Må/bør avbryte doktorgrad

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at vi damer skal stå på krava så mye at det til syvende og sist går ut over ungene våre...

Anonymkode: aa78a...353

Synes du det å skylde på kvinner er konstruktivt? Det er kvinner som sitter igjen med svarteper uansett. Enten jobber de for mye, eller så jobber de for lite. Men mannfolkene blir aldri beskyldt for å «prioritere jobben framfor barna».

Hva med at menn skal ta sin selvfølgelige del av ansvaret, i stedet for å jobbe altfor mye slik at partner *må* jobbe redusert for at det skal gå rundt i heimen? 

Anonymkode: 77960...561

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tja, vi er nå i alle fall to(?) i denne tråden  som har tatt doktorgrad selv...? Så jeg vet i alle fall veldig godt hvordan det er. Nesten alle stipendiatene på instituttet mitt hadde små barn eller fikk det underveis. De aller fleste fullførte til ca normert tid. 

Det er fullt mulig, men man må VILLE det. Man er også avhengig av å backes opp av partner. Det gjelder i alle jobber, egentlig. Så spørsmålet er om det bare er TS som skal backe opp sin partner, eller om oppbacking skal gå begge veier?

Anonymkode: 77960...561

Ja.. har jeg motsagt deg på noen måte? Jeg sier mange her i tråden, og det er mange her, bortsett fra dere to. Og jeg har ikke sagt noe om hvem som skal måtte bøye seg for den andre, det må Ts avgjøre selv. Om Ts egentlig ikke har lyst til dette, så ville jeg ikke presset meg til dette om jeg var henne. Om hun derimot egentlig har veldig lyst, da er saken en annen. Men at man må ville dette for å klare det, ja det er jeg helt enig i. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du siterer meg, du virker veldig defensiv.

Anonymkode: 9128a...9ee

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt for mye "slem mann som hindrer deg i å utvikle deg" tankegang her - dette er så standard for KG. Umulig å diskutere her normalt når en haug med anonymkoder gir en "råd". Da må man selv være anonym ellers så blir man "kastrert" her, og det er en uting at forumet har anonymkoder. 

For det første så nevnte TS at hun har noen "investeringer" på gang med mannen som vil lønne seg langt mer enn en PhD. En annen ting som mange glemmer når de svarer her er at det er TS som kjenner best mannen sin - alle andre her under anonyme koder er ikke sammen med TS sin mann og kjenner han ikke og kommenterer på bakgrunn av tull og nesten mannehat som tyter utover. 

Når man tross alt har familie og barn så er man et "team" og sammen og ikke noe "jeg, jeg jeg" hele tiden. Ja, jeg vet at man skal ha balanse og at man ikke skal "miste seg selv", men når man har familie så er det tross alt kompromisser som må med i bildet og hva som er begge for begge + barna i fellesskap.

Et stipendiat betaler ikke akkurat helt det store - var det ikke rundt 435 - 440.000 kr brutto per år? Jada, det er betydelig bedre enn i andre land der man får litt over halvparten av dette beløpet, men nå er vi i Norge og selv med maks bachelor eller vanlig fagbrev skal man i de fleste tilfeller (men ikke alle selvsagt) kunne karre seg til minst 400.000 kr brutto ganske enkelt, muligens inkludert med noen tillegg - avhengig av stillingen. Jeg kjenner folk som jobber på lager som tjener dette beløpet som stipendiat får. Ved ca 240 - 245 kr timen tjener man "stipendiat" lønna, uansett hvilken jobb man er i, mens gjennomsnittslønna i Norge er nesten 100.000 høyere (ca 530.000 kr eller ca 300 kr per time).

En del kvinner "digger" titler nå for tiden, og det begynner å ta kaka - disse tror at det vil lønne seg, men ofte vil det ikke det, det er ikke i akademia "cash spinner vilt rundt". 

Selvfølgelig, hvis man brenner for det man skal forske, så er det veldig bra, men personlig må man alltid kalkulere økonomisk om det er verdt prisen - det er det bare man selv som kan konkludere da alle har forskjellige utgangspunkt, men på et generelt grunnlag så hadde jeg ikke tatt den og hadde trukket meg og heller gått for noe annet. 

 

 

 

 

Anonymkode: f5b90...375

Tusen takk for svaret ditt 🙂. 

Anonymkode: 4ff17...54f

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Heisann! To venninner av meg holder på med doktorgrader innen to ulike felt (pedagogikk og psykologi), og de har det travelt! Begge har barn i skole og bhg-alder. Ser i denne tråden at veldig få forstår hvor mye jobb det faktisk ligger i en phd-grad og hvor mye tid og energi man faktisk bruker på den. Det er meget mer enn en vanlig jobb, selv om man kan ha det fleksibelt. Den ene av dem har tatt graden redusert i nesten alle år og har dermed brukt langt mer tid på den enn hennes kolleger har gjort. Hun andre er usikker på om hun vil klare å fullføre fordi presset er så stort og det er vanskelig å begrense seg. I tillegg føler man seg ensom, får skrivesperre osv. Ville bare si at jeg forstår deg og ønsker lykke til uansett 😊gjør det som du har lyst til, ikke det som du føler at du MÅ. Jeg jobber i et yrke hvor jeg er tett på alvorlig syke mennesker som ikke har mye igjen av livet, og jeg er veldig opptatt av at vi gjør det i livet som vi trives med. For plutselig er det over, før man vet ordet av det. Ikke alle av oss lever lenge nok til å hverken bli pensjonister eller ha helse til å nyte pensjonisttiden. 

Anonymkode: 9128a...9ee

Jeg hadde fleksibel arbeidstid før også, men det var likevel lettere å jobbe mer fleksibelt. Dra fra jobb kl 15 og hente tidlig. Nå jobber jeg minst 8 timer hver dag og har jobbet en del helger i tillegg. Men mulig jeg kan roe ned dette kjøret når søknaden er inne. Det er sikkert forskjellig men noen av mine kollegaer sier de jobber vanlige arbeidsdager. Jeg kan redusere stillingen og heller bruke litt lenger tid. Da får vi i pose og sekk. 🙂. 

Anonymkode: 4ff17...54f

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å gi konkrete råd når du ikke ville fortelle hvorfor det ikke går at du jobber i en full stilling. Altså, alenemødre greier å jobbe 100% - hva er det som er så spesielt med akkurat deres situasjon at du trengs hjemme før kl 16? Du trenger ikke svare her, men du bør være trygg på svaret overfor deg selv. Er det et reelt behov at du jobber 50%,eller er det dere som har urealistiske forventninger? 

Du kan jo i verste fall jobbe deltid som stipendiat. Se etter løsninger, ikke bare bestem at dette er umulig. Snakk med veiledere, si at noe må endres. Kanskje må kurs utsettes? 

Jeg avbrøt min PhD etter to år. Det var en vanskelig avgjørelse, og jeg har definitivt fått mindre tid med familien etterpå. For det å være stipendiat ER fleksibelt. Jeg hadde helt andre grunner enn deg til å slutte, men slet bare få måneder uti løpet. Det var en stor nedtur å si opp, og kanskje hadde jeg sluppet å si opp hvis jeg allerede etter de første månedene hadde sagt til veileder etc at jeg er nærme veggen. Men det gjorde jeg ikke, jeg bet tenna sammen til det var klin umulig å fortsette. Dumt! 

Det gikk fint å slutte, masse forståelse og gode ord. Andre professorer har i etterkant sagt at de fint ville hatt meg som stipendiat, så jeg vet ikke om løpet er kjørt om man slutter en gang. Kommer helt an på mye forskjellig. Hvis du uansett jobbet i akademia vil du jo ha bedre sjanser. Men seriøst, prøv å løse det først! 

Anonymkode: b6faf...788

[Gjest Newroz]

Jeg forstår ikke helt hva det er med deres familiesituasjon som gjør den mer krevende enn andre, så mulig det er noe jeg ikke har fått med meg her... 

Hvis han tjener godt tenker jeg dere bare kan pøse på med de hjelpemidlene dere kan feks vaskehjelp, vask av klær og barnepass når det er nødvendig. Har dere besteforeldre som kan stille opp litt?

Om han har en jobb hvor han feks ikke kan hente levere, så har du kanskje en mer fleksibel jobb nå, hvor du også kan jobbe etter at barna har lagt seg? 

Det er mange par hvor begge har krevende jobber, men de får det til å gå rundt lell. Så klart er det slitsomt, men en doktorgrad tar ikke resten av livet og barna blir eldre og vil bli mer selvhjelpene etter hvert

To måneder er også veldig kort tid for å ta en veloverveid avgjørelse. Ofte er ting hardest i starten, så finner man rutiner som fungerer og kommer inn i det

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja.. har jeg motsagt deg på noen måte? Jeg sier mange her i tråden, og det er mange her, bortsett fra dere to. Og jeg har ikke sagt noe om hvem som skal måtte bøye seg for den andre, det må Ts avgjøre selv. Om Ts egentlig ikke har lyst til dette, så ville jeg ikke presset meg til dette om jeg var henne. Om hun derimot egentlig har veldig lyst, da er saken en annen. Men at man må ville dette for å klare det, ja det er jeg helt enig i. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du siterer meg, du virker veldig defensiv.

Anonymkode: 9128a...9ee

Jeg skrev i bunn og grunn akkurat det samme som de aller fleste i denne tråden. Jeg siterte deg fordi jeg var uenig i det du skrev, og baserte ikke min mening kun på hva to venninner hadde opplevd.  

Men ja, hvem som skal backe opp hvem må TS og mannen hennes bli enige om. 

Jeg er også enig med hva en lenger nede skrev: Det er veldig viktig å involvere veileder på et tidlig stadium hvis ting er vanskelig! Så får man snudd skuta før alle pengene er brukt opp. Eller, i verste fall - slutte *før* alle pengene er brukt opp og ingen ting har kommet ut av det. Men husk at veilederne VIL at du skal lykkes, og det vil universitetet også. Det er viktig for både veileder (prestisje, må vise til at man har stipendiater) og universitetet (penger, publiseringspoeng, mer penger) at stipendiater fullfører. De kan tilrettelegge, og så lenge du har barn, har du gode kort på hånden. Du vil høyst sannsynlig få innvilget omsorgspermisjon hvis du søker om det. 

Anonymkode: 77960...561

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig å gi konkrete råd når du ikke ville fortelle hvorfor det ikke går at du jobber i en full stilling. Altså, alenemødre greier å jobbe 100% - hva er det som er så spesielt med akkurat deres situasjon at du trengs hjemme før kl 16? Du trenger ikke svare her, men du bør være trygg på svaret overfor deg selv. Er det et reelt behov at du jobber 50%,eller er det dere som har urealistiske forventninger? 

Du kan jo i verste fall jobbe deltid som stipendiat. Se etter løsninger, ikke bare bestem at dette er umulig. Snakk med veiledere, si at noe må endres. Kanskje må kurs utsettes? 

Jeg avbrøt min PhD etter to år. Det var en vanskelig avgjørelse, og jeg har definitivt fått mindre tid med familien etterpå. For det å være stipendiat ER fleksibelt. Jeg hadde helt andre grunner enn deg til å slutte, men slet bare få måneder uti løpet. Det var en stor nedtur å si opp, og kanskje hadde jeg sluppet å si opp hvis jeg allerede etter de første månedene hadde sagt til veileder etc at jeg er nærme veggen. Men det gjorde jeg ikke, jeg bet tenna sammen til det var klin umulig å fortsette. Dumt! 

Det gikk fint å slutte, masse forståelse og gode ord. Andre professorer har i etterkant sagt at de fint ville hatt meg som stipendiat, så jeg vet ikke om løpet er kjørt om man slutter en gang. Kommer helt an på mye forskjellig. Hvis du uansett jobbet i akademia vil du jo ha bedre sjanser. Men seriøst, prøv å løse det først! 

Anonymkode: b6faf...788

Jeg kan ikke jobbe i full stilling fordi mannen trenger mer avlastning enn hva han får nå. Og vi ønsker mer familietid, ta vare på helsen, overskudd til lek med barna. Og mulige gode økonomiske fremtidsutsikter. Men jeg har funnet ut at jeg kan redusere stillingen og prate med veilederne. Mulig jeg har gått for hardt ut med arbeidsmengde. 

Her er det snakk om å jobbe redusert noen år og så gå for førstelektor eller evt stipendiat. Men hvem vet hva fremtiden bringer.

Og jeg er helt enig i at det er dumt for min egen personlige del og som langsiktig mål.  Men for familiens del vil det være bra. Så hva er viktigst? For meg er familien viktigst, samtidig er karrieren også viktig. Kjempevanskelig. 

Anonymkode: 4ff17...54f

[AnonymBruker]

3 timer siden, Newroz skrev:

Jeg forstår ikke helt hva det er med deres familiesituasjon som gjør den mer krevende enn andre, så mulig det er noe jeg ikke har fått med meg her... 

Hvis han tjener godt tenker jeg dere bare kan pøse på med de hjelpemidlene dere kan feks vaskehjelp, vask av klær og barnepass når det er nødvendig. Har dere besteforeldre som kan stille opp litt?

Om han har en jobb hvor han feks ikke kan hente levere, så har du kanskje en mer fleksibel jobb nå, hvor du også kan jobbe etter at barna har lagt seg? 

Det er mange par hvor begge har krevende jobber, men de får det til å gå rundt lell. Så klart er det slitsomt, men en doktorgrad tar ikke resten av livet og barna blir eldre og vil bli mer selvhjelpene etter hvert

To måneder er også veldig kort tid for å ta en veloverveid avgjørelse. Ofte er ting hardest i starten, så finner man rutiner som fungerer og kommer inn i det

 

Godt råd å pøse på med mer vaskehjelp, handle, brette klær etc. Tenkte ikke på det 😊

Anonymkode: 4ff17...54f

[Ponyo]

Stemmer i koret; ansett vaskehjelp, bestill matkasse, handle resten på nett og få det levert på døra.

Kjenner forresten flere som har jobbet i redusert stilling under doktorgrad og postdok, og som på den måten har smurt stillingen ut over flere år. De har gjerne fått opp til 2-3 barn i løpet av perioden. Sånn må det jo gå når akademia er så kjipe på å ansette folk i fast stilling i den livsfasen folk gjerne etablerer seg med barn. Greit å vite at en har jobb litt framover i tid når en skal planlegge permisjoner og få kabalen til å gå opp. Og så er det jo greit å ha en eller to dager i uka fri til å følge opp ungene, evt kjøre kortere dager hver dag.

 

Endret 1. oktober 2018 av Ponyo

[AnonymBruker]

Hva er Ts fast ansatt som i akademia per i dag?

Anonymkode: 65e7d...ba8

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men mannfolkene blir aldri beskyldt for å «prioritere jobben framfor barna».

Jaha? 

Har du aldri sett på en eneste tv-serie? 

I nesten alle tv-serier er det person som har hatt en far som aldri var til stede på grunn av at han måtte jobbe.

Modern Family:

Jay - "Hey, don't look at me, I was never around"  (noe sånt) 

Anonymkode: bf5f2...102

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg kan ikke jobbe i full stilling fordi mannen trenger mer avlastning enn hva han får nå. Og vi ønsker mer familietid, ta vare på helsen, overskudd til lek med barna. Og mulige gode økonomiske fremtidsutsikter. Men jeg har funnet ut at jeg kan redusere stillingen og prate med veilederne. Mulig jeg har gått for hardt ut med arbeidsmengde. 

Her er det snakk om å jobbe redusert noen år og så gå for førstelektor eller evt stipendiat. Men hvem vet hva fremtiden bringer.

Og jeg er helt enig i at det er dumt for min egen personlige del og som langsiktig mål.  Men for familiens del vil det være bra. Så hva er viktigst? For meg er familien viktigst, samtidig er karrieren også viktig. Kjempevanskelig. 

Anonymkode: 4ff17...54f

Men hva trenger han avlastning til?? 

Hvis du fører mannen ut av ligningen, og ser for deg livet som alenemor. Da hadde du greid å jobbe fullt (med mindre dere har barn med spesielle behov). Så hva er det mannen trenger avlastning til, utenom å bidra mindre hjemme? Trenger han at du gjør han faktiske jobb også? Det er som sagt veldig vanskelig å forstå hva som gjør ting så vanskelig for dere. 

Men jeg er helt enig ellers, familie er viktig. Og hvis du føler dette er feil, så er det lov å slutte. Det er bedre å slutte før enn senere. Det er også viktig å IKKE tenke for mye på hvor mye man har kostet universitetet, og hva de har tapt. Det gjør en ikke bedre i stand til å fullføre. Det er verdifull kompetanse man tar med seg ut i samfunnet selv om man ikke fullfører graden. Folk slutter hele tiden, det er ingen krise. 

Men gode phd-prosjekter vokser ikke på trær. Jeg var i et dårlig prosjekt, og fy søren så misunnelig jeg var på alle i "gode" prosjekter. Det er jeg fortsatt. Hadde jeg hatt mer flaks hadde jeg kanskje hatt graden jeg fortsatt drømmer om. Så mitt råd til alle stipendiater som sliter er å oppsøke hjelp tidlig, vær åpen om situasjonen tidlig. Forsøk først, med hjelp, å få det til å fungere. Går det da dårlig kan du være mer trygg på at det er riktig å slutte. 

Deltid, vaskehjelp, mat på døra, kveldsarbeid - tenk på ALT som kan gjøre dette lettere. Senk kravene, ikke tenk at du skal levere den beste avhandlingen som noen gang er skrevet, men at den skal være god nok. Verken mer eller mindre. Og går det dårlig er det lov å gi seg. Det er bare en jobb. Du har ikke forpliktet deg til å levere. Den kan sies opp som alle andre stillinger. 

Anonymkode: b6faf...788

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tja, vi er nå i alle fall to(?) i denne tråden  som har tatt doktorgrad selv...? Så jeg vet i alle fall veldig godt hvordan det er. Nesten alle stipendiatene på instituttet mitt hadde små barn eller fikk det underveis. De aller fleste fullførte til ca normert tid. 

Det er fullt mulig, men man må VILLE det. Man er også avhengig av å backes opp av partner. Det gjelder i alle jobber, egentlig. Så spørsmålet er om det bare er TS som skal backe opp sin partner, eller om oppbacking skal gå begge veier?

Anonymkode: 77960...561

Det er likevel ikke representative tall du kommer med. Er det ikke en tredjedel som hopper av doktorgrad da, og et enda høyere tall som ikke fullfører til normert tid?

Jeg personlig kan i hvert fall forstå at det er et annet "press" knyttet til doktorgrad enn mange andre jobber. Du skal produsere artikler, og helst komme frem til konkrete resultater. Sånn sett er det nok ikke like lett å bare legge fra seg jobben idet man kommer hjem, slik som i hvert fall jeg kan gjøre i min jobb. Du jobber mye alene, og til syvende og sist er det deg alene som skal gjennomføre dette. Du har kanskje noen kollegaer, men ingen som jobber med nøyaktig din problemstilling.

Jeg skjønner godt at TS har litt kvaler, men universitetet er nok godt vant med at stipendiatene faktisk finner seg andre ting å gjøre i stedet. Et alternativ er jo å skaffe seg vaskehjelp/dagmamma som kan hente og levere i barnehagen noen dager i uken. Mulig det rent økonomisk vil lønne seg. 

Anonymkode: d9dbb...675

[AnonymBruker]

Jeg er selv stipendiat, og kan ikke forestille meg en bedre jobb med tanke på fleksibilitet. Å være i vanlig jobb er mye mer fastsatt. Men det som skiller seg mest med å være stipendiat vs en vanlig jobb er at nå har jeg jobb "hengende" over meg, mens før gikk jeg på jobb og var ferdig når jeg gikk hjem. Jeg jobbet mye på kvelden hjemmefra en periode, helt til jeg kjente at dette ikke gikk lengre. Så nå har jeg faste regler om at når jeg går hjem kl 15.30 (som regel), så skal ikke mail sjekkes, eller ting jobbes med. Dette for å bedre skille jobb og privat, man blir regelrett utslitt av å dra med seg stipendiatjobben hjem. Jeg er som regel på kontoret fra 8-15.30, eller 9-15, noen ganger er jeg halve dagen visst jeg er i rute. Jeg sitter hver søndag og lager en plan for uka, og setter meg mål for hva jeg skal gjøre jobbmessig slik at jeg er mest mulig effektiv. 

Jeg hadde aldri gitt opp doktorgraden, da de som er yngre nå er meget sultne, det er et byks i folk som nå tar mastergrad og kvalifiserer for å ta doktorgrad. Man kan dermed raskt havne langt bak ved å si fra seg en slik mulighet. Da ville jeg som også nevnt lengre opp kanskje gått ned litt i stilling. 

Lykke til med valget, håper du/dere finner noe som passer både deg og familien. 

Anonymkode: bf967...561

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, oppmuntring og stå på energi. Vi finner nok en løsning på det. 

Anonymkode: 4ff17...54f

[AnonymBruker]

Jeg ville heller prøvd det mange her foreslår: å kjøpe dere mer fritid via vaskehjelp, kanskje en "deltids-aupair" som kan hente i barnehage og lage middag noen ganger i uken. Dere kan prøve dette, og er fremdeles situasjonen langt unna det dere ønsker, da får dere ta en ny runde og diskutere hva dere skal gjøre. Men jeg ville ikke avbrutt riktig enda, tror dessverre det kan få store konsekvenser for deg i det lange løp. Hva med noe hjemmekontor for dere begge? Hvis det ikke er mulig for mannen din er det vel kanskje mulig for deg? Om ikke hver uke, så annenhver uke?

Jeg klarer forøvrig ikke helt å dy meg. Jeg kjenner ikke deres familiesituasjon, vet ikke hvor lang reisevei dere har til jobb og barnehage og hva barna krever, men her er min oppvekst: Alene med mamma, ingen besteforeldre i nærheten. Mamma hadde ca 40 min reisevei til jobb og var borte fra halv 8 til halv 5. Altså var jeg alene hjemme da jeg dro til skolen, og var alene 2-3 timer etter skolen. Jeg begynte tidlig å lage middag, fra 7-8 års alder, de dagene jeg hadde fritidsaktiviter og vi hadde dårlig tid. (enkle ting som suppe, eller varme opp rester). Ble også en del med venner hjem hvis mamma ikke kunne være hjemme til vanlig tid. De gangene mamma hadde jobbseminar sov jeg hos klassekamerater. 

For meg var dette sånn det var. Jeg kan ikke huske at dette var vanskelig. Og husk, mamma var bare en. En som kunne gå på foreldremøter, bli med meg til legen, stille opp på dugnad, kjøre til fritidsaktiviteter. Og dette klarte vi. Da er jeg helt sikker på at dere kan klare noen år hvor det er mer press.

Anonymkode: bf496...447

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde aldri gitt opp doktorgraden, da de som er yngre nå er meget sultne, det er et byks i folk som nå tar mastergrad og kvalifiserer for å ta doktorgrad. Man kan dermed raskt havne langt bak ved å si fra seg en slik mulighet. Da ville jeg som også nevnt lengre opp kanskje gått ned litt i stilling. 

Lykke til med valget, håper du/dere finner noe som passer både deg og familien. 

Anonymkode: bf967...561

Dette er helt feil og som skrevet på forrige side i innlegget mitt, det reduserer kvaliteten på debatten når "bastante" anonymkoder kjører på med sin "fakta" uten å ha linker å vise til. Selv om antallet mastergrader har økt sammenlignet med 15 år siden, så er det fortsatt færre med mastergrad i Norge enn i Sverige, Danmark, Finland eller Polen for den slags skyld. 

https://khrono.no/sollien-akademikerne-master/myter-om-master/217902

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/kun-seks-av-ti-fullforer-en-grad/id2610665/

Polen - av alle land - slår oss faktisk ned i støvlene når det gjelder andelen som har mastergrad. I Polen har 23% mastergrad, mens i Norge har 11% mastergrad. I Sverige er andelen 14%, mens i Finland er det 15%.

Du har rett i at man "kvalifiserer" til å ta PhD med en mastergrad, men det går også den andre veien, nemlig at man kvalifiserer til mastergrad når man har bachelor. Og det man ser i Norge er at en del (men likevel ikke mange) tar maks bachelor, men så stopper det der. Det har nok mye med at studenter sliter og den økonomiske situasjonen er vanskelig for mange studenter og de ender opp med lavt snitt og kan ikke gå videre på mastergrad.

Så jeg forstår ikke hva du mener med at man "havner langt bak" hvis man ikke tar en PhD, da de aller fleste stillinger her i landet som krever mastergrad slår PhD med ganske fin margin når det gjelder lønn. 

Svært få av disse stillingene i toppen trenger man PhD for - man trenger enten diverse mastergrader eller profesjonsstudie.

https://www.nettavisen.no/na24/her-er-gjennomsnitts-lnnen-i-300-yrker/3423411726.html

Nå kan man kanskje si at jeg fokuserer for mye på lønn og penger, men mitt inntrykk er at mange kvinner som "digger titler" - slik som PhD og det å bli kalt "Doktor", gir "mye penger og status" og det er en helt feil oppfatning. Og det er også mye av grunnen til at kvinner tjener mindre - troen på at jo nærmere man kommer titler som PhD, jo høyere lønn og sånn er det ikke. Slik er det ikke lenger, da akademia har blitt "liberalisert" ned i dassen i ren UK-stil (kanskje ikke i like stor grad her ennå, men det går den veien) og i UK har man folk med PhD som driver og jobber gratis. Mens i Norge er det mye midlertidig stillinger innenfor dette området.

Så vi har denne ironien her også - at det ser ut til at det er tendenser til at det kan være for mange med bachelor visse steder og for mange med PhD, men for FÅ når det gjelder for de fleste mastergrader og for få når det gjelder visse profesjonsretninger.

https://www.minervanett.no/antall-med-doktorgrad-naer-doblet-pa-fem-ar/

https://forskning.no/om-forskning/professorer-bekymret-for-kvaliteten-pa-doktorgrader/494845

Så det er ikke snakk om at det er så mange med mastergrad i Norge - problemet ligger i at for mange PhD stipendiatstillinger eksisterer i det hele tatt - eller iallfall overproduksjon innenfor visse fagfelt, samtidig som det er mangel andre steder. 

Som påpekt igår, så må man selv ta en personlig "utregning" angående hva man selv mener er verdt prisen å betale for en PhD. Stipendiatlønna er som påpekt, grei i Norge i forhold til andre land, men fortsatt ca 100.000 kroner lavere enn gjennomsnittslønna i Norge. Og når man skal holde på med PhD i minst 4 år fulltid (eller lenger enn dette deltid), så blir man ikke en "lønnsvinner" for å si det slik. Men igjen, det jeg vil frem til er at det ligger IKKE de "store pengene" i PhD, og tiden da en "professor" kunne gli rett inn i en fast stilling etter avsluttet PhD er blitt borte for lenge siden. Mange sitter og tror at det fortsatt er slik og har et stort håp om at universitetet de avla PhD ved skal ansette de rett ut i fast stilling.

Så hvis man skal ta en PhD, så må man "brenne" for det, og ellers være klar over at man tjener ikke noe særlig på det og at det venter heller ikke noe fast stilling i de aller fleste tilfeller ved universitetet etter avlagt PhD.

I tillegg har man fått dette presset de siste årene om at man skal publisere ditten og datten nesten "hele tiden", og man må i større grad reise utenlands og være med på PhD "konferanser" og "seminarer". Og det lar seg ofte ikke kombinere med samboerskap / ekteskap og 2 barn i tillegg. Det er vanskelig nok som det er om man er alene.

 

 

Anonymkode: f5b90...375

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jaha? 

Har du aldri sett på en eneste tv-serie? 

I nesten alle tv-serier er det person som har hatt en far som aldri var til stede på grunn av at han måtte jobbe.

Modern Family:

Jay - "Hey, don't look at me, I was never around"  (noe sånt) 

Anonymkode: bf5f2...102

Jeg tenker på i det virkelige liv... ikke på TV.

Anonymkode: 77960...561