Hva ville du gjort hvis din mor ikke likte deg?

[AnonymBruker]

Altså, hun liker meg nok litt, men ikke så veldig. 

Det er ikke bare jeg som merker det, familien min ser det også. Hun er veldig opp og ned. I ene øyeblikket vil hun komme på besøk ofte og ringer eller melder meg hver dag, i det neste virker det som alt jeg sier og gjør får henne til å himle med øynene, og hun blir grinete hvis jeg stikker innom henne. 

Jeg har prøvd å snakke med henne mange ganger for å spørre hva som er problemet, men hun nekter bare. Så hva gjør man da? Jeg blir litt sliten av det hele, og har egentlig lyst til å ha litt mindre kontakt med henne sånn generelt. 

Anonymkode: 5fea9...115

[AnonymBruker]

Jeg holder avstand til hun. Forholder meg ikke mer enn jeg må til hun, og lever greit med det etter at det har vært slik hele mitt liv. 

Anonymkode: b4011...0b0

[AnonymBruker]

I starten gjorde jeg alt for å bli likt, så tenkte jeg at jeg blir jo mislikt uansett og ga faen. Nå har vi ikke hatt kontakt på over 5 år fordi hun ikke orket meg mer.

Anonymkode: a5c59...9e1

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som ikke bryr seg, kun når det er andre enn nær familie rundt. Jeg kutta henne ut.

 

Jeg hadde tatt avstand fra hun. Enten så er det manipulasjon eller en psykisk syk. Tenk på om det gir mer eller tar mer fra deg. 

Anonymkode: d6424...610

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg hadde blitt helt knust for jeg elsker virkelig mamma. Hun er min helt og min klippe❤️

[LittDiva]

Min mor har aldri vært der, hverken fysisk eller emosjonelt . De få gangene vi har blitt av forskjellige årsaker puttet i samme rom, så er det veldig rart. Heldigvis 20 år siden sist.

Hun har aldri likt meg, broren min derimot har hun forgudet, men fikk ikke beholde. Taler for seg selv alt dette.

[AnonymBruker]

Trist at nær familie slutter å ha kontakt. Jeg tror noen foreldre projiserer,- at de ser i barnet det de misliker ved seg selv. Jeg hadde et rimelig ambivalent forhold til min mor, men oppdaget i voksnere alder at vi var ganske like!

Så er det de som setter urimelige krav til ungene fordi de vil at de skal nå mål de selv ville nå. Oppnå det de selv ikke fikk til.

Foreldre burde se barna for sin egenart, men dessverre lykkes ikke alle å være de beste foreldre.

Hvis hun er så opp og ned så kan det ikke være noe annet i veien enn at hun misliker seg Ts?

Anonymkode: f577a...ec3

[Gjest Vanlig fyr]

Vi kan dessverre ikke velge foreldre. Prøv å ikke ta det personlig selv om det høres ut som en motsigelse. Nå kan det også hende at moren din er deprimert og det kan påvirke hennes væremåte. 

[Gjest GiftMann38]

Det er rett og slett vanskelig for meg å forstå hvordan man ikke kan like sitt eget barn.

Det er mange rare dyr i arken!

[AnonymBruker]

Trodde lenge at min mor ikke likte meg. Er fortsatt ikke sikker. Men hun ser ikke ut til å mislike meg som person. Tror det handler mer om at hun er ganske nøytral. Hun er rett og slett ikke interessert. Har heller aldri vært det, som jeg kan huske. Hvis jeg maser eller krever for mye av henne, blir hun sint og irritert. Så jeg har trukket meg veldig tilbake og lar det heller være opp til henne å ta kontakt. Resultatet er at vi aldri har personlig kontakt utenom familieselskap og så videre. Tror ikke jeg har vært alene med min mor på mange år. 

Anonymkode: ca97c...d62

[AnonymBruker]

Jeg ville blitt helt knust og følt meg enda mer avvist enn jeg noensinne har gjort. Jeg har tilknytningsproblemer og er alltid redd for kritikk, avvisning og at noen ikke skal like meg. Årsaken ligger i min mors manglende evne til å vise kjærlighet og å gi meg den omsorgen jeg trenger. Selv om jeg vet akkurat det, ville jeg altså likevel følt meg rimelig fortapt.

Jeg har selv kommet til den konklusjonen at jeg ikke liker min egen mor, bl.a. fordi hun ikke innrømmer manglende omsorgsevne og hva det har medført av emosjonell skade for meg. Jeg synes det er en utrolig vanskelig følelse å ha. Det er ikke «bare» å kutte henne ut og å bryte kontakten. Jeg er altfor avhengig av hennes bekreftelser for å kunne gjøre det. 

Anonymkode: 0cb0f...6b8

[AnonymBruker]

Kommer an på hvorfor. Om hun mislikte den jeg var og jeg ikke syntes jeg oppførte meg spesielt dårlig, så hadde jeg nok tatt avstand. Jeg bruker ikke tid på mennesker som mislike meg, selv om det er familie. Tenker det er det beste for oss begge, hun slipper irritere seg over meg, og jeg slipper irritere meg over at hun irriterer seg 

Kan være litt problematisk om man ikke har så stort nettverk, sånn mtp om noe går galt og man trenger hjelp økonomisk eller lignende. Men på den annen side, så føles det ikke akkurat bra å få hjelp av noen du mistenker misliker å hjelpe deg og i det hele tatt se deg....

Anonymkode: ff833...759

[Honey Dew]

Gitt blaffen i henne.

[Million]

Jeg har ikke truffet min mor på 11 år. Jeg kuttet henne rett og slett ut, fordi jeg ble drittlei av hvordan hun har behandlet meg hele mitt liv, og forskjellsbehandlet meg ifht brødrene mine. Guttene kan aldri gjøre noe feil, de forgudes uansett, men jeg ble truet til å gjøre ditt og datt hjemme under oppveksten. Jeg kan ramse opp så mye rart, men skal spare dere for all lesingen.

En greie kan jeg jo nevne. Da jeg var 20 år, hadde mamma (skilt fra faren min i tre år på det tidspunktet) en polsk kjæreste. Denne polakken hadde da mange polske venner og bekjente, så klart. Så en dag kommer mamma med et forslag. Hun spør om jeg kan gifte meg med en polsk fyr som kjæresten hennes kjenner, sånn at han får oppholdstillatelse i Norge. Jeg skulle få 20.000 kroner for det! Super deal ikke sant? Du trenger ikke møte han annet enn akkurat når dere gifter dere, forsikret hun. Jeg ble først stum av sjokk. Satt jeg virkelig der og hørte riktig? Prøvde moren min å gifte meg vekk til en polakk kjæresten hennes kjente? 

Jeg sa nei. Fortalte om episoden til kjæresten min da vi satt i bilen på vei hjem til han. Bilen skjente nesten av veien, han ble så sjokkert og rasende. Er det mulig for en mor å komme med noe sånt forslag til sin egen datter? lurte han på.

Først og fremst er hun en så sinnsykt negativ person når det gjelder alt og alle, at jeg ikke orket å ha henne i livet mitt mer. Orker ikke omgi meg med folk som har så lite positivt å si, så lite glede å spre. Jeg fikk nok av den dårlige behandlingen hun utsatte meg for i alle år, med forskjellbehandling mellom meg og brødrene mine. De var gutter og kunne aldri gjøre noe galt, slapp unna alt. Mens jeg var jente, og måtte gjøre alt. "Du vet hvordan gutter er" var svaret hennes da jeg gråtende spurte hvorfor ikke brødrene mine også kunne vaske badet i underetasjen. Det var meg hun truet og kjeftet på til jeg vasket det. Guttene slapp unna.

Det har jeg aldri tilgitt henne for, den evige forskjellsbehandlingen og utnyttelsen av meg, samt all negativiteten hennes. Gikk det en overvektig person forbi, var hun snar med å kritisere og kommenter stygt om vedkommende. Brydde seg ikke om de hørte det en gang. Forbaskede kjerring, jeg er glad jeg ikke trenger å høre på dritten hennes lenger.