Føler venninnene mine bor i slott i forhold til meg.

[AnonymBruker]

Hei, jeg er en 13 år gammel jente som nettop har starta i 8 klasse.

 

Jeg bor i et bittelite rekkehus, med 2 rom, et bad, en liten stue sammensatt av et lite kjøkken. 

 

Jeg og søstra mi som er et år yngre en meg, har endelig fått vært vårt rom. Og begge rommene er knøttsmå! Foreldrene våre har da valgt og sove i stuen, vi trenger tross alt litt privat liv når begge har kommet i tennåringsalderen.

Rekkehuset er så knøtt lite, jeg blir sååå lei av og være sååå nærme familien min. Jeg trenger litt mer space...:/ 

Når jeg er hos venninnene mine så i sammenligne med mitt hus, bor de i slott. Jeg elsker den frie plassen..

jeg vil starte og trene, er IKKE myk. Vi har ikke trampoline det er ikke plass i hagen.. Det er ikke plass og trene inne og vi har ikke råd til at jeg skal starte på en ny idrett.

Vi har råd til klær, mat, skolestarten, jeg og lillesøstra mi går på 2 andre aktiviteter vær. 

Når venninner mine spør om og finne på noe hos meg, finner jeg alltid på noe siden når ejg hadde med vennina mi en gang så hun oj hvor sover alle sammen er det plass her eller? Og sånt, ikke at jeg bryr meg. Men jeg er enig og det er så flaut. Vi har bodd sånn i 7 år nå eller no

 

Om du er oppvokst med litt mere plass, og du aldri har tenkt så mye over det. Vær takknemlig , ikke at jeg ikke er takknemlig jeg har tak over hodet. -Det er jeg

 

Men jeg vil bo i hus, ha med venninner hjem, og ikke være flau over der jeg bor):

 

Noen tips råd? Vet ikke, bare liksom si hvordan dere vokste opp og hvordan barna deres vokser opp. hva som helst

Anonymkode: 3e9fa...41c

[AnonymBruker]

Kjære deg. 

Det er kjipt å være den som har dårligst råd i vennegjengen. Dine foreldre har tydeligvis prioritert vekk eget soverom for at dere skal ha mat på bordet og penger til aktiviteter. Men det kan være vanskelig likevel når man føler at andre har mer. 

Jeg vokste opp i et stort hus, men rommene var iskalde og det var skittent og rotete på grunn av at min mor var såpass syk både fysisk og psykisk. Jeg hadde derfor sjeldent med meg venner hjem. Vi hadde heller ikke råd til å reise på ferie eller at jeg skulle få noe annet enn arvetøy. Det var kjipt, men mamma gjorde så godt hun kunne og min far jobbet hardt for at vi ikke skulle gå sultne. Det er det jeg husker nå, som voksen. I tillegg lærte jeg å være nøysom og respektere alle rundt meg, også de som sliter. Tenker du vil se det på samme måte når du blir voksen. Lykke til med tenårene 😊

Anonymkode: 23fd7...0e9

[Jr.Garcon]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, jeg er en 13 år gammel jente som nettop har starta i 8 klasse.

 

Jeg bor i et bittelite rekkehus, med 2 rom, et bad, en liten stue sammensatt av et lite kjøkken. 

 

Jeg og søstra mi som er et år yngre en meg, har endelig fått vært vårt rom. Og begge rommene er knøttsmå! Foreldrene våre har da valgt og sove i stuen, vi trenger tross alt litt privat liv når begge har kommet i tennåringsalderen.

Rekkehuset er så knøtt lite, jeg blir sååå lei av og være sååå nærme familien min. Jeg trenger litt mer space...:/ 

Når jeg er hos venninnene mine så i sammenligne med mitt hus, bor de i slott. Jeg elsker den frie plassen..

jeg vil starte og trene, er IKKE myk. Vi har ikke trampoline det er ikke plass i hagen.. Det er ikke plass og trene inne og vi har ikke råd til at jeg skal starte på en ny idrett.

Vi har råd til klær, mat, skolestarten, jeg og lillesøstra mi går på 2 andre aktiviteter vær. 

Når venninner mine spør om og finne på noe hos meg, finner jeg alltid på noe siden når ejg hadde med vennina mi en gang så hun oj hvor sover alle sammen er det plass her eller? Og sånt, ikke at jeg bryr meg. Men jeg er enig og det er så flaut. Vi har bodd sånn i 7 år nå eller no

 

Om du er oppvokst med litt mere plass, og du aldri har tenkt så mye over det. Vær takknemlig , ikke at jeg ikke er takknemlig jeg har tak over hodet. -Det er jeg

 

Men jeg vil bo i hus, ha med venninner hjem, og ikke være flau over der jeg bor):

 

Noen tips råd? Vet ikke, bare liksom si hvordan dere vokste opp og hvordan barna deres vokser opp. hva som helst

Anonymkode: 3e9fa...41c

Jeg vokste opp i et stort hus og var veldig takknemlig for det. Skjønner man kan kjenne misunnelsen komme hvis man er på besøk hos folk med 10 rom og nok av armsleng. Det man likevel dog kan dempe denne misunnelsen med er å fokusere på hva du faktisk har.  Det er jo mange barn og tenåringer som har langt mindre plass enn det man har i et rekkehus (små leiligheter osv). Det er også veldig veldig mange som ikke vokser opp i en samlet familie hvor mor og far fortsatt holder sammen. Du er jo alt i alt veldig heldig med både mor,far og søster under samme tak :) Bare for at folk bor i store hus så må de ikke nødvendigvis være noe mer happy enn det du er da - andre problemer, foreldre som skiller seg osv. Høres jo ut som du har snille foreldre også som prioriterer å gi deg og søsteren din hvert deres rom og du går jo på flere aktiviteter osv. Syns ikke du for evig og alltid skal la være å be venninner hjem kun fordi hun ene syns dere hadde litt liten plass. Det er jo ikke flaut og det er kun veldig overfladiske venner som er opptatt av hvor stor plass det er hos deg - det er jo deg som person de har lyst til å være sammen og ha det kjekt med.  Selv om jeg vokste opp i et hus så var også alltid jeg og kompisene på rommet mitt - og det rommet var absolutt ikke stort - men det var jo veldig koselig å skravle og henge der likevel :)

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i en stor villa med hage, min beste venninne i et rekkehus. Det jeg derimot misunte henne var samholdet i familien, det var så koselig å være der i forhold til hos oss hvor alle inkl foreldrene mine alltid satt i hvert sitt rom. Husstørrelsen tenkte jeg ellers ikke over.

Anonymkode: b7a0e...862

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp sånn som deg. Fattig familie og turte sjelden å  ha noe særlig med venner på besøk. Hadde heller ikke råd til å delta på aktiviteter, men vennene mine som fikk komme, de elsket å være hos oss, og ønsket at min mamma var deres mamma. Hun brukte tid på oss og gjorde alt hun kunne for at vi skulle ha det bra. Det har betydd mer enn et stort flott hus, masse aktiviteter og ferier. 

Men jeg visste ikke da hvordan de hadde det i de andre familiene, og det som virket så bra på utsiden var kanskje ikke så bra innafor de 4 veggene. 

Kanskje du kunne begynne å gå med morgenavisen ( trim + penger )? Så kanskje du kan spare til egne aktiviteter? 

Man lærer mye av å ikke ha så mye å rutte med i oppveksten, verdsetter penger på en annen måte og dette kan du dra nytte av. 

Anonymkode: f7a97...09d

[AnonymBruker]

Dine foreldre strekker seg langt for at dere kan bo slik dere gjør og at de betaler for aktiviteter. Jeg skjønner at du bare er 13 år. Når du blir voksen kommer du nok til å skamme deg litt over dette innlegget, og du vil forstå hvordan verden henger sammen og at ikke alle har mulighet å bo store flotte hus. Vær heller takknemlig for at du har foreldre som elsker deg og søstera di (ikke alle er så heldige), og tenk at de gjør så godt de kan for at dere skal få et godt liv. Ellers er det ingen dum ide å få seg en liten jobb og spare opp til ting selv

Anonymkode: 74a47...781

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, jeg er en 13 år gammel jente som nettop har starta i 8 klasse.

 

Jeg bor i et bittelite rekkehus, med 2 rom, et bad, en liten stue sammensatt av et lite kjøkken. 

 

Jeg og søstra mi som er et år yngre en meg, har endelig fått vært vårt rom. Og begge rommene er knøttsmå! Foreldrene våre har da valgt og sove i stuen, vi trenger tross alt litt privat liv når begge har kommet i tennåringsalderen.

Rekkehuset er så knøtt lite, jeg blir sååå lei av og være sååå nærme familien min. Jeg trenger litt mer space...:/ 

Når jeg er hos venninnene mine så i sammenligne med mitt hus, bor de i slott. Jeg elsker den frie plassen..

jeg vil starte og trene, er IKKE myk. Vi har ikke trampoline det er ikke plass i hagen.. Det er ikke plass og trene inne og vi har ikke råd til at jeg skal starte på en ny idrett.

Vi har råd til klær, mat, skolestarten, jeg og lillesøstra mi går på 2 andre aktiviteter vær. 

Når venninner mine spør om og finne på noe hos meg, finner jeg alltid på noe siden når ejg hadde med vennina mi en gang så hun oj hvor sover alle sammen er det plass her eller? Og sånt, ikke at jeg bryr meg. Men jeg er enig og det er så flaut. Vi har bodd sånn i 7 år nå eller no

 

Om du er oppvokst med litt mere plass, og du aldri har tenkt så mye over det. Vær takknemlig , ikke at jeg ikke er takknemlig jeg har tak over hodet. -Det er jeg

 

Men jeg vil bo i hus, ha med venninner hjem, og ikke være flau over der jeg bor):

 

Noen tips råd? Vet ikke, bare liksom si hvordan dere vokste opp og hvordan barna deres vokser opp. hva som helst

Anonymkode: 3e9fa...41c

Men foreldrene dine, som er voksne og antakelig har et aktivt sexliv - har ikke behov for privatliv.....?

Altså, du er akkurat så selvsentrert som en ung tenåring skal være, så jeg skjønner hvor du kommer fra, og det er kjipt når venner tilsynelatende har alt en selv ønsker seg. Du bor tross alt i rekkehus, med en liten hage. Hvor mange bor ikke i blokk uten noe eget overhodet....? Tenk litt på det.

Håper også, at du tar inn over hvor mye foreldrene dine ofrer for deg og søsteren din her. Som antakeligvis nå legger lokk på seksuallivet sitt - kun fordi dere skal få egne rom. Tenk litt over det også, og håper dere er takknemmlige for at de gjør dette for dere. 

Du har åpenbart foreldre som er veldig glade i dere, og strekker seg langt for å oppfylle deres behov. Det er det slett ikke alle som har. Du ser det ikke sånn nå, men etterhvert som du vokser til, så vil du nok skjønne hvor heldig du egentlig er - og hvor fin oppvekst du egentlig hadde  Til tross for at den var i et lite rekkehus. Det er ikke de matrielle tingene som er virkelig viktige. Men skjønner det kjennes sånn når en er 13 ❤️

Anonymkode: 16edc...4c9

[AnonymBruker]

Hvorfor er det tillatt med 13-åringer her inne? 

Anonymkode: 91ae9...eda

[Filifjonkamor]

skjønner at dette kan være vanskelig i din alder, men du skal se at du kommer til å forandre synet om noen år.

Det å ha drømmer og ønsker her i livet er bare bra, ikke bra å få alt du har lyst på. Og foreldrene dine gjør så godt de kan og dere betyr nok mye for dem

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et lite rekkehus, men følte meg rik fordi alle venninnene mine bodde i blokk. Det er mange steder det er vanlig med liten plass, men jeg skjønner godt at du sammenligner deg med venninnene dine. Det gjorde jeg også.

Anonymkode: c0408...d8d

[absinthia]

Jeg bodde noen år med tre barn i en leilighet på 60 kvadrat. 

Eldstemann hadde et knøttlite rom alene ( egentlig en bod som det var satt inn vindu på, barn nr 2 delte rom med lillebroren og jeg hadde et rom alene, fordi det ikke var plass til mer enn en seng der. Dersom jeg hadde hatt råd til sovesofa, ville jeg hatt rom i stua.  

Det var nok sikkert ikke alltid så festlig å være de to tenåringene, men de tok da med venner hjemom og ingen av dem sa noe om at  var veldig rart at vi bodde trangt. Tvert i mot, virket det som om den del av vennene, syntes at det var helt greit å se en film med hele gjengen og vi hadde stadig noen innom på middag. Jeg ble bedre kjent med vennene til  Ine tenåringer, enn mange av de andre foreldrene.  Det de garantert syntes var litt kjedelig, var at vi ikke hadde råd til bil i den perioden.. De maste nesten aldri om noe, fordi de visste at vi hadde dårlig råd, jeg har i grunn ikke hørt at de egentlig savnet noe, men de gjorde nok det. 

Da jeg vokste opp leide mamma et gammelt nedsarvet hus og vi hadde dårlig råd. 

Jeg kjenner til hvordan du har det, men egentlig var jeg ikke så veldig opptatt av alt vi ikke kunne ha. Det jeg savnet mest akkurat som deg, litt mer privatliv. f.eks et sted jeg kunne se TV med venner og snakke fritt, uten at mamma måtte sitte i hørbar avstand, Jeg syntes at vi hadde det litt sparsomt møblert, med enkle nøkterne møbler, en omtrukket sofa osv. 

Det dette har lært meg og siden mine barn, er at vi er kjempeflinke til å klare oss med lite og å fikse ting selv, fremfor å kjøpe så mye.

Da min nest eldste var litt yngre enn deg, sa hun omtrent dette da hun sammenlignet vår familie, med familien til en venninne: «Familien til Lise, de er liksom «familien perfekt», de har perfekt hus, perfekte  biler, foreldrene har perfekte jobber og de har mye penger og har liksom alt. - Vi er liksom familien Mac Gyver, når vi ønsker oss noe, så prøver vi å lage det selv og så får vi det til!»

Nå er de to største voksne og sier at de rett og slett er glade for at de har hatt det litt knagert i oppveksten, fordi de legger merke til at det er mye lettere for dem å spare opp penger, enn det er for vennene som tror at en er nødt til å ha alt mulig.  

[Gjest Newroz]

Det er helt normalt at du sammenligner deg med venninne dine, og helt normalt at du ønsker deg noe du ikke har - i dette tilfelle større plass hjemme. Som menneske, og særlig som ung, er det vanskelig å være tilfreds med det man faktisk har og verdsette situasjon slik som den er. Det er en egen øvelse, og hvis du trener kan du bli god på det - det vil gi deg mye ro og trygghet i fremtiden ☺️

Da jeg vokste opp pleide mamma å si at "vi skal være glad for at vi er akkurat den vi er, du vet aldri hva andre sliter med". Kanskje har de fin bil og fint hus, men det kan hende de ikke er friske. Kanskje har de masse penger, men ikke kan få barn. Vi skal være glad for at vi er akkurat den vi er, sa hun alltid.

Da jeg var yngre syns jeg det var litt teit, og blåste litt av det: Kunne ikke se for meg at de som var så rike ikke hadde det bra ellers liksom. De måtte jo ha det helt perfekt! Det ville vært mye bedre å vært som dem, bodd der de bodde, sett ut som de gjør osv. DA ville alt være perfekt. 

Nå som jeg har blitt voksen er jeg glad for at jeg er akkurat den jeg er, og forstår at ingen har alt, og de som kanskje virker så lykkelige utad, er rike eller har stort hus, har også sitt og slite med. Vi har alle våre problemer, store eller små. 

Ut fra hva du skriver virker det som foreldrene dine er veldig glad i deg og din søster. De sover på stua så dere kan få hvert deres soverom og dere får gå på det dere ønsker av aktiviteter. Du har mye, selv om det ikke er plass til en trampoline i hagen ❤️

Prøv å tenk på alt du faktisk har, og ikke hva du ikke har. Og det du ikke har kan du kanskje også gjøre noe med? Du skriver at du ønsker deg en trampoline for å bli mykere: er det noen aktiviteter du kan drive med andre steder som kan gi deg mer fleksibilitet? Feks turn eller dans?
Du skriver at du gjerne vil ha med deg venninner hjem: kanskje du kan ommøblere litt på rommet ditt så det blir mer egnet for å ha med venninner hjem - kanskje har du en data eller en TV på rommet hvor dere kan se filmer sammen?
Og hun venninna di som spurte om alle sov sammen: det er ikke sikkert at hun tenkte så mye over hva hun sa akkurat da, og det er ikke sikkert hun mente noe vondt med det. Kanskje hun vil like å være med deg hjem igjen? Du kan jo prøve å invitere henne og se hvordan det er ☺️

Om noen år så kommer du til å flytte hjemmenfra. Du vil kanskje bo i et kollektiv eller på en hybel. Da vil det være deilig å komme hjem til mor og far, og det lille rekkehuset ❤️

 

 

[AnonymBruker]

Mine 2 barn vokser og opp i lite rekkehus, gammelt og slitt. Største er 17 år, men her er det åpent hus, og barna har ofte mange venner her, de koser seg her, og sitter ofte i sofaen med meg og. Utrolig koselig. Flertallet her bor i store villaer. Men det er hit de kommer, for her føler de seg velkomne. Og her får alle komme inn.

Du har ditt eget rom, og foreldre som tydeligvis er glad i deg. Det er mer enn mange andre har. 

Anonymkode: c09a7...ca8

[AnonymBruker]

Du kommer med rette til å skjems over dette innlegget når du blir eldre og tørr bak ørene. Foreldrene dine oppgir privatliv og eget soverom for at du og søsteren din skal ha hvert deres rom, tror du virkelig dere trenger mer eget soverom en foreldrene dine? Får håpe du ikke overrasker foreldrene dine i full pulings på sofaen da, da skulle du kanskje ønske at de hadde mulighet for privatliv. Du har mat, tak over hodet, får være med på aktiviteter, har venner og foreldre som bryr seg, du har rikelig. Slutt å være sur for det du ikke har og vær heller takknemlig for det du har. Tenk så sårt for foreldrene dine å ha spart og jobbet for å ha et sted å bo, og så er den utakknemige fjortisen for fin på det til å ha med venner hjem! 

Anonymkode: e95ac...c6d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det tillatt med 13-åringer her inne? 

Anonymkode: 91ae9...eda

KG har bare aldersgrense på seksualforumet, der er det 16 år. 

Men hele forumet ligger jo åpent, for alle å lese, uansett. Det er i grunn noe flere burde ta i mente.

KG har heller ingen mulighet til å sjekke alderen på folk som lager brukere her, siden en bare trenger en fiktiv mailkonto. Så noen ganger, er det jaggu ikke lett å vite om den en snakker med virkelig er det trollet det virker som (ikke denne tråden da) - eller et barn. 

Anonymkode: 16edc...4c9

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et ganske stort hus, men etter å ha bygget huset hadde mine forledre mye lån og dårlig råd. 

Jeg har aldri følt direkte at jeg manglet noe i oppveksten, men sommerferiene mine var bilferie, gjerne i telt eller slike små hytter man kan leie på campingsplass, mens andre i klassen gjerne reiste til syden og hadde eksotiske historier etter sommeren, jeg hadde vert i sommerland i Bø... Jeg brukte ofte klær som den eldre broren min hadde hatt. Og jeg spurte aldri om ting da jeg innerst inne visste at vi ikke hadde råd til ting. Stort hus, det hadde vi... men det er ikke alt altså 😕 ting ble bedre etterhvert som jeg vokste opp

 

Anonymkode: 5b4b0...5dc

[AnonymBruker]

Vi leier og bor trangt i forhold til "alle andre", men føler likevel at vi har plass nok. Barna trives og vi har det godt sammen. Du får legge planer for utdanning og jobb, tenke over hva som er viktig for deg og gjøre det du kan for å oppnå ønskene dine. 

Anonymkode: 86e30...5e2

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp i en stor villa med hage, min beste venninne i et rekkehus. Det jeg derimot misunte henne var samholdet i familien, det var så koselig å være der i forhold til hos oss hvor alle inkl foreldrene mine alltid satt i hvert sitt rom. Husstørrelsen tenkte jeg ellers ikke over.

Anonymkode: b7a0e...862

TS her

 

Jeg har ikke så bra samhold med familien da. 

Anonymkode: 3e9fa...41c

[AnonymBruker]

Ts her

 

Ingen har skjønt poenge mitt egt, dere skulle bare vært meg så hadde dere skjønt hvordan det er og bli kalt en liten fattig drittunge værdag. Ikke man alltid vet bakhistorien til folk. Burde aldri ha skrevet innlegge, utga meg som en egoist noe jeg ikke er var bare så lei av alt igår. Så værsåsnill ikke kommenter noe mer

Anonymkode: 3e9fa...41c

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig lett å sammenlikne seg med andre, og særlig når man er i tenårene. Jeg forstår godt at det er sårt at venninne dine har «slott» mens du har mye mindre plass. Men husk at ingen har alt.  Selv om noen har et fint hus, kan det være mange ting de er misunnelige på DEG for. Det er mye lettere å se hva andre har, enn det man selv har.

Prøv heller å sette pris på det du har! Som flere her sier - foreldrene dine tar til takke med å sove i stua for at du skal få eget rom! Det er ingen selvfølge altså. Ikke alle foreldre ville gjort det. Hvis dere fikk et større hus, måtte dere kanskje kutte ut fritidsaktiviteter og nye klær? Er det verdt det? Det er klart man skulle ønske at man hadde ubegrenset med penger, men sånn er det jo ikke for de fleste av oss. 

Ps. Hvis du vil har lyst, så klarer du å trene altså. Trenger ikke store firkanten for å få ned ei «yogamatte» inne eller ute, og du kan jogge og bruke nærområdet. 

Anonymkode: 628da...d56