplass har oppdaget det sier bare hvor lite de vet om mitt område og hva jeg gjør. Jeg gjør ingenting! Jeg bruker en uke på arbeid som kunne tatt 3 timer. 

Det er min første arbeidsopplevelse som ødela meg. Jeg vil ikke utbrodere, men selvtilliten min gikk i dass. Byttet derfor jobb, men her fungerer jo ingenting og jobben er så intenst kjedelig. Jeg har mistet alt av engasjement jeg en gang hadde for mitt fag. Leser ikke bøker på området lenger, åpner ikke avisene, prøver ikke å lære meg noe nytt (noe jeg burde, så jeg kunne søkt andre jobber). Jeg er bare helt død innvendig - på jobb. Jeg er helt ubrukelig, og venter bare på at det blir oppdaget. Jeg ser ikke for meg at jeg skal greie å fungere i en annen jobb heller, for det har jeg jo prøvd, og det hjalp ikke! Ikke har jeg råd til omskolering heller. Jeg burde nok hatt en jobb hvor jeg ikke jobber alene, men var tvunget til å holde tempo hele tiden - helsevesen, barnehage, omså bussjåfør... Men her er jeg, med fancy fin utdanning og gjør ingenting. 

Hvordan snur jeg? Jeg har gått til psykolog, han mente jobben var problemet, så da byttet jeg jobb da, men det hjalp jo ikke, og jeg føler skaden fra de siste årene har satt seg så dypt... 

Anonymkode: d7194...da8

[AnonymBruker]

Jeg ville ha byttet psykolog jeg  

Anonymkode: 7a8d2...dc3

[AnonymBruker]

Klarer du å rette fokuset på noe annet? Prøv å dra på jobb med en innstilling om at nettopp denne jobben gjør det slik at du kan kjøpe mat, ha et sted å bo, dra på arrangementer, kino, spise ute - ja, at jobben rett og slett gir deg muligheter her i livet!

Dessverre er det slik for veldig mange at man ikke nødvendigvis ender opp med en jobb som er så utrolig spennende. Da er det viktig å snu tankegangen, og tenke på fordelene jobben gir deg i livet. Dersom jobben ikke er en «pashion», så er det lurt å finne en hobby som du kan dyrke. Å ha en driv til noe er viktig for alle.

Behold jobben, behold psykologen - snu tankegangen!

Anonymkode: d9e55...11a

[AnonymBruker]

Kan det være at du er utbrent, TS? Ellers kan det virke som det er enten selvtilliten din eller motivasjonen som er problemet. Jeg har også opplevd å være i en jobb jeg mistrivdes i, både fordi den var kjedelig og fordi jeg var sliten og på vei til å bli utbrent. Da er det vanskelig å holde produktiviteten høy, og det går også ut over selvtilliten etter hvert. Kan jeg spørre hva du jobber med?

Anonymkode: d08b3...cd0

[Mallard]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er min første arbeidsopplevelse som ødela meg. Jeg vil ikke utbrodere, men selvtilliten min gikk i dass

Om du ønsker endring, har det jo litt å si hvorfor dette gikk dårlig.

Du trenger ikke å utbrodere ting her, men det har faktisk noe å si om det gikk skeis pga en elendig sjef, et dårlig arbeidsmiljø, at du ble mobbet, at du ikke fikk nok opplæring til å kunne klare jobben, eller at du gjorde noe ulovlig. 

Er du ærlig med psykologen din om grunnen til at det gikk galt?

Uansett så høres det ut som om denne nye jobben ikke er noe bra heller. Ikke fordi du ikke egentlig er flink i faget ditt, men på grunn av en uheldig kombinasjon av at jobben ikke passer deg, og at du bærer med deg negative følelser/opplevelser fra første arbeidsplass. 

Er det helt utenkelig at du søker på en ny jobb? Det kan faktisk være slik at man finner både én, to og tre arbeidsplasser som ikke er den rette, før man treffer blink.

Jeg håper du får hjelp til å finne noe som passer deg, og at du klarer å finne tilbake troen på deg selv. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Klarer du å rette fokuset på noe annet? Prøv å dra på jobb med en innstilling om at nettopp denne jobben gjør det slik at du kan kjøpe mat, ha et sted å bo, dra på arrangementer, kino, spise ute - ja, at jobben rett og slett gir deg muligheter her i livet!

Dessverre er det slik for veldig mange at man ikke nødvendigvis ender opp med en jobb som er så utrolig spennende. Da er det viktig å snu tankegangen, og tenke på fordelene jobben gir deg i livet. Dersom jobben ikke er en «pashion», så er det lurt å finne en hobby som du kan dyrke. Å ha en driv til noe er viktig for alle.

Behold jobben, behold psykologen - snu tankegangen!

Anonymkode: d9e55...11a

Dette har jeg jo prøvd i noen år, men jeg får det bare ikke til. Altså, tankegangen er jeg med på, og jeg går jo på jobb hver dag uten problemer. Men jeg får ikke gjort noe! Jeg bare utsetter og utsetter. Jeg elsker dager med møter, for da slipper jeg å forholde meg til alt jeg ikke gjør. Men for hver dag med ingenting blir jeg mer og mer ubrukelig, og mer og mer stuck. Jeg må bytte jobb, men greier ikke det heller, fordi jeg ikke vil "plage" nye arbeidsgivere med å få meg. 

TS

 

Anonymkode: d7194...da8

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan det være at du er utbrent, TS? Ellers kan det virke som det er enten selvtilliten din eller motivasjonen som er problemet. Jeg har også opplevd å være i en jobb jeg mistrivdes i, både fordi den var kjedelig og fordi jeg var sliten og på vei til å bli utbrent. Da er det vanskelig å holde produktiviteten høy, og det går også ut over selvtilliten etter hvert. Kan jeg spørre hva du jobber med?

Anonymkode: d08b3...cd0

Jeg vet ikke om jeg er utbrent. Føles ikke sånn, hvertfall ikke på fritiden. Jeg har mann og barn og er ikke like apatisk på fritiden. Har jo ikke vært sliten heller, for jeg gjør jo ingenting. Har ikke lyst til å si hva det er (stillingsbeskrivelsen er uansett veldig generell) men jobben er veldig selvstendig og jeg sitter på et kontor hele dagen. 

8 minutter siden, Mallard said:

Om du ønsker endring, har det jo litt å si hvorfor dette gikk dårlig.

Du trenger ikke å utbrodere ting her, men det har faktisk noe å si om det gikk skeis pga en elendig sjef, et dårlig arbeidsmiljø, at du ble mobbet, at du ikke fikk nok opplæring til å kunne klare jobben, eller at du gjorde noe ulovlig. 

Er du ærlig med psykologen din om grunnen til at det gikk galt?

Uansett så høres det ut som om denne nye jobben ikke er noe bra heller. Ikke fordi du ikke egentlig er flink i faget ditt, men på grunn av en uheldig kombinasjon av at jobben ikke passer deg, og at du bærer med deg negative følelser/opplevelser fra første arbeidsplass. 

Er det helt utenkelig at du søker på en ny jobb? Det kan faktisk være slik at man finner både én, to og tre arbeidsplasser som ikke er den rette, før man treffer blink.

Jeg håper du får hjelp til å finne noe som passer deg, og at du klarer å finne tilbake troen på deg selv. 

Jeg går ikke til psykologen lenger, fordi han mente alt ville løse seg med ny jobb. Vi var begge enige i at det var jobbens natur som "ødela" meg (ingen som var slemme altså). Det er også noe jeg har vært veldig åpen om overfor nåværende arbeidsgiver, så det er ingen hemmelighet. Så hadde jeg max uflaks i nåværende jobb, og det er også noe "alle" vet, men jeg følte det var siste spikeren i kista. Jeg greide ikke å reise meg etter forrige nedtur pga denne uflaksen, og nå er jeg stuck. Jeg finner ikke et snev av motivasjon. Jeg klarer ikke å åpne dokumentene jeg skal jobbe med, det bare stopper helt, og jeg klarer ikke å se eller tro at det noensinne kan endre seg. Jeg er bare ubrukelig. 

Skal til ny psykolog snart faktisk... 

TS 

Og TUSEN TAKK til dere som svarer, det betyr mye for en stakkar fullstendig uten troa på seg selv. 

Anonymkode: d7194...da8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette har jeg jo prøvd i noen år, men jeg får det bare ikke til. Altså, tankegangen er jeg med på, og jeg går jo på jobb hver dag uten problemer. Men jeg får ikke gjort noe! Jeg bare utsetter og utsetter. Jeg elsker dager med møter, for da slipper jeg å forholde meg til alt jeg ikke gjør. Men for hver dag med ingenting blir jeg mer og mer ubrukelig, og mer og mer stuck. Jeg må bytte jobb, men greier ikke det heller, fordi jeg ikke vil "plage" nye arbeidsgivere med å få meg. 

TS

 

Anonymkode: d7194...da8

Uff, jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, TS!

Jeg har også god utdanning og ser flink ut på papiret, men føler i praksis at jeg er helt blank og kan like mye som enhver uten min utdanning. Selvtilliten på jobbfronten er på bunn, og selv om jeg vet at jeg kan noe, får jeg en slags sperre som sier at "dette forstår du ikke". 

Nå er jeg helt ny i arbeidslivet, så jeg håper så inderlig denne følelsen forsvinner snart. Jeg går konstant rundt med en slags ærefrykt, og innbiller meg at alle de andre er så nye mer kompetente og kunnskapsrike enn meg. Men det er jo ikke sant.

Jeg vet ikke hva du kan gjøre for å få det bedre, men vit at det bare sitter i hodet ditt, TS! Du har den kompetansen de har behov for, og arbeidsgiver ønsker å ha deg. De kunne valgt så mange andre, men de ville ha DEG. Du er ingen byrde, men er en ressurs.

 Og ut ifra det du skriver er du i fysisk stand til å utføre arbeidsoppgavene dine, men at du bruker lenger tid enn nødvendig for å utføre dem? Vet du hvorfor du bruker så lang tid?

Anonymkode: fcc95...470

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker said:

Uff, jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, TS!

Jeg har også god utdanning og ser flink ut på papiret, men føler i praksis at jeg er helt blank og kan like mye som enhver uten min utdanning. Selvtilliten på jobbfronten er på bunn, og selv om jeg vet at jeg kan noe, får jeg en slags sperre som sier at "dette forstår du ikke". 

Nå er jeg helt ny i arbeidslivet, så jeg håper så inderlig denne følelsen forsvinner snart. Jeg går konstant rundt med en slags ærefrykt, og innbiller meg at alle de andre er så nye mer kompetente og kunnskapsrike enn meg. Men det er jo ikke sant.

Jeg vet ikke hva du kan gjøre for å få det bedre, men vit at det bare sitter i hodet ditt, TS! Du har den kompetansen de har behov for, og arbeidsgiver ønsker å ha deg. De kunne valgt så mange andre, men de ville ha DEG. Du er ingen byrde, men er en ressurs.

 Og ut ifra det du skriver er du i fysisk stand til å utføre arbeidsoppgavene dine, men at du bruker lenger tid enn nødvendig for å utføre dem? Vet du hvorfor du bruker så lang tid?

Anonymkode: fcc95...470

Det du føler er helt normalt, og det vil helt sikkert bedre seg med tiden når du kommer mer inn i nåværende arbeid. 

Mitt problem er ikke at jeg ikke kan noe. Jeg kan masse, men får ikke bruk for det, og har i stedet en jobb som gir meg null utfordringer (mye grunnet uflaksen jeg nevnte, det skjer ting her som gjør at jobben ikke ble slik den skulle). På forrige jobb var det motsatt, jeg følte jeg ikke kunne noenting, så derfor gikk selvtilliten min ned. Nå får jeg den ikke opp igjen fordi jeg aldri har opplevd å mestre noe som helst i arbeidslivet. Oppgavene mine nå er så enkle at de ikke gir følelse av mestring. 

Jeg bruker lang tid fordi jeg utsetter og utsetter. Fordi jeg gruer meg. Fordi jeg uansett er ubrukelig. Fordi jeg kjeder meg. Fordi ingen bryr seg om hva jeg gjør. Fordi jeg jobber selvstendig og ikke egner meg for det. Og jeg tror det kommer til å bli sånn helt til jeg en dag ikke får jobb mer fordi alle innser at jeg er ubrukelig og ikke gjør noe. 

TS 

Anonymkode: d7194...da8

[Nyttig]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Oppgavene mine nå er så enkle at de ikke gir følelse av mestring. 

Jeg bruker lang tid fordi jeg utsetter og utsetter. Fordi jeg gruer meg. Fordi jeg uansett er ubrukelig. Fordi jeg kjeder meg. Fordi ingen bryr seg om hva jeg gjør. Fordi jeg jobber selvstendig og ikke egner meg for det. Og jeg tror det kommer til å bli sånn helt til jeg en dag ikke får jobb mer fordi alle innser at jeg er ubrukelig og ikke gjør noe. 

TS 

Anonymkode: d7194...da8

Du skriver jo endel om problemene selv da, så da må du jo gjøre noe med dette. Du klarer å belyse det, da vil du ha god mulighet til å løse det.

Du må vurdere en annen jobb, eller rett og slett bytte yrke. Synes du er noe negativ til deg selv også, dette gjør ikke ting bedre for deg. Å bryte seg selv ned er ingen god ting, du må snu tankegangen din som du har kjørt deg fast i. Du er ikke ubrukelig, du er bare på feil sted. Du har store muligheter til å gjøre noe med dette! Men det er det DU som må gjøre, en psykolog kan hjelpe deg på vei....men det er fortsatt du som må ta grep i livet. Livet er bare en gang, ikke vær redd for å gjøre endringer. 

Mange går til psykolog i lang tid, uten at det hjelper. De har bare en samtalepartner uten at man virkelig tar ting i problemene i livet. Man bare har noen å snakke til...

🙂

 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Nyttig said:

Du skriver jo endel om problemene selv da, så da må du jo gjøre noe med dette. Du klarer å belyse det, da vil du ha god mulighet til å løse det.

Du må vurdere en annen jobb, eller rett og slett bytte yrke. Synes du er noe negativ til deg selv også, dette gjør ikke ting bedre for deg. Å bryte seg selv ned er ingen god ting, du må snu tankegangen din som du har kjørt deg fast i. Du er ikke ubrukelig, du er bare på feil sted. Du har store muligheter til å gjøre noe med dette! Men det er det DU som må gjøre, en psykolog kan hjelpe deg på vei....men det er fortsatt du som må ta grep i livet. Livet er bare en gang, ikke vær redd for å gjøre endringer. 

Mange går til psykolog i lang tid, uten at det hjelper. De har bare en samtalepartner uten at man virkelig tar ting i problemene i livet. Man bare har noen å snakke til...

🙂

 

Men jeg er så fastlåst i dette mønsteret at jeg ikke ser hvordan det skal hjelpe å bytte jobb. Jeg tok jo denne jobben nettopp i håp om at det skulle bli bedre, men den gang ei. Hvorfor skal det bli bedre i enda en ny jobb? Jeg begynner å innse at det er jeg som er problemet, ikke jobbene. Og jeg klarer ikke å snu meg selv. Jeg har prøvd og prøvd, men jeg får det bare ikke til. 

Jeg prøver å bytte jobb, men problemet er at min arbeidserfaring er mest attraktiv for tilsvarende stillinger/yrker. Og da havner jeg jo i samme myra. Jeg hører aldri noe fra de stillingene jeg søker på som er helt annerledes, sikkert fordi de ser jeg har feil kompetanse/erfaring (på tross av riktig utdanning). 

Jeg føler også at psykolog bare er noen å snakke til. En som fritar meg for mer ansvar enn de burde... Jeg får ingen verktøy for å endre atferden og tankemønsteret mitt. 

TS

Anonymkode: d7194...da8

[Nyttig]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg er så fastlåst i dette mønsteret at jeg ikke ser hvordan det skal hjelpe å bytte jobb. Jeg tok jo denne jobben nettopp i håp om at det skulle bli bedre, men den gang ei. Hvorfor skal det bli bedre i enda en ny jobb? Jeg begynner å innse at det er jeg som er problemet, ikke jobbene. Og jeg klarer ikke å snu meg selv. Jeg har prøvd og prøvd, men jeg får det bare ikke til. 

Jeg prøver å bytte jobb, men problemet er at min arbeidserfaring er mest attraktiv for tilsvarende stillinger/yrker. Og da havner jeg jo i samme myra. Jeg hører aldri noe fra de stillingene jeg søker på som er helt annerledes, sikkert fordi de ser jeg har feil kompetanse/erfaring (på tross av riktig utdanning). 

Jeg føler også at psykolog bare er noen å snakke til. En som fritar meg for mer ansvar enn de burde... Jeg får ingen verktøy for å endre atferden og tankemønsteret mitt. 

TS

Anonymkode: d7194...da8

Har du valgt en ny jobb i samme yrke? Hva med å skifte yrke helt? Kanskje du må ta en ny utdannelse. Gjør du noe annet i livet ditt enn jobb?

Kanskje en coach kan hjelpe deg i stedet for en psykolog.

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Nyttig said:

Har du valgt en ny jobb i samme yrke? Hva med å skifte yrke helt? Kanskje du må ta en ny utdannelse. Gjør du noe annet i livet ditt enn jobb?

Kanskje en coach kan hjelpe deg i stedet for en psykolog.

Jeg har ikke råd til ny utdannelse, jeg har familie og boliglån, og ingen år igjen hos Lånekassen. 

Jobben jeg har i dag er helt annerledes enn forrige jobb, men (på papiret hvertfall) jeg bruker samme kompetansen. Men ellers er det to helt ulike stillinger/yrker. Jeg er siviløkonom og burde kunne få mange ulike jobber, men føler meg fastlåst til den kompetansen jeg fikk fra første jobb. Får bare tilbud om intervjuer på stillinger hvor den kompetansen er veldig relevant (stillinger av type "Her er et kontor, kom tilbake om 6 måneder når du har løst problemene våre. Snakkes."). 

Jeg ELSKET studiene, så det er jo også så meningsløst at jeg skal vurdere ny utdanning (som jeg uansett ikke har råd til akkurat nå). Men kunne jeg valgt på ny hadde jeg gått for en karrierevei hvor man ikke har tid til å sette seg ned og grue seg til oppgavene, der man bare MÅ gjennomføre. 

Jeg gjør andre ting i livet enn jobb ja, så problemene mine er begrenset til kontortiden. 

En coach er altfor dyrt. Har hatt et par timer med en, og oppfølging koster 6000. Rådene var de samme som fra psykologen - bytt jobb. Men dette stikker mye dypere nå. 

TS 

Anonymkode: d7194...da8

[AnonymBruker]

Når jeg sier at problemene er begrenset til arbeidstiden, så mener jeg at jeg ikke er like ubrukelig og apatisk på fritiden. Selvtilliten min er nok like ødelagt døgnet rundt, og problemene på jobb plager meg hele tiden. 

TS 

Anonymkode: d7194...da8

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke råd til ny utdannelse, jeg har familie og boliglån, og ingen år igjen hos Lånekassen. 

Jobben jeg har i dag er helt annerledes enn forrige jobb, men (på papiret hvertfall) jeg bruker samme kompetansen. Men ellers er det to helt ulike stillinger/yrker. Jeg er siviløkonom og burde kunne få mange ulike jobber, men føler meg fastlåst til den kompetansen jeg fikk fra første jobb. Får bare tilbud om intervjuer på stillinger hvor den kompetansen er veldig relevant (stillinger av type "Her er et kontor, kom tilbake om 6 måneder når du har løst problemene våre. Snakkes."). 

Jeg ELSKET studiene, så det er jo også så meningsløst at jeg skal vurdere ny utdanning (som jeg uansett ikke har råd til akkurat nå). Men kunne jeg valgt på ny hadde jeg gått for en karrierevei hvor man ikke har tid til å sette seg ned og grue seg til oppgavene, der man bare MÅ gjennomføre. 

Jeg gjør andre ting i livet enn jobb ja, så problemene mine er begrenset til kontortiden. 

En coach er altfor dyrt. Har hatt et par timer med en, og oppfølging koster 6000. Rådene var de samme som fra psykologen - bytt jobb. Men dette stikker mye dypere nå. 

TS 

Anonymkode: d7194...da8

Slik du beskriver arbeidshverdagen kan det virke som det er lite operativt arbeid og mest analyse du driver med? I så fall skjønner jeg at det kan være vanskelig å "komme igang" med oppgavene hvis det ikke er noe du virkelig brenner for. Jeg er selv en person som jobber best under tidspress og ved å ha noen faste oppgaver, og jeg kan lett havne i en lignende tilstand som du befinner deg i nå hvis jeg jobber med noe som ikke har tidsfrister og som jeg samtidig ikke brenner for. 

Jeg svarte deg tidligere i tråden, men må innrømme at jeg kjenner meg mer og mer igjen i det du skriver. Jeg er selv økonom (master, men ikke siv.øk.) og kjenner meg veldig igjen i situasjonen din. Føler i likhet med deg at jeg på en måte har låst meg til den yrkesretningen jeg har erfaring innen, selv om det er et felt som ikke interesserer meg. Merkelig nok virker det vanskeligere å få jobb innen et annet felt enn det jeg har erfaring fra enn det var å få jobb som nyutdannet, kanskje fordi man havner litt mellom to stoler og blir ansett som overkvalifisert for de typiske "juniorstillingene" innen andre felt. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal råde deg til, da jeg som sagt er litt i samme situasjon, men jeg tror det må være noe med selve jobben som er problemet. Det hjelper jo ikke nødvendigvis å bytte jobb hvis man blir sittende å gjøre mye av det samme. Når du elsket studiene tenker jeg at du antakelig har valgt riktig retning, men bare ikke funnet ditt "felt" ennå. Siviløkonomstudiet er jo heldigvis en veldig allsidig utdanning som burde kunne gi deg en jobb du trives med, så håper det ordner seg etter hvert  

Anonymkode: d08b3...cd0

[AnonymBruker]

Jeg var der du er nå for et par år siden, og føler i det minste at jeg er på vei ut av hengemyra selv om jeg delvis er i den ennå. Jeg har en jobb som er så enkel at hvem som helst kan klare den, må stadig rydde opp etter ting jeg har utsatt fordi det er kjedelig, angrer på masterutdannelsen min og føler at jeg ikke har gode nok referanser til å komme meg videre. Nå har jeg gjort noen grep som foreløpig fungerer for å komme meg litt videre.

Det er:

- lese boka The secret thoughts of successful women

- få utfordret de små grå på fritiden på en måte som utvider kompetansen min, så jeg tar et enkeltemne på BI på kveldstid

- bruke pomodoro-metoden for å få kommet i gang med ting sånn at jeg i det minste får en ok attest fra nåværende arbeidsgiver

Anonymkode: 740f1...e2e

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Slik du beskriver arbeidshverdagen kan det virke som det er lite operativt arbeid og mest analyse du driver med? I så fall skjønner jeg at det kan være vanskelig å "komme igang" med oppgavene hvis det ikke er noe du virkelig brenner for. Jeg er selv en person som jobber best under tidspress og ved å ha noen faste oppgaver, og jeg kan lett havne i en lignende tilstand som du befinner deg i nå hvis jeg jobber med noe som ikke har tidsfrister og som jeg samtidig ikke brenner for. 

Jeg svarte deg tidligere i tråden, men må innrømme at jeg kjenner meg mer og mer igjen i det du skriver. Jeg er selv økonom (master, men ikke siv.øk.) og kjenner meg veldig igjen i situasjonen din. Føler i likhet med deg at jeg på en måte har låst meg til den yrkesretningen jeg har erfaring innen, selv om det er et felt som ikke interesserer meg. Merkelig nok virker det vanskeligere å få jobb innen et annet felt enn det jeg har erfaring fra enn det var å få jobb som nyutdannet, kanskje fordi man havner litt mellom to stoler og blir ansett som overkvalifisert for de typiske "juniorstillingene" innen andre felt. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal råde deg til, da jeg som sagt er litt i samme situasjon, men jeg tror det må være noe med selve jobben som er problemet. Det hjelper jo ikke nødvendigvis å bytte jobb hvis man blir sittende å gjøre mye av det samme. Når du elsket studiene tenker jeg at du antakelig har valgt riktig retning, men bare ikke funnet ditt "felt" ennå. Siviløkonomstudiet er jo heldigvis en veldig allsidig utdanning som burde kunne gi deg en jobb du trives med, så håper det ordner seg etter hvert  

Anonymkode: d08b3...cd0

Du er veldig inne på det, ja... 

Som nyutdannet fikk jeg flere jobbtilbud, innen ganske ulike retninger. Kjenner meg så igjen i det med at jeg havner mellom to stoler. Som nyutdannet ville alle gi meg en sjans, men bare med noen få års erfaring er jeg plutselig helt utelukket fra mange av de stillingene jeg fikk tilbud om for få år siden. Jeg tror erfaringen min også gjør at en del arbeidsgivere er redde for at jeg vil kjede meg i mer "vanlige" stillinger, at jeg ikke vil trives i en juniorstilling fordi man begynner så grunnleggende. Men jeg vil jo veldig gjerne det! Bare jeg får utfordringer, og blir presset litt hardt, kan jeg sikkert bli fornøyd. Men jeg kommer meg aldri dit, og er så livredd for at HVIS jeg får ny jobb, kommer jeg til å bli like apatisk som jeg er nå. 

TS 

Anonymkode: d7194...da8

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg var der du er nå for et par år siden, og føler i det minste at jeg er på vei ut av hengemyra selv om jeg delvis er i den ennå. Jeg har en jobb som er så enkel at hvem som helst kan klare den, må stadig rydde opp etter ting jeg har utsatt fordi det er kjedelig, angrer på masterutdannelsen min og føler at jeg ikke har gode nok referanser til å komme meg videre. Nå har jeg gjort noen grep som foreløpig fungerer for å komme meg litt videre.

Det er:

- lese boka The secret thoughts of successful women

- få utfordret de små grå på fritiden på en måte som utvider kompetansen min, så jeg tar et enkeltemne på BI på kveldstid

- bruke pomodoro-metoden for å få kommet i gang med ting sånn at jeg i det minste får en ok attest fra nåværende arbeidsgiver

Anonymkode: 740f1...e2e

Takk, jeg skal ta en kikk på dette. Konkrete råd er akkurat det jeg trenger.

TS 

Anonymkode: d7194...da8

[AnonymBruker]

Ts, dette er nok vanligere enn du tror. Oppgavene man får er kanskje kjedelige, man vet at man er junior og anser ikke seg selv som viktig, og trenering fører til at man føler man må levere kjempebra (man føler man ikke kan sitte i dagesvis med en oppgaver og så levere noe banalt) og igjen får en høyere terskel for å gå inn i oppgaven og levere - av prestasjonsangst. Og fordi man etter leveranser vil være «ledig» uten noe, så holder man enda lenger på det lille man skal utføre. Så føler man seg shitty og udugelig og enda mindre viktig. 

Jeg hadde det slik i min første jobb (jurist, nå advokat, i stort foretak). Elendig sjef som ikke bare gav meg lite og dustete oppgaver (ala vanne potteplantene hans). Følte meg max ubrukelig.

Sluttet etter 1,5 år, men tok med meg den dårlige selvtilliten og fikk en dårlig start neste sted. Men det vet ingen, fordi det gikk over - fordi tempoet der var høyere, jeg hadde mer ansvar, jeg måtte levere fortløpende, og ble tvunget til å ta fatt, ikke nøle, utsette, perfeksjonere. Utrolig god følelse å ha gjort ordentlige dagsverk, lært, fått gode og konstruktive tilbakemeldinger.

Du er inne på det selv; det du skal gjøre er å finne en jobb der det er fortløpende oppgaver og korte frister. Blanding av noe enkelt, mekanisk (som å sette sammen rapporter, koordinere prosjekter el l) og noe mer intellektuelt krevende (analyse) er bra for de praktiske tingene er veldig synlige og målbare som gir en OK følelse, og man da har mer krefter til analyse om man ikke sitter med der hele tiden. 

Så ikke gi opp, Finn en ny jobb. Du er ikke den første som har det sånn og du er ikke ubrukelig.

 

Anonymkode: a4dca...562

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Ts, dette er nok vanligere enn du tror. Oppgavene man får er kanskje kjedelige, man vet at man er junior og anser ikke seg selv som viktig, og trenering fører til at man føler man må levere kjempebra (man føler man ikke kan sitte i dagesvis med en oppgaver og så levere noe banalt) og igjen får en høyere terskel for å gå inn i oppgaven og levere - av prestasjonsangst. Og fordi man etter leveranser vil være «ledig» uten noe, så holder man enda lenger på det lille man skal utføre. Så føler man seg shitty og udugelig og enda mindre viktig. 

Jeg hadde det slik i min første jobb (jurist, nå advokat, i stort foretak). Elendig sjef som ikke bare gav meg lite og dustete oppgaver (ala vanne potteplantene hans). Følte meg max ubrukelig.

Sluttet etter 1,5 år, men tok med meg den dårlige selvtilliten og fikk en dårlig start neste sted. Men det vet ingen, fordi det gikk over - fordi tempoet der var høyere, jeg hadde mer ansvar, jeg måtte levere fortløpende, og ble tvunget til å ta fatt, ikke nøle, utsette, perfeksjonere. Utrolig god følelse å ha gjort ordentlige dagsverk, lært, fått gode og konstruktive tilbakemeldinger.

Du er inne på det selv; det du skal gjøre er å finne en jobb der det er fortløpende oppgaver og korte frister. Blanding av noe enkelt, mekanisk (som å sette sammen rapporter, koordinere prosjekter el l) og noe mer intellektuelt krevende (analyse) er bra for de praktiske tingene er veldig synlige og målbare som gir en OK følelse, og man da har mer krefter til analyse om man ikke sitter med der hele tiden. 

Så ikke gi opp, Finn en ny jobb. Du er ikke den første som har det sånn og du er ikke ubrukelig.

 

Anonymkode: a4dca...562

Takk, dette gir litt håp. ❤️ Det jeg sliter mest med personlig er nok denne frykten for at jeg er "ødelagt" for alltid. At jeg alltid vil være lat og giddalaus, selv om jeg ikke var det som student. 

Ironisk nok er jeg i en seniorstilling nå. Det er bare flere uheldige omstendigheter som har ført til at jobben har blitt slik den har blitt,men det var virkelig det siste jeg trengte i hele verden etter forrige negative erfaring. 

Men hvordan skal jeg finne, og få, en slik jobb du beskriver? Når jeg er på intervjuer er jeg veldig obs på "faresignalene", og føler flere jobber kan føre meg ut i samme myra. 

TS

Anonymkode: d7194...da8