For angstfull for å få barn?

[AnonymBruker]

Jeg trenger litt råd eller høre noen erfaringer.

Jeg er en person som er engstelig for mye. Tenker og grubler og er redd for fremtiden. Hører at ungdom i dag vokser opp i et veldig vanskelig samfunn der sosiale medier gjør at ungdom føler et enormt press på å være perfekt.

Jeg er også redd for miljøet. Tenker at verden er så usikker og at vi står overfor voldsomme utfordringer.

Er dette vanlig å tenke på? Andre som var tenkt det samme men likevel valgt å få barn? Jeg ønsker jo barn, men er redd for at jeg bare vil være uendelig redd for dem. Redd for at de skal få et vondt liv.

Anonymkode: 422f9...2ad

[AnonymBruker]

Hvis angsten kommer til å påvirke eller begrense barna, bør du la vær ja. Jeg har ikke angst, men kan engste meg veldig for barna mine. Det er tidvis direkte vondt å ha barn fordi omsorgen for dem og empatien med dem er så enorm. Men, jeg kan ikke la det begrense dem fra å lære om livet på godt og vondt. Prøver man å skjerme de for alt blir de aldri sterke eller rustet til å takle livet. 

Anonymkode: 460b8...c26

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger litt råd eller høre noen erfaringer.

Jeg er en person som er engstelig for mye. Tenker og grubler og er redd for fremtiden. Hører at ungdom i dag vokser opp i et veldig vanskelig samfunn der sosiale medier gjør at ungdom føler et enormt press på å være perfekt.

Jeg er også redd for miljøet. Tenker at verden er så usikker og at vi står overfor voldsomme utfordringer.

Er dette vanlig å tenke på? Andre som var tenkt det samme men likevel valgt å få barn? Jeg ønsker jo barn, men er redd for at jeg bare vil være uendelig redd for dem. Redd for at de skal få et vondt liv.

Anonymkode: 422f9...2ad

Jeg begynte å tenke sånn etter jeg fikk barn. 

Anonymkode: bb085...23c

[Jadzia]

Jeg tror helt ærlig at hver eneste generasjon er redd for framtiden de overlater barna til. 

[Husholdning1]

Det er i allefall langt bedre at man engster seg for dem enn at man ikke gjør det. 

[Jr.Garcon]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger litt råd eller høre noen erfaringer.

Jeg er en person som er engstelig for mye. Tenker og grubler og er redd for fremtiden. Hører at ungdom i dag vokser opp i et veldig vanskelig samfunn der sosiale medier gjør at ungdom føler et enormt press på å være perfekt.

Jeg er også redd for miljøet. Tenker at verden er så usikker og at vi står overfor voldsomme utfordringer.

Er dette vanlig å tenke på? Andre som var tenkt det samme men likevel valgt å få barn? Jeg ønsker jo barn, men er redd for at jeg bare vil være uendelig redd for dem. Redd for at de skal få et vondt liv.

Anonymkode: 422f9...2ad

Jeg føler det er helt legitimt å ikke ha lyst til å føde barn inn i det overfladiske prestasjonssamfunnet vi lever i. Jeg slutter ikke å bli målløs over alt det idiotiske jeg leser - fra barnehager, skoler , media osv - som gir daglige problemer for foreldre og barn. Får man barn så MÅÅÅÅ man forholde seg til alt det 😕

Tror nok det er tålig normalt å tenke på sånne ting du nevner, men om en da bør få barn Hvis du ved å få barn kun vil bekymre deg for miljø osv. og ikke minst ALT som kan skje med det barnet, så hadde jeg heller stått over. Sistnevnte type foreldre er ikke positive for barn heller.

[Gjest BearMama]

Som foreldre er det jobben vår å oppmuntre barna til å være nysgjerrig og utforske verden. Å oppfordre dem til å prøve nye ting ting og sprenge egne grenser. Det er fint å lære dem å stille spørsmål og være skeptisk, men ikke at de skal uroe seg over alt som kan skje og se potensielle farer overalt.

Så spørsmålet er: Vil du klare å holde bekymringen dine for deg selv uten å påvirke barna på en negativ og destruktiv måte? Gi dem frihet og oppfordre dem til selvstendighet slik at de får prøve og feile? Ikke være overbeskyttende på en måte som hemmer dem i å utvikle og utfolde seg?

Jeg er hadde dødd om noe hadde skjedd med sønnen min. Jeg vil bekymre meg for han frem til jeg dør. Men han vil ikke merke det. For jeg ønsker at han skal være uredd og tørre å prøve det han har lyst til. Selvsagt ikke ting som dop eller andre ulovlige og dødelige ting, men du skjønner hva jeg mener, håper jeg.

 

[Tøytigern]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg begynte å tenke sånn etter jeg fikk barn. 

Anonymkode: bb085...23c

Det gjorde jeg også.

[AnonymBruker]

Det er nok veldig vanlig å være bekymret for at noe skal skje barnet, og hva som skjer med den verden som barnet skal leve i. Tenker definitivt mer på det etter at jeg fikk barn.

Tror det er litt viktig at man klarer å ikke la disse tankene ta helt over, selv om de er normale. Jeg har vokst opp med en far som hadde/har angst. Det har vært begrensende og slitsomt. Han har hatt behov for å kontrollere oss barna for mye på grunn av sin egen angst, og han har også skremt oss en del. Et barn blir jo påvirket og redd når en forelder har et veldig dystert bilde på verden og livet.

Anonymkode: 8fee8...2be