Når jobben går utover familie og fysisk og psykisk helse.

[AnonymBruker]

Hei.

Vet ikke hvor dette innlegget egentlig passer inn, men prøver her. 

Jeg er for tiden i en fast jobb som jeg mistrives sterkt i. Det går desverre utover samboer og barn ved at jeg kan være humørsyk, mye sliten og kunne sovet hele tiden. Jeg gruer meg hver fredag til mandagen kommer. Jeg har begynt å føle meg mye uvel, med magevondt og kvalme, og hodepine utover dagen. 

Jeg ser etter andre jobber, og har søkt, men de vokser ikke på trær. 

Vil gjerne høre om andre har opplevd det samme (noe helt sikkert mange har gjort) og hva dere gjorde? Jeg vurderer å si opp og heller skaffe meg vikariater rundt i boliger i kommunen da jeg vet det er mye sykdom i helsevesenet. Og kanskje finne en annen jobb i tillegg. 

Anonymkode: 8adcd...4f6

[AnonymBruker]

Ja. Både jeg og mannen har vært i lignende situasjon. 

Mannen søkte på ny jobb og det endret hele hverdagen og livet hans samt familielivet vårt. Jeg snakket med lege og arbeidsgiver og fikk gjort endringer internt som gjør at jeg har det veldig bra nå.

søk om permisjon fra egen stilling om du er redd for å ikke trives i nye stillinger. 

Jobb har alt å si, man må trives i jobben sin!  

lykke til  

Anonymkode: f07fa...c6c

[AnonymBruker]

Takk for svar. Problemet er at jeg er i en jobb som er vanskelig å tilrettelegge. Det jeg gjør må jeg liksom gjøre for å si det sånn. Det er en jobb som jeg må gi av meg selv hele dagen uansett hvor sliten jeg selv er. Det er tungt samtidig som at jeg har en sjef som ikke er spesielt dyktig. Pluss litt andre ting som tilsammen gjør arbeidsdagen veldig slitsom. 

Det som gjør det enda værre er at jeg er redd jeg må være der lenge før jeg får napp på ny jobb. Det orker jeg ikke.

Tror ikke jeg får permisjon siden jeg ikke har vært der ett år enda. 

Anonymkode: 8adcd...4f6

[AnonymBruker]

Etter en sykemelding på et drøyt halvår (helt og delvis sykemeldt, oppriktig helsemessige og kroppslige årsaker, ikke psyken eller noe sånt) ble jeg såpass dårlig behandlet av min nærmeste leder at jeg begynte å slite også i hodet. Da vi var på pålagt "oppfølgingssamtale" hos NAV (eller hva det heter) med arbeidsgiver og fastlege var det sånn at damen fra NAV holdt igjen meg og legen etter at arbeidsgiver hadde gått og sa at hun merket at her var det noe som ikke var ok. Heldigvis var det ikke bare jeg som merket det, ihvertfall...

Jeg maktet ikke gå tilbake til jobben der. Fast stilling. Jeg sa opp og er nå i et vikariat fram til sommeren. Ti kilo av skuldrene, jeg har mye mer overskudd. Jeg er sliten, men ikke så mentalt sliten, så mann og barn merker forskjell. Det ligger i bakhodet så klart, at jeg nå har et vikariat, men det er det verdt! Jeg kunne ikke ødelegge det mentale mer.

Jeg vet hva jeg ville gjort hvis jeg var deg. Men det ER farlig å si opp en fast jobb. Jeg vet bare at i mitt tilfelle var det det som måtte til. Jeg kunne selvfølgelig tatt fighten enda mer med arbeidsgiver, men jeg hadde ikke styrke til det. Så mitt valg - for MEG - er 150% riktig! Du må finne ut hva som er riktig for deg, og spør meg igjen i juni når jeg står uten jobb Men innen juni hadde jeg vært psykisk syk uansett hvis jeg hadde blitt der jeg var. Så igjen: det har vært det rette!

Lykke til!

Anonymkode: c8338...a15

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter en sykemelding på et drøyt halvår (helt og delvis sykemeldt, oppriktig helsemessige og kroppslige årsaker, ikke psyken eller noe sånt) ble jeg såpass dårlig behandlet av min nærmeste leder at jeg begynte å slite også i hodet. Da vi var på pålagt "oppfølgingssamtale" hos NAV (eller hva det heter) med arbeidsgiver og fastlege var det sånn at damen fra NAV holdt igjen meg og legen etter at arbeidsgiver hadde gått og sa at hun merket at her var det noe som ikke var ok. Heldigvis var det ikke bare jeg som merket det, ihvertfall...

Jeg maktet ikke gå tilbake til jobben der. Fast stilling. Jeg sa opp og er nå i et vikariat fram til sommeren. Ti kilo av skuldrene, jeg har mye mer overskudd. Jeg er sliten, men ikke så mentalt sliten, så mann og barn merker forskjell. Det ligger i bakhodet så klart, at jeg nå har et vikariat, men det er det verdt! Jeg kunne ikke ødelegge det mentale mer.

Jeg vet hva jeg ville gjort hvis jeg var deg. Men det ER farlig å si opp en fast jobb. Jeg vet bare at i mitt tilfelle var det det som måtte til. Jeg kunne selvfølgelig tatt fighten enda mer med arbeidsgiver, men jeg hadde ikke styrke til det. Så mitt valg - for MEG - er 150% riktig! Du må finne ut hva som er riktig for deg, og spør meg igjen i juni når jeg står uten jobb Men innen juni hadde jeg vært psykisk syk uansett hvis jeg hadde blitt der jeg var. Så igjen: det har vært det rette!

Lykke til!

Anonymkode: c8338...a15

Tusen takk for svar. Det er det jeg også er redd for, at jeg skal bli psykisk syk av det. For det er noen faresignaler jeg må ta på alvor her.

Har hatt vikariater før og det ordner seg jo som regel. Hvis det kan gjøre hverdagen bedre så heller det enn å ha en fast jobb man ikke trives i. Jeg var jo også i tvil når jeg takket ja til jobben jeg har i dag, så jeg hadde ikke det mest positive utgangspunktet heller. 

Hvis jeg kjenner godt etter så vet jeg at jeg ikke kan være der. Det er bare det å ta steget å si opp når man ikke vet veien videre. 

Har du samme type jobb eller skiftet du til noe annet? 

Anonymkode: 8adcd...4f6

[AnonymBruker]

På 28.9.2018 den 14.29, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar. Det er det jeg også er redd for, at jeg skal bli psykisk syk av det. For det er noen faresignaler jeg må ta på alvor her.

Har hatt vikariater før og det ordner seg jo som regel. Hvis det kan gjøre hverdagen bedre så heller det enn å ha en fast jobb man ikke trives i. Jeg var jo også i tvil når jeg takket ja til jobben jeg har i dag, så jeg hadde ikke det mest positive utgangspunktet heller. 

Hvis jeg kjenner godt etter så vet jeg at jeg ikke kan være der. Det er bare det å ta steget å si opp når man ikke vet veien videre. 

Har du samme type jobb eller skiftet du til noe annet? 

Anonymkode: 8adcd...4f6

Jeg var så heldig at det var ledig et vikariat et sted jeg har jobbet tidligere. Samme bransje på et vis, men ikke helt samme type jobb. 

Jeg har som sagt ikke angret et sekund. Nøkkelen min til den andre jobben samt et par andre ting sendte jeg i posten. Fikk altså ikke avsluttet på en ryddig måte, men jeg kastet opp på parkeringsplassen de to gangene jeg prøvde å gå inn der... 

Nå er jeg i 100% jobb med hektiske dager, men har allikevel mye mer overskudd. 

Har som sagt ikke angret et sekund, og jeg tenker at ting har en tendens til å ordne seg! 

Anonymkode: c8338...a15

[isw]

Her må det skilles i begrepene, det er to alternativer.

1) Du mistrives i jobben, fordi du ikke mestrer den eller fordi det er feil jobb for deg. Da må du stå på videre og søke nye jobber.

2) Du mistrives i jobben fordi du blir objektivt behandlet dårlig eller leder ikke gjør jobben sin. Da må du forfølge dette videre, evt med fagforening eller tillitsvalgt.

Sykemelding er uansett den dårligste løsningen og er i en slik situasjon som å tisse i buksa for å holde varmen. Det hjelper midlertidig og blir verre senere.

[AnonymBruker]

Det er alt for mange av dere der ute som er litt "arbeidsbortkjemt".  Er det gode penge burde du jobbe med innstillingen og gleden din, enn hat du har for jobben.  Veldig mange som er arbeidsløse som ønsker jobb.  Jeg selv har diplom og studert 5 år på universitet og fortsatt sliter for å få jobb siden jeg ikke er norsk. 

Anonymkode: b18a1...845

[AnonymBruker]

Jeg skjenner meg veldig godt igjen. Har nå holdt ut i 3 år, da jeg har bedre sjanse i jobbmarkedet med min 3 års erfaring. Har endelig fått meg ny jobb og starter der snart. 

Det som har hjulpet meg er å prøve å endre min egen holdning til jobben og prøve å finne positive sider ved jobben og fokusere på det. Ikke så lett alltid, men noen ganger hjelper det på. Da merker jeg også at dagen blir litt lettere og jeg er mer åpen mot de andre på jobb. Vi er flere som ikke trives, så kan prate med de også. Jeg jobber mye på egenhånd, så er på en måte litt heldig der. 

En annen ting du kan gjøre er å sykemelde deg vis det går ut over helsa og familien, slik at du ikke går på veggen. Du kan få gradert sykemelding da 100% vil ofte gjøre det verre å komme tilbake. 

Ønsker deg masse lykke til, er virkelig vondt å ha det slik. 

Anonymkode: 4cbf2...5cc

[AnonymBruker]

Jeg har også vært der, laaangt nede pga jobb( aldri hatt så mange sykedager før), og det gikk utover familien min. Tilslutt skjønte lederen min at noe måtte gjøres for å beholde meg, og jeg fikk andre arbeidsoppgaver internt. DET var en lettelse, og jeg begynte å glede meg til jobb igjen! 

Jeg lever litt nå etter oksygenmaskenprinsippet på fly; du må hjelpe deg selv, før du kan hjelpe andre.

Håper du finner en løsning som passer for deg!

Anonymkode: a7f9f...4e8

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. Det er nok summen av mye som gjør det til en stor misnøye. Det er flere av oss også som ikke trives og ser etter ny jobb. Det sier jo litt. Jeg vet innerst inne hva jeg må gjøre, men jeg må bare tørre å gjøre det. Jeg føler meg trist og er ikke den samme som jeg har vært. Jeg starter mandag med å telle ned til fredag, for deretter å bruke helga til å grue meg til mandag. Jeg er så sliten og lei av det. Men så er det de evige bekymringene som stopper en i å gjøre noe med det. Så da går man heller å tillater seg selv å ikke ha det bra da. Det er vel ikke det som er meningen med livet. 

Anonymkode: 8adcd...4f6

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for svar alle sammen. Det er nok summen av mye som gjør det til en stor misnøye. Det er flere av oss også som ikke trives og ser etter ny jobb. Det sier jo litt. Jeg vet innerst inne hva jeg må gjøre, men jeg må bare tørre å gjøre det. Jeg føler meg trist og er ikke den samme som jeg har vært. Jeg starter mandag med å telle ned til fredag, for deretter å bruke helga til å grue meg til mandag. Jeg er så sliten og lei av det. Men så er det de evige bekymringene som stopper en i å gjøre noe med det. Så da går man heller å tillater seg selv å ikke ha det bra da. Det er vel ikke det som er meningen med livet. 

Anonymkode: 8adcd...4f6

Litt på siden, men likevel;

har selv jobbet på et sted der « alle» klaget på «alt». Særlig sjefene. Og keg er nok litt sånn at jeg tror jeg kan forandre verden til et bra sted bare keg jobber hardt nok. Endte opp med at jeg dro hjem og bekymret meg/ble provosert og oppgitt, ikke bare over min egen situasjon, men også andres. Kolleger som avbrøt meg konstant var også et enormt forstyrrelseselement i hverdagen. Eks; når jeg Satt m oppgaver som krever konsentrasjon, var det alltid en eller annen som skulle komme inn og snakke, og da alltid med negativt fortegn. Det tok opp masse av min tid og påvirket humøret mitt.  Byttet jobb og bestemte meg fra dag en at i den nye jobben skulle jeg komme, gjøre min jobb, og i hverdagen forsøke å unngå å lytte til «klagende kolleger» osv. Det fungerer så mye bedre. Jeg gjør meg utilgjengelig for alt snikksnakket og alle klagesangen, og jobber svært bevist med å ikke være tilgjengelig for mine kolleger som ønsker å snakke hele tiden. Viser at jeg er opptatt m å sette skilt på døra f eks. Høres kanskje veldig avvisende ut, men nå får jeg gjort min jobb og får gått hjem når jeg kan. 

Istedenfor å fokusere på hvordan sjefen fjør jobben sin, fokuserer jeg på at JEG skal ha et godt forhold til sjefen.

vet ikke om du hadde bruk for dette, men men. 

Jeg hadde iallefall ikke sagt opp en fast jobb uten å forsøke å være litt kynisk først. 

 

Anonymkode: 5a0dc...51d