En av foreldrene har ME - samfunnet kan være en merbelastning

[AnonymBruker]

Den ene av oss foreldre har ME, og vi har barn. Jeg fant en tråd på et annet forum og møtet mitt gikk fullstendig i grus. Heldigvis er ikke svarene i tråden entydig, og det er godt å se at en del ikke er med på hylekoret, men det er trist lesing på trådstarter og en del andre: https://forum.klikk.no/foreldre/topic/144353959-me-syke-mødre-ødelgger-sine-barn/

Det som kommer frem i tråden er det samme jeg har følt på i virkeligheten for oss hvor en er syk. Det er så mye fordommer mot ME at det er helt skremmende. Og man føler seg nederst på rangstigen. 

Inntrykket jeg sitter med er at det antas og tror mye mer om ME, enn om mange andre kroniske sykdommer. Og en del virker til å tro at man automatisk er dårlig forelder og/eller partner fordi man har ME. Som om det antas at det ikke går ann å være forelder eller partner når man har ME. Den andre forelderen som ikke er syk blir også nesten sett ned på fordi den velger å være i et forhold hvor partneren har ME, som om det nesten blir trodd at den ikke er riktig vel bevart.

For vår lille familie er det ikke ME'en i seg selv som er tøffest, men samfunnets oppfatning og meninger omkring sykdommen - det er det som virkelig er vondt. Og det virker som om det er mer negativt og stigmatiserende å ha ME enn andre kroniske sykdommer. 

Jeg håper dette snur snart. En MEsyk og dens partner burde ikke måtte bruke krefter på å måtte bli trodd. 

Anonymkode: 245b5...bd5

[AnonymBruker]

Jeg har en elev med mor som har ME. Hun stiller opp på alle foreldresamtaler og møter, og pleier også å stille på de fleste arrangementer. Jeg er mektig imponert! Det er ingen tvil om at dette må ta ekstremt på kreftene. 

Ellers er det ca 50% oppmøte på foreldremøter. Mer på foreldresamtalene, men langt fra alle. Og de er stort sett friske og oppegående 

Anonymkode: 4e7ce...373

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den ene av oss foreldre har ME, og vi har barn. Jeg fant en tråd på et annet forum og møtet mitt gikk fullstendig i grus. Heldigvis er ikke svarene i tråden entydig, og det er godt å se at en del ikke er med på hylekoret, men det er trist lesing på trådstarter og en del andre: https://forum.klikk.no/foreldre/topic/144353959-me-syke-mødre-ødelgger-sine-barn/

Det som kommer frem i tråden er det samme jeg har følt på i virkeligheten for oss hvor en er syk. Det er så mye fordommer mot ME at det er helt skremmende. Og man føler seg nederst på rangstigen. 

Inntrykket jeg sitter med er at det antas og tror mye mer om ME, enn om mange andre kroniske sykdommer. Og en del virker til å tro at man automatisk er dårlig forelder og/eller partner fordi man har ME. Som om det antas at det ikke går ann å være forelder eller partner når man har ME. Den andre forelderen som ikke er syk blir også nesten sett ned på fordi den velger å være i et forhold hvor partneren har ME, som om det nesten blir trodd at den ikke er riktig vel bevart.

For vår lille familie er det ikke ME'en i seg selv som er tøffest, men samfunnets oppfatning og meninger omkring sykdommen - det er det som virkelig er vondt. Og det virker som om det er mer negativt og stigmatiserende å ha ME enn andre kroniske sykdommer. 

Jeg håper dette snur snart. En MEsyk og dens partner burde ikke måtte bruke krefter på å måtte bli trodd. 

Anonymkode: 245b5...bd5

Hvorfor er det så viktig å bli trodd? Og hvorfor bryr dere, dere så mye om hva andre tenker og mener?
Bruk ikke energi på det, bruk heller energien på viktigere ting som dere som familie og spesielt barna.

Jeg har selv en sjelden sykdom som andre vanskelig klarer å forstå og vet hva du snakker om. Men har for lengst funnet ut av det ikke er bra for meg å tenke som du gjør.

Jeg legger merke til at ME er en sykdom hvor mange bruker alt for mye energi på å overbevise andre om. 
Jeg tror at jo mer dere prøver jo mer motgang møter dere. La det ligge og lev det livet dere klarer å få til. Slapp av, la andre styre med sitt,vi mennesker er alt for opptatt av hva andre tenker og mener.
 

Anonymkode: 4066e...909

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det så viktig å bli trodd? Og hvorfor bryr dere, dere så mye om hva andre tenker og mener?
Bruk ikke energi på det, bruk heller energien på viktigere ting som dere som familie og spesielt barna.

Jeg har selv en sjelden sykdom som andre vanskelig klarer å forstå og vet hva du snakker om. Men har for lengst funnet ut av det ikke er bra for meg å tenke som du gjør.

Jeg legger merke til at ME er en sykdom hvor mange bruker alt for mye energi på å overbevise andre om. 
Jeg tror at jo mer dere prøver jo mer motgang møter dere. La det ligge og lev det livet dere klarer å få til. Slapp av, la andre styre med sitt,vi mennesker er alt for opptatt av hva andre tenker og mener.
 

Anonymkode: 4066e...909

Veldig enig i dette. Jeg har selv ME og jeg bryr meg virkelig ikke om hva andre måtte mene. Hva andre mener om ME er helt uvesentlig for meg. Mange mener det er psykisk, javel så får de mene det da. Jeg bryr meg ikke. Har viktigere ting å bruke energien min på.

Anonymkode: 39c7d...106

[AnonymBruker]

Folk dommer fordi det er slitsomt å ha barn, men mange ME "syke" klarer å få flere barn.  Klarer mann å ta være på barn, klarer folk å jobbe. 

Anonymkode: 85c02...d86

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det så viktig å bli trodd? Og hvorfor bryr dere, dere så mye om hva andre tenker og mener?
Bruk ikke energi på det, bruk heller energien på viktigere ting som dere som familie og spesielt barna.

Jeg har selv en sjelden sykdom som andre vanskelig klarer å forstå og vet hva du snakker om. Men har for lengst funnet ut av det ikke er bra for meg å tenke som du gjør.

Jeg legger merke til at ME er en sykdom hvor mange bruker alt for mye energi på å overbevise andre om. 
Jeg tror at jo mer dere prøver jo mer motgang møter dere. La det ligge og lev det livet dere klarer å få til. Slapp av, la andre styre med sitt,vi mennesker er alt for opptatt av hva andre tenker og mener.
 

Anonymkode: 4066e...909

Men det er jo ikke så enkelt. Det handler ikke om hva andre måtte mene og tro, sånn i og for seg. Jeg driter også i hva folk tror er årsaken.

Problemet er de massive fordommene en møtes med, ikke bare blant slekt og venner, naboer, tilfeldige folk ellers. Hadde det bare vært det, så kunne en enkelt ignorert det hele. 

Men de samme folka - er jo ute i samfunnet, i posisjoner og jobber, som en som syk er avhengig av, for å få den hjelpen en har både bruk for og krav på.

Kommunalt ansatte som skal tildele assistanse i hjemmet, de kommunalt ansatte som skal gjøre en jobb i hjemmet mitt. Lærere som skal tilrettelegge for foreldre eller barn med ME. Sjefen til de ME-syke som klarer å jobbe litt (for alle er ikke sengeliggende) - og kollegane. Legen på legevakta. Ambulansesjåføren. Jo, for så vidt naboen også - om de forstår og gidder å si fra om arbeid som kan gi støy på forhånd. Foreldrene til de andre i klassen, når det er forventninger om å delta på arrangement og dugnad. Samme i diverse fritidsaktiviteter, der våre barn blir utelatt, fordi det går rykter om den dritlate mora som aldri giffer å gjøre gjengjeld å invitere på noe selv. 

Og slik bare fortsetter det. 

Jeg driter i om andre tror det er psykisk. Men slikt en mistro og tildels rent ut hatefull adferd en blir utsatt for, om en forteller en har ME - det tror jeg rett og slett er vanskelig å forestille seg, før en har opplevd det. Nå lar jeg heller folk tro at jeg er kraftig deprimert, for da blir jeg faktisk bedre behandla. 

Anonymkode: e4152...b9f

[Gjest Jegskulleønskeat]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Folk dommer fordi det er slitsomt å ha barn, men mange ME "syke" klarer å få flere barn.  Klarer mann å ta være på barn, klarer folk å jobbe. 

Anonymkode: 85c02...d86

Ikke nødvendigvis. Blir man gravid og får barn, så må man ta vare på dem. Kanskje klarer man ikke begge deler om man er syk, og da må man selvsagt velge bort jobben. Barna er viktigst.

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den ene av oss foreldre har ME, og vi har barn. Jeg fant en tråd på et annet forum og møtet mitt gikk fullstendig i grus. Heldigvis er ikke svarene i tråden entydig, og det er godt å se at en del ikke er med på hylekoret, men det er trist lesing på trådstarter og en del andre: https://forum.klikk.no/foreldre/topic/144353959-me-syke-mødre-ødelgger-sine-barn/

Det som kommer frem i tråden er det samme jeg har følt på i virkeligheten for oss hvor en er syk. Det er så mye fordommer mot ME at det er helt skremmende. Og man føler seg nederst på rangstigen. 

Inntrykket jeg sitter med er at det antas og tror mye mer om ME, enn om mange andre kroniske sykdommer. Og en del virker til å tro at man automatisk er dårlig forelder og/eller partner fordi man har ME. Som om det antas at det ikke går ann å være forelder eller partner når man har ME. Den andre forelderen som ikke er syk blir også nesten sett ned på fordi den velger å være i et forhold hvor partneren har ME, som om det nesten blir trodd at den ikke er riktig vel bevart.

For vår lille familie er det ikke ME'en i seg selv som er tøffest, men samfunnets oppfatning og meninger omkring sykdommen - det er det som virkelig er vondt. Og det virker som om det er mer negativt og stigmatiserende å ha ME enn andre kroniske sykdommer. 

Jeg håper dette snur snart. En MEsyk og dens partner burde ikke måtte bruke krefter på å måtte bli trodd. 

Anonymkode: 245b5...bd5

Jeg er helt enig i det du skriver. Nå har ingen i min slekt ME, men jeg har Aspergers og depresjon, og det er ikke gøy å lese alle trådene her om hvordan folk tror folk med as er. Jeg går faktisk rundt og tror at ingen vil ha meg pga disse diagnosene, derfor møter jeg heller ikke den jeg har følelser for...fordi vedkommende vet ikke om mine problemer og jeg er rett og slett redd for at han snur ryggen til meg om han får vite det, og jeg får bekreftet at jeg ikke er god nok, og han finner seg ei oppegående  dame i stedet. Er også redd at dersom vi faktisk ble sammen, at hans venner skal begynne å si at han må slå opp med meg og finne ei bedre dame av bedre kvalitet, "for hun der kommer aldri til å bli en god mor og er ikke riktig utviklet". 

Jeg opplever det også slik at diagnosen ikke trenger å være det som er tøffest, men hvordan samfunnet ser på det. Hva er det folk sitter og snakker om rundt ost og vin- bordet? Jo, at det er så dårlig aksept i samfunnet og at folk må bli mer aksepterende for de som sliter, men i praksis så vil ALLE føle seg bedre enn de andre, ser ned på osv.. 

Jeg lurer på hva slags folk de egentlig er, de som mener de kan mene at man ikke skal være sammen med den eller den personen? Er de så himla fantastiske selv at de fortjener det beste? 

Nå handlet ikke mitt innlegg om ME, men jeg opplever samme dømminga.

Anonymkode: 1342b...c99

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Folk dommer fordi det er slitsomt å ha barn, men mange ME "syke" klarer å få flere barn.  Klarer mann å ta være på barn, klarer folk å jobbe. 

Anonymkode: 85c02...d86

Det er jo bare tull. Har du i det hele tatt tenkt igjennom dette, sånn praktisk, før du lirer av deg enkle fraser?

Barn er i barnehage eller skole på dagtid. Og barnet har som oftes to foreldre, veldig ofte faller hovedtyngden på jobben med barna på den friske. Det finnes da haugevis med folk som klarer seg helt fint som aleneforeldre.

Altså, at en har barn som syk, trenger ikke bety at en kan stå for mer enn litt kos og hygge en time eller to på ettermiddagen. Og barna kan ha det helt fint likevel. 



 

Anonymkode: e4152...b9f

[AnonymBruker]

Ja vel. Har flere ‘ME syke’ i omkretsen med flere barn som klarer å gå på lange turer og jobber i hagen men er ‘allllt for syke’ å jobbe.  Synes ikke samfunnet skal betale for folk som gidder ikke å jobbe men bruke alle verdens energi på kos og barn.  

Anonymkode: 85c02...d86

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja vel. Har flere ‘ME syke’ i omkretsen med flere barn som klarer å gå på lange turer og jobber i hagen men er ‘allllt for syke’ å jobbe.  Synes ikke samfunnet skal betale for folk som gidder ikke å jobbe men bruke alle verdens energi på kos og barn.  

Anonymkode: 85c02...d86

Takk for at du illustrerer problemet så fint.

Dette er nettopp de fordommene en møter, Å klare å gå en tur eller pusle litt i hagen innimellom på gode dager, er da selvsagt ikke overførbart til at en har arbeidsevne. 

Men på grunn av folk som deg, så vet jeg flere ME-syke som er redde for å nyte en god dag, når de kommer innimellom. Fordi de vet at det sitter folk bak nabogardina og ellers rundt om, om følger med og millimeter måler alt de gjør - og dømmer dem, snakker dritt om en. 

Selv jeg, som har alvorlig grad og nå ikke har skifta klær på ei uke, eller har dusja på to uker. Det eneste naboene ser av meg, er at jeg tusler litt rundt på platten og steller blomsterpotter. (som er fysisk lettere enn å bytte klær, da jeg per nå ikke klarer å løfte hender over hodet bl.a) og at jeg drikker saft og tøyser med nabobarna i sittekroken der. Men det er den halvtimen om dagen jeg klarer å være oppe i det hele tatt. Etterpå kræsjer jeg og "sover" en 10-14 timer igjen, til neste halvtime jeg kan være oppe. Men det ser jo ingen. Vedder på naboene her også tenker all verdens stygt om meg, dessverre 😕

Anonymkode: e4152...b9f

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for at du illustrerer problemet så fint.

Dette er nettopp de fordommene en møter, Å klare å gå en tur eller pusle litt i hagen innimellom på gode dager, er da selvsagt ikke overførbart til at en har arbeidsevne. 

Men på grunn av folk som deg, så vet jeg flere ME-syke som er redde for å nyte en god dag, når de kommer innimellom. Fordi de vet at det sitter folk bak nabogardina og ellers rundt om, om følger med og millimeter måler alt de gjør - og dømmer dem, snakker dritt om en. 

Selv jeg, som har alvorlig grad og nå ikke har skifta klær på ei uke, eller har dusja på to uker. Det eneste naboene ser av meg, er at jeg tusler litt rundt på platten og steller blomsterpotter. (som er fysisk lettere enn å bytte klær, da jeg per nå ikke klarer å løfte hender over hodet bl.a) og at jeg drikker saft og tøyser med nabobarna i sittekroken der. Men det er den halvtimen om dagen jeg klarer å være oppe i det hele tatt. Etterpå kræsjer jeg og "sover" en 10-14 timer igjen, til neste halvtime jeg kan være oppe. Men det ser jo ingen. Vedder på naboene her også tenker all verdens stygt om meg, dessverre 😕

Anonymkode: e4152...b9f

Men hadde du, i din situasjon, valgt å få flere barn? 

Alle kan bli syke og det skal ingen klandres for. Men å velge å få 3+ barn når man er kjent med kronisk sykdom som påvirker hverdagen i stor grad, det synes jeg er spesielt. Jada, man kan ha en partner som tar det meste av lasset og assistenter som hjelper med gjøremål, men er det riktig ovenfor barna? De er jo ikke fullstendig upåvirket av at en av foreldrene har såpass dårlig helse.

Igjen, jeg skiller her på de som blir syke etter de har fått barn og de som velger å få mange barn etter man har blitt syk.  

Anonymkode: 45576...4a2

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men hadde du, i din situasjon, valgt å få flere barn? 

Alle kan bli syke og det skal ingen klandres for. Men å velge å få 3+ barn når man er kjent med kronisk sykdom som påvirker hverdagen i stor grad, det synes jeg er spesielt. Jada, man kan ha en partner som tar det meste av lasset og assistenter som hjelper med gjøremål, men er det riktig ovenfor barna? De er jo ikke fullstendig upåvirket av at en av foreldrene har såpass dårlig helse.

Igjen, jeg skiller her på de som blir syke etter de har fått barn og de som velger å få mange barn etter man har blitt syk.  

Anonymkode: 45576...4a2

Jeg fikk ME når jeg var gravid med datteren min. Jeg ble alene med henne etter at barnefar ikke klarte å ha verken barn eller en syk partner. Nå for noen år siden møtte jeg mannen i mitt liv, å det er fantastisk! Men hans største ønske i livet var å få barn, og jeg er villig til å gi han et. Det var ikke akkurat slik at jeg kunne møte en mann som ikke likte unger, da jeg allerede hadde en datter. Å han har blitt en fantastisk far til henne, selv om han ønsker seg en «egen». Om jeg skal ha en partner, må jeg være villig til å reprodusere, selv om det ikke er noen menneskelig rett å verken få unger eller være lykkelig. 

 

Jeg har ME i moderat grad, og forlater huset en gang i uken for å handle mat. Ellers drar jeg ikke ut med mindre det er aktiviteter(med mindre stefar kan følge) eller foreldremøter. Jeg sitter med ungen hver dag med lekser, og følger opp alle ulike aktiviteter på skolen. Vi gjør alt andre barnefamilier gjør av koselige ting, bare at jeg må sitte gjennom de, og har ofte med meg oppblåsbar madrass jeg kan sove på om det blir for mye. Vi får livet vår til å funke faktisk, og vi har det supert sammen alle tre! Men for at jeg skal kunne funke hjemme så kan jeg ikke jobbe. Jeg tåler ikke bråket og det å h mange mennesker rundt meg hele dagene, og det vil resultere i at jeg blir totalt sengeliggende igjen. Ungen min lærer sympati og det å forholde seg til andre mennesker med utfordringer. Men hun har aldri måtte lide av min sykdom.

Jeg velger å gjøre de tingene i livet om gjør at jeg kan ha et mest mulig normalt liv, å akkurat nå er det å være hjemme å følge opp ungen/ungene mine på best mulig måte. 

Anonymkode: f4c1e...617

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men hadde du, i din situasjon, valgt å få flere barn? 

Alle kan bli syke og det skal ingen klandres for. Men å velge å få 3+ barn når man er kjent med kronisk sykdom som påvirker hverdagen i stor grad, det synes jeg er spesielt. Jada, man kan ha en partner som tar det meste av lasset og assistenter som hjelper med gjøremål, men er det riktig ovenfor barna? De er jo ikke fullstendig upåvirket av at en av foreldrene har såpass dårlig helse.

Igjen, jeg skiller her på de som blir syke etter de har fått barn og de som velger å få mange barn etter man har blitt syk.  

Anonymkode: 45576...4a2

Jeg er for syk til å bære fram barn. Men hadde jeg hatt mild grad, så kunne jeg vurdert det ja. Med mild grad ME har en minimum 50 % funksjonsnedsettelse, og kan leve et noenlunde normalt liv når en sier fra seg jobben og planlegger litt. 

Ja, barn blir berørt av sykdommen - men - mange ser ut til å ta det for gitt at det skal komme dem til skade på noe vis. Men barna jeg kjenner til, vokser opp til å bli empatiske, gode trygge mennesker - og har opplevd at de har en voksenperson som alltid er der for dem. Noen som alltid har tid til å lytte og være der for dem, og slipper stress, mas og jag. Det kan faktisk ha en helt egen verdi, bare det å ha en voksen de kan stole på alltid er hjemme, som ikke avviser dem med "har ikke tid nå". En voksen som ikke er sliten etter jobb og overtid, stresser ut på trening, møter, jobbkurs og vinkvelder med venninner. 

Men uansett. Problemet er fordommene folk rundt en lirer av seg - "er en frisk nok til å ta seg av barn, så er en frisk nok til å jobbe". Og den konstante hakkinga og dritten folk lirer av seg, uten egentlig å ha tenkt seg helt om, eller prøvd å sette seg inn i situasjonen.

Det gjelder for øvrig ikke bare ME-syke, også folk med andre plager opplever det.

Det er jo nærmest blitt en "folkesport" å snakke dritt om folk som "påstår seg syke" - og lete med lys og lykter etter noe å frydefullt ta dem på. Folk med muskel og skjelett eller rygglidelser f.eks - hvor en viktig del av behandlinga er egentrening, gå turer i skog og mark. Fy fader så mye baksnakking - bare fordi en prøver å ta grep og gjøre noe med situasjonen. Men - "er du frisk nok til å gå skogstur, så er du frisk nok til å jobbe!"

*sukk*

For ME-syke får det bare veldig mye større konsekvenser, siden fordommene også sprer seg inn i helsevesenet og det kommunale hjepeapparatet. 

 

Anonymkode: e4152...b9f

[Gjest Jegskulleønskeat]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt enig i det du skriver. Nå har ingen i min slekt ME, men jeg har Aspergers og depresjon, og det er ikke gøy å lese alle trådene her om hvordan folk tror folk med as er. Jeg går faktisk rundt og tror at ingen vil ha meg pga disse diagnosene, derfor møter jeg heller ikke den jeg har følelser for...fordi vedkommende vet ikke om mine problemer og jeg er rett og slett redd for at han snur ryggen til meg om han får vite det, og jeg får bekreftet at jeg ikke er god nok, og han finner seg ei oppegående  dame i stedet. Er også redd at dersom vi faktisk ble sammen, at hans venner skal begynne å si at han må slå opp med meg og finne ei bedre dame av bedre kvalitet, "for hun der kommer aldri til å bli en god mor og er ikke riktig utviklet". 

Jeg opplever det også slik at diagnosen ikke trenger å være det som er tøffest, men hvordan samfunnet ser på det. Hva er det folk sitter og snakker om rundt ost og vin- bordet? Jo, at det er så dårlig aksept i samfunnet og at folk må bli mer aksepterende for de som sliter, men i praksis så vil ALLE føle seg bedre enn de andre, ser ned på osv.. 

Jeg lurer på hva slags folk de egentlig er, de som mener de kan mene at man ikke skal være sammen med den eller den personen? Er de så himla fantastiske selv at de fortjener det beste? 

Nå handlet ikke mitt innlegg om ME, men jeg opplever samme dømminga.

Anonymkode: 1342b...c99

Huff så leit! Jeg håper virkelig du finner en som verdsetter deg for den du er❤️❤️ Du fortjener virkelig alt godt. Du er god nok som du er

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men uansett. Problemet er fordommene folk rundt en lirer av seg - "er en frisk nok til å ta seg av barn, så er en frisk nok til å jobbe". Og den konstante hakkinga og dritten folk lirer av seg, uten egentlig å ha tenkt seg helt om, eller prøvd å sette seg inn i situasjonen.

Det gjelder for øvrig ikke bare ME-syke, også folk med andre plager opplever det.

Det er jo nærmest blitt en "folkesport" å snakke dritt om folk som "påstår seg syke" - og lete med lys og lykter etter noe å frydefullt ta dem på. Folk med muskel og skjelett eller rygglidelser f.eks - hvor en viktig del av behandlinga er egentrening, gå turer i skog og mark. Fy fader så mye baksnakking - bare fordi en prøver å ta grep og gjøre noe med situasjonen. Men - "er du frisk nok til å gå skogstur, så er du frisk nok til å jobbe!"

*sukk*
 

Anonymkode: e4152...b9f

Siterer meg selv, for kom på et konkret eksempel på dette. 

Her i byen, så var det en dame som til sist så seg nødt til å stille opp i portrettintervju i avisen - pga all hets og dritt fra naboen, bekjente og folk rundt om. Det gikk all verdens rykter om hvor en faens NAV-snylter hun var, og stakkars mannen hennes, møkkakjerring osv.

Hvorfor?

Fordi hun var konstant ute og gikk.

Da var hun i følge "folkeopunionen" både en trygdesnylter som obviously var frisk nok til å jobbe - og attpåtil ikke bidro med noe i hus og hjem, men overlot alt til den stakkars, stakkars mannen hennes. For et jæææævlig kvinnemenneske! Noen burde melde henne til NAV! Og mannen burde dratt sin kos for lenge siden!

Men hun var ute og gikk - fordi det var det eneste som kunne holde sykdommen i sjakk, så hun klarte å holde seg unna sykehjem. Og hun gjorde lite hjemme, fordi om hun ikke gikk, så måtte hun ligge.

Legene var superimponerte, over innsatsen og hvor godt hun klarte å holde sykdommen fra forverring. Men måtte altså tåle år med rett ut hetsing av "forstå-seg-på"ere

Det er jaggu ikke bare å "ikke bry deg med hva andre synes" - det kan bli så heftig, at det over tid kjører et menneske (som alt har store plager) helt ned. En er da ikke fritt vilt for å debatteres og menes noe om - bare fordi en har vært så uheldig å bli syk? Det er faen ikke greit, sånn som mange holder på.

Anonymkode: e4152...b9f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Huff så leit! Jeg håper virkelig du finner en som verdsetter deg for den du er❤️❤️ Du fortjener virkelig alt godt. Du er god nok som du er

Det er veldig fint at du sier det altså  

Men - det virkelig viktige, er jo at vi alle sier fra til de som lirer av seg dritt og fordommer, i tråder her på KG eller ute i verden. 

Det er jo på langt nær alle som tenker sånn, men er gjerne de med mest mistro og møkk som har sterkest behov for å dele den.  Men når de får lov å ture fram, så spres jo dette inntrykket. Jeg mener oppriktig det er en viktig samfunnsoppgave, for et varmere, åpnere samfunn - at vi også  som ikke rammes direkte selv orker å stå i det, sammen med de som får fordommer og dritt retta mot seg. 

Anonymkode: e4152...b9f

[Gjest Jegskulleønskeat]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er veldig fint at du sier det altså  

Men - det virkelig viktige, er jo at vi alle sier fra til de som lirer av seg dritt og fordommer, i tråder her på KG eller ute i verden. 

Det er jo på langt nær alle som tenker sånn, men er gjerne de med mest mistro og møkk som har sterkest behov for å dele den.  Men når de får lov å ture fram, så spres jo dette inntrykket. Jeg mener oppriktig det er en viktig samfunnsoppgave, for et varmere, åpnere samfunn - at vi også  som ikke rammes direkte selv orker å stå i det, sammen med de som får fordommer og dritt retta mot seg. 

Anonymkode: e4152...b9f

Absolutt! Jeg tror samfunnet har en lang vei å gå. Som mamma sa igår, "vi lærer barna våre å behandle andre bra, og å ikke mobbe- og så er det så mye nettmobbing blant voksne" 

Så sant. Så trist at voksne ikke kan gå som gode forbilder for barna, men at enkelte voksne faktisk er de største nettrollene...

[AnonymBruker]

Et tips til dere alle: Hold kortene litt tettere! "Gud og hvermann" trenger ikke å vite hvorfor du eventuelt ikke er i jobb. Jeg har bodd noen år i USA, og der var det en helt annen holdning til dette. Noen hadde bygget opp firmaer og solgt seg ut, tatt en tidlig pensjon, noen levde på investeringer eller ektefellen  - og noen var syke.Ingen har da noe med hvorfor! Blir det et tema, si bare "jeg jobber ikke nå", eventuelt "jeg har en kronisk sykdom". Hvis noen da er så frekke at de spør: Hvilken sykdom da?  - ja, så bare smiler du og sier : "Jeg er ikke så glad i å snakke om sykdommen min, fortell heller litt om deg selv". At du har ME eller lever av uføretrygd, det er en privatsak som verken naboer eller ungenes lærer trenger å vite. Mener nå jeg. 

Anonymkode: f1a54...9f7

[AnonymBruker]

1 time siden, Jegskulleønskeat skrev:

Huff så leit! Jeg håper virkelig du finner en som verdsetter deg for den du er❤️❤️ Du fortjener virkelig alt godt. Du er god nok som du er

Jeg vet jo ikke om han verdsetter meg, for jeg turte ikke å prøve. 

Anonymkode: 1342b...c99