.

[BerntHulken]

.

Endret 29. oktober 2018 av æøå*

[AnonymBruker]

Kjipt når livet er tøft. Og vi lever i en stadig tøffere og kynisk verden. Vanskeligere og vanskeligere blir det i arbeidslivet og på kjærlighetsfronten.

En kan jo trøste seg med at de færreste lever i lange, lykkelige forhold. Forhold tar slutt, mange fortsetter i dårlige forhold, folk er utro osv.. Den store lykken er aldri langvarig, den mest vanlige følelsen i livet er tilfredshet.

Tilfredshet finner du ved å akseptere livet ditt. At du setter pris på det du har. Og forsetter å jobbe med deg selv. Så kanskje en dag kommer det lykke til deg også.

Anonymkode: e88bf...718

[Roci]

Jeg skjønner at du har det tøft, TS, men jeg oppfatter også at en del av problemet kanskje ligger i din egen innstilling?

Når det er sagt, du skriver at du har angst og lav selvfølelse. Får du hjelp med angsten din hos psykolog eller tilsvarende? Hvis ikke, så tror jeg det kan være et bra sted å starte. Du skriver også at du ikke har noen i familien du kan snakke med om tankene dine, men kanskje du har en god kamerat som du kan snakke med? Alternativt kan nok en psykolog bida på dette området også. 

I forhold til jobb, så er det jo gjerne sånn at det ikke nytter å vente på at noen skal oppdage hvilken god jobb du gjør - du må si fra selv, vis arbeidsgiver hva du har å bidra med og at du ønsker fast stilling. Det samme gjelder i grunnen for det å finne en kjæreste - du må vise en potensiell partner hva du har å tilby. Du har sikkert en masse gode egenskaper, men det er kanskje slik nå at den negative livsinnstillingen din overskygger disse? Avslag fra en man er betatt av/forelsket i kan være sårt og tungt å svelge, men det betyr jo ikke at det er noe galt med deg. Det betyr bare at akkurat den personen ser etter noen med andre egenskaper enn deg, akkurat som du sikkert har noen forventninger om hvilke egenskaper du ønsker av en potensiell kjæreste. 

Jeg mistet faren min da han bare var 66 år, ikke så tidlig som deg, men man er jo i grunnen aldri klar til å miste foreldrene sine. Jeg husker imidlertid godt noe han pleide å si, og man kan godt kalle det en klisjè, men jeg synes det er så bra sagt likevel, og jeg prøver å ha det som rettesnor når jeg møter motgang i livet: "Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det". AB over her sier egentlig akkurat det samme - du finner tilfredshet ved å akseptere livet ditt, sette pris på det du har og fortsette å jobbe med deg selv. 

Ønsker deg lykke til, TS 

[BerntHulken]

På 28.9.2018 den 12.44, Roci skrev:

Jeg skjønner at du har det tøft, TS, men jeg oppfatter også at en del av problemet kanskje ligger i din egen innstilling?

Når det er sagt, du skriver at du har angst og lav selvfølelse. Får du hjelp med angsten din hos psykolog eller tilsvarende? Hvis ikke, så tror jeg det kan være et bra sted å starte. Du skriver også at du ikke har noen i familien du kan snakke med om tankene dine, men kanskje du har en god kamerat som du kan snakke med? Alternativt kan nok en psykolog bida på dette området også. 

I forhold til jobb, så er det jo gjerne sånn at det ikke nytter å vente på at noen skal oppdage hvilken god jobb du gjør - du må si fra selv, vis arbeidsgiver hva du har å bidra med og at du ønsker fast stilling. Det samme gjelder i grunnen for det å finne en kjæreste - du må vise en potensiell partner hva du har å tilby. Du har sikkert en masse gode egenskaper, men det er kanskje slik nå at den negative livsinnstillingen din overskygger disse? Avslag fra en man er betatt av/forelsket i kan være sårt og tungt å svelge, men det betyr jo ikke at det er noe galt med deg. Det betyr bare at akkurat den personen ser etter noen med andre egenskaper enn deg, akkurat som du sikkert har noen forventninger om hvilke egenskaper du ønsker av en potensiell kjæreste. 

Jeg mistet faren min da han bare var 66 år, ikke så tidlig som deg, men man er jo i grunnen aldri klar til å miste foreldrene sine. Jeg husker imidlertid godt noe han pleide å si, og man kan godt kalle det en klisjè, men jeg synes det er så bra sagt likevel, og jeg prøver å ha det som rettesnor når jeg møter motgang i livet: "Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det". AB over her sier egentlig akkurat det samme - du finner tilfredshet ved å akseptere livet ditt, sette pris på det du har og fortsette å jobbe med deg selv. 

Ønsker deg lykke til, TS 

Innstillingen min er ofte bra den, men når jeg opplever stadige nye trykker oppleves det nærmest som en forbannelse. Jeg har hatt troa på at jenter liker meg, og fått en reality-check. Jeg har hatt håp om å få ordinær jobb der jeg er, og fått en reality-check.

MIN erfaring er at positiv innstilling og håp bare fører til skuffelser. Det er kanskje ikke sånn for alle, men sånn har jeg opplevd det.

Psykolog-hjelp har jeg prøvd tidligere, uten at det ble noen bedring. Men jeg har i perioder klart å skaffe bedring selv, ved å lese selvhjelpsbøker. Men de funker ikke i lengden. Dessverre har jeg ingen venner å støtte meg til. Det kan gå en måned mellom hver gang jeg treffer den ene vennen jeg har.

De færreste kan nok sette seg inn i hvor håpløst det føles å være uten nære venner, kjæreste og ikke engang ha nære relasjoner til familie. Jeg er stadig med familien, men det snakkes ikke mye om følelser osv. Jeg har rett og slett ingen gode, nære relasjoner.

Pappaen min rakk ikke bli 49 engang. For meg er det helt uforståelig at noen kan dø så ung. det er bare feil. Hadde jeg hatt han, ville ting vært annerledes, tror jeg.

Takk for lykkeønskninger, da🙂

[Kokobik]

På 27.9.2018 den 20.40, æøå* skrev:

Jeg føler jeg aldri får ta del i noe positivt. Det skjer bra ting også, men aldri noe som endrer livet mitt markant. Jeg trenger et fast holdepunkt i livet, og det er enten en fast jobb, eller en å dele livet med.

Men for meg synes både jobbmarkedet og partnermarkedet som vanskelig. Lykkes man ikke på jobbmarkedet lykkes man sjeldnere på partnermarkedet.

I tillegg har vi utseendet, som ikke er noe som skiller seg ut, og som jeg er dømt til å få null respons på nettbaserte datingtjenester. Så har vi angsten og lavt selvbilde som spiller inn.

Har også tatt valg som har ført til dette, og de virker ikke mulige å snu.

Venner har måttet oppleve min tendens til sucidale tanker, når jeg har vært på byen. Jeg føler at dette har støtt dem mer og mer fra meg. Jeg har sutret over eget liv, og ment at jeg har en bra selvinnsikt når det gjelder min håpløse situasjon. Selv om vennene har påstått noe annet. Men de ser ikke kampene jeg tar, men jeg stadig må ta nye slag i trynet.

Hvorfor er det alltid slik at jeg har rett i negative spådommer, men når jeg forventer noe positivt, så tar jeg feil? Derfor tør jeg ikke håpe, for det slår negativt ut.

Jeg har heller ingen familie jeg kan snakke med dette temaet om. Ekstremt lite mottakelige for slikt, og jeg har blitt kjeftet ut når jeg har frontet noe negativt om livet. Ikke at de er noen positive, livsglade mennesker de heller. Bare sinne er den aksepterte følelsen i familien. Og likegyldighet.

Med mindre mennesker flest er ekstremt gode menneskekjennere, tror jeg veldig få utenom familie og venner, ser at jeg sliter. Utad er jeg positiv mot andre, har masse humor og helt passe sosial. På min utplasserte jobb har jeg mange dager hvor jeg er skikkelig happy. Jeg begynner å bli god i jobben, og bedre enn mange av dem som kommer inn som vikarer. Da er det ekstra kjipt å tenke på at man blir forbigått hele tiden i forhold til å bli ansatt. Hvorfor jeg ikke klarer å stå opp for meg selv og ikke være i tiltak? Trives ekstremt godt, og ønsker jobb akkurat der.

Når det gjelder forhold; det sies at man er god nok som man er.. Men er man egentlig det, uansett? Jeg tror det er bare noe man sier, for å løfte opp folk. Virkeligheten føles en helt annen.

Har bare hatt et kort kjæresteforhold, og tre partnere, hvorav den siste var for noen få måneder siden. Men det ble ikke noe videre.

I fjor høst ble jeg ekstremt betatt av ei, som avslo forespørselen min. Jeg er ikke bygd for avslag, siden det forsterker følelsen over at jeg har en forbannelse over meg. Vet det høres paranoid ut, men bare jeg vet hvordan livet mitt er og de endeløse motbakkene som møter meg.

Mistet pappa i ung alder også, har mistet enda et nært familiemedlem alt for ung, og selvmordsforsøk i nærmeste familie. Jeg er litt sånn; når kommer det positive?

Ålreit, jeg tenker negativt og vonde tanker om meg selv, men jeg er alltid god mot andre og gjør mitt beste i jobben. Jeg føler de som er svært kyniske oppnår mest. Samtidig ser jeg mange som er enda verre stilt enn meg, får kjæreste. Så hva er det jeg mangler?

Hadde forøvrig det beste treningsøkten på en stund idag. Jeg løp nesten i sinne og halveis på gråten.

Imorra er det helg, og for meg høstferie. Kanskje ting blir bedre da.

Vil bare si at det ikke finnes stødige holdepunkter i noe annet enn i deg selv. Du kan ikke bygge lykke på om du har en partner. Sats på jobben nå og drit i det andre. Når du har nailet en jobb, noe du gjør før eller siden, har du overskudd til andre ting. Ta en ting av gangen. Count your blessings. Du er frisk og du har ingen kjip partner som gjør livet ditt surt. Mange forhold er så destruktive, selv om de set bra ut på facebook. Du har all grunn til å smile. Du har ikke rotet til livet ditt med barn her og der. Få jobben i boks, tren litt for helsas skyld. Forhold er oppskrytt. Du vil ha det fordi du ikke får det, og du får det ikke fordi du så desperat vil ha det. Folk må fatte at lykken ikke ligger i å knytte seg til et annet menneske. Dyrk deg selv så lenge du kan. Når du ser frisk og glad ut, med en frisk, sunn kropp og har en jobb, da vil du tiltrekke deg mennesker, både menn og kvinner. Venner åpner dører. Å være sosial et føde til sjelen og det igjen gir større omgangskrets og nye impulser. Vær den beste versjonen av deg selv og fokuser på å nyte hver dag du er frisk og kan leve dette korte livet vi har fått tildelt. Negative tanker blir nesten til en selvoppfyllende profiti. Søk på confirmation bias. Du har overbevist deg selv om en slags sannhet, at du er en ulykkesfugl. Hjernen søket bekreftelse på dette, og det klarer du plutselig å finne over alt! Sånn funket hjernen vår. Overbevis deg selv om at du er en heldig mann, og du vil finne bekreftelser over alt. Du har ikke dårligere forutsetninger, men du velger selv om du vil gjøre det beste ut av det du har. Har syk far som krangler med alle. Eksen min forgrep seg på meg og var en alkoholiker. Jeg valgte å være sammen med han. Nå et jeg klok av skade og setter stor pris på livet. Faren min kan jeg ikke redde, men jeg kan velge å se på hvor sterk dette har gjort meg og hvor mye godt jeg har arvet av en veldig sterk farsfigur med sterke meninger. Jeg er veldig glad i livet. 

Bare drit i å heng deg opp i det å skulle ha dame. Bevis for deg selv at du er komplett alene, for det er du. Når damene ser hvor mye tæl du har, da kommer de. Vær den beste utgaven av deg selv pg du vil se at det å ha noen eller noe, plutseøug blir mindre viktig fordi det er så kult å bare være med den kule deg. 

[AnonymBruker]

På 27.9.2018 den 20.40, æøå* skrev:

Jeg føler jeg aldri får ta del i noe positivt. Det skjer bra ting også, men aldri noe som endrer livet mitt markant. Jeg trenger et fast holdepunkt i livet, og det er enten en fast jobb, eller en å dele livet med.
Dette savner jeg også. Jeg er på vent nå, for jeg venter på min første time hos dps. Kvinne 27, jeg orket ikke tanken på dette løpet, med diagnose og samtaler. men nå måtte jeg gi etter. gikk der som ungdom og, men fikk ingen diagnose/de så meg ikke. men det er åpenbart noe. 
Så jeg får ingen forandring med det første i hvertfall. Veldig kjedelig. Jeg savner også noen å dele livet med, men så lenge jeg er fanget i depresjon og negative tanker så har jeg nok ikke så mye å gi.

Men for meg synes både jobbmarkedet og partnermarkedet som vanskelig. Lykkes man ikke på jobbmarkedet lykkes man sjeldnere på partnermarkedet.

I tillegg har vi utseendet, som ikke er noe som skiller seg ut, og som jeg er dømt til å få null respons på nettbaserte datingtjenester. Så har vi angsten og lavt selvbilde som spiller inn.

Har også tatt valg som har ført til dette, og de virker ikke mulige å snu.

Venner har måttet oppleve min tendens til sucidale tanker, når jeg har vært på byen. Jeg føler at dette har støtt dem mer og mer fra meg. Jeg har sutret over eget liv, og ment at jeg har en bra selvinnsikt når det gjelder min håpløse situasjon. Selv om vennene har påstått noe annet. Men de ser ikke kampene jeg tar, men jeg stadig må ta nye slag i trynet.
Du bør ikke være den som griner på hver fest. jeg var det selv i fjortisalder, og jeg er vitne til folk som er det enda i voksen alder. det er kleint. Hva slags slag er det du får i trynet? 

Hvorfor er det alltid slik at jeg har rett i negative spådommer, men når jeg forventer noe positivt, så tar jeg feil? Derfor tør jeg ikke håpe, for det slår negativt ut.
Tror dette er selvoppfyllende profeti. Å være negativ er veldig trygt, det vet jeg for jeg er det selv alt for ofte. Er man negativ kan man vite hva man får. 

Jeg har heller ingen familie jeg kan snakke med dette temaet om. Ekstremt lite mottakelige for slikt, og jeg har blitt kjeftet ut når jeg har frontet noe negativt om livet. Ikke at de er noen positive, livsglade mennesker de heller. Bare sinne er den aksepterte følelsen i familien. Og likegyldighet.

Med mindre mennesker flest er ekstremt gode menneskekjennere, tror jeg veldig få utenom familie og venner, ser at jeg sliter. Utad er jeg positiv mot andre, har masse humor og helt passe sosial. På min utplasserte jobb har jeg mange dager hvor jeg er skikkelig happy. Jeg begynner å bli god i jobben, og bedre enn mange av dem som kommer inn som vikarer. Da er det ekstra kjipt å tenke på at man blir forbigått hele tiden i forhold til å bli ansatt. Hvorfor jeg ikke klarer å stå opp for meg selv og ikke være i tiltak? Trives ekstremt godt, og ønsker jobb akkurat der.
Fikk selv en jobb der jeg trivdes ekstremt godt, men den har jeg dessverre ikke lenger. Det virker som at det er de som er mest utadvendt og sosiale som kommer frem. så det med å være flink er kanskje ikke det som betyr så mye, da folk hele tiden lar seg lure av oppførselen til folk i stedet.

Når det gjelder forhold; det sies at man er god nok som man er.. Men er man egentlig det, uansett? Jeg tror det er bare noe man sier, for å løfte opp folk. Virkeligheten føles en helt annen.
'jeg blir veldig irritert når folk sier at man er god nok som man er. Det er så utdatert at jeg ikke kan la være å se på de som en smule enkle når de sier det. jo det er bare for trøst. Kan vel si at jeg nylig har avvist en mann som var interessert i meg. Han burdte tatt hintet, han sa det aldri rett ut, men eg skjønte det. Jeg ville ikke virke innbilsk, men han røpet seg i fylla. Jeg måtte drepe det slik at han skal få komme seg videre. egentlig mangler han ingenting. han har jobb, inntekt, interesser og fin personlighet. men likevel, så var han ikke "nok". da er det ikke godt å vite, hva som skal til. Ja, man er jo god nok. jeg vil jo si til han at han er god nok i seg selv, som person, men han er tydeligvis ikke det for MEG, som kjæreste.

Har bare hatt et kort kjæresteforhold, og tre partnere, hvorav den siste var for noen få måneder siden. Men det ble ikke noe videre. jeg har ikke hatt noen.

I fjor høst ble jeg ekstremt betatt av ei, som avslo forespørselen min. Jeg er ikke bygd for avslag, siden det forsterker følelsen over at jeg har en forbannelse over meg. Vet det høres paranoid ut, men bare jeg vet hvordan livet mitt er og de endeløse motbakkene som møter meg. jeg er heller ikke laget for avslag. jeg har aldri tatt denne sjansen med noen. men jeg liker alltid noen, men i det følelser dukker opp enda de virker interessert i meg, så begynner jeg å unngå dem  jeg blir gående hemmelig forelsket, mens de går uviten og ulykkelig forelsket og evt går videre. jeg er den som sitter igjen med følelser for de fremdeles. men jeg har en indre stemme som sier at i det vi har hatt sex så kommer de til å dumpe meg for neste, og disse kommer til å bli deres kjæreste livet ut.

Mistet pappa i ung alder også, har mistet enda et nært familiemedlem alt for ung, og selvmordsforsøk i nærmeste familie. Jeg er litt sånn; når kommer det positive?

Ålreit, jeg tenker negativt og vonde tanker om meg selv, men jeg er alltid god mot andre og gjør mitt beste i jobben. Jeg føler de som er svært kyniske oppnår mest. Samtidig ser jeg mange som er enda verre stilt enn meg, får kjæreste. Så hva er det jeg mangler?sikker på at du virker god mot andre? en ting er å mene å være god, en annen ting er hvordan du fremstår. når man er såpass langt nede så er det ikke så lett å vise at man bryr seg om andre. du gjør kanskje det du MÅ i jobben, men folk forventer dessverre mye ekstra i tillegg. 

Hadde forøvrig det beste treningsøkten på en stund idag. Jeg løp nesten i sinne og halveis på gråten.

Imorra er det helg, og for meg høstferie. Kanskje ting blir bedre da.

 

Anonymkode: cdbab...d87

[AnonymBruker]

TS, går du i noen behandling? Det tror jeg hadde vært veldig lurt, om du ikke kan snakke med familie og venner, så må du finne deg samtalepartner på annet vis.

Når det er sagt, så er det du selv som velger hva du vil ha fokus på. Angst, lavt selvbilde, mulig depresjon...? gjør sikkert ikke det så lett, så skjønner det er lettere sagt enn gjort altså. Men du, det er helt normalt at ting ikke går på skinner her i livet, alle som lever vil oppleve tap og livskriser av ulik art, det er helt vanlig å ikke klaffe med en partner med første forsøk, og det er haugevis med folk som må jobbe hardt for å komme inn på arbeidsmarkedet.

Altså, det jeg vil fram til, det du opplever er faktisk ikke så spesielt. Å henge seg opp i at det liksom hviler en slags forbannelse over deg, er bare tull - unnskyld at jeg sier det. Men du gjør bare ting vanskeligere for deg selv, men å la den tankerekka få lov til å spinne. Det er ikke unormalt å møte motgang i livet, og noen opplever mer enn de fleste i ung alder.

Det du derimot velger, er hva det gjør med deg - hvordan du takler det. 

Du må la de bra greiene i livet ditt få ta større plass, i tankene og følelsene dine. Greit, så er ikke alt i havn ennå, men du har jo åpenbart flere ting gående for deg. Du har faktisk arbeidspraksis, og begynner å bli god på det du gjør. Det er knallbra, blir det ikke fast ansettelse der, så vil du få gode attester å ta med deg et annet sted. Dette er viktige byggesteiner på veien videre uansett - og - du mestrer det faktisk.

Du er også i den luksusposisjonen, at du har hatt et lengre forhold, og relasjoner til flere jenter. Nå vet jeg ikke hvor gammel du er - men dette er det jaggu ikke forunt alle karer å få. Og, det har også skjedd helt uten at du var i fast stilling - så du er selv bevis på at det er bare tull at det er umulig å finne seg en partner uten å være "vellykket".

Du er også velsigna med en så frisk og sunn kropp, at du kan trene og løpe. Bare det - tenk på hvor mange som misunner deg den helsa? 
 

Anonymkode: b873a...a4c

[AnonymBruker]

3 timer siden, Kokobik skrev:

Vil bare si at det ikke finnes stødige holdepunkter i noe annet enn i deg selv. Du kan ikke bygge lykke på om du har en partner. Sats på jobben nå og drit i det andre. Når du har nailet en jobb, noe du gjør før eller siden, har du overskudd til andre ting. Ta en ting av gangen. Count your blessings. Du er frisk og du har ingen kjip partner som gjør livet ditt surt. Mange forhold er så destruktive, selv om de set bra ut på facebook. Du har all grunn til å smile. Du har ikke rotet til livet ditt med barn her og der. Få jobben i boks, tren litt for helsas skyld. Forhold er oppskrytt. Du vil ha det fordi du ikke får det, og du får det ikke fordi du så desperat vil ha det. Folk må fatte at lykken ikke ligger i å knytte seg til et annet menneske. Dyrk deg selv så lenge du kan. Når du ser frisk og glad ut, med en frisk, sunn kropp og har en jobb, da vil du tiltrekke deg mennesker, både menn og kvinner. Venner åpner dører. Å være sosial et føde til sjelen og det igjen gir større omgangskrets og nye impulser. og kan leve Vær den beste versjonen av deg selv og fokuser på å nyte hver dag du er frisk dette korte livet vi har fått tildelt. Negative tanker blir nesten til en selvoppfyllende profiti. Søk på confirmation bias. Du har overbevist deg selv om en slags sannhet, at du er en ulykkesfugl. Hjernen søket bekreftelse på dette, og det klarer du plutselig å finne over alt! Sånn funket hjernen vår. Overbevis deg selv om at du er en heldig mann, og du vil finne bekreftelser over alt. Du har ikke dårligere forutsetninger, men du velger selv om du vil gjøre det beste ut av det du har. Har syk far som krangler med alle. Eksen min forgrep seg på meg og var en alkoholiker. Jeg valgte å være sammen med han. Nå et jeg klok av skade og setter stor pris på livet. Faren min kan jeg ikke redde, men jeg kan velge å se på hvor sterk dette har gjort meg og hvor mye godt jeg har arvet av en veldig sterk farsfigur med sterke meninger. Jeg er veldig glad i livet. 

Bare drit i å heng deg opp i det å skulle ha dame. Bevis for deg selv at du er komplett alene, for det er du. Når damene ser hvor mye tæl du har, da kommer de. Vær den beste utgaven av deg selv pg du vil se at det å ha noen eller noe, plutseøug blir mindre viktig fordi det er så kult å bare være med den kule deg. 

Veldig bra svar, og jeg er så enig i det!

Ts, lytt til dette svaret. For det er et faktum, at det du tenker, blir du på en måte. Tenker du at du er en ulykkesfugl, blir du nettopp det, og tiltrekker deg kjipe ting. Tenker du at du er heldig og blessed, tiltrekker du deg gode ting og muligheter :)

Anonymkode: df25d...377

[AnonymBruker]

Sjekk ut Louise Hay og positive affirmations på youtube.

Anonymkode: df25d...377

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS, går du i noen behandling? Det tror jeg hadde vært veldig lurt, om du ikke kan snakke med familie og venner, så må du finne deg samtalepartner på annet vis.

Når det er sagt, så er det du selv som velger hva du vil ha fokus på. Angst, lavt selvbilde, mulig depresjon...? gjør sikkert ikke det så lett, så skjønner det er lettere sagt enn gjort altså. Men du, det er helt normalt at ting ikke går på skinner her i livet, alle som lever vil oppleve tap og livskriser av ulik art, det er helt vanlig å ikke klaffe med en partner med første forsøk, og det er haugevis med folk som må jobbe hardt for å komme inn på arbeidsmarkedet.

Altså, det jeg vil fram til, det du opplever er faktisk ikke så spesielt. Å henge seg opp i at det liksom hviler en slags forbannelse over deg, er bare tull - unnskyld at jeg sier det. Men du gjør bare ting vanskeligere for deg selv, men å la den tankerekka få lov til å spinne. Det er ikke unormalt å møte motgang i livet, og noen opplever mer enn de fleste i ung alder.

Det du derimot velger, er hva det gjør med deg - hvordan du takler det. 

Du må la de bra greiene i livet ditt få ta større plass, i tankene og følelsene dine. Greit, så er ikke alt i havn ennå, men du har jo åpenbart flere ting gående for deg. Du har faktisk arbeidspraksis, og begynner å bli god på det du gjør. Det er knallbra, blir det ikke fast ansettelse der, så vil du få gode attester å ta med deg et annet sted. Dette er viktige byggesteiner på veien videre uansett - og - du mestrer det faktisk.

Du er også i den luksusposisjonen, at du har hatt et lengre forhold, og relasjoner til flere jenter. Nå vet jeg ikke hvor gammel du er - men dette er det jaggu ikke forunt alle karer å få. Og, det har også skjedd helt uten at du var i fast stilling - så du er selv bevis på at det er bare tull at det er umulig å finne seg en partner uten å være "vellykket".

Du er også velsigna med en så frisk og sunn kropp, at du kan trene og løpe. Bare det - tenk på hvor mange som misunner deg den helsa? 
 

Anonymkode: b873a...a4c

Signerer, bra svar! Ts: ta notater og lær. 

Anonymkode: df25d...377

[HalldirV2]

På 27.9.2018 den 20.40, æøå* skrev:

Jeg føler jeg aldri får ta del i noe positivt. Det skjer bra ting også, men aldri noe som endrer livet mitt markant. Jeg trenger et fast holdepunkt i livet, og det er enten en fast jobb, eller en å dele livet med.

Men for meg synes både jobbmarkedet og partnermarkedet som vanskelig. Lykkes man ikke på jobbmarkedet lykkes man sjeldnere på partnermarkedet.

I tillegg har vi utseendet, som ikke er noe som skiller seg ut, og som jeg er dømt til å få null respons på nettbaserte datingtjenester. Så har vi angsten og lavt selvbilde som spiller inn.

Har også tatt valg som har ført til dette, og de virker ikke mulige å snu.

Venner har måttet oppleve min tendens til sucidale tanker, når jeg har vært på byen. Jeg føler at dette har støtt dem mer og mer fra meg. Jeg har sutret over eget liv, og ment at jeg har en bra selvinnsikt når det gjelder min håpløse situasjon. Selv om vennene har påstått noe annet. Men de ser ikke kampene jeg tar, men jeg stadig må ta nye slag i trynet.

Hvorfor er det alltid slik at jeg har rett i negative spådommer, men når jeg forventer noe positivt, så tar jeg feil? Derfor tør jeg ikke håpe, for det slår negativt ut.

Jeg har heller ingen familie jeg kan snakke med dette temaet om. Ekstremt lite mottakelige for slikt, og jeg har blitt kjeftet ut når jeg har frontet noe negativt om livet. Ikke at de er noen positive, livsglade mennesker de heller. Bare sinne er den aksepterte følelsen i familien. Og likegyldighet.

Med mindre mennesker flest er ekstremt gode menneskekjennere, tror jeg veldig få utenom familie og venner, ser at jeg sliter. Utad er jeg positiv mot andre, har masse humor og helt passe sosial. På min utplasserte jobb har jeg mange dager hvor jeg er skikkelig happy. Jeg begynner å bli god i jobben, og bedre enn mange av dem som kommer inn som vikarer. Da er det ekstra kjipt å tenke på at man blir forbigått hele tiden i forhold til å bli ansatt. Hvorfor jeg ikke klarer å stå opp for meg selv og ikke være i tiltak? Trives ekstremt godt, og ønsker jobb akkurat der.

Når det gjelder forhold; det sies at man er god nok som man er.. Men er man egentlig det, uansett? Jeg tror det er bare noe man sier, for å løfte opp folk. Virkeligheten føles en helt annen.

Har bare hatt et kort kjæresteforhold, og tre partnere, hvorav den siste var for noen få måneder siden. Men det ble ikke noe videre.

I fjor høst ble jeg ekstremt betatt av ei, som avslo forespørselen min. Jeg er ikke bygd for avslag, siden det forsterker følelsen over at jeg har en forbannelse over meg. Vet det høres paranoid ut, men bare jeg vet hvordan livet mitt er og de endeløse motbakkene som møter meg.

Mistet pappa i ung alder også, har mistet enda et nært familiemedlem alt for ung, og selvmordsforsøk i nærmeste familie. Jeg er litt sånn; når kommer det positive?

Ålreit, jeg tenker negativt og vonde tanker om meg selv, men jeg er alltid god mot andre og gjør mitt beste i jobben. Jeg føler de som er svært kyniske oppnår mest. Samtidig ser jeg mange som er enda verre stilt enn meg, får kjæreste. Så hva er det jeg mangler?

Hadde forøvrig det beste treningsøkten på en stund idag. Jeg løp nesten i sinne og halveis på gråten.

Imorra er det helg, og for meg høstferie. Kanskje ting blir bedre da.

Det ironiske i livet, er at du bestemmer din egen "markeds verdi". Om du selv oppfatter deg selv som en taper, vil andre gjøre det samme. Om du oppfatter deg som en vinner, selv uten at du egentlig har vunnet en dritt, vil de aller fleste oppfatte deg som en vinner. Det komiske er at når disse oppfatter deg som en vinner, vil dette forsterke ditt eget selvbilde, og kanskje så til de grader at du faktisk etter en stund vil oppfatte deg selv som en vinner. Og etterhvert vil du vinne, bare fordi du i utgangspunktet faket - eller bestemte deg for at du er en vinner. Kan ikke forklare det bedre etter x-antall innabords. Lykke til, det hele sitter i hodet.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen.

Har ingenting nå( jobb, kjæreste, egen bolig) slik er det. MEN jeg har haugevis av gode egenskaper, og er sjelden. ( Har opplevd så mye ondskap der ute ) at jeg faktisk har forstått min egen verdi.

så..ts, det er tankene dine du må jobbe med, ditt eget selvbilde, livet er tøft for alle.

Anonymkode: bfbb5...8b3

[Gjest førstedamen]

Hør lydboka « The subtle art of not giving a fuck». 

Den snakker om mye av det du nevner ts, og den er både lærerik og morsom på en halv dyster måte. 

[Gjest Minesveiper]

 

On 9/27/2018 at 8:40 PM, æøå* said:

Jeg føler jeg aldri får ta del i noe positivt. Det skjer bra ting også, men aldri noe som endrer livet mitt markant. Jeg trenger et fast holdepunkt i livet, og det er enten en fast jobb, eller en å dele livet med.

Men for meg synes både jobbmarkedet og partnermarkedet som vanskelig. Lykkes man ikke på jobbmarkedet lykkes man sjeldnere på partnermarkedet.

I tillegg har vi utseendet, som ikke er noe som skiller seg ut, og som jeg er dømt til å få null respons på nettbaserte datingtjenester. Så har vi angsten og lavt selvbilde som spiller inn.

Når det gjelder forhold; det sies at man er god nok som man er.. Men er man egentlig det, uansett? Jeg tror det er bare noe man sier, for å løfte opp folk. Virkeligheten føles en helt annen.

Har bare hatt et kort kjæresteforhold, og tre partnere, hvorav den siste var for noen få måneder siden. Men det ble ikke noe videre.

I fjor høst ble jeg ekstremt betatt av ei, som avslo forespørselen min. Jeg er ikke bygd for avslag, siden det forsterker følelsen over at jeg har en forbannelse over meg. Vet det høres paranoid ut, men bare jeg vet hvordan livet mitt er og de endeløse motbakkene som møter meg.

Jeg vil si at partnermarkedet er tøffere for menn i dag siden kvinner i større grad går etter utseende. Jeg har egentlig ikke noen grunn til å klage da jeg som regel får oppmerksomhet når jeg går ut, men det er ikke så ofte jeg får "riktig" oppmerksomhet fra de damene jeg ønsker å få oppmerksomhet fra. Datinglivet mitt den siste måneden har vært helt katastrofe. Avtalte først å finne på noe med en dame, som aldri fulgte opp. Avtalte en ny date med en annen flott dame fra tinder, men hun investerte veldig lite, byttet profilbilder, og når hun ikke svarte meg iløpet av en dag gjorde kombinasjonen av alt at jeg bare slettet henne. Hun hadde nok ikke møtt opp på den daten, og jeg følte heller ikke for å gå på date med noen som var så halvhjertet. Avtalte ny date med en annen kvinne, men rett før vi skulle ut forteller hun at hun ser på oss som venner. Siden dette er en dame jeg må omgås med bet jeg bare tennene sammen, og gikk på "vennedaten". Hadde det i grunn ganske kjekt, men jeg hadde avlyst om det ikke hadde vært for at jeg må se henne igjen. Poenget jeg egentlig vil fram til er at når man ikke er i toppsjiktet utseendemessig, så er sannsynligheten for avvisning når man gjør en tilnærming ganske høy selv om man optimaliserer framgangsmåten og hvordan man presenterer seg selv. Hvis man tar høyde for alle faktorer som spiller inn (Damen kan ha kjæreste, holde på med noen, være emosjonell utilgjengelig, like en annen type mann osv) er kanskje sannsynligheten for suksess (at damen går ut med deg med romantisk intensjon) mellom 10-20%. Dette er bare synsing fra min side, men jeg tror det er en rimelig antagelse. Det betyr i grunn at man må ta ganske mange initiativ før man får muligheten til å gå ut med en dame man er interessert i på riktige premisser. Når man har slike odds som en normal mann, så taper man konkurransen om man "ikke er bygd for avslag". Man må kanskje ta 8-9 initiativ før man treffer den ene damen som føler at man er hennes type. Det er slik gamet er, og da har man ikke råd til å synes synd på en selv fordi man blir avvist noen ganger. 

Dette med at du føler at alt går imot deg osv er nok med på å redusere oddsene dine fordi du i noen tilfeller  skaper selvoppfyllende profetier. Du burde prøve å endre tankesettet ditt der for å øke sjansene dine. Ellers er jeg enig med deg i dette med at folk sier at: "Man er god nok som man er". Det er bedre å ha en god forståelse av virkeligheten slik at man kan velge en strategi som faktisk virker. 

Ellers er det slik at man må faktisk "take action" før man kan få de tingene man vil ha. Dette er ikke lett når man er langt nede, men det er ikke noen annen løsning. Om du er deprimert burde du få hjelp til å komme ut av det først. 

Endret 30. september 2018 av Minesveiper

[BerntHulken]

9 timer siden, Minesveiper skrev:

 

Jeg vil si at partnermarkedet er tøffere for menn i dag siden kvinner i større grad går etter utseende. Jeg har egentlig ikke noen grunn til å klage da jeg som regel får oppmerksomhet når jeg går ut, men det er ikke så ofte jeg får "riktig" oppmerksomhet fra de damene jeg ønsker å få oppmerksomhet fra. Datinglivet mitt den siste måneden har vært helt katastrofe. Avtalte først å finne på noe med en dame, som aldri fulgte opp. Avtalte en ny date med en annen flott dame fra tinder, men hun investerte veldig lite, byttet profilbilder, og når hun ikke svarte meg iløpet av en dag gjorde kombinasjonen av alt at jeg bare slettet henne. Hun hadde nok ikke møtt opp på den daten, og jeg følte heller ikke for å gå på date med noen som var så halvhjertet. Avtalte ny date med en annen kvinne, men rett før vi skulle ut forteller hun at hun ser på oss som venner. Siden dette er en dame jeg må omgås med bet jeg bare tennene sammen, og gikk på "vennedaten". Hadde det i grunn ganske kjekt, men jeg hadde avlyst om det ikke hadde vært for at jeg må se henne igjen. Poenget jeg egentlig vil fram til er at når man ikke er i toppsjiktet utseendemessig, så er sannsynligheten for avvisning når man gjør en tilnærming ganske høy selv om man optimaliserer framgangsmåten og hvordan man presenterer seg selv. Hvis man tar høyde for alle faktorer som spiller inn (Damen kan ha kjæreste, holde på med noen, være emosjonell utilgjengelig, like en annen type mann osv) er kanskje sannsynligheten for suksess (at damen går ut med deg med romantisk intensjon) mellom 10-20%. Dette er bare synsing fra min side, men jeg tror det er en rimelig antagelse. Det betyr i grunn at man må ta ganske mange initiativ før man får muligheten til å gå ut med en dame man er interessert i på riktige premisser. Når man har slike odds som en normal mann, så taper man konkurransen om man "ikke er bygd for avslag". Man må kanskje ta 8-9 initiativ før man treffer den ene damen som føler at man er hennes type. Det er slik gamet er, og da har man ikke råd til å synes synd på en selv fordi man blir avvist noen ganger. 

Dette med at du føler at alt går imot deg osv er nok med på å redusere oddsene dine fordi du i noen tilfeller  skaper selvoppfyllende profetier. Du burde prøve å endre tankesettet ditt der for å øke sjansene dine. Ellers er jeg enig med deg i dette med at folk sier at: "Man er god nok som man er". Det er bedre å ha en god forståelse av virkeligheten slik at man kan velge en strategi som faktisk virker. 

Ellers er det slik at man må faktisk "take action" før man kan få de tingene man vil ha. Dette er ikke lett når man er langt nede, men det er ikke noen annen løsning. Om du er deprimert burde du få hjelp til å komme ut av det først. 

Takk for råd.

Idag har jeg en god dag, og ser positivt på ting. Muligens fordi jeg er litt brisen😂

Jeg burde jo føle at jeg er god nok som jeg er, for med tanke på i hvor liten grad jeg har gjort meg tilgjengelig for damer oppigjennom åra, har jeg fått god uttelling.

Har bare vært med tre damer; alle disse har tatt kontakt med meg og tatt initiativet. Så noen ser jo åpenbart noe i meg. Utenom disse har jeg vært romantisk interessert i to stk som jeg turte å prøve meg på. Begge sa nei. De var nok ikke i min liga.

Jeg kan se meg i speilet og føle meg kjekk. Jeg tror feilen jeg gjør er å gjøre meg utilgjengelig fordi jeg ofte anser meg som ikke god nok uansett.

Utseendet er ikke et problem, da jeg ser at mange mindre kjekke menn enn meg er i forhold.

Jeg er nok ganske flau over situasjonen jeg har satt meg i når det gjelder jobb/utdanning. Jeg klarer ikke engang å forklare hvorfor det har blitt slik. Jeg gjorde bare en masse feil etter videregående, etter å ha blitt skikkelig utbrent. Klarte aldri å komme meg på sporet igjen. Trist å tenke på, når jeg faktisk var den ypperste eleven i min klasse hele barneskolen. Men jeg var nok en sårbar gutt som ikke taklet motgangen som kom, og hadde lite folk rundt meg som hjalp.

[AnonymBruker]

19 timer siden, æøå* skrev:

Takk for råd.

Idag har jeg en god dag, og ser positivt på ting. Muligens fordi jeg er litt brisen😂

Jeg burde jo føle at jeg er god nok som jeg er, for med tanke på i hvor liten grad jeg har gjort meg tilgjengelig for damer oppigjennom åra, har jeg fått god uttelling.

Har bare vært med tre damer; alle disse har tatt kontakt med meg og tatt initiativet. Så noen ser jo åpenbart noe i meg. Utenom disse har jeg vært romantisk interessert i to stk som jeg turte å prøve meg på. Begge sa nei. De var nok ikke i min liga.

Jeg kan se meg i speilet og føle meg kjekk. Jeg tror feilen jeg gjør er å gjøre meg utilgjengelig fordi jeg ofte anser meg som ikke god nok uansett.

Utseendet er ikke et problem, da jeg ser at mange mindre kjekke menn enn meg er i forhold.

Jeg er nok ganske flau over situasjonen jeg har satt meg i når det gjelder jobb/utdanning. Jeg klarer ikke engang å forklare hvorfor det har blitt slik. Jeg gjorde bare en masse feil etter videregående, etter å ha blitt skikkelig utbrent. Klarte aldri å komme meg på sporet igjen. Trist å tenke på, når jeg faktisk var den ypperste eleven i min klasse hele barneskolen. Men jeg var nok en sårbar gutt som ikke taklet motgangen som kom, og hadde lite folk rundt meg som hjalp.

Utseendet er ikke alt for oss kvinner faktisk, ikke sett deg i en unødvendig offerolle og tro at du ikke er kjekk nok. For min del er personlighet viktigst, i hvert fall for oss med litt mer alder og erfaring som vet hva vi vil ha. Småjentene og de usikre og uerfarne går etter kjekkaser. Vil du ha disse umodne jentene som ikke kan gi deg noenting i lengden og vekst? Eller heller en moden dame? Tenk sånn. 

En ekte dame vil elske deg eller gi deg en sjanse i hvert fall. Vi ser etter en hel pakke. Først personlige egenskaper og hvor man er i livet. Er veldig glad i egenskaper som empatisk, humor, ydmyk, selvsikker og viser følelser. Er ikke så glad i negative menn som ikke har ambisjoner, ikke vil reise, ikke ha barn, må snakke om andre damer eller se på de mens vi er sammen. Sosiale antenner, at han henger med og forstår alt jeg sier og utfordrer intellektet mitt i en større og positiv retning. Ser at mange menn ser ned på oss damer og tåler ikke at vi lykkes eller er bedre enn de på enkelte ting, da er de spydige tilbake og eller stenger deg ute osv. Prøv å ikke vær sånn. Da trekker vi oss raskt unna. 

At du er trent osv er ikke så viktig, så lenge du er hygienisk og dusjer minst en gang om dagen, pluss parfyme og fine klær... 

jeg er selv kvinne som sagt og har også måttet tåle flere avvisninger og playere og narsissister. Vet at jeg har alt med meg og burde ikke tvile på at jeg burde få en bra mann. Enda min sådan lange livserfaring at jeg kun har fått dårlige og det er vanskelig for meg å velge fordi jeg ikke vet de riktige stedene å lete og på tinder lykkes jeg ikke enda. 

Jeg sliter med å finne en mann som behandler meg ordentlig, hadde et forhold for et år siden som ikke var bra i det hele tatt og han eneste jeg datet i noen måneder avviste meg til slutt, eller helt siden første møte. Det var viktig for han å påpeke at han ser etter andre damer og skal ligge med de etter han dumpet meg. Han ville være venn med meg hele tiden og jeg sa meningen min, han tok ikke det så bra og viste svært dårlige egenskaper. Blokket han osv. Han virket som den som hadde alt og virkelig likte meg, men neida var for godt til å være sant.

samfunnet er sånn i dag, bruk og kast. Pluss at du vil finne damer med psykopatiske trekk kanskje. Du er sikkert mer enn kjekk nok.

det med skole kan du ta opp igjen hvis du vil det. Men det krever en innsats det også. 

Anonymkode: e3098...ffe