Må/bør avbryte doktorgrad

[AnonymBruker]

Jeg har alltid jobbet 100 %. Jeg kommer til å miste jobben min nå, og mannen sier jeg kan være hjemmeværende. Jeg var veldig skeptisk i begynnelsen, men nå gleder jeg meg veldig. Siden dere har barn så ville jeg ha lagt karrieren på vent. Barna er tross alt viktigere enn noe annet, og de er små bare noen få år.

Jeg synes denne likestillingen har tatt litt av... 

Anonymkode: c8997...d77

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid jobbet 100 %. Jeg kommer til å miste jobben min nå, og mannen sier jeg kan være hjemmeværende. Jeg var veldig skeptisk i begynnelsen, men nå gleder jeg meg veldig. Siden dere har barn så ville jeg ha lagt karrieren på vent. Barna er tross alt viktigere enn noe annet, og de er små bare noen få år.

Jeg synes denne likestillingen har tatt litt av... 

Anonymkode: c8997...d77

Men med den logikken kunne jo like gjerne mannen blitt hjemme? 🤷🏻‍♀️ Barna er så store at foreldrene kan være 100% likestilt, det er ikke som å ha en liten baby som ammes. 

Det er endel ting som ikke kan settes på vent, og PhD er en av dem. Der får man som regel bare én sjanse. 

Jeg tok doktorgrad i medisin, og der regnes PhD faktisk som å være svært familievennlig, sammenlignet med legejobbene mange av stipendiatene kommer fra. Jeg synes det er dårlig gjort av TS sin mann å kreve at hun skal slutte i jobben sin. Det er jo hans jobb som er problemet her, ikke hennes!

Anonymkode: 77960...561

[AnonymBruker]

Og nei, likestillingen har absolutt ikke tatt av. Hvis du åpner øynene dine (det er bare å lese denne tråden), ser du at det er LANGT igjen.

Anonymkode: 77960...561

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg er doktorgradsstudent i et prosjekt med supre veiledere og et godt opplegg. Prosjektet er relevant for jobben min og jeg er fast ansatt ved et universitet/høgskole. 

Mannen min støtter meg. Vi har to barn på 3 og 6 år. Han har en svært krevende jobb. Vi visste dette når jeg gikk inn i stillingen. Men vi var innstilt på at det skulle gå fint da mange av mine med doktorgrads kollegaer fortalte at de stort sett jobbet vanlig arbeidstid, bortsett fra i perioder med eksamen og innleveringer. 

Nå har imidlertid realiteten sunket inn. Jeg jobber mye og det gjør han også. Han kan godt få en mindre krevende jobb, men det innebærer flere 100 000kr i tapt årsinntekt. Hvis jeg fortsetter doktorgraden og han får en annen jobb så vil vi likevel ha det minst like hektiskt som nå. 

Han er helt på felgen og ønsker helst at jeg skal jobbe 50-60%. Økonomisk kommer vi best ut av dette alternativet. Jeg kan ta PhD senere (hvis jeg får en ny sjanse da).  Evt jobbe for førstelektor kompetanse. 

Jeg gruer meg for å måtte si fra meg stillingen. Jeg er bare to mnd ut i løpet og har enda ikke sendt inn søknad om opptak. Men det er avlagt tid og penger på prosjektet. Er redd for relasjonene. Derfor lurer jeg på om andre her har vært på en lignende båt og kan fortelle om sine erfaringer med å avbryte doktorgraden. Hvilke reaksjoner fikk dere? 

Skriver som anonym. Kjenner jeg skammer meg og er flau som ikke har mer kontroll. Jeg burde visst at dette ikke kom til å gå. Dvs jeg visste det kanskje innerst inne men det ble så opphauset når jeg skulle søke. 

Anonymkode: 4ff17...54f

Du snakker jo mot deg selv når du senere i tråden sier at det er totalbelastningen og ikke pengene som er problemet.

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Takk for svar. Vi taper ikke 100 000. Det er noen tidligere som har misforstått. Det er totalbelastningen som er utfordringen. Det er en kjempestor avgjørelse og ikke lett. 

Anonymkode: 4ff17...54f

Hvorfor er det slik at det blir like hektisk om han bytter jobb? Hvis han går ned til deltidsstilling, så blir det vel frigjort tid til barna? Du har kun den sjansen her, han har en vanlig jobb. Få han til å bytte jobb og jobbe redusert den tiden du tar doktorgraden. Det blir jo ikke like hektisk om han går ned i stillingsprosent?

Anonymkode: 34378...b33

[The Kitten]

Er det sin egen jobb han er på felgen av? Hvordan vil det da hjelpe at du sier opp din stilling? Barna går vel i barnehage / på skole. Den tiden regner jeg med du bruker til doktorgraden? 

Når det gjelder husarbeid kan dere leie inn vaskehjelp, og ellers er det en selvfølge at begge bidrar. 

 

Ellers spør jeg som flere her: Hva vil du? Ikke hva er best for dere, men hva vil du innerst inne?

[AnonymBruker]

Det jeg leser i denne tråden er at penger er utrolig viktig for dere (mannen din..?), faktisk viktigere enn at du får oppfylt drømmen om PhD og videre karriere. Er det så viktig med den investeringen nå? Mannen din får, sånn jeg forstår det, en like interessant jobb selv om han får mindre lønn. Da får han bedre tid hjemme, som du kan bruke til ditt. Dette er for en periode. Og er det viktigst å gjøre det man ønsker -nå-, enn å spare til en fremtid man ikke aner noe om? Det høres jo ut som dere klarer dere, og vel så det, økonomisk.

Anonymkode: bff6d...504

[AnonymBruker]

Vi er i tenkeboksen. Tusen takk for alle svar og for støtte 🙂 

 

Anonymkode: 4ff17...54f

[AnonymBruker]

Hvis du har en drøm om PhD, så må du ikke finne på å avbryte nå. Det er lite sannsynlig at du får stipend på nytt hvis du sier det fra deg. Hvis mannen din er sliten av sin jobb, må han skru ned tempoet og vurdere annen jobb. Noe annet er helt vanvittig.

Anonymkode: 62e8e...91e

[AnonymBruker]

Hva er det som krever så mye av deg med phd? Det er jo de fleste dager ikke verre enn en vanlig jobb. Hva gjorde du før du tok denne phd?

Anonymkode: ab659...d87

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det som krever så mye av deg med phd? Det er jo de fleste dager ikke verre enn en vanlig jobb. Hva gjorde du før du tok denne phd?

Anonymkode: ab659...d87

Det lurer jeg også på, og for min del vil svaret på dette spørsmålet avgjøre hva jeg synes om din situasjon, TS.

For- jeg forstår virkelig følelsen av at kabalen ikke går opp, man takker ja til et tilbud som viser seg å koste mer enn det smaker, og plutselig er det ikke så viktig med verken karriere eller penger eller hva det nå var som lokket, fordi det ikke betyr det døyt hvis livet ellers ikke går opp fra dag til dag. Det hjelper ikke med sjeldne muligheter hvis du holder på å falle sammen, hele familien er stressa og alt er tungt. Hver. Jævla. Dag.

Så jeg skjønner følelsen, virkelig. Men, er det sånn at det er så mye mer jobb med en PhD enn med andre fulltidsjobber? Jeg har aldri tatt en selv, så jeg vet ikke. De venninnene mine som har forsket eller forsker virker ganske så fornøyde med tilværelsen, har mye fleksitid og ganske vide rammer rundt jobbingen. Samtidig er det jo et press om å prestere. Men for å sammenligne, jobber jeg selv i en vanlig 8-16 jobb uten fleksitid (ikke ti minutter en gang), mandag til fredag, og selv om arbeidsoppgavene er på et lavere nivå er det jo fremdeles frister, forventninger fra sjefer etc som man aldri vil komme unna i arbeidslivet.

Hvis arbeidspresset og tidsklemma blir markant større ved å fortsette prosjektet ditt, forstår jeg at du vurderer å si nei. Hvis ikke, hvis det strengt tatt "bare" er en vanlig jobb, er det mannen din som eier problemet. Det er han som er på felgen og har et stort arbeidspress, og vil du virkelig jobbe mindre enn normalt slik at han skal få jobbe mer enn normalt?

Kanskje jeg er enkel og naiv i tankegangen, men i et hektisk familieliv tenker jeg at begge har "lov" til å jobbe 100%. Det er derimot ingen selvfølge at en av partene skal kunne kjøre bånn gass karriere med 150% og la den andre ta støyten på hjemmebane og gå over i noen slags tilretteleggerfunksjon. Noen ganger er man jo enige om at den ene partens karriere betyr mer enn den andres, og da er det jo greit (selv om det ofte hender at konemor dukker opp på KG noen år senere og vil skilles, men ikke har råd fordi hun bare har en liten deltidsjobb....), så lenge det er bevisst og frivillig fra begge parter. Men i og med at du har fått en sjelden sjanse ville jeg vært mer skeptisk til å si den fra meg, særlig hvis den ikke egentlig er mer krevende enn annet arbeid og problemet egentlig er at mannen jobber for mye. Bare noen strøtanker herfra

Anonymkode: 3b846...aad

[Atrix]

Det viktigste er vel:

1) hva vil du oppnå med å ta doktorgraden din?

2) Hvordan er jobbutsiktene etter doktorgrad sammenliknet med uten doktorgrad?

 

[AnonymBruker]

38 minutter siden, Atrix skrev:

Det viktigste er vel:

1) hva vil du oppnå med å ta doktorgraden din?

2) Hvordan er jobbutsiktene etter doktorgrad sammenliknet med uten doktorgrad?

 

TS jobber jo allerede i akademia. Klart hun har mange flere muligheter med doktorgrad enn uten. Det vil også bli vanskelig å bytte arbeidsgiver innen akademia uten doktorgrad. Søkere med doktorgrad vil gå foran. 

Anonymkode: 77960...561

[Atrix]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS jobber jo allerede i akademia. Klart hun har mange flere muligheter med doktorgrad enn uten. Det vil også bli vanskelig å bytte arbeidsgiver innen akademia uten doktorgrad. Søkere med doktorgrad vil gå foran. 

Anonymkode: 77960...561

Doktorgrader tas som regel som tidsbestemte stipendiater, men har bare lest åpningsinnlegget i tråden. kan være det er annerledes :).

[AnonymBruker]

2 timer siden, Atrix skrev:

Doktorgrader tas som regel som tidsbestemte stipendiater, men har bare lest åpningsinnlegget i tråden. kan være det er annerledes :).

Jeg vet, men i første avsnitt i HI står det at hun er fast ansatt i akademia. Tolker det derfor som at hun var fast ansatt før hun fikk stipendiatstillingen (som er tidsbegrenset). 

Anonymkode: 77960...561

[Mhmjadda]

Jeg synes ikke du skal avbryte graden! Du har et godt prosjekt og gode veiledere, og hverken doktorgrader, gode prosjekt eller gode veiledere kryr det av! Jeg tviler på at du får en (like god) mulighet igjen.

Så han ønsker å jobbe mye, og derfor må du gå ned i stilling? En doktorgrad (med mindre det er mye pasientinkludering/labarbeid med faste tider man må være tilgjengelig) er noe av det mest fleksible du kan ha. Heller hør med instituttet. Det er jo ikke verre enn at du ikke tar så mange doktorgrademner de første semestrene, og heller tar dem igjen senere (hvis det er mulig). Eventuelt at undervisnings/veiledningsplikten tilrettelegges. Det er mange muligheter her, og den aller aller siste (og da inkluderer jeg at mannen din ser alvorlig på hvilke muligheter han har i sin jobb, siden det er den som er problemet) er at du sier fra deg stillingen din.

[AnonymBruker]

Jeg har fast jobb og Ok lønn. Med PhD vil jeg tjene mer og få andre muligheter mtp arbeidsoppgaver senere, utvikle meg selv faglig og bli bedre foreleser og få mer tyngde som kommer studentene også til gode. Kun fordeler. Det er mulig jeg har gått for hardt ut med arbeidsmengde. Så får i første omgang bremse ned og håpe at det er tilstrekkelig. Følge og hente barna og ikke jobbe på kvelden. Utenom eksamen og innleveringer. Jeg kan også gå ned til 80% stilling. Satser nå på at det løser seg  

Jeg har med vilje utelatt en del ting for ikke å bli gjenkjent, men vil bare understreke st mannen min er raus og god og det er familien som helhet han tenker på. 

 

Anonymkode: 4ff17...54f

[AnonymBruker]

Litt for mye "slem mann som hindrer deg i å utvikle deg" tankegang her - dette er så standard for KG. Umulig å diskutere her normalt når en haug med anonymkoder gir en "råd". Da må man selv være anonym ellers så blir man "kastrert" her, og det er en uting at forumet har anonymkoder. 

For det første så nevnte TS at hun har noen "investeringer" på gang med mannen som vil lønne seg langt mer enn en PhD. En annen ting som mange glemmer når de svarer her er at det er TS som kjenner best mannen sin - alle andre her under anonyme koder er ikke sammen med TS sin mann og kjenner han ikke og kommenterer på bakgrunn av tull og nesten mannehat som tyter utover. 

Når man tross alt har familie og barn så er man et "team" og sammen og ikke noe "jeg, jeg jeg" hele tiden. Ja, jeg vet at man skal ha balanse og at man ikke skal "miste seg selv", men når man har familie så er det tross alt kompromisser som må med i bildet og hva som er begge for begge + barna i fellesskap.

Et stipendiat betaler ikke akkurat helt det store - var det ikke rundt 435 - 440.000 kr brutto per år? Jada, det er betydelig bedre enn i andre land der man får litt over halvparten av dette beløpet, men nå er vi i Norge og selv med maks bachelor eller vanlig fagbrev skal man i de fleste tilfeller (men ikke alle selvsagt) kunne karre seg til minst 400.000 kr brutto ganske enkelt, muligens inkludert med noen tillegg - avhengig av stillingen. Jeg kjenner folk som jobber på lager som tjener dette beløpet som stipendiat får. Ved ca 240 - 245 kr timen tjener man "stipendiat" lønna, uansett hvilken jobb man er i, mens gjennomsnittslønna i Norge er nesten 100.000 høyere (ca 530.000 kr eller ca 300 kr per time).

En del kvinner "digger" titler nå for tiden, og det begynner å ta kaka - disse tror at det vil lønne seg, men ofte vil det ikke det, det er ikke i akademia "cash spinner vilt rundt". 

Selvfølgelig, hvis man brenner for det man skal forske, så er det veldig bra, men personlig må man alltid kalkulere økonomisk om det er verdt prisen - det er det bare man selv som kan konkludere da alle har forskjellige utgangspunkt, men på et generelt grunnlag så hadde jeg ikke tatt den og hadde trukket meg og heller gått for noe annet. 

 

 

 

 

Anonymkode: f5b90...375

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid jobbet 100 %. Jeg kommer til å miste jobben min nå, og mannen sier jeg kan være hjemmeværende. Jeg var veldig skeptisk i begynnelsen, men nå gleder jeg meg veldig. Siden dere har barn så ville jeg ha lagt karrieren på vent. Barna er tross alt viktigere enn noe annet, og de er små bare noen få år.

Jeg synes denne likestillingen har tatt litt av... 

Anonymkode: c8997...d77

Problemet er at vi damer skal stå på krava så mye at det til syvende og sist går ut over ungene våre...

Anonymkode: aa78a...353

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi er i tenkeboksen. Tusen takk for alle svar og for støtte 🙂 

 

Anonymkode: 4ff17...54f

Heisann! To venninner av meg holder på med doktorgrader innen to ulike felt (pedagogikk og psykologi), og de har det travelt! Begge har barn i skole og bhg-alder. Ser i denne tråden at veldig få forstår hvor mye jobb det faktisk ligger i en phd-grad og hvor mye tid og energi man faktisk bruker på den. Det er meget mer enn en vanlig jobb, selv om man kan ha det fleksibelt. Den ene av dem har tatt graden redusert i nesten alle år og har dermed brukt langt mer tid på den enn hennes kolleger har gjort. Hun andre er usikker på om hun vil klare å fullføre fordi presset er så stort og det er vanskelig å begrense seg. I tillegg føler man seg ensom, får skrivesperre osv. Ville bare si at jeg forstår deg og ønsker lykke til uansett 😊gjør det som du har lyst til, ikke det som du føler at du MÅ. Jeg jobber i et yrke hvor jeg er tett på alvorlig syke mennesker som ikke har mye igjen av livet, og jeg er veldig opptatt av at vi gjør det i livet som vi trives med. For plutselig er det over, før man vet ordet av det. Ikke alle av oss lever lenge nok til å hverken bli pensjonister eller ha helse til å nyte pensjonisttiden. 

Anonymkode: 9128a...9ee

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Heisann! To venninner av meg holder på med doktorgrader innen to ulike felt (pedagogikk og psykologi), og de har det travelt! Begge har barn i skole og bhg-alder. Ser i denne tråden at veldig få forstår hvor mye jobb det faktisk ligger i en phd-grad og hvor mye tid og energi man faktisk bruker på den. Det er meget mer enn en vanlig jobb, selv om man kan ha det fleksibelt. Den ene av dem har tatt graden redusert i nesten alle år og har dermed brukt langt mer tid på den enn hennes kolleger har gjort. Hun andre er usikker på om hun vil klare å fullføre fordi presset er så stort og det er vanskelig å begrense seg. I tillegg føler man seg ensom, får skrivesperre osv. Ville bare si at jeg forstår deg og ønsker lykke til uansett 😊gjør det som du har lyst til, ikke det som du føler at du MÅ. Jeg jobber i et yrke hvor jeg er tett på alvorlig syke mennesker som ikke har mye igjen av livet, og jeg er veldig opptatt av at vi gjør det i livet som vi trives med. For plutselig er det over, før man vet ordet av det. Ikke alle av oss lever lenge nok til å hverken bli pensjonister eller ha helse til å nyte pensjonisttiden. 

Anonymkode: 9128a...9ee

Tja, vi er nå i alle fall to(?) i denne tråden  som har tatt doktorgrad selv...? Så jeg vet i alle fall veldig godt hvordan det er. Nesten alle stipendiatene på instituttet mitt hadde små barn eller fikk det underveis. De aller fleste fullførte til ca normert tid. 

Det er fullt mulig, men man må VILLE det. Man er også avhengig av å backes opp av partner. Det gjelder i alle jobber, egentlig. Så spørsmålet er om det bare er TS som skal backe opp sin partner, eller om oppbacking skal gå begge veier?

Anonymkode: 77960...561