Virker som mamma ikke bryr seg...

[Gulløredobb]

Mamma spør aldri hvordan det går, ringer aldri, kommer ikke på besøk eller spør om vi vil komme på besøk/om hun kan ha ungene.  De gangene hun er på besøk så drar hun ‘så fort hun kan’ igjen, og bruker gjerne masse tid på Wordfeud eller lignende om vi er sammen. De eneste gangene vi har en ok samtale er når vi kan snakke kosthold, da dette er hovedinteressen hennes. Aller helst vil hun at jeg skal følge hennes kosthold, og gir meg skikkelig dårlig samvittighet når jeg ikke gjør det. Sier typ: «Sånn skal ikke du ha» når hun serverer godsaker. Hvis vi prater, så er det fordi jeg forteller, hun tar aldri initiativ til å samtale. Hun er veldig flink til å stille opp når vi trenger barnevakt, lager gjerne mat til selskaper og hjelper til med praktiske ting, men på det mentale planet er det helt stopp. Dette har blitt gradvis verre og verre, og gjør at jeg omtrent ikke orker å ta kontakt mer. Ikke klarer jeg å ta opp dette med henne heller, de få gangene jeg har tatt opp ting tidligere så eskalerer det til en konflikt ut av alle proposjoner, og det har jeg ikke kapasitet til av mange grunner. Det rare er at hun er sååå stolt om vi gjør det bra på skole/jobb, går ned i vekt etc, men ellers virker det som hun ikke er interessert/bryr seg i det hele tatt.

Vet ikke hva jeg skal gjøre, aller helst hadde jeg ønsket at vi hadde et mye bedre forhold, men ser ikke at det er oppnåelig... For å få til det må jeg nok ta opp dette med henne, og risikerer da at det blir helt krig og vi mister all kontakt... Sånn det er nå så treffes vi ved bursdager o.l., samt når hun passer ungene pga jobb/studier. Dette sliter masse på meg/oss (minst ett av mine søsken opplever det på samme måte). Hva ville dere gjort? 

[AnonymBruker]

Jeg ville akseptert moren din for den hun er og samtidig vært evig glad for at hun stilte opp som barnevakt. Alle mennesker er forskjellige, dette er moren din sin personlighet. Ønsker du å prate eller ha besøk får du være den som inviterer. Det betyr ikke nødvendigvis at hun ikke bryr seg, bare at hun tenker annerledes enn deg. Du kan jo snakke med henne om det om det plager deg såpass? Kanskje hun ikke har lyst å «invadere» livet ditt og lar da heller deg ta kontakt. Det er ikke alle som ønsker kontakt med sine foreldre så ofte i voksen alder. Du vet jo ikke før dere prater om det. Og om det blir «full krig» av en prat om temaet, vel... Da er det ikke et forhold verdt å samle på uansett spør du meg. 

 

Og bare for å sette ting litt i perspektiv så hadde jeg vært evig glad for det forholdet du har med din mor. Jeg har ingen som stiller opp på bursdager. Jeg har aldri barnevakt. Ingen å feire jul sammen med. Og ja, begge mine foreldre lever. Så det fins verre forhold enn det du beskriver. Ønsker du at det skal bli bedre må du prate med henne. Hvis ikke må du akseptere og være glad for det du har.

Anonymkode: 7fe04...2ee

[AnonymBruker]

Høres ut som min mamma.. Bare at hun ikke er interessert i ungene eller hvordan vi gjør det heller.. Hun ringer aldri for å høre hvordan det går, og ringer jeg så kjefter hun meg huden full fordi hun sitter alene hjemme og vi ikke kommer ofte nok på besøk. Vi har diskutert mange ganger hvorfor det er slik og hun legger all skyld på meg, enda hun sier hun "er for stolt" til å ta initiativet selv til å ha kontakt med barnebarna. 

Jeg har valgt å ha så lite kontakt med henne som mulig. Jeg har grått mange tårer på grunn av at vi ikke klarer å kommunisere sammen, og har innsett at selv om hun blir skuffet over meg må jeg beskytte meg selv. 

Anonymkode: 3a87f...7bd

[Gulløredobb]

På 30.9.2018 den 18.44, AnonymBruker skrev:

 

Jeg ville akseptert moren din for den hun er og samtidig vært evig glad for at hun stilte opp som barnevakt. Alle mennesker er forskjellige, dette er moren din sin personlighet. Ønsker du å prate eller ha besøk får du være den som inviterer. Det betyr ikke nødvendigvis at hun ikke bryr seg, bare at hun tenker annerledes enn deg. Du kan jo snakke med henne om det om det plager deg såpass? Kanskje hun ikke har lyst å «invadere» livet ditt og lar da heller deg ta kontakt. Det er ikke alle som ønsker kontakt med sine foreldre så ofte i voksen alder. Du vet jo ikke før dere prater om det. Og om det blir «full krig» av en prat om temaet, vel... Da er det ikke et forhold verdt å samle på uansett spør du meg. 

 

Og bare for å sette ting litt i perspektiv så hadde jeg vært evig glad for det forholdet du har med din mor. Jeg har ingen som stiller opp på bursdager. Jeg har aldri barnevakt. Ingen å feire jul sammen med. Og ja, begge mine foreldre lever. Så det fins verre forhold enn det du beskriver. Ønsker du at det skal bli bedre må du prate med henne. Hvis ikke må du akseptere og være glad for det du har.

Anonymkode: 7fe04...2ee

Takk for tankene dine! Jeg burde nok bare prate med henne ja... Jeg får kvinne meg opp og ta den eventuelle støyten. Trist å høre at du ikke har noe forhold med dine foreldre... 

 

På 30.9.2018 den 19.02, AnonymBruker skrev:

 

Høres ut som min mamma.. Bare at hun ikke er interessert i ungene eller hvordan vi gjør det heller.. Hun ringer aldri for å høre hvordan det går, og ringer jeg så kjefter hun meg huden full fordi hun sitter alene hjemme og vi ikke kommer ofte nok på besøk. Vi har diskutert mange ganger hvorfor det er slik og hun legger all skyld på meg, enda hun sier hun "er for stolt" til å ta initiativet selv til å ha kontakt med barnebarna. 

Jeg har valgt å ha så lite kontakt med henne som mulig. Jeg har grått mange tårer på grunn av at vi ikke klarer å kommunisere sammen, og har innsett at selv om hun blir skuffet over meg må jeg beskytte meg selv. 

Anonymkode: 3a87f...7bd

Huff, ikke noe moro å høre... Godt at du beskytter deg selv, det er viktig! Er litt det jeg har tenkt på også, når jeg ikke har orket å ta kontakt...